FAQ for no.alt.hunder

Jakthunder

(Skrevet av Jon Inge Bragstad, sivertb@online.no)

Med jakthunder menes her alle hunder som vanligvis brukes til jakt på lovlig jaktbare arter, enten som løshund eller bandhund.

Jakthundene kan deles opp i følgende grupper og undergrupper; (Det forekommer til tider stor overlapping i hvilke hunderaser som tilhører hver enkelt gruppe!)

Skjellende Spisshunder

Finsk Spets

De skjellende spisshundene har til oppgave å søke ut fra jegeren for å finne vilt. De skal så stille viltet, dvs få viltet til å stoppe opp, og markere at vilt er stilt ved høylydt los.

Vilttypene som disse hundene brukes på er sterkt varierende. Det vanligste i dag er elgjakt, der de tradisjonelle elghundrasene brukes til å stille elgen i stålos. For elgjakt er det kun tillatt med stillende hunder, mens "løs på drevet halsende" hunder er forbudt. Dette betyr at hunden i praksis ikke kan avgi los dersom viltet er i bevegelse. I praksis viser det seg nok at en del elghunder til en viss grad gjør dette.

I den sammenheng er det viktig å merke seg forskjellen mellom los og støyting. Uttrykket los brukes kun om en sammenhengende, livlig målbruk. Når hunden er i kontakt med ferske spor, eller viltet beveger seg i terrenget (dvs ikke står for losen) vil hunden komme med "spredte bjeff", eller korte serier av bjeffing. Dette kalles støyting.

Andre vilttyper som stilles på bakken er bjørn, jerv, grevling, mårhund, mink, oter og villsvin, samt mår, gaupe og skogsfugl som stilles i tre. I de nordlige fylkene har skjellende spisshunder også blitt brukt til å stille sel på fjordisen.

Rasene som inngår i denne gruppa er elghundrasene, jämthund, laikaer, kareler og spetser.

Drivende hunder

Alle hunder som jager viltet under los etter bakken, ved å følge spor.

Løs på drevet halsende hunder

Haldenstøver med nyskutt rev.

Løs på drevet halsende hunder er en relativt homogen gruppe hunder, der de fleste har samme opprinnelse. De aller fleste rasene i denne gruppa stammer i stor grad etter engelske og mellom- og vest-europeiske støverraser. Likevel har hver enkelt rase særegne egenskaper som gjør det mulig å opprettholde den store variasjonen av raser som finnes i dag.

Hundens arbeidsoppgave er å søke ut fra jegeren for å finne spor. Når disse er funnet vil hunden følge sporet (ofte med støting som intensiveres ettersom sporet blir ferskere) og finne viltet. I uttaket (i det hunden jager viltet ut fra dag/nattleie) begynner losen med en ekstrem salve av bjeffing/hyling. Etter en kort periode vil viltet opparbeide en større avstand mellom seg selv og hunden, og losens intensitet vil gå over til et mer normalt nivå.

I uttaket vil viltet løpe ut relativt raskt i en kort periode. Så vil det stoppe opp og høre hvor det blir av hunden (evt. sakke drastisk av) og på ny løpe ut når hunden igjen nærmer seg. På denne måten pågår jakta uten at viltet blir unødig stresset, ettersom det alltid har overtaket over den losende hunden som bruker mye tid på å følge sporet. Hjortevilt kan under ekstremt stress komme i en sjokkartet tilstand som kan føre til døden i verste fall, men denne tilstanden vil kun skje dersom viltet drives svært hardt (dvs høy hastighet over lang periode) uten pauser. De hundene som er tillatt til hjortevilt klarer ikke å holde såpass høy fart, og det skal også mye til før de langbeinte støverne stresser et rådyr på denne måten på barmark. For andre viltarter er denne problemstillinga ikke aktuell.

Innen denne svært så tradisjonelle jaktformen forekommer et utall av utrykk og begrep som beskriver forskjellige fenomener. Jeg anbefaler faglitteratur på feltet for å sette seg inn i dette "språket" før en evt. anskaffer seg hund av støvertype... :)

Vanlige langbeinte raser (for hare, rev og gaupe) er haldenstøver, dunker, hygen, hamiltonstøver, finsk støver, schillerstøver og luzerner med flere.

Vanlige kortbeinte raser for ovennevnte viltarter samt hjort og rådyr er drever, dachs, bassets og beagle.

Støtende hunder (kortjagere)

Tysk Jaktterrier

Kortjagere er hunder som ikke avgir fullstendig los, og ikke følger viltet over en lengre periode. I Sverige sies det at den perfekte kortjager jager viltet i 5-10 minutter i Skåne og 10-15 minutter ellers i landet. Dette fordi vilttettheten i Skåne er ekstrem.

Kortjagerens jobb er som for den drivende hunden å søke ut fra jegeren og finne vilt, og drive dette (fortrinnsvis i retning jegeren). De fleste rasene som brukes til kortjagere vil ikke avgi en skikkelig los som de vanlige drivende hundene, men vil i første rekke lose når de ser dyret og på svært ferske spor.

Kortjagere brukes i særdeleshet i terrenger med svært stor vilttetthet, der lange drev ikke fører til særlig annet enn at man må vente på hunden. Problemstillinga er at de fleste viltarter vil etter kort tid ha "kartlagt" jegernes posisjoner i terrenget, og enten flytte ut av terrenget eller unngå disse. Dersom en da har mulighet til å slippe hunden etter et nytt dyr er det en fordel at hunden ikke jager særlig lenge. I terreng med mindre vilt er det selvsagt en fordel om hunden henger på en stund, slik at en kan ha større muligheter til skuddsjanse.

Kortdrivere kan i praksis brukes på alt vilt som har bein å gå (eller løpe) på, og det er i stor grad slik de også blir brukt, selv om de vanligste viltartene nok er hare, rådyr, hjort og rev, samt kanin og dåhjort (der disse finnes i vill tilstand).

Hundene er i stor grad kombinasjonshunder, som brukes til alt hårvilt, men de kan selvsagt preges på en eller flere viltarter som andre jakthunder.

De vanligste hunderasene til denne jaktformen er terriere, wachtelhunder, spaniels og retrievere, men de aller fleste hunder kan fungere som kortdrivere dersom de trenes rett.

Foxterrieren Shica under apport av grevling.

Hihunder

En hihund blir ofte beskrevet som en stor hund i en liten kropp, noe arbeidsoppgaven gjenspeiler. Å stå ansikt til ansikt med en illsint grevling eller rev i en trang higang krever både mot, styrke og kjappe bevegelser. Når hunden treffer på viltet inne i higangen vil losen sette igang, og være mye mer intens enn vanlige loser. Grunnen er selvsagt at kontakten med viltet er mye tettere enn i noen annen jaktform. Hunden skal under møtet med viltet parere utfall viltet gjør for å hindre at den selv blir skadd. Det hender selvsagt at hihunden får et rift i øret eller andre steder, men svært sjelden noe av den alvorlige sorten.

Det er en vanlig myte at hihunden går inn i hiet for å drepe viltet. Noe som selvsagt ikke stemmer - enkelte hunder kan være svært "skarpe", dvs aggressive mot viltet, og være for pågående, og på den måten skade viltet, og selv bli skadd. Dersom jegeren finner ut at hunden hans er slik vil hunden selvsagt umiddelbart bli tatt ut av tjeneste - det er verken trivelig, etisk korrekt eller særlig økonomisk å måtte sy sammen både hundeskinn og reveskinn etter jakta.

Det finnes to hovedtyper hihunder som beskrives under. Det er ingen selvfølgelighet at en hund blir enten det ene eller det andre - det er et resultat av noe arv og masse miljø - trening. Arbeidsmetoden til de to hihund-typene er relativt forskjellig, men kravene til hunden er ikke så ulike, i allefall ikke når det gjelder mot og styrke.

Sprenger

En sprenger brukes kun på rev. Sprengeren går inn i hiet, konfronterer reven, kommer ut av hiet, går på nytt inn, gjerne i en annen inngang, konfronterer reven igjen osv. osv. Målet er å lure/skremme reven ut av hiet. Enten vil reven stikke ut en annen inngang, eller følge hihunden ut av hiet.

Problemet er ofte at reven ikke ligger i hiet til jegerne kommer frem, men stikker så snart den hører at noen nærmer seg. Dette har flere fått erfare, og resultatet er ofte at hunden stikker etter et rykende ferskt revespor med det samme en slipper hunden foran hiåpningen. Tålmodighet er i denne jaktformen som i alle andre, en selvfølge - reven stikker ikke ut av hiet kun fordi hunden kommer inn. Den kan løpe rundt der inne i opptil en halvtime før den bestemmer seg for å forlate hiet - ofte mens hunden er ute - hvis den da i det hele tatt kommer.

Forligger

En forligger skal lokalisere viltet (enten rev eller grevling) tvinge viltet inn i en blindgang, og legge seg til foran viltet og skjelle. Grevlingen vil i de fleste tilfeller forskanse seg inne i et "oppholdsrom" i hiet, som ligger i enden av en higang. Der blir den liggende og knurre mot hunden som selvsagt er i full los. Ved utfall skal hunden forsvare seg og drive dyret tilbake, for å hindre at losen forflytter seg.

Jaktformen innebærer at jegeren må gjøre nedslag (grave seg inn) bak hunden, få hunden ut av hiet, og avlive viltet. Dette kan høres rimelig enkelt ut, men i praksis er det en del feller en kan risikere å havne i. Det vanligste er at man ikke finner ut hvor hunden er - lokalisering av losen foregår på krabbestadiet, med øret mot bakken. Dersom nedslaget er feil, og man bommer på higangen må man ofte grave et helt nytt hull - og av og til er det langt ned til higangen.

Dersom man kommer mellom hund og grevling vil det være svært farlig for hunden at man drar den opp av hullet rett foran grevlingen (og de færreste vil ha hendene sine der...) og det er mulig at grevlingen blir så stresset at den forsøker å presse seg forbi hunden, med det resultat at hunden kan bli skadd, eller losen forflytter seg. Kommer man ned midt på, eller bak grevlingen er det ingenting man kan gjøre. Får man hunden til å komme ut av hiet vil grevlingen stikke av uansett. Å skyte mens hunden er inne i hiet er selvsagt tabu.

Det perfekte nedslag foregår ved at man kommer ned til higangen rett bak hunden, får tak i hunden og trekker den opp, og stiller seg til med våpenet klart. Grevlingen vil da forsøke å stikke ut higangen, og man får avlivet dyret når det kommer frem i hullet. Det er mulig å stenge higangen med en spade e.l, men dette kan skremme grevlingen fra å prøve seg.

Ivrig jämthund på elgjakt.

Ledhunder

Ledhunden brukes over store deler av landet i forbindelse med elgjakta, og er i Trøndelagsfylkende så godt som enerådende jaktform på elg. Jaktformen brukes også en del på annet hjortevilt, og i det siste har gaupejaktlag uten erfarne drivende hunder benyttet seg av elgjaktlagets ledhund til gaupejakta.

Ledhundens jobb er å følge/markere ferske spor av elg (eller det viltslag hunden er preget på) slik at jegeren kan følge på. De aller fleste bruker denne jaktformen mer eller mindre som ren posteringsjakt, der hundefører knapt har bruk for å ha med seg våpen.

En del driver derimot dette som en form for snikjakt, der hunden fører hundeføreren frem mot viltet for skuddavleggelse. Hunder som er innjagd på den sistnevnte jaktform vil etterhvert forstå at man må trå varsomt, og vil snike seg frem i skogen sammen med jegeren mot viltet, istedet for å trekke hardt i båndet og lage bråk.

Fordelene med å bruke ledhund over laushund på elgjakt er at man har større kontroll over både hund og vilt, samt at det utvilsomt er en mer "rettferdig" lagjakt enn laushundjakta (det kommer selvsagt litt an på hvordan man driver det). For hundefører er utvilsomt ledhundjakta litt av en styrkeprøve, og stor respekt skal rettes mot de som holder ut i lange klyv en måned i året, år etter år bak buskerompa til en elghund.

Under ledhundjakta kan man også jakte mindre terrenger uten at hund og vilt havner på naboterreng, samt at det er fordelaktig med tanke på retta avskyting ettersom en i de fleste tilfeller har bra kontroll på hva slags dyr postene kan forvente seg.

De aller vanligste hundene til dette er elghundrasene (i særdeleshet NEG og NES) men alle drivende hunder, samt utallige andre raser kan i praksis fungere fint.

Blodsporhunder

Blodsporhundene ble i første rekke aktuelle etter at man innførte pliktig ettersøkskontrakt på hjortevilt i 1994. Blodsporhundens jobb er å følge spor etter skadd vilt for å lokalisere og avlive dette. Kravet for godkjenning av ettersøkshund på blodspor i Norge er at hunden følger et 1 døgn gammelt blodspor som er ca 800 meter langt, med forskjellige innlagte momenter (som lite blod i sporet, vinkler mm). Det kreves dessuten godkjent fersksporprøve (dvs å følge ferske spor av vilt i en viss lengde)

Dette er kun godkjenningskravene, men i praksis kan dyktige blodsporhunder følge spor som er mye lengre og eldre enn det som er beskrevet over.

Vanlige raser er de Vest Europeiske viltsporhundene, bl.a Bayersk og Hannoveransk Viltsporhund, men i Norge brukes svært ofte raser som dachs, retrievere og spaniels, samt de fleste vanlige jakthundene brukt til hjortevilt.

Dette er forøvrig en "jaktform" som er mer tilgjengelig for almennheten gjennom raseklubber/brukshundklubber (tenker da i første rekke på utlagte spor til trening) og jeg vil oppfordre så mange som mulig til å prøve hunden sin på dette, og få godkjent prøve på hunden. I mange landsdeler sliter man med for få godkjente hunder, noe som går ut over både vilt og jegere, og ettersom det ikke er krav til at man skal være jeger for å bedrive dette burde det være mulig med "innleid" hjelp!

Treeing hounds (Treskjellere av støvertype)

Black&Tan Coonhound i full los på fjelløve av det småirriterte slaget...

De skjellende hundene av støverrase er i første rekke fremavlet i USA etter de samme blodslinjer som har frembrakt bl.a de nordiske støverrasene. Grunnen er i første rekke at man i USA har et stort antall viltarter der treskjeller egenskaper er nødvendige for å få til en effektiv jakt.

Hundene jobber på eksakt samme måte som de skjellende spisshundene, men hundetypen er så forskjellig at de fortjener en egen gruppering. Som spisshundene skal de søke ut i terrenget og finne vilt, for så å jage viltet til det går opp i et tre. Hunden skal da markere stålos ved høylydt bjeffing. I USA er det svært vanlig å jakte med flere hunder sammen, men sjelden i store packs som man kan treffe på i Storbritannia.

Bruksområdet er i første rekke på katteartene (fjelløve, smågaupe og gaupe) samt vaskebjørn, ekorn og svartbjørn. Vanlige raser er Treeing Walker, Black&Tan Coonhound m.fl Jaktformen er i de siste år blitt forbudt på fjelløve i enkelte stater, men forbudene ser ut til å bli opphevet etter at bestandene har tatt seg opp enormt få år etter. Jaktformen ser faktisk ut til å være den eneste effektive på fjelløver i de brattlendte, svært kuperte områdene opp mot the Rockies

Linker, i første rekke til nasjonale klubber/foreninger.

Jakthunder