Januar.
Dikt skrevet av Disir.

The great pretender, skrevet av Disir.
The great pretender
(eller en akkurat passe gammel gris)


Han fortaper seg i egen avmakt
skriver ord i sin drømmetilstand,
glemmer piskesnertene fra barndommens
godt skjulte løgner.

Å holde opp er utenkelig
da vil hverdagen bli hverdag
med kald melk fra kjøleskapet
og 4 stratos fra Shell. Senere,
mye senere
før stengetid står han igjen
ved pølsebua og sikler på
hot dogs, unge jenter og
ærlige alkiser som blander
blod
med narkomane. Og tror
at han er en av dem.

- Jeg ler
et særegent tannløst smil,
velvitende om hans fake reality.

Sannheten blir et stykke unna
for hvert ord han tenker.

Heldigvis kan det som er skrevet
viskes ut.

Februar.
Dikt skrevet av Disir.
Ravnekraft.

ravnekraft


tilegnet oktober
den gang da
du gikk

forklaringer
fra andre planeter
ord om energi, uttrykk
og disse forbannede følelsene
fullkommenhet i praksis
på den annen side: Kiss my ass!



lidenskapelig liv
; nøklene til din dør
som forsvant i fjor
da snøen kom

så jeg er


enda
et skapende prosjekt
i din skisseblokk

Mars.
Dikt skrevet av Beherman.
Tåreflom og snøklokker

den store vonde klumpen
presser seg oppover
dytter så hardt
så utrolig hardt

jeg vil ha de der inne
trygt og godt gjemt
på innsiden
usynlig for verden

jeg klarer ikke høre
ikke se
ikke føle
ikke tenke

de kommer bare nærmere
altfor nære nå

innvendige tårer
formert seg
gjennom år etter år

men dommedag er her
nå skal de ut
alle sammen
uansett hvor hardt
jeg stritter i mot
de er for mange
for sterke


de hvite snøklokkene
i hagen
får næring nok
for hele sommeren
etter en regnløs vår

så kan jeg begynne
å samle

tårer

på nytt

April.
Dikt skrevet av Lady1967.

Ord.

Spør du målaren kva biletet hans forestiller?
Spør du pottemakeren hva krukka kan brukas til?
Ber du skulptøren fortelje deg kva du bør kjenne
når du ser skulpturane hans?

Ikkje det?

La også orda mine få stå i fred.
Ikkje disseker dei som var dei froskar.
Be meg gjerne om måne og stjerner,
men ber du meg å forsvare orda mine,
forsvinn dei som dugg for sol.
Tapt bak ein mur av tankelause.

Borte.

Men let du dei vekse som bylgjer langs strand
og taust let dei favne deg, skal du få dei.
Finn du sjela mi i orda, då er det ei gåve,
grenselaust dyrebar og umisteleg.

Og det var du som ga ho til meg.

Mai.
Dikt skrevet av An0riel.

Sitter alene i mørket.
Den velkjente og forhatte tomheten sitter
som en torn i brystet.
Vanskelig å tenke på noe positivt,
vanskelig å glede seg over noe
eller bare smile.
Følelsene er forvirrende,
men likevel så forståelige.
Prøver å komme meg gjennom denne kvelden også
uten for mye uro og mareritt.

Hører regndråpene slår rytmisk mot ruten,
renner i små elver for å så falle nådeløst mot bakken.
Slik er livet for tiden.
Du vet hvor veien ender,
men alt du kan gjøre er å se på din egen fortapelse.
Kan se meg selv sitte på sofaen i mørket.
Tekoppen urørt,
askebegret er fult.
Nok en gang stirrer jeg mot tv som forlengst
er gått i standby-modus.

Jeg ser meg selv reise meg fra sofaen,
rusle sakte mot badet.
Med skjelvende hender griper jeg etter nøkkelen
til medisinskapet.
Hvorfor er jeg så nervøs?
Ligger det et ønske inni meg som jeg ikke er klar over?
Finner frem to beroligende piller.
Legen er glad for at jeg er forsiktig med bruken av dem.
Men hva vet vel han om min depresjon?
Hva vet vel psykologen om mine våkne mareritter?
Skyller pillene ned og går inn i stuen igjen.
Tar meg en røyk og ser ut av vinduet.

Kan se en liten skikkelse som løper over plenen
fra blokken jeg bor i.
Det lange mørke håret slår mot ryggen og etterlater
våte striper på den lysegrå genseren.
Bryr meg ikke om hvem det er som løper der,
eller hvorfor.
Akkurat nå er det bare nok en person i denne verden.
Nok en person som ikke vet om det lille helvetet jeg lever i.
Snur meg bort fra vinduet.
En dyp tristhet fyller meg,
kan ikke forhindre tårene i å renne.
Små elver nedover kinnet,
knuses mot bordflaten.

Jeg griper om tekoppen og kaster den i veggen.
Til min store tilfredstillelse knuses den i tusen biter.
Teen lager en mørk flekk på tapeten og gulvet.
Ser ut som et slikt bilde psykologer viser til
sine pasienter.
Jeg kan ikke la være å le.
Høyt og voldsomt.
Latteren går over til voldsom gråt,
som igjen går over til latter.
Er jeg blitt gal?

Juni.
Dikt skrevet av Disir.
Galskapens rammer

Brunsvidd jord speiler
den andre tidens
bortgang


Årvåkent lytter han
etter ørneskrik
fra lysår bortenfor
det som en gang var mulig
og forventer respons
innenfor rammen
til det som aldri var
noe



Hun har alltid vært en

kvinne uten tilgivelse
bortlovet til verdens synd
Trå nærmere
men varsomt

Stille faller hvitt stjernedryss
fra heggen
tidlig i juni

Juli.
Dikt skrevet av Vinje.
Tårer i dogg

tenk å sitte ved Torvtjønn
vakreste tjønn på vår jord

lytte til vinden en sommerkveld
før den har løyet

varsomt stryker den mot nes og vik
før den legger seg stille
under Grytekarnuten

sitter her i sommernatta
lytter til de toner vinden gir
når den langsomt stilner

det er som svartkledde ungjenter
kommer skridende fram
setter seg i lynget ved min side og synger

er det en drøm det som hender?

vinden har løyet

de turkisblå skyene
gir ikke noe svar

kvitveisen vokser opp
der det falt tårer
i dogg engang

September.
Dikt skrevet av Morgul.

Hvitmalt.

Mal meg hvit som den benken i parken
og frata meg evnen til å vise liv

og gråte

Et beskyttende lag over andres sorgfulle tårer
og mot høstens kalde regn
som ellers ville skylle dem bort

Bytt også ut rustne spiker men la en være igjen

En svakhet som er bortgjemt
slik at også jeg en dag

kan bryte sammen

Oktober.
Dikt skrevet av Yannett.

kvinne

du kan ikke gripe
innenfor min sirkel

huden har sanger og
tusen år gamle eventyr

stopp;
den må smakes

jeg er rød dans,
lilla silke
gule valmuer

jeg trenger ikke
ule mot månen


jeg er hjorteføtter og
ulveblikk

vent;
ingenting i meg kan fanges


legg deg inntil
min mave

jeg har
ild der


kjenn regnet,
stormen
dansen

Desember.
Dikt skrevet av Morgul.

Skapar med baktankar

På den sjuande dagen
i bakrus Gud sat
etter inspirasjonar til underverk
han leita
Med folk satt til verden
går det mengder av mat
så på jævelskap
skapte han geita

For av mjølka frå dyret
skal ein mann laga feta
Då vil dei heller tru på meg
enn å eta