DET GAMLE HUSET

 

       
    Jeg ligger i en dobbelseng av rustent jern, i et stort rom med noen få nedstøvede gamle møbler, i et digert hus glemt i tiden. Ved siden av meg ligger en ukjent kvinne. Det er mørkt, men fullmånen lyser opp de flisete veggene gjennom det åpne vinduet. De hvite gardinene, som delvis er trukket til side, blafrer vilt i vinden. Det knaker i treverket. Kvinnen og jeg, vi ligger helt stille hver for oss, men omgivelsene forener oss likevel på det uforgjengelige plan. Det er som om huset suger oss til seg. Og snart er vi ett, huset, kvinnen og jeg.

Vi er spindelvevene som danser i trekken fra vinduet. Vi er støvet som ligger på den brune kommoden. Vi er den åpne gangdøren som er løsnet i den øverste hengselen. Den maltrakterte trerokken som står i det ene hjørnet, har fanget våre sjeler. Lysholderene på veggen med de nedbrente vokslys, er våre armer.

Tilbake i sengen merker jeg at det er kaldt. Jeg prøver å reise meg opp, men noe holder meg tilbake. Og jeg finner meg selv, liggende på ryggen, oppå sengens nakne rustne jernsprinkler. Det går opp for meg at jeg er rustet fast i sengen. Lukten av rust blander seg med lukten av blod idet jeg igjen prøver å reise meg. En del av huden på ryggen blir revet av, og det får meg naturligvis til å hyle av smerte. Men der er ingen lyd. Ikke flere krefter i meg.

Rusten tærer mer og mer på meg, helt til jeg bare er noen blodflekker tilbake på sprinklene. Men jeg er der fremdeles. Jeg er ikke helt borte...