|
"An angel in the book of life ,
wrote down our baby's birth
and wispered as she closed the book....
too beautiful for earth..."
| |
Bare femten uker på vei oppdaget jeg plutselig en morgen at det rant vann ut av meg. Jeg hadde nettopp vært på do, så jeg visste at det ikke var urin. Ringte til Ullevål og forklarte, helt fortvilet, og hørte at de snakket seg imellom at det nok var en abort... Jeg var alene hjemme og måtte kle på og ordne 2åringen min, samtidig som jeg var helt på randen. Bestilte taxi og kom meg til sykehuset. Der tok en lege meg i mot og sjekket først UL... Der fant han to levende fostre... Sjokk. Ble sendt hjem med beskjed om å ta det med ro, og kjøpe tena lady... Jeg hadde bare tisset på meg... Opprømt og sjokkert over at vi skulle ha tvillinger, godtok jeg svaret hans uten noe mer. I ettertid har jeg fått vite at med bare en liten prøve kunne han påvist om det var fostervannslekkasje eller ei...
Ukene gikk, vannet rant... Jeg var på sykehuset flere ganger, påviste at morkaken var litt langt nede, og at jeg måtte ta det med ro. Ikke lett alene med en 2åring... Jeg tryglet de på helsestasjonen om å la meg komme til kontroll oftere, men enten var det ferie eller så var det visstnok slettes ikke nødvendig. Jeg ble mere og mere redd og skjønte at dette ikke gikk så bra. Jeg blødde flere ganger, men fikk beskjed om at det var på grunn av morkaken. Jeg er VELDIG bitter på helsestasjonen.
I uke 23 ble vannet blodig, og vi reiste atter en gang til Ullevål. Der ble jeg akutt innlagt. En liten prøve ble tatt og den viste som jeg hadde visst hele tiden: jeg hadde lekket fostervann hele tiden siden uke 15. Fostersekken til tvilling1 lekket, men enda så det bra ut for tvilling 2. Årsak: streptokok infeksjon B.
Dagene gikk, legene ga oss mere og mere håp. Likevel måtte vi forberede oss på at vi ville miste tvilling1, at h*n ville bli ofret for at tvilling2 skulle få lengst mulig tid i mammas mage. Fryktelig, men likevel... da ville vi i alle fall få beholde et barn. Det eneste som ville sette begge to på spill, var om infeksjonen spredde seg inn til de. Jo lengre tid dette ville ta, jo større sjanse for at den ene eller begge to ville overleve.
Natt til 9.juni 2003
Det skulle ikke ta så lang tid: 25 uker inne i magen min var nok, infeksjonen hadde spredt seg og legene kunne ikke stanse fødselen. Ordene legen min sa til meg da jeg ble sendt til føden sitter som brent: "Du skjønner hva som skjer nå? Du skjønner det?"
I full fart ble jeg sendt til føden. De kunne ikke ta imot meg, fordi de ventet på noen som skulle komme (...). Jeg ble sendt til den andre avdelingen, og i heisen kom riene som kastet på meg. Jeg ble lagt opp i fødesenga, og etter bare to pressrier ble vesle Rebecca født. En sart liten gråt... Hun ble tatt fra oss før vi rakk å se henne, men vi fikk i alle fall høre henne... Det var akkurat som om hun mobiliserte alt hva hun hadde av krefter til å hilse på oss.
Jeg knakk helt sammen, skjønte at jeg aldri mer ville få oppleve henne i live. De hadde sagt på alle UL'ene at hun var gutt. Jeg hadde ønsket meg så sterkt ei jente, og så fikk jeg ei jente! Jeg fikk ei jente, og likevel skulle jeg ikke få beholde henne!
Måtte konsentrere meg om å få ut tvillingen. Riene stoppet helt opp. Jordmor stresset, la seg oppå meg, satte på drypp... Ingenting virket. Hun stakk hull på fosterhinnen... Noe hun ikke skulle gjort. Sekundet etter kom legen min inn, oppdaget hva hun hadde gjort, ble rasende. Sa noe om at jeg skulle ha fått snitt, og at jeg da ville fått beholde tvillingen... Vanskelig å glemme den episoden.
Gjort var gjort. Riene kom fremdeles ikke. De prøvde å dra tvillingen ut, h*n satt fast, og jeg klarte ikke å holde ut smerten. Til slutt ble jeg sendt opp til operasjonsstuen for å få utført hastesnitt. Jeg ble lagt i narkose, men da kom også riene. Nadia ble født naturlig, 40 minutter etter Rebecca. Jeg var helt borte, men pappaen satt i gangen og hørte henne gråte, mye sterkere enn søsteren.
Da jeg våknet noen timer senere ville jeg bare sove videre...
Benny (pappaen) satt ved siden av meg og sa: "Nå må du være sterk, Eli. Første jenta var for svak. Hun døde etter bare to timer. Du har fått enda ei jente. Hun ligger i kuvøse og kjemper for livet. De sier hun ikke vil greie seg..."
Jeg ville bare sovne inn...
Vi fikk Rebecca inn til oss.... Nydelig. Likevel veldig preget av infeksjonen. For oss helt perfekt. 682gram og 29cm. Senere ble jeg trillet ned til Nadia. Hun var så nydelig... Bare så bitteliten. Nydelig, perfekt. Hun lå i en liten kuvøse, og sykepleierne sa hun var sterk, og at hun hadde greid seg bedre og bedre. Hun pustet også litt på egenhånd.
Timene gikk, vi byttet mellom å kose og stelle med Rebecca og sitte nede hos Nadia. Sorg og glede. Likevel et følelsesmessig kaos som fortonte seg som et tomrom. Hele tiden i angst.
Nadia greide seg gjennom krise på krise. 10.juni rundt midnatt kom melka, og vi var så glade... Tenk, NÅ skulle det gå bra! Vi fikk bare tre timer søvn den natta. Halv tre vekket sykepleier oss og sa at vi måtte ned til intensivavdelingen... Der satt vi i to timer. Pga at de måtte dra Nadia ut av meg (og ikke tok henne ved keisersnitt), hadde hun fått store blåmerker ved hender og føtter. Kroppen hennes klarte ikke å stabilisere blodtrykket... og det bare falt. Ga henne medisiner, men de greide ikke å holde det oppe over tid. Til slutt måtte vi gi samtykke til at de kunne slå av respiratoren.
Jeg fikk Nadia på fanget mitt, og vi satt med henne til hun trakk sin siste pust... Rebecca hentet henne opp til seg...
|
les om andre englebarn...
|