HUSET VED HAVET:

Det var en gang et gammelt ektepar som bodde i et gammelt hus ved havet og skogen.Den gamle kona var ofte i skogen for å hugge ved og plukke bær,mens mannen var fisker.Dem levde helt ensomt ved havet,men da det gikk mot sen høstes var det ikke mye bær igjen,måtte mannen ut på fisketur,og skulle komme tilbake om kvelden.Men kvelden kom og ingen gammel mann kom tilbake.Den gamle kona gikk ned til fjæra kveld etter kveld,for å se etter mannen sin,men det var ingen å se.

Hun dro ut i en annen robåt for å sette ut garn,for mat måtte hun ha.Den gamle konen var ikke interissert i alle de fine steinene som lå i fjæra.Men en dag hun skulle ut med båten,fikk hun se en stor fin stein som skinte som solen,så hun tenkte hun skulle vente med å sette båten på vannet og gikk for å hente steinen som hun trodde måtte være gull,og det var det også.Hun lengtet etter mannen sin og ventet lenge på ham den dagen,men han kom ikke.

Så hun tok gullstein med seg hjem,la den på bordet i den vesle stuen og gikk for å legge seg for natten.Men det hun ikke visste var at skogen var full av tusser og troll om natten,så når hun våknet om morgen hadde steinen vokst litt.

Det gikk mange uker og steinen ble bare større og større,så hun trodde det var en lykkestein og ba til den om at mannen hennes måtte komme tilbake.Så en dag tenkte hun at hun fikk ta med lykkestein på fisketur i robåten,for å se om den kunne gi fiskelykke.Men da gullsteinen fikk frisk havluft vokste den mer og mer,så til slutt ble den for tung for båten,så den sank.

Og hun fant sin mann på havets bunn.Så nå hviler dem side om side i hver sin lille robåt med lykkesteinen mellom seg.Den lille stuen ved havet og skogen står igjen forlatt og sørger over det gamle ekteparet som hviler i den våte grav etter å ha funnet hverandre igjen etter mange år.