Fortalt av Axel Larsen
Oversatt av Frank Johannessen

Det var en gang en kjekk norsk gutt, som tidlig forlot sitt hjem for å gå til sjøs og tjente under fremmed flagg. Sådanne gutter har det i svundne tider vært mange av i Norge, og de mangler såmenn heller nu for tiden. Men, for med ingen av dem har lykken drevet et så underlig spill med som med ham, som vi her skal fortelle om. Ukjent og med et alminnelig borgerlig navn dro han ut i verden. Med et annet selvkomponert navn og ikke noe spesielt kjent på sitt hjemsted, vendte han tilbake til Danmark i sine kraftigste manndomsår, ble General-Admiral, Adelsmann og fikk stor innflytelse på ledelsen av den dansk-norske flåte. Selv ikke Tordenskjold nådde så høyt på ærens stige, i tillegg måtte han avansere gjennom alle grader gjennom utførte heltedåder, mens Kurt Adelaer i et steg avanserte fra skipper til admiral.

I Brevik i Norge levde ved begynnelsen av det 17. århundre en forvalter ved det kongelige saltverk, som het Søffren Jensen. Han skal etter sigende vært en hollender, som Kristian den fjerde hadde kalt inn til landet fra byen Hoorn for å drive et saltverk. Nok om det, i Norge bodde han, saltverksforvalter var han og barn fikk han. Blant dem en gutt, født den 22. desember 1622, og kalt Kurt Sivertsen, eller vel saktens snarere etter faren Kurt Søffrensen. Men da Sørensen, selv om man pynter på navnet med to f-er, var det før som nå, ikke noe spesielt navn, og da det dessuten vel heller ikke var lett å uttale på et fremmed språk, ble det forandret til Sivertsen.

Brevik var den gang en svært liten by, den hadde ikke engang kjøpstadsrettigheter, men byen drev en livlig handel, især med trelast. Ved bryggene lå det alltid hollandske skip som brakte med seg salt og andre herligheter, og som tok med seg trevirke som returlast. Det var god anledning for en oppvakt gutt til å høre mange vågale sjømannshistorier, når han etterhvert var kommet så langt at han forsto det fremmede språket som matrosene snakket. Kurt Sivertsen har sikkert vært en hyppig gjest i havnen og tidlig begynt å knote på det hollandske tungemål. To ting bestemte han seg for tidlig. Han ville til sjøs, og han ville seile for Holland, hvor alle de store, statlige skipene hørte hjemme.

15 år gammel dro han ut i verden for aldri igjen å se sitt barndomshjem. Han reiste til Hoorn, vel sannsynligvis for der å oppsøke sine foreldres slekt, og ved dens hjelp å få plass på den hollandske flåte, for det var det han aller helst ville. Det var krig, og den lek ville han være med på.

Det lyktes ham også å bli ansatt som adelbors, noe som omtrent tilsvarer dagens kadett; men, kadettene gikk den gang ikke på skole for å lese til eksamen innen de ble uteksaminert som offiserer. De kom ombord i skipene, måtte der arbeide med seilene, stå til rors, gjøre tjeneste ved kanonene og dessuten stå til tjeneste i mange andre gjøremål som var forefallende på et orolgskip. De teoretiske kunnskaper som de hadde bruk for måtte de selv skaffe seg. Når de så ble vurdert dyktige nok, især da hvis de hadde en skikkelig rådgiver eller læremester til å ta seg av dem, ble de forfremmet til løytnanter og kapteiner, når det ble brukt for dem til slike oppdrag og stillinger. Således kom altså den unge Kurt Sivertsen om bord på den store hollandske flåte, som under den berømte sjøhelt Martin Tromp skulle ut i kampene mot spanierne. 17 år gammel kom han her til å delta i et stort sjøslag der den hollandske flåte seiret over den spanske .

Det var en god begynnelse. En bedre sjøkrigsskole enn den hollandske flåte fantes neppe. Der fikk den unge norske breviksgutten full anledning til å lære sjømannskap fra grunnen av. Han fikk se å lære seg livet ombord i et orlogskip slik som datidens første kriger til sjøs formede dem.

Neppe var kanonene ved kanalen forstummet før det begynte å brake løs på en annen kant av Europa. Kristenhetens fiender, tyrkerne, traktede fortsatt etter å utvide sitt rike, og på sommeren 1645 overfalt de uventet øya Candia som er det samme som dagens Kreta. Candia hørte den gang inn under Venezia. Det var altså en åpen krigserklæring til den rike, italienske republikk, og den drøyde ikke med å plukke opp den hansken som var kastet rett i deres åsyn.

Det var fortrinnsvis på sjøen at striden skulle utkjempes. Derfor gjaldt det først og fremst å utruste en sterk flåte. På den tiden var det ikke noen særlig stor forskjell på et orlogskip og et handelsskip, slik som nå. Når det utviklet seg til krig, ble som oftest de beste og sterkeste handelsskipene utstyr med kanoner og innlemmet i krigsflåten. Skipperen fortsatte å føre sitt skip og hadde fortsatt kommandoen over sjøfolkene. I tillegg ble det satt en sjøoffiser ombord som da ble skipets egentlige sjef i det at han tok de taktiske avgjørelser. Skipperens oppgave ble å utvise det beste sjømannskap slik at skipet fungerte på den mest optimale måte under de til en hver tid gjeldene taktiske situasjoner.

Da venetianerne nå skulle til å kjempe mot tyrkerne, så de seg om med tanke på fra hvor de kunne skaffe seg de beste skipene som kunne inngå i deres flåte for å øke den sjømilitære slagkraft. Det lå dem nært å tenke på Holland, og derfra lyktes det dem også å få tak i noen store og gode handelsskip som var tjenlig til krigsbruk. Et av disse skipene var "Abrahams Offer" med skipper Claes Reyersz. Kurt Sivertsen fikk hyre på dette skipet. Han hadde på dette tidspunkt vært seks - syv år til sjøs, og var en mann på noen og tyve år. På grunn av sin tidligere krigserfaring og sitt ungdommelige pågangsmot og iver, fikk han raskt en fremtredende stilling på skipet. Sannsynligvis ble han løytnant og det innebærer at han ble nestkommanderende på skipet.

Claes Reyersz gjorde ikke sitt navn berømt ved å utføre noen større bedrifter, og heller ikke hans løytnant. Så døde skipperen og Kurt Sivertsen overtok kommandoen på skipet, og reiste kort tid etter tilbake til Holland, hvor han straks giftet seg med en pike ved navn Engeltje. Hva hennes etternavn var vet man ikke, og det kan også være det samme. Hun kom til å leve kun en kort tid sammen med sin ektemann. Hun fødte ham en sønn, og døde mens Kurt Sivertsen atter var i Middelhavet og svingte seg i kamp mot de vantro.

Han holdt ikke lenge ut det fredelige liv innenfor husets fire vegger. Vel ett årstid etter bryllupet dro han igjen bort og kom straks i virksomhet som skipper på det væpnede hollandske handelsskip "De groote Sint Joris" eller som venetianerne på dere klangfulle målføre kalte det, "San Giergio Grande". Han satte således fot på eget dekk, riktig nok med en viss innskrenkning. Det kom en venetiansk adelsmann om bord sammen med soldater og kanoner. Denne adelsmannen ble øverstbefalende. Hvor stort "De groote Sint Joris" har vært vet man ingen ting om, men da det ble regnet for et godt slagskip og endog til tider var flaggskip for venetianske admiraler, må det ha vært et etter tiden en nokså anselig skip, muligens på litt over 30 kanoner.

Kampen gjaldt Candia. For tyrkerne kom det an på å skaffe tropper til øya. For venetianerne gjaldt det å hindre dette. Derfor forsøkte de venetianske admiraler fortrinnsvis å stenge stredet ved Dardanellene, så at den tyrkiske flåte ikke kunne slippe ut i Middelhavet. Av denne grunn kom det nesten hvert år, så lenge krigen varte, til større eller mindre kamper i disse farvannene.

1648 forsøkte tyrkerne å komme seg ut av stredet, da de antok at venetianerne hadde lit store tap i forbindelse med en kraftig storm. Tyrkerne ble trengt til bake med relativt store tap.

Året etter gjorde en venetiansk eskadre er et forsøk på å ødelegge noen tyrkiske skip som hadde søkt tilflukt i en havn på Lilleasias kyst. Det lyktes vel ikke fullstendig, men det var en driftig dåd. Utvilsomt har Kurt Sivertsen vært med i disse kampene, og vist seg som en modig og dugelig skipsfører. Han nevnes vel ikke særlig i noen beretning, men det er tydelig at han begynner å få seg et navn blant sine likemenn, de andre hollandske skippere. Dette kan blant annet sees av, at den venetianske eskadresjef, Giacomo Riva, om sommeren 1650 i flere måneder valgte "De groote Sint Joris" til admiralskip.

Det var en farlig ære, som Kurt Sivertsen viste seg fullstendig verdig. Han fikk det vitnesbyrd, at han tappert hadde holt seg på sin post ved Dardanellene, selv om hans skip ble hardt medtatt av fiendens kanoner. I tillegg mistet han mange sjøfolk. Han deltok også i et angrep på byen Volo i Thessalien, og her lidde tyrkerne store tap. Kostbare forsyninger ble ødelagte og adskillige skip erobrede. Ved denne trefning tilføyde han som modig skipper og tapper kaptein fienden stor skade.

Admiral Riva fortsatte å seile med Kurt Sivertsens skip. Av ham fikk han også adskillige attester for manndoms mot og dugelighet. Sammen med ham kom han også til å utøve en dåd, som gjorde at han fikk stor oppmerksomhet. I mars måned 1652 var en del venetianske skip på vei til Candia med tropper, forsyninger av forskjellige slag, og dessuten penger. Det ble en stormfull og urolig vær. Et av skipene, "Gallo d'oro", hadde en fornem adelsmann ombord som hette Bragadino. Dette skipet kom på grunn av sjøfolkenes uforstand inn mellom klipper og skjær og led skipbrudd. På tross av at Kurt Sivertsens eget skip selv var i stor fare, kastet han seg dog med noen få av sine matroser i storbåten og ilte til hjelp. Det lyktes ham å redde Bragadino, hans sekretær og ennå noen personer til. Ikke før hadde han støtt fra "Gallo d'oro" så sank båten med resten av besetningen. Hans raske og uredde handling skaffet ham det første av æresbevisningene han fikk i form av gullkjeder under krigen mot tyrkerne.

Dette gav muligens også anledningen til at en ennå høyere stillet venetiansk admiral, Iseppo Delfino, heiste sitt flagg på "De groote Sint Joris". Også han roste Kurt Sivertsen mye, og det ikke kun for hans dyktighet som sjømann.

Disse hollandske og engelske skippere, som venetianerne benyttet så mye, og som de slett ikke kunne unnvære, var nemlig ikke alltid så lette å omgås. De var hyret med deres skip for en viss tid. Om kontraktstiden løp ut, eller at de ikke fikk sine penger til rett tid, så nektet de ofte å adlyde admiralens befalinger. Heller ikke var de alltid villige til å sette deres skip i stor fare ved farlige og dristige foretagender. Kurt Sivertsen dannet her et hederlig unntak, ved at han var villig til å tjene når de andre skipperne var misfornøyde og seilte hjem.

I mai måned 1654 sto det ved utløpet av Dardanellene en av de største sjøslag i hele denne langvarige krigen, og det var til dette slaget, mer enn noe annet, at Kurt Sivertsens navn ble knyttet. Den tyrkiske admiral lå i stredet med 34 store krigsskip foruten et utall av mindre galeier og andre mindre fartøyer. Utenfor lå admiral Delfino med 26 venetianske skip. Selv var han ombord hos Kurt Sivertsen.

En overløper underrettet tyrkerne om hvor svake deres fiender var, og de besluttet å prøve seg på et angrep. Admiral Delfino ventet at dette angrepet ville komme ved første gunstige vind, og hadde gitt sine skipssjefer ordre om å motta angrepet til ankers. Kun hvis fienden sto forbi dem skulle de kappe sine ankertau og fortsette kampen under seil. Det var dog ikke alle som hadde lyst og mot til å utføre denne dristige befaling. Adskillige skip kappet ankertauet så fort tyrkerne nærmet seg, og slapp unna for en gunstig vind. Andre, mere modige men mindre dyktige, manøvrerte så elendig at heller ikke disse kom til å delta i kampen. Følgen av dette var, at admiral Delfino kun hadde fire skip hos seg da hele den tyrkiske flåte kom ned imot ham. Ikke desto mindre besluttet han seg for å bli og motta angrepet.

Selv tok han av sin rustning, for ikke å ha noen annen beskyttelse enn sine mannskaper, og oppmuntret dem med modige ord. Fire tyrkiske skip, blant dem admiralskipet, omringet "De groote Sint Joris". De forsøkte å entre, men venetianerne avviste entringen, og sprang i stedet over på det tyrkiske admiralskipet, og erobrede alle faner og flagg, drepte 200 vanntro og tvang fienden til å flykte.

Under denne bataljen var skipene kommet i drift, og nærmet seg land på en faretruende måte. Venetianerne måtte atter slippe anker. Andre tyrkiske skip kom til. De flokket seg om admiralskipet, og på nytt entret muselmennene fra alle sider. Delfinos folk greide å holde dem fra livet og tvang dem til å vike.

Imidlertid var "De groote Sint Joris" blitt så mye ødelagt av skudd og annet, at det var på tide å tenke på å slippe bort for å redde stompene. Admiral Delfino tilkalte Kurt Sivertsen og befalte ham å kappe ankertrossen og sette seil. Skipperen gjør oppmerksom på, at de var altfor nære land og at det var ingen eller ugunstig vind. Den modige admiral svarer: "Vel, så går vi på land, vi kan ikke utrette mere, men jeg håper at Gud vil lede oss, og at det ennå er noe håp om frelse om vi bare kommer bort herfra. Er det forsynets vilje at vi skal gå under, så vil jeg gå ned med ære. Du og jeg vil la oss sprenge i luften, og fienden skal bli snytt for den fordel og den prise de tror de har." Kurt Sivertsen forstod admiralens kjekke ord og var straks rede til å følge ham. Han grep en øks, sprang mot ankertrossen og hogg det over. Men se, som ved et under kom det en svak luftning fra land som førte skipet i retning ut gjennom stredet. Alle kluter som ennå kunne trekke ble satt. Tyrkerne ble harmfulle da de så deres bytte begynte å glippe fra deres hender. De flokket seg nok en gang om skipet, men mens Kurt Sivertsen skjøt bredsider til begge sider gled venetianerne fremad og nådde, om enn med et synkeferdig skip og gjennomhullete master, den øvrige flåte. Med dette opphørte slaget.

Venetianerne hadde mistet noen skip, men tyrkernes tap var langt større. Naturligvis tilkommer hederen for denne glimrende kamp først og fremst admiral Delfino. Men, Kurt Sivertsen fortjener også sin rikelige del. En stor del av slaget foregikk mens skipet lå til ankers. Noe med navigeringen hadde således skipperen ikke å gjøre. Derimot entret tyrkerne fra alle sider, og mannskapet på "De groote Sint Joris" slo dette tilbake, samtidig som de selv entret de tyrkiske skip. Sterk og modig som Kurt Sivertsen var, har han sikkert ført både øks og sverd, og stått ved admiralens side, og sikkert også ved sin framferd vært et godt eksempel for entregastene.

Den venetianske helt har sikkert også forstått hvilken tapper mann han hadde ved sin side, og som var skipper på den skute som han hadde valgt til admiralskip, da han i slagets farligste fase rettet de djerve ord til ham: "Du og jeg skal sprenge oss selv i luften". Det skyldes igjen Kurt Sivertsens kaldblodighet og gode sjømannskap, at det ikke ble nødvendig å gripe til en så drastisk og fortvilet utvei. Det har sikkert ikke vært lett å styre det forskutte admiralskip gjennom tyrkernes flåte med kun noen laser til seil.

Da admiral Delfino skrev sin innberetning til senatet, uttalte han om Kurt Sivertsen: "Den prisverdige uselviskhet og det store mot , som kapteinen på dette skip, Kurt Sivertsen, har vist, zirer ham med all mulig glans og fortjeneste, for gjennom sitt gode sjømannskap har han utført gjerninger som skal erindres; og han har i denne kamp vist en prisverdig trofasthet mot Eders Høyhet. Hans skip har lidt et tap på 10.000 Dukater eller enda mer, og han som nyter så stor heder, er fullstendig verdig til at den offentlige takknemlighet yter ham erstatning." Admiralen ytret videre at det ville bedrøve ham å forlate kapteinen på denne skip, som hadde vist seg så tro mot fyrsten og som var så tapper.

Kort etter slaget overrakte overadmiralen ham som belønning to gullkjeder, og det ble ikke med det. I begynnelsen av det påfølgende år skjenket senatet i Venezia ham et gullkjede til en verdi av 300 Dukater, og tilsto ham en livsvarig pensjon på 200 Dukater. Om han derimot fikk erstatning for den store skade på skipet sier historien intet om.

I Nationalmuseet i København henger noen praktfulle tyrkiske våpen og en kostbar standart som Kurt Sivertsen brakte med seg hjem fra Venezia og forærte kong Frederik den tredje. På standarten står det skrevet: "Keiserlig standart for sultan Murad, sultan over de herligste sultaner, keiserenes keiser, padischa over hele verden". Mindre kan det ikke gjøres. Etter som det fortelles, skal Kurt Sivertsen ha erobret dette seierstegn fra en tyrkisk pascha ved navn Ibrahim som han felte da han entret hans skip. Nå er det å bemerke at det ikke kjennes til noen pascha Ibrahim som fortellingen kan passe på. Men, navnet forandrer da ikke stort på saken. Kurt har vel neppe hatt anledning til å forhøre seg så spesielt nøye om navnet på den han felte. Rimeligvis er det hans del av byttet fra slaget under Delfino ved Dardanellene. Det fortelles jo uttrykkelig at det tyrkiske admiralskip ble entret og alle det standarter, faner og flagg ble erobret. Kurt Sivertsen kan da vel hatt felt en høy fiendtlig offiser under kampens hete, og erobret hans våpen og banner.

Venezias annaler forteller ingen ting om Kurt Sivertsens bedrifter de påfølgende krigsår, men det kan dog ikke være tvil om at han bestandig har vist seg som en trofast og nyttig mann, for i år 1659 viste den venetianske regjering ham en usedvanlig heder. Den gjorde ham til ridder av St. Markus Ordenen. Man var den gang ganske mer sparsom med å slå folk til riddere og gi noen utmerkelser i de dager enn i vår tid. Derfor var æren så mye større. Ingen andre av de fremmede skippere nådde så langt. Og den fremragende stilling han til nå hadde inntatt blant dem, ble naturligvis med dette ytterligere befestet. Også til Holland nådde ryktet om skipperen som var blitt slått til St. Markus-ridder. Men, i Danmark og Norge levde man stadig i fullstendig uvitenhet om Kurt Sivertsens tilværelse.

Det ble ikke bare med denne ytre æresbevisning. Senatet besluttet kort etter å øke pensjonen som var tilstilt ham fra 200 til 1400 Dukater i året, og denne summen skulle endatil utbetales hans etterkommere inntil det tredje slektledd.

I året 1659 hadde atter en venetiansk admiral, Girolamo Contarini, sitt flagg heist om bord hos ridder Kurt, og på samme måte som sine forgjengere gav ham stor ros for hele hans forhold. Ut på høsten fant han anledning til å vise republikken en ny tjeneste. Det var om å gjøre for admiralen å holde sin flåte samlet lengre på sjøen enn sedvanlig. For å få de hollandske skippere til fortsatt å bli i tjeneste, henvendte han seg til Ridder Kurt , kapteinen på skipet "De groote Sint Joris", som hadde en anset stilling blant de andre skipskapteinene. Admiralen ville få ham til å overtale dem til å bli, og ikke reise hjem. Han lovet straks på alles vegne at de ville gå med på admiralens ønske.

I det følgende år sendte Frankrike 4.000 soldater til hjelp for Venezia. Det var ikke lett å få dem i land på Candia, men Kurt Sivertsen gjorde som sedvanlig sitt beste og fikk da også på ny en attest for at han både ved landsettingen ved Suda og ved andre forsøk hadde vist sin tapperhet og sin iver for den offentlige tjeneste. Han tjenestegjorde denne gang ikke som skipper, det oppdrag hadde han overlatt til en annen, men som frivillig. Det synes som om han er blitt gitt tittelen Generalløytnant. I det minste kalles han slik i en attest som er underskrevet av en venetianske admiral.

Hans ærgjerrighet hadde etterhvert stillet ham større mål en stadig å tjenestegjøre som skipper, selv om han var som den fremste blant skipperne, og venetianerne titulerte ham Ridder Kurt. Men, det var ingen utsikt til å drive det videre med tanke på avansement i republikkens tjeneste. Til admiraler og eskadresjefer, ja selv til militære øverstbefalende på skipene, ble det aldri valgt andre enn venetianske adelsmenn. Hvor stor heder enn Kurt Sivertsen nøt, ble han av republikken Venezia aldri adlet. Hans tittel som Generalløytnant gav ham ingen rang på flåten. Han besluttet derfor nå søke sin lykke et annet sted, og ved utgangen av år 1660 forlot han Venezia og dro igjen tilbake til Holland.

Kurt Sivertsen begynte nå å nærme seg førtiårsalderen, han var således i sin manndoms fulle kraft. Et virksomt og spennende ungdomsliv lå bak ham. I bortimot tyve år hadde han nesten uavbrutt tumlet omkring i forskjellige kamper og større slag på sjøen. Vel hadde han aldri hatt overkommandoen på noen flåte eller eskadre eller ledet noen større slag, men hans skip hadde svært ofte vært admiralenes flaggskip. Han hadde derfor hatt rikelig med anledning til å se flåteledelsen i full sving på nært hold. Hadde han vært en innfødt venetianer, hadde hans mot og dyktighet sikkert skaffet ham en høy posisjon innen republikkens flåte. Som fremmed kunne han ikke nå ut over en forholdsvis beskjeden stilling. Derfor dro han bort. Tyrkerne og venetianerne fortsatte derimot å krige i ennå en tiårs tid.

Om hans virksomhet i Holland de nærmeste årene etter hjemkomsten fortelles ikke annet enn at han giftet seg med en jomfru Anna Pelt, datter av en rik kjøpmann. Han tok navnet Adelaer. Hvorfor han valgte det er det ingen som vet, men det hadde jo en god klang.

Som skipper Sivertsen var han dradd bort, og som ridder Adelaer kom han hjem. Men hva nå? Hvile på de vundne laurbær sammen med sin unge hustru, og leve stille og fredelig på den venetianske pensjon, oppdra sine barn og av og til underholde skipperne på kroen med fortellingene om sine bedrifter i tyrkerkrigen? Det livet følte han seg ennå for ung og kraftig til å slå inn på. Det gjaldt å finne en ny virksomhet, men hvor og hvordan, det var spørsmålet. I Holland syntes det ikke å være noe større muligheter til å komme seg fra. Det var fred i landet og den hollandske marine rådde dessuten over så mange kjekke og dyktige offiserer at der var det foreløpig ikke brukt for flere.

Kurt Adelaer begynte da å vende tankene mot sitt hjemland, som han ikke hadde sett siden han dro ut som en femten år gammel gutt. Hadde hans fremmede herkomst vært anstøtsstenen for hans avansement i Venezia, var det jo rimelig å prøve lykken der hvor han egentlig hørte hjemme og ble regnet som et av landets barn.

Det kom stadig danske og norske handelsreisende til Holland. Kurt Adelaer søkte deres selskap, hørte hos dem om forholdene i hjemlandet og snakket med dem om sin lyst til å gå inn i sin egen konges tjeneste. Men, samtidig fikk han et svært smigrende tilbud fra Venezia for å påvirke ham til å gå tilbake til republikkens flåte. Han synes som å vakle mellom hvor han skulle melde seg hen. Hans ry var imidlertid nådd kong Frederik for øret, og han besluttet å vinne ham for seg. Gjennom Klavs Ahlefeld ble det åpnet forhandlinger med Kurt Adelaer, og følgen av dette ble at Adelaer på høsten 1663 bestemte seg for å reise til København.

Han kunne ikke kommet på noe mer beleilig tidspunkt. I den løpet av den forrige sommer hadde Frederik den tredje fått bestemte opplysninger om Korfits Ulfelds landsforrederiske forhandlinger med fremmede makter. Det het seg videre at Sverige på nytt rustet opp, og at Frankrike sluttet seg til Danmarks fiender. Verst var det dog at Ulfeld skulle mange venner blant den misfornøyde danske adel. Man nevnte endog Riksadmiralen, Henrik Bjelke, blant dem. Kong Frederik følte seg trygg ved at å ha Hans Schack i ledelsen for hæren. De innfødte betrodde han så lite, at han endog nektet Axel Urup tillatelse til å se de nye festningsverker ved Kastellet i København.

Det som gjaldt nå var å finne en mann for flåten som Hans Schack var for hæren. En tapper kriger, en dyktig leder og en mann uten forbindelse med de store i landet, en som var utelukkende avhengig av kongen. En sådan mann var Kurt Adelaer. Da han fremstilte seg for kongen, smykket med de mange gullkjeder som han hadde vunnet i Venezias tjeneste og med St. Markusordens Riddertegn på brystet, vant han ved sin staselige skikkelse og djerve fremtreden raskt kongens hjerte. Innen årets utgang var han ansatt som admiral ved den dansk-norske flåte, med rang umiddelbart etter Riksadmiralen, Henrik Bjelke. Han rangerte dermed over Niels Jul, og fikk en årlig lønn på 7.200 Rdl. Kun feltherre Hans Schack var bedre avlønnt.

Slik hadde nå da Kurt Adelaer gjort spranget fra skipper til admiral. Noe særlig velkommen var han nok ikke blant sine nye våpenfeller. Spesielt hadde vel Niels Jul kun liten grunn til å glede seg over den uventede overmann han herved fikk. Imidlertid merktes det snart at Kurt Adelaer gjennom sine bedrifter i tyrkerkrigen og det venetianske adelskap var godt inne i sjøvesenets problemer og dessuten hadde godt kjennskap til at som hørte til et skip fra kjølsvinet til mastetoppen. Folk fant derfor snart ut at det var vel verd å høre hans mening om et orlogsskips utrustning og egenskaper. Det meldes for så hvit ikke om splid mellom Kurt Adelaer og de andre admiralene, det til tross for at kong Frederik den tredje fortsatte å vise ham særlig gunst. Kongen gjorde ham til General-Admiral og opphøyde han i den danske adelsstand. Kongen sto selv fadder til et av hans barn, og dronningen til et annet.

Kurt Adelaer trivdes da også så godt i Danmark at han til kong Frederiks store glede avviste et meget smigrende tilbud om å tre inn i hollandsk tjeneste som viseadmiral. Han kjøpte seg en gård på Kristianshavn og noen gods i Norge, og innrettet seg på å slå seg til ro i landet.

Sammen med Henrik Bjelke og Niels Jul virket han iherdig for flåten utvikling, og det skulle snart vise seg at det var et godt og dyktig arbeide de tre menn utrettet i fellesskap.

Så kom endelig den tid da Danmark-Norge skulle nyte godt av hans krigserfaring. Den skånske krig brøt ut, og den 13. august 1675 seilte Kurt Adelaer fra København med 16 dansk-norske og 7 hollandske orlogsskip. Under ham tjente Niels Jul og den hollandske kommandør Bincks. Forgjeves prøvde han å oppsøke den svenske flåte i farvannet mellom Bornholm og Rygen. Svenskene aktet å overføre 10.000 mann til Pommern, og det var dette det gjaldt å forhindre.

I begynnelsen av oktober kom svenskene i sjøen med 24 orlogsmenn og 34 bevæpnede handelsskip av typen fregatter og brigger. Overadmiral var Gustaf Otto Stenbock, en tapper mann uten begrep om sjøvesenet. Da han hadde vært en ti dagers tid i sjøen, var hans flåte så ødelagt av storm og sykdom, at den måtte vende om og søke havn uten å hatt løsnet et skarpt skudd. Den kom ikke mere til sjøs dette året.

Kurt Adelaer kom således ikke til å få målt seg med svenskene. Derimot fikk han rikelig anledning til å prøve krefter med de samme fiender som hadde drevet dem i havn, nemlig storm og sykdom. Som en kyndig, erfaren sjømann forsto han å velge ankringsplass for sine skip, slik at han uten uhell kunne ri de kraftige høststormene av. I hele seks uker trosset han det uvær som ti dager hadde drevet svenskene til havn. Men mot sykdom kjemper en hver mann forgjeves, det skulle også Kurt Adelaer få erfare. Det begynte å tynnes ut blant skipsbesetningene, og selv ikke admiralen gikk fri. I tre uker holdt han ut syk på sin post, så merket han at kampen var umulig. Han lot seg bringe til land, og tre dager senere, den 5. november 1675, døde han i sitt eget hjem i Kristianhavn. Han ble begravet i Frue Kirke i København, hvor et prektig minnesmerke ble reist over ham. Det er nå forsvunnet sammen med alle de andre minner som den gamle kirke gjemte.

For sitt fedreland fikk Kurt Sivertsen Adelaer således ikke anledning til å kjempe, dog vant han en plass i dets historie og har etterlatt et minne det er vel verdt å ta vare på. Hans liv kan tjene som eksempel for unge av alle slekter. Fattig og ukjent forlot han som halvvoksen gutt sitt hjemsted. Gjennom dyktighet, mot og troskap mot den herre han tjente, vant han blandt fremmede et navn som banet ham veien til de høyeste hedersposter i sitt fedreland.