Kaos

R.I.P. Kaos

Historien til Kaos:

Da jeg var 5 år gikk drømmen om hund i oppfyllelse…ikke husker jeg om det var min drøm eller mammas, men hund ble det i alle fall! 5 januar 1991 kom en liten Bichon Frisè-tass på 8 uker inn i huset. Hans oppdretternavn var Kissis Bamse, men det navnet ble fort endret! Det var bestemt på forhånd at Kaos skulle sove på kjøkkenet.. som lå ved siden av rommet mitt! Ikke lenge etter at lyset var slukket begynte lille tassen å pipe…og han ga seg heller ikke! Jeg gikk ut i stua og la meg på sofaen, for å komme langt unna lyden, og kanskje få litt søvn! Men nei da…! Kaos hadde bestemt at hvis han ble nødt til å sove ALENE på kjøkkenet, så skulle alle få vite hvor grusomt han hadde det..! Enden på visa var at Kaos de neste 14 1/2 åra sov på soverommet til mamma og pappa;) hehe! I tilegg til Kaos hadde vi også et Marsvin ved navn Elmer som var på hans størrelse. De ble fort venner, og lå ofte ved siden av hverandre og sov i sofaen:) Men dessverre fikk Elmer et sår under den ene foten som aldri grodde og blødde hele tiden. Det viste seg å være en form for kreft, så en dag mens Ellen Margrete var på skolen tok mamma og jeg han med til veterinæren. Dermed ble Kaos det eneste dyret vårt! Kaos var en hyper krabat som var med på alt. Laken og bamser var til å spise opp, og ”nei” var et ord som man bare lot som man ikke hørte! I løpet av hans første leveår fikk han være med på mye. Vi var tross alt 2 jenter i huset som hadde myyye dukkkeklær…! Var ikke sjelden Kaos kom løpende til mamma med kjoler eller diverse antrekk. Men uansett hvor mye vi plaget han, så var han alltid like glad i oss! Vakthund til 1000 for de han var glad i:) Da jeg gikk i første og andre klasse hadde jeg fri hver onsdag, så denne dagen tilbragte Kaos og jeg alltid hos Farmor. En dag skulle vi hente posten. Kaos hadde litt langt bånd, og snusa rundt som hannbikkjer gjør..! Plutselig kom postmannen. Kaos løp bort for å hilse, men postmannens reaksjon var å sparke Kaos.. hardt! Etter 2. spark klarte vi å få han til å slutte! Skjønner fortsatt ikke hva som gikk gjennom mannens hue mens han sto der…sparke løs på en liten uskyldig bikkje? Vi fikk Kaos inn for å se hvor stor skaden var..! Det ene øyet hadde hovna opp, så Kaos klarte ikke åpne det. Bortsett fra det hadde han vært heldig. Heldigvis gikk hevelsen ned i løpet av et par dager, slik at han klarte å se normalt igjen, men psyken var det ikke like bra med! Etter den dagen, frem til hans siste dag var han usikker på nye mennesker. Mørke klær var farlig, og da var det best å gå til angrep før benet gikk til angrep på han..! Hver gang vi hadde besøk hadde vi Kaos på armen frem til alle var hilst på og godtatt, og merka vi på han at det var en person som han reagerte litt ekstra på var vi hele tiden obs…! Vi kan trygt si at møtet med postmannen på Østensjø merka han for livet..! Men selv om hans tillitt til fremmede var borte, var tillitten til de han var glad i desto større. Når vi kom hjem etter å ha vært borte et par timer kom han stormende for å hilse. Han ga seg heller ikke før han fikk nok kos..! Hoppa og bjeffa rundt oss til vi løfta han opp! Når vi satt å så på tv eller leste eller noe lå han alltid på fanget. Var ikke snakk om at han skulle ligge alene på gulvet…! På hytta hadde han til og med en egen stol. Smart som han var visste han akkurat hvordan han skulle få den tilbake om noen mot formodning hadde satt seg der. Da satt han seg foran stolen og gråt.. Når vi da tok ned hånden for å løfte han opp hoppa han unna. Kaos sitt signal på at det var på tide å leke litt. Da han hadde klart å lure oss bort fra stolen med bittelitt leking titta han på oss(og lo:P) og spratt opp i stolen! Kongen var tilbake på haugen;) De som sier hunder er dumme må tro om igjen assa…!
Noe som var litt gøy med Kaos var at han var utrolig lettlært. Ord og peking var ikkeno problem. Han kunne de rareste kommandoene, og pekte vi på noe skjønte han med en gang hva han skulle. Dette var noe som kom veldig godt med da han ble eldre, og hørselen ble veldig svekket. Selvfølgelig hadde han veldig selektiv hørsel, så det var ikke alltid han gadd å høre, da!
På Kaos sine eldre dager ble han mer og mer deprimert. Både synet og hørselen var svekket, og han var mer usikker. Derfor ble han utrolig krevende, og trengte oppmerksomhet konstant. Plutselig høsten –04 ble han syk. Ikke drakk han, og spiste mindre. Etter mange prøver hos veterinæren fant vi ut at han kunne ha nyreproblemer. Vannmengden ble nøye målt for å finne ut hvor mye han fikk i seg! Etter litt medisiner ble han friskemeldt, og appetitten gikk opp igjen. Men likevel…Kaos sitt humør var fortsatt på bunn. Mamma og jeg hadde vært inne på temaet om å la han slippe, men vi ville vente og se. Han kunne jo bli bedre..! Lite sannsynlig med tanke på alderen hans, men vi var jo så glad i han. Men så…ble avgjørelsen endelig.
Mandag 15 mars 2004 kjørte mamma meg på skolen. Kaos satt i baksetet! Vi pratet om Kaos, og hvorvidt det var egoistisk å holde han i live for vår skyld. Mamma sa at dette kom til å være det værste hun var med på, og om når den dagen kom så måtte hun bare gjøre det. Ingen planlegging, kun på impuls. Ingen fikk vite det før det var gjort. Jeg hadde en rar følelse inni meg da jeg forlot bilen. På skolen prøvde jeg å holde humøret oppe, men visste likevel at noe ikke var som det skulle. Veien fra bussholdeplassen og hjem hadde aldri vært lenger! Da jeg låste opp døra gikk blikket rett til der båndet til Kaos alltid hadde hengt…det var ikke der…
Øynene til mamma sa alt…Kaos var borte! Godgutten min som hadde vært en stor del av familien siden jeg var 5 år var ikke mer…! Jeg har ikke tall på hvor mange tårer som har trillet ned kinnet mitt! Er så utrolig glad i deg gutten min, og du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt!
*HVIL I FRED*