|
Team kjøkken Sersjant Dørslag…………………………………….. Ronja W. Oberst Grytehue……………………………….…..Nilboriel P. Fru Plastikkbolle………………………………...… Anne M. Herr Plastikkbolle …………………………………. Billy M. Hvitløkspresseren ………………………………….Shawna L. Potetskrelleren ……………………………………. Cho C. Grevinne Glassbolle ……………………………………. Tonio U. Vispoppen……………………………………. Mitzâna S. Major Stekepanne ………………. Annesj Team Kjøkken Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue Første oppdrag: den skumle skriveren Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue vandrer fredfullt rundt i de så blå skogene mens de snakket om hvor fantastisk vær det var i dag. Himmelen var helt oransje og skyene hadde en fin lilla farge. ”Skal vi ta oss en tur på Parmesan -Bula?” spurte Oberst Grytehue og så spørrende bort på Sersjant Dørslag. De ble enig om at så lenge de ikke tok for mye parmesan, kunne de unne seg en bit eller to. Med en gang de kom inn så de Fru Plastikkbolle stå og ordne med den varme parmesanen, før hun så opp og de krabberøde øynene hennes smilte mot dem. ”Velkommen, velkommen!” Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue var godt kjent i Parmesan-Bula, og flere av de grønne og gule gjestene vinket til dem. Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue vinket ivrig tilbake før de tok plass ved det vanlige bordet; nummer 88. ”Det vanlige?” spurte fru Plastikkbolle som var kommet bort med den oransje notatblokken for å skrive ned parmesanen de skulle ha. To bekreftende nikk, fikk fruen til å gå og hente to spesial med ekstra mye avokado. Hun slang de ned foran dem og smilte søtt. ”Det blir 9,37 lekakuler det,” de to slang sekken med lekakuler på bordet og betalte fru Plastikkbolle gladlig. ”Hva står på planen i dag, Sersjant Dørslag?” spurte Oberst Grytehue og tok en stor jafs av parmesan-avokado-spesialen. ”Vel,” Sersjanten tok en stor bit og svarte: ”I dag skal vi jakte på den skumle printeren!” Flere gisp fra rundt om i Parmesan-Bula viste at det Sersjant Dørslag hadde sagt, hadde vært en tabbe. Gispene og forferdelsen ble kun toppet av at de ble hevet ut av Parmesan-Bula for alltid. ”Og kom ikke tilbake!” hylte Fru Plastikkbolle og smalt igjen døra. Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue fortsatte bortover gaffelstien på vei mot stedet der den skumle printeren levde: i Ostehøvel-skogen bak den store lakseelva med alle tranebær-fiskene som var klare til å angripe når som helst. Det var en gammel myte at tranebærkongen levde på bunnen av lakseelva og beordret alle tranebær-fiskene om å hente spiker til ham. Derfor var våre to helter en smule engstelige da de skulle krysse elva. ”Du først?” sa Oberst Grytehue og så bort på Sersjant Dørslag som så litt skeptisk ned på de røde fiskene i vannet. Små ringer dukket opp i vannflaten hver gang en av de små fiskene skulle opp for å trekke litt luft. Sersjant Dørslag skulle akkurat til å foreslå å gå litt nedover langs elva for å se om de ikke fant noen form for bro eller strykebrett så de kunne komme seg tørrskodd over på den andre siden av elva, men så hørte de skritt bak seg. Det var Vispoppen ved slottet til Grevinne Glassbolle som kom ridende på den grønne ovnskua si. Vispoppen stanset noen meter fra Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue og betraktet dem. ”Hvor har dere tenkt dere?” sa Vispoppen mens ovnskua stakk mulen ned i vannet for å prøve å fange noen tranebær. Sersjanten og Obersten vekslet blikk. ”Vi skulle bare på jakt etter den sk-” begynte Sersjant Dørslag, men Oberst Grytehue avbrøt før Vispoppen fikk noen anelse. ”Vi tenkte oss på besøk til Grevinne Glassbolle.” sa Oberst Grytehue, og Sersjant Dørslag nikket ivrig. Vispoppen betraktet dem et par sekunder før hun dro ovnskua opp fra vannet og sa: ”Vel, dere får ta følge med meg, da.” Sersjant Dørslag og Oberst Gryte smilte fornøyd og steg ombord på ovnskua som fraktet dem ikke bare tørrskodd, men raskt over elva og av gårde til Grevinne Glassbolles store slott, også kalt ”The Kaffekanne Castle” av byfolket. Grevinnen stod i den massive porten og ventet på Vispoppen. Hun gav Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue et mistenksomt blikk før hun gikk bort og hvisket noe i øret på Vispoppen, som snudde seg rundt på ovnskua og betraktet de to. ”Beklager, men her er det forbud mot folk som ikke har med seg soyasaus til Grevinnen.” sa Vispoppen og fikk et bekreftende nikk fra Grevinnen. Sersjanten og Obersten vekslet blikk før de gled av ovnskua. ”Vel, takk for turen da.” sa Sersjant Dørslag, og lot som om hun ble litt skuffet over at hun hadde glemt soyasausen. Oberst Grytehue nikket. ”Vi sees nok en annen gang. Og da må vi huske soyasausen!” sa hun, og dermed fortsatte de bortover mot ostehøvelskogen der den slemme Printeren holdt til. * Ikke lenge etter at de hadde tuslet ett par 347 eple-skritt, møtte de på en furten hvitløkspresser. ”Neimen, hva gjør du her da?” spurte Sersjant Dørslag med en morsk mine. ”Ja, du kan ikke bare sitte der og gråte,” la Oberst Grytehue til. Den lille hvitløkspresseren snufset høyt og sendte de to floppene ett miserabelt blikk. ”Jeg har mistet gulrot-lamaen min. Den heter Nansen og spiser bare pappylopper.” All denne unødvendige infoen fikk Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue til å snufse høylytt. ”Vi må ta med denne stakkaren!” Sersjant Dørslag braste sammen i hulkende gråt, og Oberst Grytehue klappet henne på ryggen. ”Så, så. Klart vi skal hjelpe til!” Både hvitløkspresseren og Sersjant Dørslag slo armene takknemlig rundt Oberst Grytehue, som straks rygget litt unna; Hun hadde litt problemer med nærhet etter Vitamin-krigen. Søken etter gulrot-lamaen fortsatte gjennom Ostehøvel-Skogen helt til de kom til appelsin-åkeren. ”Å nei!” utbrøt hvitløkspresseren og sutret som aldri før. ”Vi kommer aldri til å finne Nansen!” hun plukket opp en appelsin fra den blå planten og begynte å gnage i vei på den, mens tårene strømmet nedover i snirklete stier. En buldrene lyd fikk Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue til å se opp på himmelen, mens den lille hvitløkspresseren pilte av sted tilbake til Ostehøvel-skogen og vinket tilbake at det gikk bra at de ikke fant Nansen. ”Tror du det er -?” Sersjant Dørslag så redd bort på Oberst Grytehue. ”- druene fra Mega?” Begge svelget nervøst, før de dro opp de ladde appelsin-geværene, så på hverandre og nikket. ”FOR GREVINNEEEEEEEEN!” hylte de og skjøt rundt seg. Appelsin-frøene haglet og ikke en levende kiwi ville overlevd dette. Vel, en død kiwi hadde vel heller ikke overlevd. Mega-druene haglet som regn på høsten – gult og klæskete med andre ord, samtidig som støvet ble virvlet opp fra bakken av alle de paniske appelsinene som flyktet for livet. Etter et par nervepirrende minutter gav visst Mega-druene opp, og Oberst Grytehue og Sersjant Dørslag stod igjen i den nå nokså klissete appelsin-åkeren med geværene i hendene. ”Vel, det var ganske dramatisk.” sa Oberst Grytehue og rettet på den ene grytehanken som hadde blitt litt slått ut av kurs. Sersjant Dørslag hadde vært så uheldig å få en av klæske-druene ned i dørslaget, og hadde et svare strev med å få den ut igjen. ”Vi burde kjappe oss. Hvis vi skal klare å overvinne den slemme printeren i dag må vi komme oss av gårde.” sa Oberst Grytehue og pekte innover mot ostehøvel-skogen som lå et stykke bortenfor appelsin-åkeren. Sersjant Dørslag klarte til slutt å fiske opp druebiten, og de begav seg på vei mot den truende skogen der ostehøvlene tårnet seg over bakken og vinden suste i toppene. Det var uhyggelig stemning for de to da de entret skogen og begynte å traske over de mange potetene som lå spredd på bakken. De gikk et par skritt inn, men kom ikke mange meterne før et nytt vesen dukket opp foran dem. En liten potetskreller med et trassig, morskt blikk på Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue. ”Hvem er dere? Dere står på MIN brokkoli-åker,” gryntet den lille potetskrelleren og pekte på to små brokkolispirer som stod inntil en av ostehøvlene. Sersjant Dørslag dunket Oberst Grytehue i siden da det kom et latter-aktig kvekk fra henne. ”Så – emh, fin åker da. Hvor mange planter har du?” spurte Sersjant Dørslag og så litt tvilende bort på de spinkle plantene. Potetskrelleren gav fra seg et lite snøft. ”Jeg hadde mange tenk. Men så kom det et udyr og spiste alle!” sa Potetskrelleren. Nå så den ikke så sur ut lenger, heller ganske lei seg. Oberst Grytehue snudde seg mot Sersjant Dørslag ”Den farlige printeren!” utbrøt hun, og de snudde seg tilbake til Potetskrelleren som så på dem som om de var to hjernedøde lysestaker. ”Neei, skriveren kommer ikke helt hit.. Dette var et annet beist! Et hårete, langøret beist! Og vet dere hva? Den SPYTTA på meg!” Potetskrelleren sperret øynene dramatisk opp, og hadde nok ventet seg at Sersjant Dørslag og Oberst Grytehue skulle se skrekkslagene ut, men til hennes forbløffelse gliste de to som to overglade lampeskjermer. ”Det er Nansen!” sa Sersjant Dørslag og gliste enda litt mer. ”Så du hvor han gikk?” spurte Oberst Grytehue den forbløffede Potetskrelleren som sakte løftet en finger og pekte videre innover i ostehøvel-skogen. |