|
BOB Bob er død. Han har vært død en stund nå, men folk har ikke helt forstått hvorfor. Derfor skriver jeg dette i et håp om at jeg kan få folk til å forstå før det er for sent. Da Bob begynte i første klasse, gledet han seg til å gå på skolen hver dag. I første klasse er det jo ikke så mye skole. Det er mest tegning og leiking, og innimellom lærer man om en helt ny bokstav, og hvor i alfabetet den hører hjemme. Dette var grei skuring for Bob, som allerede kunne lese. Andre klasse var heller ikke noe stress for Bob. Pluss og minus kunne han jo fra før, så han gadd ikke å følge med i timene. Det var først i tredje klasse at Bob begynte å få noen utfordringer. Ikke bare hadde han sin første engelsktime dette året. Han fik for første gang oppleve å bli mobbet. Og det var nettopp denne mobbingen som skulle ødelegge alt for Bob. ”Tjukken!” ropte de etter Bob. Det var de store guttene i sjette klasse som begynte mobbinga. De guttene som er så tøffe at de ikke skjønner det sjøl. De var ikke akkurat slanke de heller, med de frydet seg over at det var noen som var litt tjukkere enn dem selv som de kunne hakke på. Bob så ikke ut til å ta mobbinga så tungt, men på innsiden var det verre. Han turte ikke å være ei pingle og si i fra til en voksen om mobbinga, så han fortsatte å late som ingenting. I seks år fremover skulle han late som ingenting. I fjerde klasse hadde alle på skolen begynt å mobbe Bob. Det var blitt en helt vanelig greie for alle. Til tross for at alle mislikte ham, ble Bob faktisk invitert til en bursdag en gang. Det var tiårsdagen til Tor. Tor var en av de kule i klassen til Bob. Han var av typen som glatt kunne fine på å ta med kinaputter på skolen for å kaste på læreren, helt uten å tenke på konsekvensene. Skikkelig kult. Bob ringte på hos Tor klokka halv fire, med ei pakke under armen og greier. Bob trodde virkelig dette var slutten på mobbinga. Så feil kan man ta. Så fort døra gikk opp, kom Tor ut og la Bob i bakken. Bak Tor stod Roald og Knutivar, - de andre kule i klassen – og viklet ut et langt tau. Så berte de Bob rundt på baksiden av huset og hang ham opp i tørkestativet. Så sprutet de vann på ham, spyttet på ham, og kom med en rekke ukvemsord, før de kutta av tauet så Bob datt på ræva på noen steiner. Da Bob kom hjem, spurte moren hvordan han hadde hatt det i bursdagen, og Bob svarte at det hadde vært skikkelig artig, og at de hadde hatt vannkrig og greier. Hvis bare Bob hadde vert litt modig, kunne han ha sagt i fra om hva som egentlig hadde skjedd, og mobbingen kunne slutta der. Men den eneste so Bob turte å fortelle om mobbingen til, var katten hans, Dante. Så lenge Bob fikk snakket om problemene sine, så gikk det bedre med ham. Sommeren før han begynte i åttende, så Bob noen folk på tv som bare gikk kledd i svart. Han hadde aldri sett noen sånne før, og syntes det virket spennende å gå med sånne kule klær som ingen andre har, og høre på trist, bråkete musikk. Så Bob tok bussen til Oslo og kjøpte seg masse svarte klær i en kul butikk han fant. Så lastet han ned all metalen han kunne finne på limewire. Den høsten var det en annen Bob som begynte på skolen. Han ble ikke lenger mobbet. Det var det ingen som turte lenger, nå som han så skummel ut. Før var han bare tjukk, og det er jo egentlig ikke noe i veien med det, men nå var han blitt skummel i tillegg. De andre på skolen fant på noen rykter om at han var satanist, fordi alle som går i svart visstnok var satanister. Han drev vist og ofret fugler til Satan i kjelleren sin, og tilba vist geiter, for de var hellige for satanistene. Folk holdt seg så langt unna Bob som de kunne. Selv tiendeklassingene var redde for Bob. Men de trengte egentlig ikke å holde seg unna ham, for han holdt seg unna dem. Da Bob gikk i niende, forsto alle de andre at Bob fremdeles var redd dem, og at han ikke var farlig. Da begynte de og se ned på ham som om han var et rart dyr. Og mobbingen begynte igjen. ”Satangutt!” kalte de ham. Han likte ikke satanister han heller, så han blei såret av det. Men Bob gjorde som før, og skjulte følelsene sine langt inne i seg. Bob fortsatte slik helt til en dag i tiende, da en lærer begynte å gjøre narr av ham og. Da var begeret fult for Bob. Den kvelden var Bob alene hjemme. Han gikk gjennom hele huset til han endelig fant den gamle revolveren etter bestefar. Han gikk ut i skogen og testet et par skudd på et tre. Den funka knirkefritt. Dagen etterpå stod Bob midt på skoleplassen i langfri. Bob pleide vanligvis å holde seg så langt unna midten av skoleplassen som han kunne, så de andre syntes dette var litt rart. De stod i en ring rundt ham og slang dritt til ham. ”Hva gjør du her a, satangutt?” Spurte Tor. Men Bob sa ikke et ord. Han puttet hånda i jakkelomma og tok opp den sølvgrå, blankpussede, revolveren. De andre rygget tilbake, men turte ikke å løpe, i frykt for å bli skutt. Lite ante de at de hadde intet å frykte. Bob hadde bare en blink å skyte på. Han gapte opp og kjente det kalde stålet mot tungen. Han spente hanen på revolveren og trakk av. Med et høyt smell var det slutt på mobbingen av Bob. Det var ingenting igjen å mobbe. Etter at restene av hjernen hans hadde blitt skrapt vekk fra plassen, hadde hele skolen en minnestund for Bob, med lys og blomster der han hadde skutt seg. Etter at rektor hadde holdt en tale som ingen hadde giddi hørt på, var det tid for ett minutts stillhet. I ett minutt stod alle og ventet på at det skulle bli ferdig så de kunne gå hjem. De kjente jo ikke Bob, så det var jo egentlig ingen vits i å late som de brydde seg, men de gjorde det for det. Alle andre gjorde det jo, så da var det greit. Det var aldri noen på skolen som skjønte hvorfor Bob tok selvmord. Han var jo aldri lei seg, eller noe slikt. Nei det er bare katten Dante som vet hvorfor Bob tok selvmord. Men snart vet flere og flere hvorfor, og kanskje de da skjerper seg, og slutter og mobbe andre. Og hvis det skjer, hvis bare en person får det bedre a fordi noen slutter og mobbe. Da er ikke Bobs død forgjeves. |