Hans Jæger av Edvard Munch Hans Jæger av Edvard Munch Hans Jæger Hans Jæger
Hans Jæger av Edvard Munch Hans Jæger av Edvard Munch Hans Jæger av Edvard Munch Hans Henrik Jæger 1854 - 1910
Hans Jæger av Edvard Munch Hans Jæger av Edvard Munch Hans Jæger av Edvard Munch
   

Innholdsfortegnelse

Innledning
En enfant terrible er født
Den unge Jæger
Følelser og erfaring
Fra sjømann til landkrabbe
Forfatterskapets begynnelse
• Oppgjørets time
Kristianiabohêmen lanseres
Uretten begås
Mer urett begås
Hans Jæger på flukt
Trekantforholdet smuldrer
Mer naturalisme
Anarkisten og Patagonia
Bibelen skrives
Høytflyvende planer
Bud nummer 9 blir overflødig
Avslutning
Etterord
Kildehenvisninger

 


Oppgjørets time

"Styg og fæl vil den komme til at bli i de godtfolks øjne som lægger ansteændighedens maalestok på literaturen istedenfor at lægge livets maalestok paa den."

1882. Det er året da det skrives likestillingshistorie når Cecilie Thoresen, som første kvinne i Norge, tar examen artium. I Amerika tar en sjøsyk mann, som nå kaller seg Hamsunn (med to n-er), sine første skritt i mulighetenes land. Jonas Lie beveger seg i retning av den kritiske realisme med romanen Gaa Paa! , og Alexander Kielland gir ut Skipper Worse . Mye godt skjer i litteraturens navn dette året, men man skal også sørge over et stort tap da Jørgen Moe dør.

I Kristiania Arbeidersamfund innledes det, søndag 8. Januar, en debatt om prostitusjonen, og om denne skal få bestå. Fleischer er tilstede og forteller om dette til Jæger.

Søndag, to uker senere, er både Fleischer og Jæger tilstede på møte nummer to, men uten å få komme til ordet på grunn av for mange påmeldte. Men dette er en debatt som ikke er over på 1-2-3, det kommer flere muligheter. 5. februar, 1882 holder Jæger sin første tale i Kristiania Arbeidersamfund. I "baklomma" har han statistikker og lærdom fra medisinske bøker og undersøkelser. Av 30 000 menn over 15 år i Kristiania er bare 14 000 gifte. Bryllup og giftemål koster penger, noe ikke alle har i overflod av. 90% av de registrerte prostituerte er fra arbeiderklassen. Kjønnssykdommer, som er ansett som skammelige å ha, florerer. I statistikkene ser man da at dette problemet " kun " gjelder arbeiderklassen, men alle vet at borgerskapets menn unndrar seg registrering. Hykleriet syder og koker blant de bedrestilte, Jæger og Fleischer koker av sinne og forakt. Det er fullt hus, alle slags mennesker er der i tillegg til et fulltallig journalistkorps.

Jæger er nervevrak, men han har klart for seg hva som skal sies og er bestemt på å fullføre sitt innlegg. De fleste talerene er imot prostitusjonen og vil ha den avskaffet. Jæger er mer realistisk og spør heller om i hvilken form man skal ha den. Han angriper ekteskapet som institusjon, og hvordan samfunnet er bygget rundt dette. Alle må da forstå at ekteskapet ikke dekker det seksuelle behovet for de involverte! En annen ting er økonomien. Mange kvinner har ikke mulighet til å få et arbeide de kan leve av, andre får ikke arbeid i det hele tatt. Prostitusjon blir dermed et nødvendig onde for mange. Jæger drar sammenligninger med en episode der noen jenter hadde stjålet for å få råd til vin, værelser og moro. Langt forut sin tid, spår Jæger at man med tiden vil få se at ungdommen vil bryte ut av livets fengsel og leve i frihet og med fri kjærlighet. En Pastor Hansen protesterer på Jægers umoralske tale, og ber om at han må stoppes. En skomaker roper til forsamlingen at det gjelder deres døtre, Jæger skyter inn at det knapt vil gjelde hans barnebarns døtre. Publikum protesterer høylytt mot Jæger, som får beskjed fra ordstyrer om å snakke om noe annet. Jæger fortsetter talen med at staten burde påta seg ansvaret, og etablere statlige bordeller med strenge kontrollinstanser mot spredning av veneriske sykdommer. Han avslutter, bukker og blir møtt med latter og hån. Men Fleischer lyser av opphisselse, innlegget var perfekt ! Han og Jæger avslutter kvelden med et par venninner og god drikke. To dager senere kommer et journalistisk hyl fra avisen, Fædrelandet . Jæger er stemplet ugudelig og moralsk forkastelig foran hele nasjonen. Jægers liv går inn i en helt ny fase og skal aldri bli det samme igjen.

Det er ikke bare Jæger selv dette går ut over. Hans unge venninner, som var ment som emner til hans pikeskole, får også gjennomgå. De som har blitt sett spaserende på Karl Johan med Jæger og de som ikke har lagt skjul på sine vennskap med ham, får høre det både fra kjente og ukjente - venner og familie. Jæger sliter med dårlig samvittighet overfor disse, men også med sinne og frustrasjon over samfunnets moralisering og trangsynthet. Han finner trøst i alkoholen og hos vennene. Ketil Bjørnstad beskriver det hele så vakkert i sin bok, Jæger, og maler et bilde som dekker mye av selve Hans Jæger:

"Han sjangler hjem full som en fille. 10. februar 1882. Det nygifte kronprinsparet Gustav og Victoria besøker byen dagen etter. Kristiania opplyses av gasslykter. Illuminasjon! Det er kommet mer enn tusen gasslykter i Kristiania nå. Gassblussene, som er anbrakt mellom flaggstengene, ligner strålende portaler som belyser flaggenes og vimplenes brogede farver. Som en ekstravaganse blir også et elektronisk anlegg rigget til.

Karl Johan er overdådig utsmykket. Fra jernbanestasjonen til Slottet vaier vimpler og flagg og baldakiner. Der hvor Akersgaten krysser Karl Johan, har man bygget en triumfbue i renessansestil. Den er tegnet av statskonduktør Bull, byggverket troner Brynjulf Bergliens Norgesfigur - en ung kvinne med laurbærkrans i høyre hånd, riksvåpenet ved sin side og en hvilende løve ved foten."

Og der går Jæger, alene, full og miserabel blant alt det forfinede og overfladiske. Alt er staselig og påtatt fredelig og perfekt. Under overflaten av alt sammen lurer et mangehodet uhyre bestående av de nye tankene - den nye verdenen. Man kan vel heller ikke akkurat si at man var så begeistret for den norsk-svenske unionen, en annen ting var den innenrikspolitiske uroen i Norge. Altså et stort påtatt show for noe man egentlig ikke likte, i en tid det ikke passet seg. Bjørnstad har her med bare 118 ord beskrevet Jægers liv og hans ensomme kamp mot hykleriet. Men helt ensom er han ikke, Verdens Gang finner også hele "oppvisningen" usmakelig og kaller det en forurettelse mot byens skatteytere. Og minner videre om at det finnes et Norge utenfor den " illuminerede bydel" , og at det heller ikke akkurat er de beste tider innen norsk økonomi. Venstre tar også avstand fra feiringen, noe Jæger som stortingsstenograf, har førstehånds- og dyptgående informasjon om. I tillegg er dette 16 år før menn får alminnelig stemmerett, og hele 25 år før kvinner oppnår begrenset stemmerett. Det skulle bare mangle om ikke Jæger og hans venner var noe opphisset om tingenes tilstand.

Søndag 5. mars, dagen for det siste møtet om prostitusjonen i Kristiania Arbeidersamfund. Det man håper på, er å komme frem til resolusjon som kan fremlegges for Justisdepartementet. Rundt 1000 mennesker er tilstede. Idet det blir Jægers tur får han nesten panikk og blir stående som frosset. "Ikke tilstede ", blir det ropt. Men en bekjent svarer at han er der, og dermed er det ingen vei tilbake. Det hele er som en drøm, et mareritt. Men litt etter litt kommer han i gang med innlegget sitt. Jæger påpeker at, tross i at dette er det siste debattmøtet, er debatten bare i sin spede begynnelse. Der er også kommet frem et forslag til resolusjon og dette vil Jæger plukke fra hverandre punkt for punkt. Han vet han vil komme til å provosere, men så alt for få provokasjoner har blitt fremlagt siden Georg Brandes sist var i landet. Etter hvert kommer Jæger til de berømte 19 tyvedeler, og bruker sine egne erfaringer som eksempel. I boken Fra Kristianiabohêmen kan vi lese hans egen beskrivelse av dette:

"- Nu, det forstaar sig: vi har jo ægteskabet, vi kan altsaa hvis vi har raad til det gifte os, og derved muligens faa anledning til at komme i et fuldstændig intimt forhold til én kvinde. Men havde vi istedetfor ægteskabet den fri kjærlighed, saaledes at mand og kvinde kunde forlade hverandre og søge en ny kjærlighedsforbindelse naar de var blet hverandre fuldstændig gjennemsigdige - saa vilde vi i livets løb kunne komme i et saadant fuldstændig intimt forhold til. ja, det er ikke godt at vide hvormange, det kan jo være forskjelligt; men jeg sætter f.ex. 20 kvinder. I dette tilfælde snydes jeg altsaa under de nuværende sociale forhold for 19/20 af mit livs indhold."

Bomben er sluppet. Jæger avslutter innlegget, bukker til forsamlingen og setter seg. Den stillheten som har vært i rommet under talen, brytes etter hvert med indignasjon og latter. Jæger har klart det igjen. Var det ille forrige gang han talte, skulle det ikke bli bedre nå. Fleischer er "i hundre", og utroper: "Aa det er dejligt at faa de fæ til at hade sig!" , og ler som et barn.

Men Jægers innsats for friheten fikk ingen innvirkning på resolusjonen som endte med ca 1000 mot 6 stemmer for å fjerne prostitusjonen. Selv om det endte med tap, gir ikke Jæger opp kampen. Han vet han har mange på sin side. Blant annet kunstnerne. Kjente navn som Erik Werdenskiold, Ludvig Skramstad, Frits Thaulow, Christian Skredsvig, Eilif Peterssen og Christian Krohg, har siden desember streiket for at kunstnerne selv skal få avgjørende innflytelse på hva Christiania Kunstforening skal kjøpe inn. Man er lei av de konservative som ikke ser det kunstneriske i den vanlige, virkelige hverdagen. Sannheten skal frem, også i malerkunsten. Den ene frihetstanke går hånd i hånd med den neste.

Neste dag er hans opptrinn i Arbeidersamfundet på trykk i avisene. Der finnes mange adjektiver, men ikke mange positive sådanne. Hensynsløs, umodent, ukyndig, kynisk, tåpelig angrep på den ekteskapelige institusjon, osv, osv. "- Vi anser denne unge manns opptreden for meget beklagelig." Jæger sitter sammen med Fleischer i hjørnesofaen på Grand, med toddy og sigar, og leser karakteristikken av seg selv. Jæger blir fortvilet og frykter for både jobben og den fremtidige pikeskolen sin. Dagen etter er han opphisset og forbandet, og går til Aftenposten med et manuskript han vil ha på trykk. Det er et forsvar for sine uttalelser som Aftenposten har forvrengt i sitt referat fra møtet. Jæger vil ha rettet opp misforståelsen. Men også nå blir tingene tatt ut av sammenhengen og misforstått, mer eller mindre med viten og vilje. De vil ikke trykke det Jæger har skrevet. På gaten ler folk av den misforståtte Jæger, det hviskes og tiskes over alt, man legger hodene sammen hvor enn denne "tullingen" viser seg. Dagen derpå går han til Friele i Morgenbladet med samme formål, å få trykket det han egentlig har sagt. Men det er det samme hos Friele, som hos Schibsted på Aftenposten. Jæger forsøker å forklare, men Friele avbryter ham og sier: "Se til at dette blir glemt snarest mulig, og gaa saa hen og bli et voksent menneske."

Noe senere kalles Jæger inn til kontorsjef, Cappelen, på Stortinget. Situasjonen er alvorlig og Stortinget kan ikke ha ansatte som oppfører seg på denne måten. Det blir ikke avgjort noe der og da, men Jæger føler seg ikke trygg. Han har måttet skrive under på at han aldri skal gjøre noe lignende igjen. Derfor skriver han til stortingspresident Sverdrup. Han skriver at hans uttalelser ikke rammes av loven, og at han gjennom sin påtvungne underskrift er fratatt sin frihet, og ber herved om en forklaring.

Livet ellers er ødelagt. Enkelte venner og venninner er borte, og latterliggjøringen sliter på kreftene. Jæger blir innadvendt og usosial, samtidig som han vet at dette er usunt. Men som han selv sa: "Kristiania publikum er for lidet til at glemme ." Og avgrunnen mellom ham og disse er uoverkommelig. Heldigvis har han ikke mistet jobben ennå. Da kommer han til å tenke på Bjørnstjerne Bjørnson. En av de store, en som allerede på 1870-tallet tok avstand fra kirken og kristendommen, en gammel venstremann. Jæger finner ut at han vil kontakte Bjørnson og få ham, med hele sin autoritet, til å snakke fornuft til folket. Bjørnson er i Norge for tiden, og Jæger vil benytte seg av denne sjansen. Han tar med seg Fleischer og setter kursen mot St. Olavs gate hvor Bjørnsons bror holder hus, og hvor Bjørnson selv bor under sitt norgesbesøk. Fleischer venter utenfor mens Jæger går inn. Jæger ville ikke be om mye, bare en erklæring:

" Jæg, Bjørnstjerne Bjørnson, siger dere at dette ikke er noget svineri, men bare en af de mange moderne tanker, som bør diskuteres for at vi kan komme på det rene med hvad der er det rette."

Han legger ut til Bjørnson om hva han har sagt, men titt og ofte vil Bjørnson bare fortelle om den gangen "Da Jæg var i Amerika." , og snakke om det han hadde hørt og lært der. Men etter hvert får Jæger fortalt inntil et visst punkt i historien, og Bjørnson reagerer med:

•  "Nei men gud bevare mig vel! At vove at sige sligt til et norsk publikum! Nu har jeg aldri hørt. hvor gammel er de?"

•  "27 aar. - men endda havde det ikke vært saa farligt naar jeg bare ikke havde fortsat."

•  "Naa ja, hvad sa De saa videre?"

Og Jæger forteller videre hva han har sagt. Bjørnson rister langsomt på hodet mens Jæger legger ut. Så kommer han til dette med de 19 tyvedeler, og Bjørnson blir sittende stille og se ut i luften en stund.

•  "De har vært en stor tosk - det skal De ha!. jeg vet ikke bedre end at De faar ta straffen!"

De fortsetter samtalen en stund, men det er tydelig at Jæger er gal i Bjørnsons øyne. Jæger forteller senere fra denne episoden: " Han betragted mig nøje -: han trodde - hvad han ogsaa den samme dag udtalte til en ven av sig - at jeg var gal."

Det gikk ikke som Jæger og Fleischer hadde håpet. Men i dagene etter møtet, gikk Bjørnson omkring og snakket om at "Vi maa beskytte den fremskudte minoritet", "Vi maa beskydte forposterne.", "Det er en forbrydelse ikke at la folk faa lov til at udtale sine meninger ." Jæger ble enda mer skuffet over dette. Bjørnson var en, som Jæger hadde sett opp til, som en mann som ville hjelpe Norge inn i den nye tiden. Nå viste det seg at Bjørnstjerne Bjørnson bare var nok en ryggløs hykler.

En dag får Jæger audiens hos stortingspresident Sverdrup. Sverdrup vet lite eller ingenting om Jægers sak da det ikke er fattet noen beslutning på de møtene han har vært på. Men Sverdrup legger til at Jæger bør passe seg og være forsiktig:

"Forresten, herr Jæger, saa vil jeg si Dem som min personlige formening, at vi bør være litt forsiktige. Det er mange som bryr seg like saa lite om religion og moral som De og jeg, men som dog finner det hensiktsmessig aa late som om de gjør det, og de folkene, skal jeg si dem, Hans Jæger, de folkene har ennaa makten!"

Som vanlig er det vanskelige tider for Jæger, men han blir mer motløs og resignert enn noen sinne. Han blir sittende mye alene hjemme, og gidder knapt åpne vinduet når noen vil komme på besøk. Stort sett er det Fleischer som besøker den deprimerte, men hva hjelper det at én blind skal lede en annen? Fleischer er selv inne i en dyp depresjon, men han kommer seg i hvert fall ut blant folk. Og flere ganger stikker han innom Jæger for å sjekke om alt er bra og om han har opplevet noe siden sist. Dermed får vi de klassiske scenene fra boken Fra Kristianiabohêmen , episoder som ikke bare gjennomføres én gang, men blir gjentatt flere ganger over en lengre periode. Jæger forteller:

"Klokken ti, elleve, tolv, ettersom det kunde falde sig, blev jeg vækket op af min døs derhenne i sofaen ved lyden af et sneboldkast på ruden. Jeg vidste det var Jarmann (Fleischer), og rejste mig op af sofaen, gik hen til vinduet, lukked det op og læned mig udover på de korslagte arme. - Dernede stod han.

•  Godaften! sa han.

•  Godaften!

•  Har du oplevet noget?

•  Nej! - End du?

•  Nej!

Saa blev han staaende en stund og se op på mig uden at sige noget. Og jeg blev liggende deroppe, lænet du af det aabne vindu og se ned på ham dernede i mørket, uden at sige noget jeg heller.

•  Godnat! sa han om en stund.

•  Godnat!

Saa gik han langsomt med slappe skridt nedover på de fire sammenhæftede planker, der tjente som fortoug i den halvfærdige gadestump."

Dette viser vel livet til Jæger i et nøtteskall på denne tiden. Livet er et slit, men kampen må kjempes til siste slutt. Han maner frem krefter for å tale til folket nok en gang.

22.april 1882, Jæger taler i Studentersamfundet. Han blir møtt av formannen med hån og en overlegen holdning. Jæger ønsker å tale til salen og da behøver han talerstolen, men formannen er uvillig og henviser ham til en lavere avsats. Jæger tenner, og brøyter seg opp ved siden av formannen, venter på ro i salen, og preker. Angrepet blir satt mot moralen, kristendommen og en professor Ferdinand Lochmann, som offentlig har uttalt sin rystelse over ungdommens ønske om å utrydde kristendommen. Jæger argumenterer også sterkt for den frie vilje og individets frihet. Om hvordan man ikke må være redd for friheten, for virkeligheten og de som lever der. I stedet må man lære seg å forstå dem, som man gjør med Nora i Ibsens Et dukkehjem ; hun som ikke er noen engel akkurat, men som leseren lærer å føle for gjennom forfatterens skildring. Etter at Jæger er ferdig, er det total stillhet i noen sekunder før noen bryter ut og slenger fra seg noen negative bemerkninger. Formannen følger opp dette, men så får Irgens Hansen nok og forsvarer Jæger på det sterkeste. Merkelig nok får både motstanderne og forsvareren av Jæger stor applaus. Irgens Hansen kommer med en del gode poenger som stikker dypt i de store menn på podiet. Og det gjør godt hos Jæger, som til nå ikke har hatt så alt for mange forsvarere i offentligheten.

Vennskapet med Fleischer smuldrer etter hvert, av ulike årsaker. Men samtidig begynner Jæger å vanke med Christian Krohg, som selv er stor tilhenger av naturalismen. Krohg har sitt atelier i Pultosten, Morgenbladets gård på Stortingsplass 7. Hit kommer etter hvert også den unge maleren, Edvard Munch, og leier seg inn, for sammen med noen andre unge malere, å holde på for seg selv. Krohg er tidlig ute og tar på seg å hjelpe de unge med korrigeringer, noe ungdommene halvhjertet godtar.

Gjennom sitt vennskap med Krohg, kommer Jæger i kontakt med dette miljøet og finner nye venner og likesinnede. Hele gjengen er stort sett av samme ulla, forkjempere for det nye, noe som er utilgivelig i manges øyne. Til og med i Bjørnsons og Ibsens, som ikke går av veien for å uttrykke det offentlig. I Dagbladet 9.desember, går Jæger til angrep på disse to og beskylder dem for å ha liten forståelse for den nye tidens ungdom. Det er liksom ikke mulig for Jæger å holde kjeft når han kanskje egentlig burde. Og takk for det! Hvor hadde Munch vært i dag om datidens kvasi-liberale ledere hadde fått bestemme kunstens retning?

Forord --- Forrige --- Neste


 

 

 

 

Copyright©laboheme, all rights reserved. Webdesign by Uten mellomrommene blir dette min epostadresse