Cort Sivertsen Adeler

Se på Curt der han står
med sitt bølgete hår
han er selveste gromgutten vår.
Men, er du enig så svar
at et sånt eksemplar
skal bli satt på en grønn pissuar.

Vi har ei sett hans syn
ei hans øyne og bryn
han har alltid vendt ryggen mot by'n.
Men vi ropte Hurra
da Rolf Albretsen sa
her er en som vi nedstammer fra.

Ja han Curt Admiral
han var fenomenal
når han stjal var han helt genial.
Men vi har lenka'n så bra
så han ikke sku' dra
han var fæl til å rømme her fra.

Som du sikkerlig vet
han av blodtørsten led
det ble krig og han måtte avsted.
Tenk, så adlet de ham
mens han sto' der så stram
og de skålte i pottøl og dram.

(Tekst: Torleif Busk.)

Ja, dette som kommer fram i denne visa av Torleif Busk er faktisk det eneste som selv mange fra Brevik vet om Cort Sivertsen Adeler - at det er en støtte som står på en grønn pissuar; og som nå faktisk er muret igjen.

Vårt distrikt var i begynnelsen av 1600-tallet et livlig handelssentrum. Distriktet hadde gode havneforhold, store skogsområder, mange vassdrag. En vesentlig næring var trelast og det var særlig hollendere og engelskmenn som var kunder og oppkjøpere.

Brevik var på den tiden det viktigste sentrum for all bondehandel i fjorden (de kunne selge fritt uten borgerbrev o.a. forpliktende greier). Videre levde man av sjøen og fiske, gårds bruk i bakgården og litt hjemmeindustri. I fritiden hygget man seg som best man kunne.

En herredrettsdom fra 1616 gir oss det første blikk inn i Breviks sosiale liv. Her blir det opplyst at en viss Bernt Oelssønn er tiltalt for å ha skjenket ut vin, brennevin og annen utalandsk drikk i Brevik uten å svare toll og sise. Dessuten hadde han holdt et "uskikkelig hus".

Rundt 1660 var Brevik registrert med ca. 200 innbyggere. I 1620 - 1630 åra sikkert noe mindre.

Søfren Jensen, faren til Cort, var fogd i Vembe (Skiptvet og Spydeberg) i Østfold og byfogd i Skien i 2 år, før han i september 1614 for en kort tid overtok forvalterstillingen ved saltverket på Langøya.

Hit til Brevik kom Søfren Jensen etter en kort tid som skriver ved Saltverket på Langøya. I et årsregnskap fra 1619 henvises det til ham som tidligere forvalter. Han kom da til Brevik og begynte med trelasthandel. - Han hadde også et sagbruk i Solumsfossen i Drangedal.

Så, - vel etablert -, giftet han seg med Dorthe Nielsdatter, og de får tre barn, Cort, den eldste, - Niels, som senere blir amtmann i Bratsberg -, og Sofie, som gifter seg og flytter til Egersund. Cort blir født 16. desember 1622.

Jeg har på følelsen at faren var enkemann da han kom til Skien, og da hatt en sønn som var blitt tilbake hos konens foreldre da Søfren dro til Skien. Det er den eneste forklaringen jeg kan ha på at Cort skulle hatt en bror som er så lite kjent, og som senere skulle falle i et sjøslag mot Tyrkerene foran Dardanellene.

Hans barndom i Brevik har sikkert vært som for barn flest. Dette enten vi ser på oss som var barn i 50-årene, eller som det måtte vært på 1600-tallet. Dager og uker har vært blandet med plikter og fritid. Muligens har Corts barndom vært noe friere enn andres da han var av "god" famile med en etablert økonomisk grunnfundament.

De utenlandske seilskipene har vært besøkt, og de har lyttet til skipperskrøner og sanne historier. Nytt fra utlandet har sikkert vært artig å høre.

Barna har sikkert fått mulighet til å lage seg flåter av rekve og seilt på disse om sommeren, mens seiling på isflak har vært beskjeftigelsen om våren under isløsningen.

Cort har sikkert også drevet med fiske fra land, og også vært med på fiske på Eidangerfjorden eller på Langesundsbukta. Framkomstmiddelet var i hvertfall seil og årer.

Religionen var fast forankret i befolkningen den gangen, og mange av dagens gjøremål var sikkert bundet opp i denne. På denne tiden var ennå hekseprosessene i gang. Redselen for hekser og trolldom har vært diskutert i familien. Mannen med ljåen har sikkert blitt trusselen overfor barn og voksne.

Innbyggerene i Brevik sognet til Eidanger kirke. For å komme til kirke måtte det brukes båt eller hest og vogn. Jeg antar at båten ble mest brukt. Det ble brukt seil eller årer. De som er kjent her på kysten kjenner til solgangsbrisen og nattebrisen. Dette fikk også de som skulle til kirke erfare. Om formiddagen når de skulle innover fjorden var det nordenvind, mens solgangsbrisen fra sør var kommet godt i gang når de skulle hjem igjen.

Dette problemet har vært diskutert og er i tillegg brukt som argument overfor kongen i Kjøbenhavn da innbyggerene i Brevik søkte om å oppføre en kirke i Brevik. Kirken ble bygget på slutten av 1600-tallet.

Cort hadde privatlærer og fikk undervisning i lesning, skrivning og regning. I tillegg ble det undervist i etikette.

Cort drar i konfirmasjonsalderen, det vil si våren eller forsommeren 1638, til Holland for å lære matematikk og navigasjon. Han hadde da fylt 15 år 16. desember 1637.

Etter kort tid i Holland, nærmere bestemt i Hoorn, blir han opptatt som adelbors eller sjøkadett i den Hollandske marine.

I denne tiden deltok han sikkert i sosietetslivet og en nærmere kontakt med det kvinnelige "kjønn" har sikkert blitt etablert. Aktivitetene har sikkert ikke bare vært dans (på roser). Med bakgrunn i sin status hjemmefra og familiens tidligere kontakt med kjøpmenn fra Holland, har muligens allerede før avreise fra Brevik enkelte forbindelser i Hoorn vært etablert.

Allerede 21. oktober 1639, er han med i sitt første store sjøslag. Han kjemper da som konstabel (kanonkommandør) for hollenderene mot engelskmennene. Slaget står ved Downs ved sørøstspissen av England. Han var da ennå ikke sytten år gammel. Han kjempet under den kjente admiral Marten Tromp. I dette sjøslaget deltok også den senere riksadmiral Henrik Bjelke som kaptein.

Slike sjøslag ble på den tiden som regel svært blodige da stridstaktikken den gangen stort sett gikk ut på å komme inn til motstanderens skip for så å gå til entring og utkjempe en nærstrid. Det var først senere som sjøslag i form av kanonfeider ble introdusert.

I perioden 1640 - 1645 seiler han som konstabel på skipet til kaptein Harmen Reyersen. Dette er et armert hollandsk handelsskip og er hyret av Venezia. De driver med befraktning i Middelhavet, sannsynligvis mye salthandel. Dessuten frakter de varer og forsyninger til Kreta. Her har Venezia fotfeste.

I denne perioden blir han forfremmet til løytnant og nestkommanderende på skipet.

I 1645 bryter det ut krig mellom Venezia og Tyrkia. Like etter dette dør Reyersen og Cort overtar skipet. Etter venezianske regler er han for ung og har for kort fartstid for å kunne føre et skip som skal gå i deres krigstjeneste. Da det er kort tid i gjen av før kontraktsperioden til skipet utløper, og etter det han allerede nå har vist djervhet blir han godtatt.

Etter at den normale leietid med Venezia for skipet San Giorgio Grande var utløpt seiler han tilbake til Holland. Sannsynlig vis får han på grunn av sin lave alder ikke fornyet sitt engasjement, og må derfor vente til han har oppnådd den nødvendige alder av 25 år.

Cort Adeler benytter da tiden (vårparten 1646) til å dra tilbake til Brevik for å besøke familien. Han forteller sikkert da at han har en vakker forlovede som han traff da han var sjøkadett i Hoorn. Det ble ikke noe mellom dem da Cort begynte å seile på Middelhavet sammen med Kaptein Reyersen.

Hun hadde giftet seg året etter at Cort begynte å seile på Middelhavet, men hun var allerede nå blitt enke etter at hennes unge mann hadde falt i et sjøslag.

Cort hadde dradd hjem da han ville ha farens velsignelse for å inngå ekteskap med denne vakre "jomfru" som heter Angelica Sophronia Engeltje. Ekteskapet inngås 16. juni 1646. Denne pene pike er dessuten av fin familie da hun er i slekt med admiral Tromp, riktig nok litt uti.

I dette Ekteskapet fødtes to sønner. Den eldste sønnen, Sivert Adeler, ble født i Hoorn i 1647. Han kom i 1663 til Danmark hvor han ble kaptein i 1667. Han var sjef på fregatten Færø, dro på tokt til Trankebar 1668-1669. Han ble videre utnevnt til Schoutbynacht i 1670. Han utnevnes til kommandant på Dansborg i 1672 og døde 1683 ombord på fregatten Den Flyvende Ulv ved det Gode Håp.

Den andre sønnen, Johannes Adeler døde i sped alder.

Ved fyllte 25 år ble Cort fast kaptein på San Giorgio Grande og fortsatte i Veneziansk krigstjeneste i perioden 1648 - 1660.

I denne perioden dør hans kone og etterlater seg ett eller muligens to barn om ikke Johannes, deres yngste sønn, allerede er død. Barnet eller barna oppdras sannsynligvis av hennes familie.

I mai måned 1654 sto det ved utløpet av Dardanellene et av de største sjøslag i hele denne langvarige krigen. Det var til dette slaget, mer enn noe annet, at Cort Sivertsens navn ble knyttet. Den tyrkiske admiral lå i stredet med 34 store krigsskip foruten et utall av mindre galeier og andre mindre fartøyer. Utenfor lå admiral Delfino med 26 venetianske skip. Admiral Delfino var ombord hos Cort Sivertsen på San Giorgio Grande.

En overløper underrettet tyrkerne om hvor svak eller i undertall deres fiender var, og de besluttet å prøve seg på et angrep. Admiral Delfino ventet at dette angrepet ville komme ved første gunstige vind, og hadde gitt sine skipssjefer ordre om å motta angrepet til ankers. Kun hvis fienden sto forbi dem skulle de kappe sine ankertau og fortsette kampen under seil.

Det var dog ikke alle som hadde lyst og mot til å utføre denne dristige befaling. Adskillige skip kappet ankertauet så fort tyrkerne nærmet seg, og slapp unna for en gunstig vind. Andre, mere modige men mindre dyktige, manøvrerte så elendig at heller ikke disse kom til å delta i kampen. Følgen av dette var at admiral Delfino kun hadde fire skip hos seg da hele den tyrkiske flåte kom ned imot ham. Ikke desto mindre besluttet han seg for å bli og motta angrepet.

Fire tyrkiske skip, blant dem det tyrkiske admiralskipet, omringet skipet til Cort Adeler. Tyrkerne forsøkte å entre, men venetianerne avviste entringen, og sprang i stedet over på det tyrkiske admiralskipet, og erobret faner og flagg. 200 vanntro ble drept og de tvang fienden til å flykte.

Under denne bataljen var skipene kommet i drift, og nærmet seg land på en faretruende måte. Venetianerne måtte atter slippe anker. En del av de tyrkiske skipene så dette og satte kursen mot San Giorgio Grande. De flokket seg om admiralskipet, og på nytt entret muselmennene fra alle sider. Cort Adeler og hans folk greide å holde dem fra livet og tvang dem til å vike.

Imidlertid var San Giogio Grande, eller "De groote Sint Joris" som båten også ble kalt, blitt så mye ødelagt av kanonskudd og annet, at det var på tide å tenke på å slippe bort for å redde stompene. Admiral Delfino tilkalte Cort Adeler og befalte ham å kappe ankertrossen og sette de ynkelige restene av seil de hadde tilbake.

Cort Adeler gjør oppmerksom på at de var altfor nære land, og at det var ingen vind og at den lille vind som var var svært ugunstig. Den modige admiral svarer da: "Vel, så går vi på land, vi kan ikke utrette mer; men jeg håper at Gud vil lede oss, og at det ennå er noe håp om frelse om vi bare kommer bort herfra. Er det forsynets vilje at vi skal gå under, så vil jeg gå ned med ære. Du og jeg, Cort, vil la oss sprenge i luften, og fienden skal bli snytt for den fordel og den prise de tror de har."

Cort Sivertsen Adeler forstod admiralens kjekke ord og var straks rede til å følge ham. Han grep en øks, sprang mot ankertrossen og hogg det over. Men se, som ved et under kom det en svak luftning fra land som førte skipet i retning ut gjennom stredet.

Alle kluter som ennå kunne trekke ble satt. Det ble ikke kunn benyttet de istykkerskutte seil, men også lakener, kapper og andre større klestykker ble satt til.

Tyrkerne ble harmfulle da de så deres bytte begynte å glippe fra deres hender. De flokket seg nok en gang om skipet, men mens Cort Adeler skjøt bredsider til begge sider gled venetianerne fremad og nådde, om enn med et synkeferdig skip og gjennomhullete master og seil, den øvrige flåte. Med dette opphørte slaget.

Venetianerne hadde mistet noen skip, men tyrkernes tap var langt større. Cort Sivertsen fortjener stor ære for denne seier. En stor del av slaget foregikk mens skipet lå til ankers. Noe vesentlig navigeringen ble således ikke foretatt. Derimot entret tyrkerne fra alle sider, og mannskapet på "De groote Sint Joris" slo dette tilbake, hvoretter de selv entret de tyrkiske skip. Sterk og modig som Cort Sivertsen var, har han sikkert ført både øks og sverd, og stått ved admiralens side, og sikkert også ved sin framferd vært et godt eksempel for gastene som entert fiendens skip.

Den venetianske adelsmann har sikkert også forstått hvilken tapper mann han hadde ved sin side, og som var skipper på den skute som han hadde valgt til admiralskip, da han i slagets farligste fase rettet de djerve ord til ham: "Du og jeg skal sprenge oss selv i luften". Det skyldes igjen Cort Adelers kaldblodighet og gode sjømannskap, at det ikke ble nødvendig å gripe til en så drastisk og fortvilet utvei. Det har sikkert ikke vært lett å styre det forskutte admiralskip gjennom tyrkernes flåte med kun noen laser til seil.

Da admiral Delfino skrev sin innberetning til senatet, uttalte han om Cort Sivertsen: "Den prisverdige uselviskhet og det store mot, som kapteinen på dette skip, Cort Sivertsen, har vist, zirer ham med all mulig glans og fortjeneste, for gjennom sitt gode sjømannskap har han utført gjerninger som skal erindres. Han har i denne kamp vist en prisverdig trofasthet mot Eders Høyhet. Hans skip har lidt et tap på 10.000 Dukater eller enda mer. Han som nyter så stor heder er fullt ut verdig til at det offentlige yter ham erstatning." Admiralen ytret videre at det ville bedrøve ham å forlate kapteinen på dette skip, som hadde vist seg så tro mot fyrsten og som var så tapper.

Kort etter slaget overrakte overadmiralen ham som belønning to gullkjeder, og det ble ikke med det. I begynnelsen av det påfølgende år skjenket senatet i Venezia ham et gullkjede til en verdi av 300 Dukater, og tilsto ham en livsvarig pensjon på 200 Dukater. Om han derimot fikk erstatning for den store skade på skipet sier historien intet om.

Når nyheten om det foregående slag blir bekjentgjort i Venezia utbryter en stor glede. Butikkene holder stengt i tre hele dager til ende. Det arrangeres offentlig underholdning og det skytes opp fyrverkeri. Dessuten synges det Te Deum i kirkene.

Admiral Delfino og Cort blir feiret som helter og Cort Adeler blir tildelt et nytt gullkjede.

Ved denne feiringen blir Cort slått til ridder av St. Marcus Ordenen.

Proklamasjonen lyder slik:

På den måte som våres republikk pleier gjennom sin gavmildhet ved påskjønnelse av edle bedrifter til våres republikks beste, har vi også taget til vurdering påskjønnelse av Kaptein Cort Scieversen. Dette på bakgrunn av de bragder som er utført i vår orlogs tjeneste i kamper mot Tyrken. Disse edle dåder er utført i nidkjærhet og uten å ta hensyn til eget liv eller sitt skip San Giorgio Grande.

Til vår stats ære, hvortil vi også nå vil føre hans persons beskaffenhet og værdighet, har vi resolvert å bepryde ham med Ridderordenen av Sanct Marco. Han tillates da med full myndighet til å bruke Klesdrakten, Livkjolen, Sverdet, Guldsporene og all annen Militær prydelse. Videre til å nyte all den ridderværdighet som følger med dette: Ære, Jurisdiksjon, Frihet og Privilegier. Vi vil bekjentgjøre for all verden at han for dette skal erkjennes. Vi vil stadfeste dette nærværende privilegium med våres sedvanlige segl. Dette til våres etterkommere til påminnelse.

Givet på Våres Fyrstelige Palads den 28. januar 1658 (1659 almindelig Tidsregning).

Francesco Ronca,

Sekretær.

I 1657, den 17. juli, ved munningen av Dardanellene, like ved øya Tenedos, sto nok et sjøslag med tyrkerne som Cort Adeler huskes for. Dette slaget kalles tredagersslaget ved Tenedos. Det er til dette slaget som hans kamp med Ibrahim Pasha hører hjemme. Det hele starter merkelig nok denne gang med en kanonduell hvor mange skip får relativt store skader. Tyrkerne er gjennom mange trefninger ved Dardanellene blitt godt kjent med Cort Adeler og hans Skip. Etter en stunds kamp prøver tyrkerne som vanlig å gå til entring. Cort Adeler og hans mannskap står godt imot, men tyrkerne som er i overtall greier faktisk å borde San Giorgio Grande.

Cort hadde denne gang med på sitt skip en bror som vi vet svært lite om. Han har tidliger en del års tid seilt som matros på andre hollandske skip både i Nordsjøområdet og i Middelhavet. Han blir ved Cort Adeler og begge kjemper innbitt. Etter hvert kjemper Cort Adeler seg vei mot pashaen som han ser står akter på skipet, og de kommer i kamp. Mens de utveksler hugg og støt hører Cort plutselig at hans bror skriker til og roper at han er såret. Cort vender raskt på hodet og ser at broren får et hugg i halsen også, og segner død om.

Denne hendelsen har distrahert Cort Adeler så mye at han blir såret stygt i høyre overarm, like over albuen. Cort holder på å miste sverdet sitt, men får raskt flyttet det over i venstre hånd. Mer innbitt enn tidligere hugger han til Ibrahim en par ganger slik at han segner mer død enn levende ned på kne på dekket, samtidig som han mister sverdet sitt slik at det ligger foran føttene på Cort.

De nærmeste rundt Ibrahim ser dette og blir skrekkslagne. Mens han fortsatt står på knærne med hodet hengende forover, bøyer Cort seg raskt ned og griper sverdet til Ibrahim og med et krigshyl og et velrettet hugg, kapper han hodet av Ibrahim. Cort Adeler stikker sverdet opp i hodet til Ibrahim og holder det på sverdspissen høyt opp i luften.

Tyrkerne blir nå grepet av panikk og prøver å frigjøre skipet sitt for å unnslippe. Cort Adeler og hans menn jager muselmennene fra San Giorgio Grande, og sender som en siste farvell en par bredsider inn i det flyktende skipet. De tyrkerne som ikke rekker tilbake til skipet sitt blir tatt til fange.

En annen gang driver admiralens skip av under en storm og kommer inn i brenningene. Cort Adeler tar med seg noen menn i sjaluppen og får manørert seg over til det synkende skipet. De får reddet admiralen og en 20 - 30 av hans menn, mens resten omkommer i bølgene. For denne bragd får han nok et guldkjede og en årlig pensjon på 1400 dukater som skal utbetales inntil hans tredje slektsledd. Etter Corts død utbetales denne pensjon kun en gang.

I sitt siste år i veneziansk tjeneste (1660) tjenestegjør han som Tenente Generale, dette tilsvarer viceadmiral. Han tjenestegjorde da som frivillig ombord på sitt eget skip San Giorgio Grande. Det med frivilligheten må muligens henføres til at han denne ganger står 23 dager lenger i Venetiansk tjeneste enn hans konstraktstid gjelder for. San Giorgio Grande var også denne gang admiralskip som så mange ganger tidligere. Han lønnet da også sin egen Stab og tjener. Toktet denne gang gjalt landgangsoperasjoner på Kreta, hvor hans tapperhet og iver i vesentlig grad bidro til det gunstige resultat. I en diplom etter toktet benevnes han "il Tenente Generale Cavaliere Cort Siuers"!!

Kort tid etter dette tar Cort avskjed med den venetianske sjøkrigstjeneste, og i mai 1661 vender han tilbake til Holland.

Den 25/7 1662 inngår Cort ekteskap med den 21. årige Anna Pelt. Hun er datter av Aernout Pelt og Susanna van Gansepoel. Faren til Anna er død, men broren Arnold leder det høyt ansette Peltske handelshus i Amsterdam. I vielsesprotokollen møter vi for aller første gang navnet - Coert Sivertsen Adelaer.

Det har alltid vært diskutert på hvilket grunnlag Cort tok sitt navn. Noen mener det kommer av slektsnavnet Ørn, mens andre mener det kommer av kadettittelen Adelsbors, som er hollandsk og betyr noe sånt som kadett. I flere attester og papirer er nemlig Cort benevnt med etternavn Adelsbors eller noe lignende. Ørn kan også være mulig, eller kanske mest sannsynlig da Ørn på hollandsk er Adler. En ting til som taler i denne retning er at hans bror Niels også tok dette navnet, men behold Sørensen som mellomnavn.

I en Venetiansk attest er et tidlig krest (våpenskiold) laget/angitt. I dette forekommer det bl.a. en halv ørn.

I Holland hadde Cort Adeler forskjellige verv å utføre for den venetsianske regering. De forsøkte også å få ham til å gå inn i deres tjeneste på nytt. Dette ble dog forhindret ved at han gjennom generalløytnanten for den norske hør, Claus Ahlefeldt, mottok oppfordring til å komme i Kjøbenhavn for å forestille seg for kong Fredrik III. Kongen hadde nylig styrtet adelen fra dens politiske maktstilling og tilegnet seg enevoldsmakten i de forenede riker.

Cort Adeler meddelte i sitt svar til Ahlefeldt, at hans venetsianske forretninger hindret ham fra straks å etterkomme den ærefulle oppfordring, og fremhevet de fordelaktige tilbud han hadde mottatt fra republikken Venetsia om å tre inn i dens tjeneste, endog som admiral. Det at Cort Adeler skulle bli tilbudt en slik stilling kan synes særlig merkelig, da admiralstillinger kun overdros til innfødte venetsianske adelsmenn. Cort Adeler ble tilbudt 5000 dukater i årlig lønn foruten rett til del i krigsbytte. Cort Adeler erklærte seg dog villig til å følge innbydelsen fra kongen og ankom København den 8. august 1663.

I en tidlig fase av sitt liv i Danmark har han forært de fleste av sine krigstrofeer til kong Frederik III. Sværdet som Cort tok fra Ibrahim og hugg hodet hans av med, skal kong Christian V hatt benyttet under krigen mot svenskene i 1675 og senere.

15. september 1663 utnevnes han til admiralsråd og admiral med en årlig lønn som i juli 1664 settes til den høye sum av 7200 Rdl, foruten visse handelsfordeler. Senere økes lønnen ytterligere.

Som admiralsråd hadde Cort Adeler sete i vedkommende kollegium (Admiralitetet) med rang nest etter riksadmiralen Henrik Bjelke.

I 1665 blir Cort Adeler av Holland tilbudt stilling som viceadmiral for Norderkvarteret og Vest-Vriesland. På grunn av sitt engasjement i Danmark takker han nei til dette, men han henviser til disse tilbudene når det forhandles om hans gasje.

I 1665 fikk han titel av generaladmiral, og da han avslo det hederlig tilbud fra Holland om å gå inn i den hollandske marine som viseadmiral, ble han året etter (1666) opphøyet i den danske adelstand. Cort Adeler fikk et våpen med Dardaneller, tyrkerhode, kanoner og en halv ørn. Dette er forøvrig en modifikasjon av et våpenskjold, som han hadde ført allerede i Venetsia.

Ved Danebrogordenens innstiftelse i 1671 ble Cort Adeler også ridder av denne orden. Han blir slått til ridder den 12. oktober 1671. Han er registrert etter sin rang med matrikkel nr. 10.

Som dansk-norsk admiral fikk Adeler aldri anledning til å vise sine krigerske evner. De år han sto i spissen for flåten var fredsår, men også som administrator synes Adeler å ha vært en kraft. Flåten ble i hans tid sat i en ypperlig stand og betydelig forøket ved nybygging. Æren for dette må Cort Adeler dele med andre fremragende menn i admiralitetet, som Niels Juel og Henrik Bjelke. Hans særlige innflydelse spores dog på flere områder både i enkeltheter og i mere prinsipielle spørsmål.

Han var for en forøkelse av admiralitetets myndighet, som ble fastsatt ved reformene under Kristian V. Videre søkte han å tilføre marinen ny fagkunnskap og dyktighet ved å forskrive håndverkere (skipsbyggere, repslagere etc.) og offiserer fra Holland. Det er dog overdrevet, når man bebreider ham for at han "fylte sjøoffiserkorpset med hollendere". Som utelukkende fortjenstfullt må det fremheves at han søkte å bringe tilbake til fedrelandet de norske og danske utvandrere som var i hollandsk og ventsiansk tjeneste.

Hans særlige interesse for normennene kom fram på flere måter. Således tok han initiativet til opprettelsen av et korps av unge normenn, som på Holmen i Kjøbenhavn skulle innøves i navigasjon under hans eget tilsyn.

I Bergen fikk han opprettet en flåte av galeier på venetsiansk vis. Han reiste i 1664 selv til Bergen i den anledning. Disse galeier, som avløste de tidligere, ufullkomne "skjærbåter", ble forbilde for de senere kanonbåter. En kopi av disse var det som ble rodd i indre havn i Brevik under kongebesøket for noen år siden.

På bakgrunn av sin store erfaring fra krigstjeneste og som forhandler ble Cort Adeler under den da pågående krig mellom Holland og England sendt til Holland for å hente hjem en eskadre på 8 krigsskip. Disse skipene hadde generalstatene, altså Holland stillet til rådighet for Danmark-Norge.

Når det kom til stykke ville hollenderne ikke ut med disse krigsskipene. De mente de hadde god brukt for dem selv og ville ikke tillate at Cort Adeler førte disse til Danmark. Disse skipene var allerede lastet med varer og krigsfornødenheter som skulle sette Danmark i stad til å blokkere Kattegatt slik at ikke engelskmenne skulle få forsterkninger denne veien. Dette brukte Cort Adeler som argument for at skipene måtte frigjøres, men hollenderne sto på sitt. Tidlig en morgen med dårlig og ugunstig vær greide Cort Adeler å overliste hollenderne og førte alle 8 skipene ut av havnen og trygt hjem til Danmark. Dette selv om engelskmennene patruljerte utenfor i Nordsjøen og langs den danske kyst.

I 1669 ledet han i Holland med diplomatisk kløkt de vanskelige forhandlinger om skipsmålingen, og førte disse frem til en for den dansk-norske stat tilfredstillende resultat. Dette gjalt beregningen av grunnlaget for de avgifter som hollenderene skulle betale av den trelast de på egne skip hentet i Norge.

Side om side med sine mange offentlige gjøremål drev Cort Adeler privat en ganske omfattende forretningsvirksomhet, og øket således sin allerede i forveien betydelige formue.

Ved krigens utbrudd i 1675 ble Cort Adler fåtens øverstbefalende og tok personlig komandoen over de 3 eskadrer, som i august samme år løp inn i østersjøen for å gjøre landgang på Rügen. Men sterke stormer og en farlig epidemi blandt skipsmannskapet tvang ham senere til å søke tilbake til Dragør. Etterretningene om, at en overlegen svensk flåte var under oppseiling bidro også til denne beslutning. Stormene vedvarte og stadig flere av mannskapet ble syke og døde. Snart var det nesten ikke friske mannskaper tilbake slik at skipene kunne manøvreres i kamp.

Da han også selv var blitt smittet av sykdommen og denne forverredes, overdro han 2. november kommandoen til Niels Juel og døde 5. november 1675, 52 år gammel.

Hans lik ble under de største æresbevisninger bisat i Holmens kirke og senere flyttet til Vor Frue kirke.

Cort Adeler etterlot seg ved sin død 2 sønner. Den eldste Sivert Adeler (1647 - 1683) var dansk schoutbynacht og var siden 1672 kommandant på Dansborg i Ostindien. Den yngste sønnen, Fredrik Christian Adeler (1668 - 1726), arvet farens gods, Bratsberg og Gjemsø kloster i Norge. Fredrik Christian Adeler ervervet selv det gamle danske slot Dragsholm. Hans etterkommere i manns- og kvinnelinje lever ennå i Danmark i adelig stand.

Cort Adeler har i sin samtid og nærmeste ettertid vært gjenstand for en forherligelse, som gikk over alle grenser og tilla ham rent ut eventyrlige bedrifter. På den annen side har en senere tids dansk kritikk gått for langt i retning av å ville redusere hans personlighet og fortjenester.

Hans bedrifter i Middelhavet kan ikke bortforklares, de er til det altfor vel bevitnet av Cort Adelers egne foresatte gjennom attester fra de Venedianske myndigheter. Fem orginaler av disse attestene ble for noe få år siden innkjøpt av marinemuseet og befinner seg der. Kopi av disse originalene ble gitt til Brevik Historielag og henger utstilt i spisesalen på restauranten Cort Adeler i Brevik.

Det er riktig, at han, sålenge han var i venetsiansk tjeneste, kun var skipssjef. Men hans skip valgtes gang på gang av de venetsianske øverstbefalshavende til admiralsskip, og det er tydelig, at han ved sin faglige dyktighet og ikke mindst ved sin tapperhet og pålitelighet har vært sine adelige venetsianske foresattes høyre hånd. Republikken Venezia kunne nødig unnvøre ham, og derfor søkte den å holde på ham gjennom tildeling av æresbevisninger og belønninger, som man ellers ikke pleide å tildele fremmede offiserer av borgelig herkomst.

Blandt de hollandske kapteiner i venetsiansk tjeneste nøt han den største tillit og betraktedes som en slags fører. En gang da leietiden for de hollandske skipene var utløpt, og flere av kapteinene ville dra hjem, ble Cort Adeler anmodet av de venezianske myndigheter om å forsøke å påvirke de andre kapteine slik at de ville forlenge sitt engasjement. Cort fikk til en slik avtale, noe som reddet Venezia ut av en akkutt uheldig situasjon.

Cort Adeler må ha vært en mann med stor energi og allsidige evner, siden han - uten noen videregående utdannelse - har kunnet hevde seg og yte utmerket tjeneste både som sjøoffiser i krig og i høy administrativ stilling i fred. Det står nemlig ikke til å nekte for, at han sammen med sine kolleger i admiralitetet har innlagt seg stor fortjeneste av den dansk-norske flåtes utvikling i fredsårene 1664-1675 og således vært med på å forberede dens seire i den skånske krig under Niels Juels kommando.

Under hele sin embetstid nøt han en stadig usvekket tillit først og fremst hos Fredrik III og hans dronning, og senere hos Kristian V. Han må stadig regnes som en av de eiendomligste og merkeligste menn vårt land har fremfostret i foreningstiden.

Våren 1668 kjøpte Cort en gård/eiendom på Christianshavn, den gang like utenfor København. Eiendommen dekker i dag Strandgade 22 og 24, og Wildersgade 31-37.

Den 22/12 1666 fikk Cort Adeler av Christoffer Gabel skjøte på Gjemsø Gård (Kloster) med Gårder, innmark og utmark. Under eiendommen lå også lakseretter bl.a. i klosterfossen (Skiens-vassdraget). Videre gårdene Bratsberg, Folloug og Koldkind. I tillegg 5 flomsager og 8 sager ved Skien med underliggende skog, skogsparter etc. Den 14/8 (egentlig 12/8 1669) konfirmerte kongen det privilegium som siden 1663 allerede hørte til eiendommen. Dette gjalt skogshogst og sagbruk i Tinn prestegjeld, Gransherrad og Lisleherrad til Tinnelva fra Heddalsvannet og oppover elven. Han kunne hugge hva han ville, også mastetrær, men det førte med flere forpliktelser. Han skulle alltid gi kongen førstekjøp. Kongen skulle ha førstekjøp hos alle kongens, kirkens, prostienes og prestegårdenes bønder i Bratsberg Amt.

Overtrådde noen dette privilegium skulle han første gang bøte 10 Riksdaler for hver tylft tømmer, og bonden som hugg tømmeret skulle betale like mye. I tillegg 20 Rdr for hvert mastetre, - det samme for bjelketre. Ved annen gangs forseelse skulle der bøtes dobbelt så mye. Ved tredje gang vilde han falde i kongens dypeste unåde og straff, og bøte 1/3 av eiendommen til kongen, 1/3 til angiveren og 1/3 til de fattige bønder der i byen.

I 1668 forøkedes eiendommen med godset tilhørende Gjerpen Prosti. Dette ble betalt med de utlagte utgifter som Cort Adeler hadde hatt på sine reiser til Neustadt i 1665 og til Holland i 1666. Det beløpet som Cort Adeler hadde lagt ut var 6000 Rdr. Til denne eiendommen lå hele Falkum med underliggende gårder og inntektsmuligheter.

Den 23/7 1673 fikk Cort Adeler skjøte på Gjerpen kirke i Bratsberg som dekning for utlegg ved innsetting av to hollandske kjøkkener på Rosenborg slott.

Den 6/6 1675 overdro Cort Adeler skjøte på alle de norske eiendommer til sin bror Amtmann over Bratsberg Amt, Niels Søfrensen Adeler. Salgssummen var 52.985 Rdr., og hele denne kjøpesummen skulle vært betalt innen 1680. Dette maktet imidlertid ikke Niels, og godset ble overtatt av Cort Adelers arvinger. Gjemsø Kloster var i familiens eie fram til 1823 da Didrich von Cappelen kjøpte klostergodset av Bertha Adeler for 26400 danske sølvspesier og 6000 norske papirspesier.

Cort Adeler dør 5. november 1675 og blir siden balsamert og gravlagt 4. februar 1676.

Søfren, faren til Cort, er mest sannsynlig død i Brevik i 1649 og begravet på øya like sønnenfor der hvor den første kirken ble oppført.

Den andre broren til Cort, Nils Søfrenssøn, som senere også kalte seg Adeler, flyttet før 1666 til Kragerø da han da ble byens første Overrådsmann. Han ble senere amtmann av Bratsberg Amt.

Moren flyttet sikkert etter mannens død med sønnen sin til Kragerø. Vi vet ikke sikkert når hun døde, men da Niels skulle begraves i Kragerø i juli 1694, ble morens grav plyndret da familiegravstedet var åpnet i anledningen av begravelsen.