Sander, du er og var en kjempegutt. En skikkelig fighter av en liten guttebaby, jeg er helt overbevist om at dette bildet her ville vært typisk av deg.
VI hadde jobbet for å klare å få deg inn i magen,og det var ikke rent lite glede og forventninger knyttet til at du skulle komme til oss.
Du kom til å bli lillebroren til Rebekka, men først og fremst vår etterlengtede lille baby.
Jeg var mer engstelig for alt som kunne hende, men jeg hadde en god følelse for at gutten vår skulle klare seg fint i mammas mage.
Du ville bli en bestemt liten type,bestemtheten arvet etter mamma og veldig skjønn og bedårende etter pappa. Pappaen din var sikker på at han kom til å bli en mamma-gutt som ville ha masse kos.At han ville komme til å like å kjøre brum-brum og mamma skulle endelig få lov til å kjøpe en sånn lekegarasje som hun alltid syns var så tøff som barn.
Vi skulle gå trilleturer stolte som bare det og stoppe minst annet hvert minutt for å se at du hadde det bra. Din første jul skulle du oppleve og at du klarte å sjarmere alle,var vi ikke i tvil om.
Mamma gledet seg sånn til en som skulle bruke den hjemmestrikkede genseren laget til deg,lyseblå var den og størrelse ett og et halvt år. Jeg var så lykkelig, jeg hadde ikke vært så lykkelig siden jeg møtte faren din og ble hans for evig og alltid.
Hele livet skulle snus opp ned og det var så vansklig å vente på å få holde deg i armene mine,leke med deg, bysse deg.Absolutt alt. Jeg var sikkert nesten ikke til å snakke til så høytflyvende var jeg.
Alt skule gjøres riktig for at ingeting skulle kunne gå galt,med deg Sander.Alle råd ble fulgt. Å slutte og røyke var ikke noe problem,da det ikke er noe verken mamma eller pappa gjør.Heldigvis.Jeg unngikk alle smertestillende som kunne skade fosteret. Men, likevel gikk alt så galt.Fryktelig galt og jeg følte meg så skyldig,samtidig som jeg var oppløst i sorg.Dette kunne ikke være sant, jeg nekter å godta det.
Sander er jo allerede vår! Han er en del av vårt liv!
Sander kan ikke bare forsvinne slik, jeg elsker ham jo så høyt- han er viktigere enn mitt eget liv. Skal verden gjøre urett mot noen, gjør det mot meg og ikke mot min Sander, min baby...
Forstår du det Sander? Mamma orket ikke miste deg. Jeg orket det bare ikke...men det er jo ikke din skyld at du ikke fikk livets rett. Du var for god for denne jord.Gud velger ut de beste til å ta opp til seg, han ser hvilken fin unge du er og vil ha deg der hos seg.Du blir nok godt passet på der og jeg vet du har det godt der du er nå.
Jeg må innrømme at jeg følte meg skyldig i din bortgang,hva er det jeg gjør galt?Prøvde å ta på meg en maske og si at ting gikk helt fint,selv om det selvfølgelig ikke gjorde det.Ikke mange vil snakke eller høre om det,så det er en sorg du bærer med deg selv.