Det var en gang to barn som lekte i en
sandkasse et sted. Gutten, som het Hans, var fem
og trekvart år gammel, mens lekevenninnen hans,
Elin, akkurat denne dagen fyllte 7 år. Begge
mødrene deres var venninner og satt inne på
kjøkkenet og skvaldret rundt kaffekopper og
småkaker, slik mødre pleide å gjøre på den
tiden. Om de diskuterte sine barn, eksmenn eller
bare sladret om diverse naboer og kjentfolk er
ganske uvisst. Men opptatt var de likevel med
sitt, og lot sine barn være alene med sin lek.
"Sjå her litt, Hans!" Elin tiltrakk
seg hans oppmerksomhet. "Ja, kva då?"
svarte Hans, kikket opp fra sandslottet han
møysommelig prøvde å forme med en liten bøtte.
Hvorpå han fikk en klatt med sand rett i
ansiktet. "GJE DEG!!" skrek han og
ville til å reise seg. Men en ny salve med sand
kom mot han - denne gang rakk Hans å løfte
hendene til forsvar. Elin lo så hun hikstet. Hun
hadde en evne til å le så mye at hun nærmest
mistet pusten - forøvrig et sjarmerende trekk
hun hadde fra sin mor. "Du er så dum att!"
prøvde hun å si. Men det ble mer "Dusdomma".
Hans grep bøtta og kastet den mot venninna si.
Den bommet. Likevel måtte Elin rygge, snublet
baklengs over en av plankene som markerte
sandkassens hellige grenser, og havnet på rygg i
gresset utenfor. Hun lo fortsatt, Hans lo så han
holdt på å få problemer med pusten han også,
fuglene sang, solen smilte ned til dem fra en
skyfri himmel. Vel, iallefall inntil da. Når de
mørke skyene kom, så kom de raskt.
"Har du lyst å sjå korleis du ser ut inni
deg?" Elin så ikke på Hans da hun fremla
dette uventede spørsmålet. Noe i stemmen hennes
var forandret, noe voksent, alvorlig. "Kva
då? Det kan eg vel ikkje." Hans var ikke
helt ferdig med å le, men ble stille da han
merket det truende blikket i ansiktet hennes.
Tidligere pleide hun å leke at hun var sint på
ham, for på en måte å få ham halvredd på
gøy. Det var en del av leken deres. Og han likte
det. Iallefall av og til. Men nå kjente han ikke
igjen blikket hennes, kaldt smilende. "Kva
er det med deg?" spurte han. Det var da han
hørte lyden av det motoriserte sagbladet. Som om
det var langt borte i begynnelsen, men langsomt
nærmere. Eller høyere. Det ukjente blikket til
Elin forsvant et øyeblikk, og hun spurte i en
ordinær barnlig men samtidig rolig stemme:
"Veit du korleis du er inni deg?" Hans,
som fremdeles ikke var i skoledyktig alder,
måtte motvillig si nei til det. "Veit du
det då?" spurde han. Elin smilte, reiste
seg og sa: "Ja, vi treng bare å opna deg.
Kom skal eg visa deg." Hvoretter de begge
reiste seg og gikk bort til en hoggestabbe der
det stod en øks inntil. Hans skjønte ikke hvor
jenta ville, og kom til at dette måtte være en
av de vanlige spøkene hennes. For å skremme ham.
Og når jenta avslørte at det bare var en spøk,
ville de begge le seg ihjel, springe inn til sine
mødre og spise småkaker. Men han ville se hvor
langt hun ville gå denne gangen. Han skulle vise
henne at det var han som hadde kontrollen. At
himmelen ble mørkere, og lyden av sagbladet kom
nærmere, enset han bare såvidt. Nå skulle han
ha det morsomt med henne, fant han ut.
"Legg armen din på stabben der!" Elin
beordret ham med den fremmede truende stemmen.
"Jammen gjer da ikkje vondt då?"
spurte Hans da han så at jenta lot til å gripe
den tunge øksa. Den kom hun aldri til å greie
å løfte, tenkte han og la den høyre armen sin
ned slik som hun ville. "Nei, du kjenner
ikkje noko i det heile tatt!" sa hun og
løftet øksa med begge hendene sine. Den reiste
seg lekende lett. Over hoggestabben. Over armen.
"Ikkje gjer da!! Slutt! Da er ikkje noko
gøyt lenger!!" Han skrek ordene da han
forstod at armen på en eller måte hadde
klistret seg til hoggestabben. Som om noe usynlig
presset den ned. Han klarte ikke å bevege på
den, prøvde med den andre hånden å gripe tak
for å løfte. Uten at det hjalp. Han så på
Elin. Under de mørke skyene på himmelen så han
at øynene hennes lyste som to lommelykter mot
ham. Han ble blendet, og slapp grepet i den
fastlåste armen for å skjerme øynene med den
venstre hånda.
Lyden av sagblad ble til ulende sirener.
Øksebladet ble senket. Og fant sitt mål på
hoggestabben. |
|