Denne uka var 6000 delegater fra mer enn 150 land samlet på FNs konferanse om rasisme i Durban. Den israelske delegasjonen forlot konferansen i protest mot arabiske lands fremstøt for å få stemplet Israel som en rasistisk stat. Mens israelske talsmenn prøver å framstille den arabiske kritikken som et utslag av antisemittisme, finnes det etter hvert et betydelig antall israelske intellektuelle som er villige til å ta selvkritikk på sjåvinistiske sider ved jødisk nasjonalisme.
Av Are Hovdenak
Oslo-avtalen brakte Israel et langt skritt på vei ut av politisk og økonomisk isolasjon i den arabiske verden. Også i ulike FN-organer ble Israel hjulpet inn i varmen ved hjelp av fredsprosessen. FNs Generalforsamling opphevet for ti år siden en resolusjon fra 1975, som stemplet jødisk nasjonalisme – sionisme – som en rasistisk ideologi. Etter at det palestinske opprøret brøt ut i fjor høst, og israelske stridsvogner rullet inn i de palestinske områdene Vestbredden og Gaza-stripen, ble denne trenden brått reversert. Skal man dømme etter de massive angrepene som ble rettet mot Israel ved FNs rasismekonferanse som ble avsluttet fredag i Durban, står Israel i fare for å gjenopprette sin tidligere status som en paria-stat i verdensorganisasjonen.
Israel har problemer med å avvise den arabiske holdningen som ren ekstremisme. En rekke israelske akademikere har de siste årene gått langt i å akseptere at det israelske samfunnet strever med et grunnleggende dilemma i sin håndtering av den palestinske befolkningen. Dilemmaet har to sider: For det første må staten velge mellom å definere seg som en stat for én etnisk gruppe, den jødiske befolkningen, eller som en demokratisk stat for alle sine innbyggere – inkludert den arabiske minoriteten. Så langt har Israel valgt det første, med det resultat at en million arabiske statsborgere ikke føler seg som en velkommen del av samfunnet. Det var denne følelsen – som er fundert i systematisk økonomisk, administrativ og politisk diskriminering – som fikk israelske arabere til å delta i anti-israelske demonstrasjoner i oktober i fjor. Sammenstøtene endte med 13 drepte arabiske israelske statsborgere. En israelsk granskningskommisjon etter hendelsen har satt fokus på årelang neglisjering av utvikling innen den arabiske sektor i Israel, som årsak til arabernes frustrasjoner. Den israelske nasjonalforsamlingen fulgte opp med å vedta et økonomisk utviklingsprogram for arabiske byer i Israel, men budsjettet for programmet er senere blitt drastisk kuttet.
Den andre siden av dilemmaet dreier seg om Israels behandling av den palestinske befolkningen på den okkuperte Vestbredden og Gazastripen. Hvordan kan jødiske nasjonalister påberope seg retten til en stat for jøder, når de ikke anerkjenner den samme retten for sine palestinske naboer? Den israelske historikeren Tom Segev mener at først når Israel har godtatt at palestinerne må få muligheten til å etablere en levedyktig stat – i motsetning til de oppstykkede selvstyre-områdene de har fått tilbud om så langt – så vil Israel fullt ut kunne bli akseptert i regionen. Og først da vil sionismens mål om en jødisk stat ’som alle andre stater’ være oppfylt.
Den gryende israelske selvransakelsen rører ved smertefulle sider ved selve etableringen av Israel i 1948. En hel generasjon nye historikere ved israelske universiteter, inkludert Tom Segev, Benny Morris, Ilan Pappe og Avi Shlaim, har tatt et grundig oppgjør med tradisjonell israelsk historieskriving, etter å ha gått gjennom frigitte israelske og britiske arkiver. De går langt i å understøtte arabernes versjon, nemlig at den innfødte palestinske befolkningen ble utsatt for en massiv fordrivelse, med militære midler, og at denne fordrivelsen var avgjørende for at det jødiske statsprosjektet skulle lykkes. Enkelte av disse historikerne bruker begrepet ’etnisk rensing’ på det palestinske exodus i 1948.
For mange israelere er debatten om sionismens ideologiske røtter ikke lettere å ta inn over seg enn de nye historiske kjensgjerninger rundt opprettelsen av staten. Den israelske sosiologen Gerschon Shafir har betegnet sionismen som en typisk koloniseringsbevegelse i en kolonialistisk tid. Han påpeker at sionismen vokste fram på slutten av det 19. århundre, og var ideologisk knyttet til europeernes holdning til omverdenen på den tiden: Europeerne påberobte seg rett til å kolonisere ’usiviliserte’ områder, uten hensyn til lokalbefolkningens ønsker og interesser. Jødisk kolonisering av Palestina var således å betrakte som en jødisk avart av europeisk settlerkolonialisme.
Hadde de israelske lederne begrenset seg til å befeste sin nyvunne stat innenfor våpenhvilelinjene fra 1949, ville spørsmålet om sionismen som en kolonialistisk ideologi neppe hatt annet enn filosofisk interesse i dag. Men Israels praksis i de okkuperte områdene viser at sionismens koloniseringsideal fortsatt er en aktiv ideologisk drivkraft. Mens de europeiske settlerne i Algerie og Rhodesia til slutt måtte oppgi sitt overherredømme over de innfødte, startet israelerne sin kolonisering av Vestbredden og Gaza med sivile settlere på slutten av 60-tallet. Koloniseringen har akselerert raskere enn noensinne det siste ti-året. Siden 1991, da Israel startet forhandlinger med palestinerne, har antall bosettere blitt fordoblet. I dag bor det over 200 000 jødiske bosettere i de okkuperte områdene (ekskludert Øst-Jerusalem). Man trenger ikke å lete lenge blant disse settlerne for å finne et syn på arabere som harmoniserer godt med god, gammeldags europeisk kolonialisme. Fremtredende medlemmer av den israelske fredsbevegelsen betegner nettopp bosettingene som det største hinder for forsoning og fred med palestinerne.
Spørsmålet om Israels kolonialistiske metoder overfor befolkningen i de okkuperte områdene er blitt ytterligere aktualisert etter utbruddet av det palestinske opprøret. Bølgen av palestinske terroraksjoner i israelske byer, har ført til økt støtte for et prinsipp om ’ensidig separasjon’ mellom Israel og palestinerne. ’Vi er her – de er der’ lød tidligere statsminister Ehud Baraks enkle slagord for å holde palestinerne på avstand. Israelske parlamentarikere diskuterer nå hvordan denne planen for ’separasjon’ best kan gjennomføres i praksis. Ideen er at et fysisk gjerde skal bygges rundt de palestinske selvstyreområdene for å hindre infiltrering. Journalist Meron Benvinisti i avisen Ha’aretz er klar i sin dom: ”Separasjon fører ubønnhørlig til apartheid,” skriver han. Benvinisti er oppgitt over at det rasistiske menneskesynet som omsider måtte gi tapt for demokratiet i Sør-Afrika, er på frammarsj blant israelske jøder.
Tidligere sjef for den israelske sikkerhetstjenesten, Ami Ayalon, går enda lenger. Han spør, ifølge Jerusalem Post, om Israel ønsker å opprettholde sin apartheid-politikk. Med andre ord mener han at palestinerne allerede er ofre for en israelsk form for apartheid. ”Spørsmålet er hvor demokratisk vi egentlig er, og hvordan den jødiske nasjon skal være. Det er dilemmaet vi har villet utsette,” sier Ayalon.
Så lenge Israel utsetter å finne en løsning på dette dilemmaet – om arabiske innbyggeres sivile rettigheter i Israel, og den palestinske befolkningens nasjonale rettigheter i de okkuperte områdene – vil landet trolig måtte finne seg i å bli møtt med hard kritikk for sin behandling av palestinerne. Kritikken kan ikke lenger avfeies som et utslag av ’antisemittisme’. Til det er det for mange jødiske røster som har sluttet seg til. Som alle andre nasjonalismer, har sionismen sine mørke sider. Det er på tide at Israel tør å ta et oppgjør med disse sidene. Ingen ville være bedre tjent med det enn israelerne selv.