Bacheloroppgave Statsvitenskap

 

Politisk Analyse STV 3090

vår 2004

 

”Apartheid i Sør-Afrika og Israel og palestinerne – en sammenlikning av to etnokratier”

 

 

 

Kandidat nummer: 3060

 

 

 

Innhold:

1.0 Innledning

2.0 Problemstilling og analyseopplegg

3.0 Etnokratiet - statsdannelse basert på etnisk dominans

4.0 Statsideene, etnokratienes utgangspunkt

5.0 ”Regimene” – statsideenes iverksettelse

         5.1 Statsborgerskap og befolkningsregistrering – regulering av demos.

         5.2 Politiske rettigheter og representasjon

         5.3 Retten til territoriet

6.0 Etnokratiene oppsummert – likheter og forskjeller

7.0 Konklusjon

8.0 Litteratur

1.0 Innledning

Det er over 10 år siden apartheid, raseskillepolitikken, ble kastet på historiens skraphaug i Sør-Afrika. I dag bygges en mur i Palestina for å separere folk etter etniske skillelinjer. Kan lærdommen fra apartheid i Sør-Afrika fortelle oss noe om situasjonen i Palestina?

Tanken om at en slik sammenlikning kan være relevant er ikke ny. Riktignok var Israel i vesten før 1967 gjenstand for få kritiske studier og sett på som et eksempel på et godt demokrati, men med krigen i 1967, okkupasjonen av Vestbredden og Gaza og den påfølgende politikken ført i de okkuperte områdene, har flere funnet det relevant å studere likheter og forskjeller i forhold til Sør-Afrikas fordømte apartheidregime. Det har tatt form av tidsskriftsartikler (McTague 1985), normative verk (Davis 2003), teoridannelse som peker på grunnleggende fellestrekk ved de to statenes organisering (Butenschøn 1993), og bruk av begrepet ”apartheid” i politisk kamp (www.stopthewall.org). De nære mellomstatlige forbindelsene mellom Israel og Sør-Afrika under apartheid (Joseph 1988) har også bidratt til interesse. Så også at en av heltene fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika, Desmond Tutu, har brukt betegnelsen apartheid om Israels politikk overfor palestinerne (Tutu 2002).

1948 er et sentralt år i begge tilfeller, med Nasjonalistpartiets maktovertakelse i Sør-Afrika og opprettelsen av staten Israel, men dette tilhører i denne sammenheng tilfeldighetene. Denne oppgaven tar McTagues oppfordring (McTague 1985:101) om å undersøke det han mente var større substansielle likheter enn folk flest var klar over.

 

2.0 Problemstilling og analyseopplegg

Kan Israels politikk overfor palestinerne sammenlignes med apartheidregimet i Sør Afrika? Denne oppgaven vil se på hva apartheid var i Sør Afrika, og sette dette opp mot staten Israel og dens regime overfor den arabiske befolkningen i det historiske Palestina. Hva er likheter og hva er forskjeller?

For å gjøre en slik sammenliknende analyse vil jeg her ta utgangspunkt i Butenschøns teoretiske begrep om ”etnokratiet”, som peker på både Israel og Sør-Afrika som varianter av typen statsdannelser som gis betegnelsen etnokratier - statsdannelser basert på etnisk dominans (Butenschøn 1993:3,10). Butenschøn trekker opp to aspekter som de fundamentale for å bestemme en stats karakter. Det ene er ”statens idé” – dens normative fundament. Det andre er ”regimet” – prinsippene og mekanismene for distribusjon av politisk makt. Det antas å være et nært forhold mellom statens normative fundament og dens regime (Butenschøn 1993:12).

Oppgaven vil således beskrive og sammenlikne det normative fundamentet, ideologien, bak apartheidstaten i Sør-Afrika og staten Israel. Regimet under apartheid vil så legges til grunn for en sammenligning med Israel, hvor det framgår et skille mellom regimet innen Israels grenser fra 1948, og regimet i de okkuperte palestinske områdene Vestbredden og Gaza fra 1967. Sammenlikningen vil ta for seg følgende sider ved regimene: - Regulering av demos; statsborgerskap og befolkningsregistrering, - Politiske rettigheter og representasjon, - Eiendoms– og territoriumspolitikk.                                        Disse representerer ikke nødvendigvis den mest vanlige eller naturlige kategorisering av aspekter i forhold til en uttømmende beskrivelse av regimer, forstått som prinsippene og mekanismene for distribusjon av politisk makt, som sådan. De er her valgt som analytiske kategorier som vil kunne belyse hvordan regimene vi skal se på er å betegne som etnokratier, som på ulike måter antas å fange viktige aspekter ved de regimene vi skal sammenlikne, og som dermed vil gi et godt utgangspunkt for å belyse likheter og forskjeller.

 

3.0 Etnokratiet - statsdannelse basert på etnisk dominans

Nils Butenschøn tar i sin artikkel “Politics of Ethnocracies - Strategies and Dilemmas of Ethnic Domination” (Butenschøn 1993) til orde for at etniske regimer bør behandles som en egen kategori. Han mener en gruppe av statsdannelser hvis mål er å sikre en spesifikk etnisk gruppe kontroll over statsmakten bør behandles som en egen kategori, og betegnes som ”etnokratier”.

Butenschøn definerer ”etnokrati” som et politisk regime (prinsippene og mekanismene for distribusjon av politisk makt) som er basert på kvalifisert rett til statsborgerskap, med etnisk tilhørighet som er det kvalifiserende prinsipp. Målet er å sikre en spesifikk etnisk gruppe kontroll over statsmakten, og således blir alle andre spørsmål om maktfordeling innen staten underordnet dette (Butenschøn 1993:3). Et slikt styre vil videre i følge Butenschøn være karakterisert ved et ”kontrollsystem”, hvor lovverk, institusjoner og fysiske tiltak tas i bruk som nødvendige maktinstrumenter for å sikre etnisk dominans. Graden av direkte diskriminering antas å variere sterkt, blant annet avhengig av størrelsesforholdet mellom de etniske gruppene. Uansett vil mindretallsgruppens eventuelle rettigheter kun kunne ivaretas innen etnokratiet så lenge det ikke truer den dominerende etniske gruppens interesser.

Siden etnokratier etableres i situasjoner med rivalisering mellom etniske kollektiver vil de ikke-demokratiske tiltak, dominering og undertrykkelse som finner sted i et etnokrati tillegges å være nødvendige tiltak mot den motstand den dominerende gruppen møter. Det er ikke en del av den dominerende gruppens eller selve systemets egne verdier eller intensjoner, men ”historiske nødvendigheter” påtvunget dem av rivaliserende etniske grupper. I artikkelen om etnokratiet antas det at den dominerende etniske gruppe vil søke måter å gjennomføre en påtvunget segregasjon mellom de etniske gruppene. Man vil søke å beskytte det politiske system mot infiltrasjon fra etniske grupper i opposisjon til systemet for etnisk dominans.

Dette hele bunner i at etnokratiet nettopp er opprettet for å uttrykke og forsvare den politiske suvereniteten til en distinkt etnisk gruppe i et etnisk blandet territorium. Etnokratiet er et politisk system basert på at demos – de som skal få uttrykke sin kollektive vilje og rett til selvbestemmelse gjennom staten - ikke tilsvarer hele befolkningen innen statens grenser, men er identisk med den dominerende etniske gruppen. Butenshøn peker på Israel og Sør-Afrika, så vel som Nord-Irland, som etnokratier, og som tilfeller av etnokratier hvor motstanden mot den dominerende gruppen har vedvart (Butenschøn 1993:10).

 

4.0 Statsideene, etnokratienes utgangspunkt

Hvilke normative fundamenter hviler så de to tilfellene av stater vi skal se på? Samsvarer de med det vi forventer å finne som grunnlag for etnokratier?        

Med nasjonalistpartiets valgseier i 1948, var Boerne, etterkommerne etter de første nederlandske kolonistene i området, tilbake ved makten. De hadde tidligere tapt krigen mot det britiske imperiet, men fortsatt å dyrke sin kulturelle egenart og sitt språk ”afrikans”. Nå skulle de føre en politikk for å sikre sin og de hvites kulturelle overlegenhet. Boernasjonalismen hadde henvisninger til det gamle testamentet som grunnlag for deres ”misjon” i det lovede landet. De hevdet å ha kolonisert et land gitt dem av gud, boernasjonen var den eneste hvite nasjonen Gud hadde skapt på det afrikanske kontinent (Davis 2003:83). For å bevare nasjonens og rasens kulturelle overlegenhet og beskytte dens nasjonale interesser var det nødvendig å forsterke en politikk som hindret den ikke-hvite befolkningen fra å infiltrere den hvite.

Det var likevel ulike syn på hvilken politikk som burde forfølges i praksis. Den akademiske ideologiske eliten ønsket en politikk i retning av total segregering og kun hvit arbeidskraft, industrieierne og landadelen ønsket i større grad fortsatt avart arbeidskraft og mer pragmatisk og moderat segregering (Butler 1998:18). Der de hvites politikk i Sør-Afrika før 1948 hadde form av segregasjonslovgivning for å omforme de økonomiske muligheter for de ulike befolkningsgruppene, å sikre de hvites økonomiske og sosiale dominans, var ideologien nå mer åpenlyst rasistisk og man tok til orde for ”separat utvikling”.

Ideen om staten Israel som en stat for verdens jøder var et faktum lenge før opprettelsen av staten i 1948. Sionismen, den jødiske nasjonalismen, ble til i Europa i andre halvdel av 1800-tallet, en europeisk nasjonal bevegelse som gikk over til å være en kolonialistisk nasjonal bevegelse, når man på den første sionistiske verdenskongress i Basel i 1897 bestemte seg for Palestina som målet for deres nasjonale aspirasjoner (Pappe 2004:35). En grunnleggende sionistisk myte var den om ”et land uten folk til et folk uten land” (Moleah 1981:16), på tross av at det i 1880 bodde over 300.000 arabere i området. Antallet jøder var 24.000, mange av dem snakket arabisk (Center for Policy Analysis on Palestine 1993:7).

         Sionismens grunntanke var en forpliktelse til ideen om å opprette en jødisk stat i Palestina, som ved lov og handling skulle garantere en jødisk demografisk dominans i sitt territorium (Davis 2003:12). Det jødiske folk skulle samles om Israel som det sentrale punkt i det jødiske liv, og flest mulig jøder skulle samles i deres tidligere hjemland. Den jødiske staten var nødvendig for å redde den jødiske nasjon samlede kulturelle identitet fra assimileringen i de moderne nasjonalstater, den blir dermed instrument for et høyere moralsk prinsipp. Sionismen innebar å gjøre jødedom til en nasjonal ideologi framfor en religion, sionismen var en sekulær bevegelse. Jødiske rabbinere motsa sionistenes visjoner, deres religiøst baserte holdning var at tilbakevending til det lovede land først skulle skje med Messias tilbakekomst (Pappe 2004:37). De synteser som senere har kommet til av sionistiske religiøse fortolkninger har basert seg på at sionismen innebærer ”en messiansk tidsalder”.

         Det ser ut til å være noen grunnleggende likheter i de to statsideer som er beskrevet. Begge setter et grunnleggende skille mellom den etniske gruppe de representerer, og de andre. Målet er å bevare det etniske kollektivets karakter og identitet, hensynet til andre etniske grupper er underordnet. Den sørafrikanske avisa Die Transvaaler beskrev det slik: ”The People of Israel base themselves upon the Old Testament to explain why they do not wish to mix with other people: The Afrikaaner does this too…” (sitert i Davis 2003:86). Staten er instrumentet, i tilfellet Sør-Afrika hvor demokratiet allerede alt overveiende var for den hvite befolkningen, kunne den erobres ved valg. En grunnleggende diskriminering var også allerede på plass, det handlet om å forsterke skillene mellom folkegruppene. I tilfellet Israel måtte staten fremkjempes, den ikke-territorielle jødiske nasjon måtte territorialiseres (Butenschøn 1993). Statsideene hos boerne i Sør-Afrika og sionistene i Palestina og resten av verden skulle slik sett settes ut i livet i historisk (og økonomisk) ulike kontekster (Farsakh 2004). Likevel ser det ut til at det normative grunnlaget hos både Nasjonalistpartiet i Sør-Afrika og hos sionistene innebærer en politikk for opprettelsen av etnokratier som definert hos Butenschøn (1993).

         I 1948 kom Nasjonalistpartiet, boerbefolkningens parti, til makten i Sør-Afrika med slagordet ”apartheid” som på boerspråket afrikaans betyr atskilthet, og et program for en ytterligere institusjonalisering av skillet mellom de hvite og resten av befolkningen. Israel erklærte seg uavhengig 15.mai 1948, ikke som selvstendig eller suveren stat, men som jødisk stat. Erklæringen lød: ”We hereby proclaim the establishment of the Jewish state in Palestine to be called the state of Israel” (sitert i Davis 2003:60).  

 

5.0 ”Regimene” – statsideenes iverksettelse

Hvilke prinsipper og mekanismer for distribusjon av politisk makt ble så satt i verk? Hvordan ble etnokratiene vi over har sett kimen til seende ut?

I Sør Afrika ble apartheid innført ved parlamentsvedtatte lover, ”et altomfattende system av institusjonalisert rasistisk segregering” hvor majoriteten er ekskludert fra det politiske liv etter raseskiller (Butler 1998:18). Det var rase som skulle bestemme hvordan befolkningens liv ble regulert på alle områder (Omond 1986:11), selv om boerne var ute etter å bevare sin kulturelle egenart var det på ingen måte verken naturlig eller gjennomførbart også å innføre et institusjonalisert skille mellom den hvite boerbefolkningen og den engelsktalende hvite befolkningen. Fra den grunnleggende frarøvelsen av alle politiske rettigheter, til hvor folk skal bo og arbeide, hvilken utdanning og offentlige tjenester de skal kunne få. En rekke lover ble vedtatt i perioden etter Nasjonalistpartiets maktovertakelse, loven om raseregistrering (1950), forbud mot ekteskap og seksuell omgang på tvers av rasene (1949), loven om eiendoms- og bostedssegregering (1950) og bestemmelser om rasesegregering i alle offentlige fasiliteter (1953).

         I den nyopprettede staten Israel ble den palestinske befolkningen satt under militært styre. Fire dager etter uavhengighetserklæringen erklærte The Provisional State Counsil ”a state of emergency under the Defence (Emergency) Regulations of 1945”. Disse militære unntakslovene var introdusert av den britiske mandatmakten og gav myndigheten mulighet til fengsling uten lov og dom, deportering, ekspropriering og ødeleggelse av eiendom (Davis 2003:127-28). Det var ikke den palestinske befolkningen (ca. 20 %) den nye staten var opprettet for og de ble ansett som en sikkerhetsrisiko. Det var behovet for kontroll og ikke menneskerettigheter som ble lagt til grunn (Moleah 1981:17). Palestinerne i Israel ble gjenstand for disse militære lovene fram til 1966. En rekke lover som skulle sikre det sionistiske prosjekt ble vedtatt, som ”Absentees Property Law” (1950), og ”The Law of Return” (1951). Likevel er det  meste av israelsk lovverk ikke diskriminerende i åpenlys forstand slik som under apartheid i Sør-Afrika. ”Jews only” brukes sjelden eksplisitt i israelsk lovverk, kun direkte i 17 lover (Davis 2003:52). Men en rekke av Israels grunnleggende lover delegerer myndighet til World Zionist Organization, Jewish National Fund og Jewish Agency, organisasjoner som er grunnlagt for å gi jøder eksklusive rettigheter til land og ressurser. (Davis 2003:49).

 

5.1 Statsborgerskap og befolkningsregistrering – regulering av demos.

Befolkningen i SørAfrika ble delt i fire rasedefinerte grupper; hvite, afrikanere (også betegnet som svarte, bantu, innfødt), fargede og indere. Med ”The Population Registration Act” i 1950 ble denne inndelingen definert ved lov. Alle innbyggere skulle registreres, og det ble bygget opp et omfattende byråkrati for å gjennomføre dette. Raseregistreringen ble ansett for å være en viktig grunnstein i apartheidpolitikken, en lovgivning som skulle forfordele på grunnlag av disse skillene var avhengig av full oversikt over befolkningens rasetilhørighet (Omond 1986:24). Tvilstilfeller kunne bli avgjort ved fysiske undersøkelser av negler og ved å trekke kammer gjennom håret på folk for å se hvor stritt krøllene satt(Omond 1986:26). For å holde raseskillene rene ble det også ulovlig både med seksuell omgang og giftemål på tvers av rasene. Med opprettelsen av de svarte hjemlandene fra 1960-tallet, inntil ti ”reservater” hvor de svarte skulle utøve en viss autonomi, skulle alle svarte påtvinges statsborgerskap i disse opprettede kvasistatene og fratas statsborgerskapet i Sør-Afrika (Butler 1998:23). Fra 1976-81 ble over 8 millioner gitt hjemlandsborgerskap og fratatt sitt statsborgerskap som borgere av Sør-Afrika (Omond 1986:115).

I Israel ble særlig to lover avgjørende for statens statsborgerskapspolitikk. ”The Law of Return” (1951) gir enhver som kan definere seg som jøde rett til å immigrere til Israel og automatisk få statsborgerskap. Dette er kanskje den mest grunnleggende loven som gir uttrykk for statens sionistiske karakter. ”Absentees Property Law” (1950) fratar de ca 700.000 som flyktet/ble fordrevet under krigen ved statens opprettelse i 1948, og deres etterkommere (i dag drøyt 4 mill. registrerte flyktninger), retten til å vende tilbake til landet (og retten til sin eiendom). Med okkupsjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 fikk Israel et nytt demografisk dilemma. Selv om særlig ”Judea” og ”Samaria” stod sentralt i forestillingen om ”Eretz Israel” – det lovede land (McTague 1985:107) og mange i israelsk politikk anser disse som en del av landet, ville det være en trussel mot statens jødiske karakter om den palestinske befolkningen der skulle gis statsborgerskap i Israel. Israel annekterte (dvs. å innlemme offisielt i statens territorium) derfor ikke Vestbredden og Gaza etter 1967 (bortsett fra Øst-Jerusalem som ble offisielt annektert i 1981), men satte de okkuperte områdene under militær administrasjon (Pappe 2004:198).

Ved fødselsregistrering i Israel registreres religion, nasjonalitet og statsborgerskap. I tillegg registreres konfesjon for de ikke-jødiske barna (eks. sunni eller shia).  Det har vist seg at ikke-jødiske barn ved fødsel registreres uten bestemt statsborgerskap (Davis 2003:91-92). Det finnes så en omfattende lovgivning for å regulere hvem som har rett til israelsk statsborgerskap, utover de to grunnleggende israelske lovene vi har beskrevet over. Flere titalls tusen palestinere innen Israels grenser ble lenge nektet statsborgerskap. De palestinerne som fikk statsborgerskap hadde ikke noe pass, men fikk kun et ”reisepapir” (Moleah 1981:32). En ny lov har medført at palestinere utenfor Israel ikke kan få israelsk statsborgerskap ved å gifte seg med en israelsk statsborger, og heller ikke deres barn. De må derfor leve atskilt eller utenfor Israel (Huggler 2002; B’Tselem 2004).

Vi finner at det er en grunnleggende likhet i bestrebelsene på å opprettholde klare skiller mellom de etniske gruppene for å kunne gjennomføre en lovgivning i tråd med ideen om henholdsvis ”hvitt” og ”jødisk” demokrati, med registrering, statsborgerskap og lover om ekteskap. Begge stater har operert med kvalifisert rett på statsborgerskap basert på etnisitet. Samtidig forholdt de to statene seg på sett og vis grunnleggende forskjellig til de innfødte befolkninger. I Sør-Afrika var de svarte i utstrakt grad sett på som nødvendig og nyttig arbeidskraft, og den svarte befolkningen har hele tiden utgjort en stor majoritet, selv i de hvite områdene etter opprettelsen av hjemlandene. I Palestina var det avgjørende med fordrivelsen av ca. 700.000 palestinere før opprettelsen av staten Israel, slik at den palestinske befolkningen i områdene som kom under israelsk kontroll ble redusert fra en palestinsk majoritet til en minoritet på under 20 %. Senere var det uaktuelt å annektere de okkuperte palestinske områdene og gi palestinerne der, som ville ha utgjort over en tredjedel av Israels befolkning, statsborgerskap. Palestinerne i de okkuperte områdene har kun i begrenset omfang vært arbeidskraft i den israelske økonomien. I Sør-Afrika ville de hvite bak apartheidregimet ha landet og befolkningen, sionistene ville ha landet uten befolkningen (Farsakh 2004).

 

5.2 Politiske rettigheter og representasjon

Afrikanere var i all hovedsak utelukket fra å ta del i det politiske liv gjennom representative organer i Sør-Afrika helt fra 1910. De afrikanerne som hadde hatt stemmerett i Kapp-provinsen etter 1910 ble fratatt denne i 1936. De fargede ble fratatt sin begrensede stemmerett i begynnelsen av 50-årene (Omond 1986:15-16), under apartheid var det kun de hvite som hadde fulle politiske rettigheter, som kunne velge og bli valgt til de representative organer. Fram til 1959 kunne de svarte kun gjennom et valgmannskollegium velge 4 hvite representanter til parlamentet og mellom 1968 og 1985 var raseblandede partier forbudt (Omond 1986:43). Fargede og indere fikk på 1980-tallet stemmerett og representasjon i egne små parlamentskamre, med liten valgoppslutning. Organisasjoner som søkte å motarbeide det hvite overherredømmet ble systematisk undertrykket, ved lov og ved vold. Organisasjoner som Den afrikanske nasjonale frigjøringskongressen ANC og andre som representerte den svarte befolkningens kamp for et likestilt Sør-Afrika ble etter hvert forbudt ved lov. Det ble forbudt å holde møter og å demonstrere (Moleah 1981:33)

Med påtvingelsen av statsborgerskap i hjemlandene som ble opprettet for de svarte, fikk den svarte befolkningen også politiske rettigheter og retten til å utøve et visst selvstyre i disse områdene, slik at de ikke skulle ha noe krav på dette i de hvite områdene. Snakk om noen politisk suverenitet var det imidlertid aldri, hjemlandene var opprettet av det hvite styret i Sør-Afrikas, i de fleste hjemlandene som ble regnet som ikke-uavhengige gjaldt fremdeles all apartheid-lovgivning som i de hvite områdene

I Israel har palestinerne derimot rett til å organisere seg politisk og stemmerett ved valg, de har i utgangspunktet fulle politiske rettigheter. Palestinske parlamentarikere har likevel vært forsøkt fratatt sin rett til å stille til valg fordi de ikke har anerkjent statens Israels jødiske karakter som uangripelig. I 2002 ble det vedtatt lover som skulle nekte statens borgere å kunne stille lister til valg som sådde tvil om statens karakter som ”jødisk og demokratisk stat” eller viste støtte til noen form for motstand mot staten Israel. Statens valgmyndighet brukte dette for å nekte to israelske palestinere og deres parti å stille til valg i januar 2003, men ble senere overprøvd av Israels Høyesterett (Davis 2003:138-44).

I de okkuperte områdene fra 1967 var det få politiske rettigheter gitt den palestinske befolkningen under militært styre. Det ble etter hvert gitt rett til å stemme og bli valgt ved lokalvalg, men ettersom det var ulovlig å danne uavhengige partier var det lite verdt. Det ble holdt lokalvalg i 1972 og 76, men dette ble stoppet da kandidater som ga uttrykk for å representere PLO (Palestine Liberation Organisation) vant valgene i 1976 (Pappe 2004:199). Undertrykkelse av enhver organisert opposisjon mot okkupasjonen ble gjennomført helt fra starten av, og palestinsk opposisjonelt lederskap systematisk utvist fra områdene (Pappe 2004:197;Moleah 1981:24).

Med Osloavtalen i 1993 anerkjente imidlertid Israel PLO, og dets ledere fikk komme tilbake til de okkuperte områdene. Det opprettet en palestinsk selvstyremyndighet (PA) med kontroll over små deler av de okkuperte områdene. Palestinerne i de okkuperte områdene fikk overført sine (manglende) politiske rettigheter til PA, hvor det i 1996 ble avholdt valg.

På dette området ser vi fundamentale forskjeller mellom apartheid i Sør-Afrika og Israel. Palestinerne i Israel har i stort sett fulle politiske rettigheter, et klart avvik fra Sør-Afrika hvor den svarte befolkningen i stort sett er fratatt disse fullstendig. Sett i lys av vårt utgangspunkt i Butenschøns utlegning av etnokratiet, er likevel en slik grunnleggende forskjell ikke unaturlig. Butenshøn (1993:3) peker på at graden av undertrykking vil avhenge av størrelsesforholdet mellom gruppene. I tråd med dette vil man anta at den palestinske minoritetens rettigheter innen Israels grenser er betinget av at de er nettopp en ganske liten minoritet som uansett ikke kan utfordre statens karakter som ”jødisk”. I tråd med dette antar Butenschøn (1993:16) at om få hadde flyktet/blitt fordrevet i 1948 hadde den etniske baserte dominansen uansett blitt gjennomført, da i et regime hvor palestinerne ville ha fått langt færre politiske rettigheter.

Når vi tar politikken i de okkuperte områdene med i betraktningen blir bildet et annet. Her var det ikke snakk om å gi den palestinske befolkningen politiske rettigheter, i hvert fall ikke i det israelske politiske system. De politiske rettighetene palestinerne i de okkuperte områdene har fått med opprettelsen av den palestinske selvstyremyndigheten (PA) er lite verdt i en situasjon hvor PA på ingen måte kan sies å kunne utøve noen politisk suverenitet. PA er prisgitt okkupantmaktens politikk og har som vi skal se svært begrenset territoriell kontroll. Det har også vist seg vanskelig å opprettholde de politiske rettigheter som var tiltenkt, det har ikke latt seg gjennomføre å avholde valg etter 1996, og det har under omstendighetene vært vanskelig å drive organisert politisk virksomhet.. Således kan det trekkes en parallell til hjemlandene i Sør-Afrika, hvor de svarte skulle få styre seg selv innen visse rammer. Det ligger likevel her en bakenforliggende forskjell i at hjemlandene var påtvunget de svarte, PA ble opprettet etter forhandlinger mellom den organisasjonen som ble ansett som palestinernes rettmessige representant, PLO, og Israel, i en prosess som man i det minste håpet skulle lede frem til opprettelsen av en suveren palestinsk stat. Slik det har utviklet seg i praksis er parallellen til hjemlandene i Sør-Afrika kanskje likevel ikke å avskrive.

     At politisk opposisjon blir undertrykket er definitivt ikke noe særtrekk ved Sør-Afrika og Israel. At organisasjoner som aktivt søker å motarbeide systemet finnes i begge tilfeller er heller ikke overraskende. En stor forskjell finner vi derimot i opposisjonsbevegelsenes krav. Der ANC (African National Congress) prinsipielt og standhaftig forkastet separasjon av territorium, har PLO fra 1974 ført en politikk som skulle føre fram til forhandlinger om å dele det historiske Palestina i to, og opprette en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza.

 

5.3 Retten til territoriet

         Allerede med Natives land Act i 1913 ble storparten av jorda i Sør-Afrika tatt fra de svarte og gitt ekskusivt til den hvite befolkningen. Med ”The Group Areas Act” i 1950 ble Sør-Afrika delt inn i områder hvor de ulike rasegruppene skulle kunne eie og bo. Som følge av dette måtte til sammen over 126.000 familier, 67% svarte og 33% indere, flytte fra sine hjem og virksomheter (Omond 1986:37). 86% av arealene definert som gruppeområder var områder for hvite. Med dette fikk man en omfattende bostedssegregasjon. ”Svarte flekker”, områder hvor svarte bodde omringet av områder reservert for hvite ble fjernet, innbyggerne tvangslyttet. Mellom 1960 og 1983 ble over 3,5 millioner mennesker tvangsflyttet i Sør-Afrika (Butler 1998:24)

Med “Promotion of Bantu Self-Government Act” i 1959 ble det laget reservater for svarte. Disse områdene, ”bantustanene”, utgjorde 13% av Sør-Afrika. Loven innebar at svarte ikke hadde lov til å kjøpe land noe sted utenfor bantustanene (Moleah 1981:30). Som vist over ble det opprettet hjemlandsmyndigheter hvor de svarte skulle få styre de fleste sider ved intern politikk i hjemlandene. Det var på det meste opprettet 10 slike hjemland, de var imidlertidig ikke hver og en geografisk sammenhengende, til sammen besto hjemlandene av 98 atskilte områder. Til tross for en omfattende tvangsflytting og påtvunget statsborgerskap var likevel kun 55% av de svarte på det meste bosatt i hjemlandene (Omond 1986:111). Med hjemlandene forsøkte man å dele inn alle svarte etter stammetilhørighet, men det var umulig å få dette til å overensstemme med hvor de som tilhørte ulike befolkningsgrupper bodde, og hadde legitimitet kun hos lokale stammeeliter (Butler 1998:24)

Jewish National Fund beregnet at så mye som 88 % av territoriet innenfor våpenhvilegrensene fra 1949 var arabisk eid. Eiendommen som hadde tilhørt de som ble betegnet som ”absentees” eller ”present absentees” ble ekspropriert under ”Absentees Property Law” i 1950, og forvaltningen av disse gitt til Jewish National Fund. ”Absentees” var de som hadde flyktet til utenfor det som ble statens grenser i 1948, ”present absentees” de som flyktet fra sin eiendom men ble værende innen det som ble statens grenser. Slik ble til slutt 93 % av statens territorium ved lov reservert for jordbruk, næring og boligbygging eksklusivt for jøder (Davis 2003:39). De palestinerne som ble værende innenfor den nyopprettede staten Israel ble nektet retten til sitt land, som ble systematisk konfiskert, og nektet å kjøpe land. Det ble etablert byer og nabolag hvor man måtte være jøde for å kunne bo (Moleah 81:17;33).

Med utviklingen av bosettingspolitikken fra høyrepartiet Likud tok over makten i 1977 har politikken i de okkuperte områdene innebåret både territorial integrasjon og demografisk separasjon (Farsakh 2004). 145 atskilte jødiske bosettinger med inntil 196.000 innbyggere var bygget fram til 1993 i de palestinske områdene (ibid.). Bosettingene ble i stor grad bygget i strategisk viktige områder for å gjøre områdene til en naturlig del av Israel. Sammen med et omfattende system av sperringer og egne veier eksklusivt for bosetterne medførte bosettingene en geografisk oppsplitting av de palestinske områdene.  Bosettingene legger beslag på territorium, skiller de palestinske områdene fra hverandre, og befester Israels kontroll. Med opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene (PA) i de okkuperte palestinske områdene, ble områdene samtidig delt i tre ulike typer soner, A, B og C-områder. I A-områdene, som var begrenset til bysentraene på Vestbredden, og Gaza utenom de israelske bosettingene, skulle PA ha både sivilt ansvar og sikkerhetsmessig kontroll, i B kun sivilt ansvar, Israel skulle ha sikkerhetsmessig kontroll i B og C, sivilt ansvar i C (”Interim Agreement”artikkel XI). De fleste bosettingene ble liggende i C-områder. Kontrollsystemet for ferdselen i de okkuperte områdene ble ytterliggere bygget ut i tillegg til de som allerede var etablert i forhold til bosettingene.

I 2002 begynte Israel å bygge en separasjonsbarriere i de okkuperte områdene. Muren/gjerdet skulle hindre selvmordsaksjonister å ta seg inn i Israel. Muren/gjerdet går i stor grad langt inne i okkupert område, og omslutter de store jødiske bosettingene. Hvis den israelske hærens planer gjennomføres fullt ut deler den de palestinske områdene inn i mellom 15 og 20 atskilte enklaver.

Tanken om territoriell separasjon finner vi altså både i Sør-Afrikas og Israels tilfelle. I Sør-Afrika startet det med defineringen av områder som ”hvite”, og man fikk etter hvert politikken med opprettelse av Bantustans, reservater hvor de svarte til en viss grad skulle få styre seg selv. Bantustanene var ment å skulle gi apartheid moralsk legitimitet (Omond 1986:20). Områdene var små, kun 13 % av Sør-Afrikas areal. I Israels tilfelle finner vi ikke ordentlig territoriell segregering før med okkupasjonen i 1967, selv om lovene i den nye staten hadde gitt jødene eksklusivt retten til det meste av landområdet også innen landets grenser.

Med Osloavtalen ble likheten paradoksalt nok tydeligere da de okkuperte områdene formelt ble delt opp. Selvstyreområdene var ment å skulle danne utgangspunktet for videre forhandlinger om opprettelsen av en palestinsk stat, men både den samfunnsmessige separasjonen og den territoriale integrasjonen ble institusjonalisert. Det har vært hevdet at dette er å anse som en ”bantustanisering”, med fragmenterte befolkningsreservater uten økonomiske muligheter, uten kontroll over egne grenser, luftrom, eller vannressurser (Farsakh 2004). Muren/gjerdet som bygges for ytterligere å institusjonalisere separasjonen tydeliggjør dette.

 

6.0 Etnokratiene oppsummert – likheter og forskjeller

Vi har sett at Sør-Afrika under apartheid og Israel deler et normativt fundament som går ut på å skulle reservere statsmakten for en spesifikk etnisk gruppe. Det Sør-Afrikanske demokratiet var forbeholdt de hvite, Israels demokrati skulle være ”jødisk”, de andre befolkningsgruppenes skjebne ble prisgitt dette. Gitt at disse territoriene inneholdt også andre folkegrupper, vil en eller annen form for institusjonalisert diskriminering ikke være et overraskende utfall i noen av tilfellene.

I begge tilfeller har vi sett at en slik institusjonalisert diskriminering ble vedtatt ved lover. Men der lovene i Sør-Afrika åpenlyst skilte mellom de ulike definerte rasegruppene, skjedde dette i Israel var kun i et lite mindretall lover. Lovene var i stor grad indirekte diskriminerende ved at de gav myndighet til organisasjoner som arbeidet for eksklusive jødiske rettigheter.

Vi fant også en forskjell i holdningen til ”de andre” befolkningsgruppene. Selv om man i Sør-Afrika i større og større grad ønsket ren atskillelse, med opprettelsen av hjemlandene, var de svarte hele tiden etterspurt som arbeidskraft. Sionistene var i større grad opptatt av å begrense innslaget av palestinere, med fordrivelsen i 1948 og restriksjonene på palestinsk arbeidskraft fra de okkuperte områdene.

Med hensyn til politiske rettigheter finner vi både interessante likheter og forskjeller. Palestinerne i Israel har i stor grad politiske rettigheter, men med teorien om etnokratiet har vi sett at dette kan være å forvente, all den tid de kun utgjør en kontrollerbar minoritet. I Sør-Afrika var de svarte fratatt alle rettigheter, det samme finner vi for palestinerne i de okkuperte områdene. Med opprettelsen av hjemlandene i Sør-Afrika og de palestinske selvstyremyndighetene i de okkuperte områdene kommer nok en interessant parallell. De politiske rettigheter man får her er begrenset av manglende suverenitet og er ment å skulle avskrive krav på politiske rettigheter i henholdsvis det hvite Sør-Afrika og det jødiske Israel. Men samtidig var hjemlandene påtvunget de svarte, de palestinske selvstyremyndighetene var noe palestinerne hadde forhandlet fram. Parallellen er også territoriell, selvstyret over små områder med begrenset suverenitet omringet av områder under total israelsk kontroll ligner noe på kartet over hjemlandene i Sør-Afrika.

 

7.0 Konklusjon

Beskrivelsene i denne oppgaven gir støtte til betegnelsen av Sør-Afrika under apartheid og Israel som etnokratier. Det normative grunnlaget i boernes nasjonalisme og sionismen virker å ha ligget til grunn for innføringen av regimer som grunnleggende har som mål å sikre ett etnisk kollektivs frihet, selvbestemmelse og identitet, selv om de oppstod i ulike geografiske, økonomiske og historiske kontekster. Oppgaven har vist både likheter og forskjeller i disse regimene og deler av deres kontrollsystemer, som Butenschøn (1993:3) viser vil være kjennetegn ved etnokratier .

I 1985 skrev John McTague at det var ting som tydet på at Sør-Afrika og Israel var i ferd med å gå i ulike retninger. Sør-Afrika hadde søkt separasjon gjennom hjemlandspolitikken, mens Israel på dette tidspunktet med sin bosettingspolitikk var i ferd med å innlemme de okkuperte områdene i større grad i Israel og dermed også den palestinske befolkningen (McTague 1985:108). Med oppsplittingen av de okkuperte områdene i små ”selvstyrte” palestinske områder, med separasjonsmuren/gjerde, det noen har kalt en ”bantustanisering” argumenteres det for at de siste års utvikling har brakt Israels regime overfor palestinerne i de okkuperte områdene nærmere særlig separasjonspolitikken som ble ført i Sør-Afrika under apartheid. Vi har her sett at det er både likheter og forskjeller mellom etnokratiene Sør-Afrika og Israel. En forsiktig konklusjon kan kanskje likevel være at likhetene er større når vi sammenligner med Israels politikk i de okkuperte områdene etter 1967.

 

 

 

8.0 Litteratur

·      B’Tselem - The Israeli Information Center for Human Rights in the Occupied Territories (2004), Forbidden Families: Family Unification and Child Registration in East Jerusalem,

·      Butenschøn, Nils A. (1993), “Politics of Ethnocracies - Strategies and Dilemmas of Ethnic Domination”. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap. Working Paper no. 01/1993.

·      Butler, Anthony (1998), Democracy and apartheid: political theory, comparative politics and the modern South African state, Basingstoke England: Macmillan Press

·      Davis, Uri (2003), Apartheid Israel, London: Zed Books

·      Farsakh Leila (2004), ”Israelsk Apartheid”, Le Monde diplomatique Nordisk, februar

·      Förenta Nationarna (1963): Apartheid i Sydafrika: sammandrag av en rapport från FN's särskilda Kommitté för den sydafrikanska regeringens apartheidpolitikk, København: FNs informationskontor för de nordiska länderna