LIVET

I 1988 fikk vi vårt første barn, en liten god gutt, som var bare blid og glad. Det å bli foreldre var fantastisk flott ! Det var en stor glede å bli på vei med nr. to ! Det var FANTASTISK å få en sønn til ! Lykken ble kortvarig....... vår nydelige baby døde 6 ½ uke gammel.

Livet føltes så meningsløst - alle spørsmål som tumlet rundt i hodet, så som : Hvorfor oss ? Hva galt har vi gjort ? osv.

Tiden som fulgte hadde vi familie og venner rundt oss nesten døgnet rundt. Det var godt ! Jeg vil aldri så lenge jeg lever glemme en episode som ble fortalt av en vi kjente godt : Dette var to dager etter dødsfallet, at vi fikk besøk av en ung mor med en sønn på ca. 3 år, hun satt hele kvelden og uffet seg over gutten sin, som hadde kastet 6 egg i gulvet og tømt ut en flaske Zalo i vasken. Det var hennes største problem !!! Gjett om jeg ble målløs ? I min verden tenkte jeg at verden nesten besto av egg og Zalo i tonnevis ! Vel, det var kanskje for å få oss til å tenke på andre ting, hva vet vel jeg ?

Vel, tiden gikk og "smerteveien" var en lang vei å gå. Vi dannet en foreldreforening sammen med en lege og helsestasjonen og kom da i kontakt med andre foreldre. Det var godt å få snakke med "likesinnede" foreldre. Vi ble nesten som en familie og hadde mye å gi hverandre, vi gråt, vi lo og pratet i timesvis.

Plutselig, og som lyn fra klar himmel ble vi ringt etter og spurt om vi kunne ta kontakt med en nyrammet familie. Det var ett tøft skritt å ringe denne familien for å avtale ett møte. Det ble etterhvert mange nye familier. Det var vel i denne perioden jeg oppdaget at vi hadde kommet flere trinn opp på stigen. Livet hadde gitt oss en livserfaring vi kunne dele med andre familier; Nyrammede så at livet gikk videre. Etter som tiden har gått, har vi flere ganger fått høre at vi var til stor hjelp for mange. Selv om vi ikke kunne gå veien for de som nylig var rammet, kunne vi gå den et stykke sammen. Det var kanskje ikke mere som skal til........

I 1990 fikk vi sønn nr. 3. Det var veldig mye spenning, redsel og selvfølgelig glede ! Heldigvis gikk alt bra. Så i 1994 fikk guttene en lillesøster og vi en datter. Siste skudd på stammen var i 1996. En liten datter som var dødfødt... 4 uker før termin. Vi var rammet - IGJEN !!!!!!

Det hele var så uvirkelig, kunne det hende en familie to ganger ??? Ja, det kunne det dessverre.

Nå var vi de svake igjen ! Vi fikk mye hjelp og støtte av familie, venner og mennesker vi hadde hjulpet tidligere.

Så var det en ny "smertevei" å gå. Den var lang og lengre enn lang !!!

Det har nå snart gått to år og vi har igjen kommet langt opp på "stigen". Så er vel dette vårt lodd i livet, egne smertefulle erfaringer skal brukes til å hjelpe andre. Mange ganger tenker jeg at det er rart å være en 5-barns mor, med en livserfaring som en 90-åring, også er jeg bare 34 år ! Tapet - sorgen og smerten ved å miste egne barn er dyrekjøpt livserfaring, men i dag ser jeg at det er også noe jeg har "vokst" på som menneske. Livet har en annen mening enn før, ting og tang er ikke lenger i sentrum. Slik som spillt melk og ett knust glass, det er døde ting som vi kan skaffe på nytt. I dag er det barna og det levende rundt oss som betyr noe !

Hvordan skulle vi mennesker hatt det uten barn, familie og gode venner ? Det betyr så utrolig mye. I vinter satt jeg å så på en tv-kanal og der kommer en nydelig tekst opp : "Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet." Tenk over teksten - det er utrolig sant. Vi vet ikke hva morgendagen bringer ; heldigvis !

La oss lære å nyte de vakre dagene. I dag har vi nydelig sol og høstfargene sees ute, det er så vakkert. Nok til å få en fantastisk glad dag.

Mørket kommer fort nå og høstkveldene blir mange og lange, vi kunne kanskje gjøre de lyse og trivelige med levende lys og be venner på kveldskaffe. Det er jo alltid hyggelig ! Så kanskje vi ikke behøver å sitte på hver vår tue og deppe over høsten; når vi heller kan være litt kreativ.

Ja - så fikk jeg sagt litt om livet. Livet gir og livet tar, og selv om vi mange ganger kan føle oss langt nede, kommer det i alle fall dager som viser at vi er verdt noe for oss selv. Eller andre mennesker som kan trenge noen oppmuntrende ord ! Husk at det beste vi har, er hverandre !

Skrevet av Linda Strømskag, en høstkveld 1998

TIL MINNE OM LEIF HARALD

Jeg vil gjerne fortelle min historie om hva som skjedde den gangen jeg mistet min lille sønn Leif Harald. Det var mitt og hans pappa - Gunnars første barn. Vi hadde gjort alt i riktig rekkefølge - vi hadde jobber og hadde nettopp kjøpt nytt hus da jeg oppdaget at jeg var gravid. Så lykkelige vi var i den tiden. Det var sommer og fint vær - og nå skulle vi bli foreldre. Terminen var satt til 16. mars 1991.

Jeg var lite syk under svangerskapet, bortsatt fra bekkenløsning på slutten, og alt så ut til å være slik det skulle. På ettermiddagen den 21. februar, det var en torsdag, var begynnelsen på slutten for vårt lille barn. Jeg hadde vært og handlet, og var på vei hjem. Plutselig ble det så bløtt mellom bena mine - fostervannet var gått. Jeg dro for å hente Gunnar og så bar det på sykehuset. Da jeg kom dit ble jeg undersøkt, men ettersom veene ikke hadde begynt ennå ble jeg lagt i en seng og kjørt inn på et rom. Senere på kvelden begynte veene så smått og vi ble etterhvert kjørt inn på fødestuen. Veeene ble sterkere og sterkere, men jeg måtte ha litt drypp for at de skulle bli sterke nok.

Hjerterytmen hadde vært litt ujevn tidligere og lege ble tilkalt. Jeg fikk ikke vite noe om dette før senere, å ettersom det var min første fødsel reagerte jeg ikke på at det var en lege tilstede.

Plutselig ble fosterlyden svak og barnet ble forløst med tang klokken 02,54, 22. februar.

Det var ikke noe tegn til liv hos gutten. Han var helt hvit i huden, og lege og jordmor begynte straks med gjenoppliving. Barnepleieren gikk straks for å ringe etter barnelege og anestesi. Jeg ble liggende i fødestolen og Gunnar satt ved siden av meg. Vi fikk ikke vite noen ting med det samme, men vi skjønte jo at noe var galt. Ikke skrek han da han ble født og ikke fikk jeg ungen på fanget som flere hadde sagt jeg måtte glede meg til.

Noen minutter etterpå ( som føltes som timer ) kom barnelegen og anestesien og tok over ansvaret for ungen. da kom legen bort til oss og forklarte hva som hadde skjedd. Gutten vår hadde navlestrengen rundt halsen, han hadde svelget mye fostervann og han hadde en hjerneskade. Senere fikk jeg vite at han hadde fått hjerneskaden på grunn av at navlestrengen hadde ligget bak og rundt ryggen på han inne i magen slik at han hadde ligget og klemt den under svangerskapet. Dette gjorde at han ikke fikk det oksygenet og den næringen han skulle ha.

Jeg ville se på gutten min og jeg sto opp for å gå bort til han. Han var så fin der han lå. Mørkt hår og krøller, mest lik pappaen sin. Jeg la spesielt merke til neglene hans, de var lange og smale etter mammaen sin.

Personalet på sykehuset gjorde det de kunne for å redde ham. Ca. kl. halv fem om morgenen ble det bestemt at vi skulle dra til sykehuset i Ålesund. Helikopteret kom og jeg var reiseklar. Leif Harald ble lagt i reisekuvøsen, men da begynte hjertet å slå ujevnt. Vi kunne ikke reise så lenge det gjorde det, men dessverre så greide de ikke å få hjerterytmen stabil igjen. Gutten ble svakere og svakere, og legene gjorde alt de kunne for å prøve å få liv i ham. Dessverre greide de ikke det. Sykehuspresten ble tilkalt og han døpte ungen vår. Han fikk navnet Leif Harald etter hans morfar og farfar.

Da dåpen var over tok de ut pustemaskinen og han døde like etterpå. 3 ½ time var hele hans liv sammen med mammaen og pappaen sin.

Etterpå satt sykehuspresten sammen med oss i noen timer slik at vi fikk prate og skrike så mye vi ville. Vi fikk holde ham og kose med ham en stund. På formiddagen var vi så slitne at vi måtte få litt søvn, men det var ikke enkelt. Jeg fikk ikke sove, lå bare å tenkte på det som var skjedd og på den stakkars nydelige gutten vår. Jeg husker godt dagens ord i lokalavisen den dagen, som var ganske treffende : "En liten mann er også en mann".

På søndagen ble det holdt en minnestund i kapellet på sykehuset hvor sykehuspresten og de som ville av våre familier ble med. Presten sa noen ord og vi sang de same sangene som ble sunget da han ble døpt. Dagene etterpå gikk jeg som i en tåke, alt jeg tenkte på var gutten min.

Onsdagen etter var det begravelse. Og dere som har vært gjennom det vet jo hvilken forferdelig opplevelse det er å se sitt lille barn bli senket ned i jorden i den bitte lille kisten. Da var jo alt endelig, alt håp var ute.

Jeg vil gjerne rette en stor takk til Fylkessykehuset i Kristiansund for den hjelpen og støtten vi fikk da dette skjedde. Spesielt til jordmor og gynekolog som var med under fødselen og til presten som ble tilkalt for å ha dåp. Den største takken vil jeg gi til Linda og Helge. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten dem i de syv årene som har gått siden dette skjedde.

De har vært til enorm trøst og hjelp for meg, og det håper jeg de vil fortsette med.

I dag bor ikke jeg og Gunnar sammen lenger, men vi har fått to nydelige barn etter Leif Harald.

Marie er 5 ½ år og begynner på skolen høsten 1998 og Inge er snart tre år og begynner i barnehagen. De er fullstendig klar over at de har en storebror på gravstedet, og hver gang de er å besøker han, krangler de om hvem som skal kose med pip-pipen på støtten. De to gjør livet verdt å leve.

Dette er skrevet av Margrete Slettan sommeren 1998