Andersnatten 2009 – Prolog

Når festen vel er over, når solen har stått opp på ny,
og Andersnattens dansere gnir søvnen ut av øynene,
når vannblemmer er klemt
og lemstre lemmer glemt –
da gjenoppleves kvelden før,
med dansing i ett enda kjør.
De døser litt og dormer – og da huskes også døgnene
med øvinger og terping – ja, saktens kan de være kry!
Fordi den dans de viste
opp nok en gang beviste,
at her er man i têten
blant dem som danser folkedans,
og dansekvaliteten
har bragt dem nok en laurbærkrankrans.

Men også danselærerne kan hygge seg ved tanken
på siste natts bravader, som har hevet deres ry!
Men var de andre enda bedre? Ja, det var som fanken,
de var iallfall gode, og de hadde tatt seg bry,
og funnet sjeldne slåtter med forunderlige turer.
De scoret høyt på fremføring såvel som på idé.
Men bare vent til neste år, da gjør vi no’ med det –    
da skal vi finne nye steg og nye positurer!

Så går de til sitt lønnkammer og slår seg inn på nettet.
Nå kreves det oppfinnsomhet, og sikkert noe svette.
De bladrer i sin Klara Semb,
og konsulterer spellemenn
og andre, som kan hjelpe dem.
Det demrer litt om senn
hvordan de nå skal legge opp,
så de kan komme ut på topp.
Det er kombinasjoner
av store ambisjoner
med nye trinn og toner
som skaper sensasjoner.

Så kommer jeg igjen på dans en kveld,
og aner bare fred og ingen fare.
Da skjønner jeg på danselærerblikket,
og dette smil som lurer bakved bare:
Nå bærer han på noe som han ikke
stort lenger kan beholde for seg selv!
Så lar han bomben springe med et smell,
og nevner navnet på de nye krumspring,
som han har funnet ut at vi kan lære
så lett og fort som var det ingenting,
og som vil heve oss og gi ham ære.

Vi går inn i en tid jeg helst vil glemme.
Vi plages på hver øving, presses hjemme.
For hvordan kan man stokke undersåtter,
og samtidig håndtere tommeltotter
til en musikk som passer best for aper?
Ja, spellemannen toer sine hender,
og fela låter som han skjærer tenner.
Til helsike med lærere som gaper
så høyt at de helt sikkert brekker kjeven!
De mener visst at man er blitt så dreven,
at man tar alt som bys frem med et smil.
- Jeg tror jeg heller venter her, sa reven,
han skjønte reisen strakk seg mange mil.

Det er kappløp med tid.
Stillingen er prekær.
Det kan gå bare én vei – i dass!
Hvordan stokker de bena, når jeg ikke stokker,
bare snåver og snubler – og kveld etter kveld?
– En urolig lærer plages nok av tvil.
Men med møye og flid
er forløsningen nær,
litt om litt faller brikker på plass.
Noen fatter og viser, det var da som pokker!
Går det likevel an – kan vi lære det lell?
– Og en lettet lærer koster på et smil.

Og nå er kvelden her og vi skal vise
opp det vi bør ha lært det siste år.
Nå kan det bli suksess, men også krise...
Nå får det bare gå som best det går!
Ja, alvoret tynger –
og hvordan kan knollen
beholde kontrollen
når gulvplanken gynger?
Jeg hojer og tramper,
og stønner og stamper!
Benytter meg av kløkt og knep,
tar ekstratrinn og skjulte grep.
Slik avledes de fleste feil,
og andre tenker – ”Han har peil!”

Men faren er: For stor applaus,
for mye medgang gir
en danselærer blod på tann.
Da tenker han at det går an
å planlegge for neste gang
med det man kaller kvantesprang.
Jeg frykter det vi snart får se
kan avføde en ny idé.
Til års tror jeg det blir
et raus med oppvisning i Laus.  

                                                                        Anders