Tapre, skjønne Rebecca...
Rebecca hadde det ikke enkelt i mammas mage. Allerede i uke 15 gikk det hull på fostersekken hennes, og hun ble derfor preget utseendemessig av infeksjonen. Likevel, verdens nydeligste Rebecca.
Da fødselen startet, trengte hun bare to pressrier på å komme ut til verden. Vi fikk aldri se henne, holde henne, før de løp ut med Rebecca til kuvøsen.
Men vi fikk høre henne; en sped liten barnegråt som smeltet oss helt. Det var akkurat som om hun mobiliserte alt hun hadde av krefter, for å hilse på mammaen og pappaen sin...
I to timer var lille Rebecca på Jorden. Mens Mamma lå i narkose og lillesøster Nadia kjempet for livet i kuvøsen ved siden av, ga smertene slipp på den lille kroppen, og Rebecca ble til en liten engel.
Rebecca var den minste av jentene, med sine 682gram og 29,5cm. Ansiktet hennes var preget av infeksjonen, men hun hadde haken til mamma og masse mørkt hår -akkurat som storebror hadde ved fødselen.
Og så hadde hun så nydelige ører! Jeg kunne ikke se meg mett på ørene hennes... helt perfekte!
|
"Små føtter som aldri rakk å stå, setter også spor..."
"Små hender som grep tak i livet, men måtte gi slipp..."
Rebeccas hånd- og fotavtrykk har vi i minneboken de lagde til henne på sykehuset.
|
|