|
1.
I år er det femte gangen vi ønsker vel møtt på Ris.
Men unntatt de involverte, tar temmelig få notis
av denne begivenheten, som saktens med rett’ må si’s
å være i folkedansens kulturverden knapt en fis.
Berømthet er ikke målet, og oppslag i hver avis.
Det rekker at dere er her, og at dere setter pris
på det vi kan by, og trives i kveld. Intet bedre gis
enn gladdans med AskerLadden, - og latter og gode glis.
2.
Ideen til vestkantleikfest ble unnfanget på et ball
hvor 60-talls swing var dansen for kjente i hopetall.
Men gammeldans var i kjømda, og fremsynte sa: ”Vi skal
til års holde vestlandsfakefest med bunad i denne hall”.
Og så er det blitt en vane – mens vint’ren er mørk og kald
når drømmen om våren våkner, om blåveis og hvit konvall.
Før varme og lys fra solen har fått oss ut av vårt skall
– å innby til første vårfest, et vårtegn i alle fall.
|
|
3.
Vi kom sent i gang, de fleste, med dans etter felemusikk.
Og øving ga mange mest’re, vi fikk etter hvert et blikk
for hva som skal til. Det krevdes en legning for estetikk,
et øre for sære klanger, og så litt akrobatikk.
Og god instruksjon har hjulpet, og kanskje litt selvkritikk,
Dog, stadig vekk kan vi trenge å pusse på vår teknikk.
Men det er tross alt et under, og hinsides all logikk
at vi skulle velge noe så langt fra vår sed og skikk.
4.
I skolen på Oslo vestkant var folkedans ikke hva
man trengte å lære. Dermed tror jeg nesten alle ga
en god dag i hva den sto for. Den kunne man rolig la
Den Frilyndte Ungdomsrørsla få ha – vi var like glad.
Og folkemusikkhalvtimen der vi bodde ble slått a¬’.
Den sendtes i middagshvilen på søndager – far sov da.
Og ”Kattemusikkhalvpinen” den kunn’ ikke han fordra.
Men mor mente ”Fanitullen” med Maurstad – den var da bra?
|
|
5.
Oppdragelsen var i mot oss i starten. Jeg vet jeg løy
om ikke jeg vedgår jeg tenkte: ”Hvordan står man ut slik støy?”
Idag vet vi kvaliteten i folkemusikk er høy,
vi verdsetter tradisjonsdans – og har det jo kjempegøy!
Og da vi ble del av dette, da merket vi tiden fløy.
Så mye igjen å lære, og dagen er ikke drøy!
I folkedansarkipelaget – oppdagelser – øy på øy
Et kappløp – så titt vi rekker vi trekker i dansetøy.
6.
Så at vi ble hekta var en tilfeldighet, neppe nød.
Vår lykke, mer enn forstanden, grep sjansen da den seg bød.
Og etter hvert kjentes også en entusiasme – glød
for folkemusikken og dansen – en uro når fela lød.
Og nå er vi blitt avhengig av dans, som av daglig brød.
For enkelte verre, nesten et spørsmål om liv og død?
Vi trenger et eple daglig, og frukten, når den er rød
er best – men er enda bedre enn best – den man oss forbød.
|
|
7.
I dag er det femte gangen, nå går det i samme tralt,
Om knærne og synet svikter, og om du er døv og halt,
Da virkelig skal du bli med – dans som om det livet gjaldt!
Du kjenner, når svetten renner, at dette er livets salt.
Det er knapt et jubileum, men feires det bør tross alt
Og vi som står bak vil takke, at også i år alt falt
på plass, og at dere er her og feirer. Vi fryktet halvt
at folk var blitt litt for gamle – og det ville vært for skralt!
8.
Vi takker for dere er her, ja, viktigere enn det:
At dere tar del i og ansvar for alt det som snart skal skje.
En forutsetning for festen og at den skal bli suksess
er deres engasjement, og alt det dere bidrar med.
For egentlig er vi alle arrangementskomité.
Vi gleder oss til å vise opp hva vi i ro og fred
har lært siden sist, og som vi snart skal la de andre se.
Her ligger et snev av kappleik, utførelse og idé.
9.
Å feire – det er å feste. Vi vet, som vi eldes, godt
å nyte enhver anledning, så livet blir mindre grått.
Vi vet at hvert jubileum og feiring vi har bestått,
betyr vi har nok et stykke av resten av veien trådt.
Men nå b’gynner Andersnatten til glede for sjel og skrott.
Ja vær, alle venner, velkommen! Bli med og gjør festen flott!
Og nå er det slutt med praten, her kommer en sang så smått.
Vi får ”Jubileumskantaten” – og dermed er starten gått!
|
|