Året er 1954 da U.S. Marshal Teddy Daniels og hans nye partner Chuck Aule blir sendt til Shutter Island for å etterforske en mystisk forsvinning. En av Ashecliffe's 66 psykotiske pasienter er forsvunnet i løse luften. Forsvunnet fra et ugjennomtrengelig rom, en godt bevoktet anstalt, og en øy der du må være en jævel på å svømme for å komme deg vekk - Hvis du i det hele tatt kommer deg ned til vannet.

Mens en orkan herjer nådeløst ute, fortsetter Teddy og Chuck etterforskningen etter den forsvunnede Rachel Solando.

Teddy mener at det ligger noe mer bak flotte fasaden på sykehuset for sinnssyke kriminelle, og begynner å grave dypere i øyas hemmeligheter av personlige årsaker.

Ute håndfaste bevis dukker det opp flere hint og rykter om ulovlig medisinske eksperimenter, mørke konspirasjoner og en uregistrert pasient på Aschecliffe.

Teddy blir tvunget (!) til å innse at jo dypere han tar etterforskningen, jo mer personlig blir det før han til slutt blir konfrontert med sin egen fortid.

Hvor er det blitt av hans nye partner Chuck? Vil de noen gang komme seg vekk fra øya? Og hvem er pasient nr. 67?

Filmen er virkelig noe utenom det vanlige, og krever din oppmerksomhet til det fulle.

Den Oscar-vinnende regissøren Martin Scorsese har nok en gang kommet med en urovekkende film, fullstappet med godsaker som for øvrig er basert på en roman av Dennis Lehane.

Vi må nok innrømme å si at det til tider var meget overdrevent musikkbruk, og helt ærlig satt vi nesten å ventet på at en hai fra Jaws skulle stikke innom å ta en jafs.

Til tross for dette var det fortsatt en god handling gjennom hele filmen, og vi som ikke har lest boken ble nok også veldig overrasket over hvordan filmen faktisk ender. Noe vi ikke hadde forutsett. Sammenlignet med diverse andre thrillere kunne vi nemlig ikke forutse hva som kom til å hende, og det er slik en film burde være.

Leonardo DiCaprio skuffer ikke i rollen som Teddy Daniels, og overbeviser oss seere om at det er noe mystisk som foregår på øya.

Om du ikke liker psykiske thrillere er nok ikke dette filmen for deg, men der igjen - om du gjør det kan vi nok nesten garantere deg en (p)syk film som du mest sannsynelig vil se igjen!

Vår teori er enkel: Om du ikke likte filmen er nok forklaringen at du ble så mindfucked av den at du ikke kunne mene noe bedre.

Dette er absolutt en film for de med mer mellom ørene.

Terningkast: