|
PADDY:) En dag for ca. 15 år siden kom en dame jeg red hos hjem fra Danmark med 5 nye hester. En av dem skulle etterhvert bli min. Paddy. Men Paddy var redd for alt og alle, den behandlingen han hadde fått hadde ikke vært god. Jeg og mamma ville ha en annen, Paddy sin halvbror, mens pappa, jo han ville ha Paddy. Vi kjøpte Amadeus, men det viste seg at beina hans var dårlige. Dermed fikk jeg Paddy, noe jeg ikke angrer på idag. I de første månedene hadde jeg han i Våler, På Gylder Myra, der var det en jente som het Ingrid som skulle ri han, for veien var for lang for at vi kunne være der hver dag. Men en dag ringte Ingrids mor og sa at dette gikk ikke, for Ingvild fikk aldri ri. Det viste seg at Paddy ble brukt i rideskolen. Pappa ble enig om å ikke si noe, men bare dra ned og se det med egne øyne. Som sagt så gjort, vi dro ned og enden på visa ble at vi kjøpte henger og ordnet stallplass på Ski rideskole i Ski, uka etter var han på plass. Der sto han en liten stund før han på nytt var på flyttefot, da til en liten privatstall drevet av Astrid King (Prinsen), den også i Våler. Så da var jeg igjen helgerytter. Der sto han lenge og vi hadde det kjempefint. Men den lange veien var et minus, så flyttefoten kom på nytt. Denne gang til Aschaug ved Vinterbro. Stallen ble drevet av oss som sto der. Koselig sted med hyggelige folk - her sto grisene i andre etasje. Paddy lagde alltid problemer før jeg fikk han ut av tunet, han syntes det lukta vondt. Her begynte også konkurransetrangen å melde seg for fullt og dermed også problemene, for Paddy, ja han syntes det var helt greit å hoppe hjemme, men ute, nei takk. Så dermed gikk ferden til Rygge i Østfold. Der sto vi hos en kjempegrei dame, Lisbeth. Hun sørget for at Paddy hadde det bra og min ridelærer red han i uka og jeg i helgene. Bedre ble det, litt i hvert fall. V i kom som regel til tredje hinder, men dit og ikke lenger. Så etter et helt herlig opphold der nede, flyttet vi til Stensrud i Oslo. Her ble vi ikke så godt mottatt, men så lenge jeg hadde Paddy blåste jeg i de andre. Vi red rundt alene i mange måneder før det kom en jente som var sju år eldre enn meg, og hesten hennes Belinda, det var en Fjordingsaraber. Jeg fikk noen å ri med og Paddy ble kjempeglad. Deretter kom det flere på rekke og rad og jeg og Paddy hadde vist at visst var vi unge, men vi klarte oss bra. De nyeste som kom, var Silje og Povel (som ble Paddys bestevenn noen sinne), Stine og Joffa og mange flere. Mens vi sto på Stensrud startet jeg distanseritt, noe jeg begynte med i Rygge, og vi og Silje og Povel startet å trene sprang for Stein Endresen. Og gjett om det gikk framover. Vi begynte å plassere oss også på sprangbanen. Som oftest var Paddy å se på de fleste premieutdelinger. Vi startet mye distanseritt også og et år var vi blant de fem beste i Norge i vår klasse og det er veldig bra. Vi kvalifiserte oss til NM i sprang også. Men vi hadde et uhell som skremte Paddy før NM, og han ville ikke hoppe på en god stund, dermed var NM borte for oss. Etterhvert ble det mye krangling mellom «ridehestene» og «travhestene» og vi flyttet til Lofsrud. Mens vi sto der ble også vår distansekarriere brått slutt. Han som drev stallen foret ikke hestene slik vi ville for han skulle spare penger. Så på et ritt ble Paddy for utslitt, men ærlig som han er merket vi ingenting før veterinæren hadde sjekket han. Og veterinærens ord var harde:-Det er rart han ikke har stupt, denne hesten har ernæringsmangel, du må nok la han stå lenge ellers ryker han kanskje. Skremmende ord for meg. Men Paddy var sterk og etter et par måneder i boks ble han etterhvert seg selv igjen. Slutt på distanse, men vi fortsatte med sprang. Etter noen år, altså i `93, begynte pappa og Kari å se etter et eget sted og vi endte opp på Slime Gård på Bjørndal. Og etter en stund fikk jeg Maios, og Paddy ble plutselig en pensjonert sprangponni. Men han trivdes med det også, for forrytterne red turer, og noen startet også litt, men nå hadde den gamle vinneren funnet ut at skulle han hoppe var det på hans egne premisser. Så det ble ikke så mye. Snart skulle vi flytte igjen og denne gangen gikk det til Myrer. Der sto Paddy alene en hel sommer (`93) før de andre også kom dit. Etter nesten fire år ble jeg gravid og mye bråk og krangel resulterte i at Paddy flyttet til Godlia, bak FOD-gården i noen måneder. Så kom vi tilbake igjen og her er vi enda. Paddy er nå sytten år og fortsatt sprek og rask enda han har blitt mye brukt. Det eneste han ikke har gjort er å spille polo og det kan han nok være foruten. Paddy har nå fått en ny oppgave som jeg håper han kan, hvis han holder seg frisk, nemlig lære Rebekka å ri. Husk på hva Paddy har gjort, gå å gi han et godt ord og en klem det fortjener han. LINN. |