Jeg kan høre deg le, jeg kan se deg i andre. Du er som en herlig engel en alltid bærer med seg. Det fine med deg er at du blir aldri helt borte. Du kan ikke ha vært for så bare å forsvinne. Det er ikke mulig, ikke for meg. Du er jo jenta mi, verdens skjønneste prinsesse alltid med et flir rundt munnen. Pappa snurrer du lett rett rundt lillefingeren. Han kan ikke stå imot dine mørke dådyrøyne...som kikker opp på ham, om enn med litt ramp i blikket. Jeg husker vi var på stranda i sommer, du var jo ikke synlig med oss der. Du er jo en engel og da kan vi jo ikke se deg...men jeg så deg likevel Du gikk i strandkanten og litt ut i vannet, ramlet litt av og til mens mamma var så glad og stolt på samme tid. Jeg merker plutselig at jeg kommer tilbake til virkeligheten...du er ikke her. Det var bare jeg som satt og så på en søt liten jente og drømte meg helt bort. Det er så trist, samtidig så rart. Du gjør meg glad, i den forstand at jeg ser deg i andre små barn som leker og koser seg. Jeg vil så gjerne ha et levende lite barn ved min side, det er mer enn en gang jeg har stått og trillet på barnevogner i butikker. Tomme barnevogner, så uendelig tomme.... Bleiene lyser mot meg i butikkhylla, jeg vil trenge å handle de nå. Ikke leve i uvisshet om det noen gang blir meg som inngår avtalen med Libero. Kom hjem, lille venn-jeg savner en å holde i mine armer...savner å kunne snakke om ammetåke, si at det er vanskelig med barnevakt. Skifte bleier, høre deg le og gråte. Vise deg frem for alle kjente, å se så nydelig liten baby. Dere er jammen heldige vil jeg høre dem si. Hvordan skal jeg klare å fortsette? Du kan jo bare prøve hardere å få et barn...jovisst hadde det bare hjulpet så. Jeg skulle så inderlig ønske å ha noen som ropte på mamma nå....