Jeg husker det så godt Rebekka.
Hvordan alt var, da du var i min mage. Jeg hadde ingenting å klage på,jeg følte det som om det vare bare du og jeg.At du kunne føle alle mine følelser.Jeg var så knyttet til deg og jeg bare visste at du kom til å bli min viktigste person i hele verden livet ut.
Det er de som mener at båndet mellom mor og barn ikke begynner før etter babyen er født, vel slik var det ikke for meg.Morsinistinktet mitt var på plass med en gang.
Jeg fortalte deg ting, hva jeg hadde lyst til når du kom ut og alle årene vi skulle ha sammen.
Det var som jeg kunne se deg langt inn i fremtiden og du var bestandig like tapper og smilende.
Jeg fikk vite at det var en mulighet for at du kunne bli født med ryggmargsbrokk.Det kunne tas prøver for å finne ut slikt, men det var ikke mamma intressert i.Jeg tenkte mer på deg,jenta mi hvordan alt ville bli for deg hvis det skulle skje. Også dette så jeg for meg, men da med meg som din beste hjelper og du gjorde så godt du kunne.Jeg så det for meg, meg og deg ute sammen, en mamma så stolt og Rebekka så nydelig..så nydelig.
En kan si det sånn at en lærer folk bedre å kjenne når en snakker om disse tingene.Det er utrolig hvilke kommentarer en kan komme med når det gjelder leppe-ganespalte,vannhode osv.
Og det med at "Klarer du alt dette da hvis dette skjer"
For min datter ville jeg klare alt, alt som stod i min makt hvis det skulle være nødvendig.
Men, det var jo ikke sikkert at Rebekka ville fått et hav av problemer,hun kunne faktisk bli født helt frisk som andre barn.
Det mest sårende en kan si er om en vil sette et misfoster til verden...da lurer jeg virkelig på hvilken verden vi lever i.Rebekka var ikke noe misfoster og bare å skrive det ordet eller høre det gjør meg vondt langt inn i hjerteroten.
Jeg tenkte på Rebekka dagen lang og var nok litt fortapt i min egen verden da.
Alt handlet så veldig om oss to,Rebekka og meg.Jeg følte at andre ikke skjønte eller forstod noe som helst av hva vi hadde sammen.
Tankene mine vandret hele tiden. Jeg så deg for meg frisk og jeg så deg for meg som syk og veldig hjelpetrengende. Det viktige var at jeg så deg i mitt indre og mens du var inne i min mage,så jeg deg absolutt for meg i regntøy.Gult regntøy. Jeg var overbevist om at du kom til å bruke gult regntøy når du var ute og lekte, med spann og spade.
Hvorfor gult, hvorfor regngtøy? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg hadde det selv når jeg var liten og er blitt fortalt at jeg veldig søt i det.

Da det så gikk galt og jeg hadde smerter og ubehag,så gråt jeg som det fosset.
På grunn av at jeg mistet deg Rebekka,etter dette var du ikke lenger du hadde forlatt livet.
Det var det som gjorde så vondt,å vite at nå var alt håp ute. Det var ikke lenger noe mamma kunne gjøre for å stanse det. Jeg måtte bare innse det, min elskede datter var borte.
Du snudde om før du fikk sjansen til å smake livet, lille vennen min.Jeg følte det som jeg gikk fysisk i stykker av sorgens uutholdelige smerte. Mye ble hodlt inne av følelser etterpå,siden noen mente at det kanskje var best at det gikk som det gikk.Så slapp vi å ha en syk datter...hvordan kan en tenke slik? Jeg sørget intenst i et halvt år,mest i det skjulte.
Det var liksom ikke noen stor sak å sørge over fikk jeg inntrykk av og dessuten var jeg jo ung og kunne få mange friske fine barn.

Jeg ville ikke ha et annet barn,jeg ville ha min Rebekka! Hvorfor i alle dager skal jeg være glad til hun forsvant før jeg hadde knyttet meg til henne? Jeg var allerede kjempeknyttet til Rebekka og bare det å oppleve henne smile, om så bare en dag ville jeg ha opplevd.
Kjære Rebekka, det går ikke en dag uten at jeg savner deg og ser deg for meg.