Etter Hans Jæger har vi hatt flere episoder hvor staten har gått inn og sensurert. Agnar Mykle (1915 - 1994) ga ut Sangen om den røde rubin i 1956, i 1957 ble boken dømt utuktig og beordret inndratt. Heldigvis hadde Høyesterett bedre vett enn Oslo Byrett og frifant Gyldendal Norsk Forlag. Senere fikk vi Jens Bjørneboe (1920 - 1976), som gjennom hele sitt forfatterskap provoserte borgerskapet. I 1966 kom hans Uten en tråd . Boken tok et oppgjør med seksualmoralen og ble selvfølgelig forbudt. Dette for å nevne noen blant flere "problematiske" bokutgivelser gjennom tidene. Foruten disse eksemplene, har Norge en inntrengende tradisjon i å sensurere.
Verden er forandret siden den gang boken var vårt fremste underholdningsmedium. Etter hvert kom kinoen, de kulørte magasiner, TV-en, hjemmevideoen, parabolen og nå har vi Internett og høyteknologiske, multifunksjonelle mobiltelefoner. Og med hvert medium kom nye problemer, om vi skal tro moralistene. Kinoen fikk sine forbudte filmer, de erotiske bladene ble jaget over grensen til Sverige og hjemmevideoens kolleger kom flyktende etter. Parabolen har sin sorte stripe og p.g.a. Internett tvang Staten de første norske "syndere" inn i rettsapparatet - allerede mens bredbånd var et ukjent begrep her i landet.
"De tok et durabelig oppgjør med borgerligheten, disse Christianiabohemene. Det er et oppgjør som må tas igjen og igjen.", sier Knut Faldbakken, og historien har bevist dette flere ganger. Selv om ordet, borgerskap, mer eller mindre har forsvunnet fra språket vårt, lever denne samfunnsklassen i beste velgående den dag i dag. Vi ser og hører dem nå og da når de, for eksempel, sitter på stortinget og skriker med sine hyklerske stemmer for å beholde - for lengst - utdaterte sensurlover. Eller når de i avisene svinger sine skitne moralfingre gjennom leserbrev, artikler og andre synsinger. Angrep mot enkeltmenneskers, kanskje noe utradisjonelle, bedrifter. Slike opptrinn ser vi hver gang en åndelig etterkommer av Kristianiabohêmen tar opp et problem i frihetens og demokratiets navn. Men det var Hans Jæger og resten av bohemene som startet denne kampen i Norge. Kampen mot sensuren og kontrollen av litteraturen, billedkunsten og mediebildet i sin helhet.
Jæger og hans kompanjonger viste den ytterste forakt for den delen av befolkningen som absolutt skulle styre enkeltmenneskene og deres liv. " [.] hans forakt for det etablerte har vi alle noe å lære av." sier Karsten Alnes om Hans Jæger.
Borgerskapet i dag lever og handler i samsvar med sine forfedres tradisjoner. Man hevder både trykkefrihet og ytringsfrihet, men det gjelder bare så lenge borgerskapets fine neser ikke rynkes. De eneste forskjellene fra 1885 til i dag, er mediene vi formidler gjennom. Sensurpolitikken er den samme. Og det er som Knut Faldbakken sier: " Det er et oppgjør som må tas igjen og igjen." Noen slag er vunnet, men når slagmarkens geografi utvider seg hele tiden, tvinger dette oss til å fortsette kampen. Mest sannsynlig, vil vi ikke få full frihet fra sensuren før anarkiet er en realitet - før Hans Jægers siste ønske er oppfylt.
Jeg har hørt påstander om at Hans Jægers ønsker og drømmer er oppnådd i dagens samfunn. Både menn og kvinner har fått stemmerett; med våre prevensjonsmidler og løsslupne kjærlighetsliv er seksualiteten frigjort. Kvinnekampen er så og si vunnet, og vi har fått trykkefriheten. Kirken og kristendommen har mistet mesteparten av sin makt. Hva med de homofiles rettigheter da, hvem er det da som egentlig hindrer de homofiles rettigheter ?
Vår litteratur er visstnok trykket uten å være underlagt noen form for sensur. Uten å gå så alt for nært inn på det, vet vel de fleste at i gitte tilfeller stemmer ikke dette. Man kan jo for syns skyld nevne Salman Rushdie, Michael Moore og vår egen Åsne Seierstad. Og hva med de uavhengige journalisters kamp mot storpolitikken i verden? Forsøk på å kneble sannheten foregår kontinuerlig, enten det gjelder muslimske forhold eller vår egen vestlige verden.
Uansett, vi skal visstnok, i følge enkelte, ha oppnådd Jægers krav til samfunnet - om ikke annet så i hvert fall i Norge. Hvorfor er det da slik at Jæger fortsatt klarer å provosere og forarge? I 1994 ga Halvor Fosli ut sin bok om Kristianiabohêmen, en bok som i følge Ketil Bjørnstad: "[.] på mange måter oser av moralsk forargelse over Jæger." Jeg kan ikke annet enn si meg fullstendig enig med Bjørnstad her.
Saken er den at vi har knapt har rørt oss på veien til friheten. Vi har ikke oppnådd Jægers ønsker og drømmer, så langt derifra. Og her kommer det verste: Vi er langt mer opplyste i dag enn vi noen gang har vært, og like fullt godtar vi å bli kneblet med en middelaldersk moral i vårt lovverk. Nei, vi har kommet langt - mye takket være Kristianiabohêmen - men vi er lengre enn langt unna hvor vi burde være. Den påståtte ytringsfrihet, trykkefrihet og demokrati vi snakker om i dag, er ikke annet enn halvhjertede kompromiss fra borgerskapet for å holde oss i ro. Alle medier i dag er underlagt sensur og kontroll, visstnok for vårt eget beste. De av oss som ønsker full frihet kan ikke annet enn å drømme om det. Kampen fortsetter sakte, men sikkert, men en ny bohembevegelse ser neppe dagens lys med det første. Slik samfunnet er i dag, ville en slik bevegelse bli stoppet i henhold til nye internasjonale terrorlover, i mangel på bedre unnskyldninger. En ny "Hans Jæger" i dag, med tilsvarende slagkraft som Jæger hadde i sin tid, ville mest sannsynlig ende i katastrofe for makthaverne.
Men det er lov å drømme.
Forord --- Forrige --- Neste
