5 - Sykdom

5.1 - Vaksinering

5.2 - Innvollsorm

5.3 - Hofteleddsdysplasi (HD)

5.4 - Albueleddsartrose (AA)

5.5 - Hjertefeil

5.6 - Hudlidelser

5.7 - Livmorbetennelse

5.8 - Diare og oppkast

5.9 - Fylte analkjertler

5.10 - Svulster

5.11 - Hunden halter

5.12 - Øyensykdommer og -lidelser

5.13 - Osteochondrose (OCD)

5.14 - Flått

5.15 - Innbilt svangerskap

5.16 - Mavedreining

5.17 - Når hunden klør

5.18 - Epilepsi

5.19 - Løpetid

5.20 - Furunkulose

5 - Sykdom

Alle hunder kan bli syke. Noen raser er mer disponert for enkelte sykdommer enn andre. Noen sykdommer er arvelige og andre ikke. Selv om du her finner informasjon om de mest vanlige sykdommene, bør du kontakte veterinær dersom du tror det er noe galt med hunden din. Det kan være mer alvorlig enn du vet, men ofte er det nok med en liten titt på hunden og behandling etter veterinærens anbefaling.

5.1 - Vaksinering

Mange oppdrettere vaksinerer valpene samtidig som de allikevel er i kontakt med veterinær for å få skrevet helseattest til dem. Det bør være så nærme 8 uker som mulig.
Her er et forslag til anbefalt vaksineregime:
8 uker: Parvovirusinfeksjon (Candur P, Pavlan C)
12 uker:Parvovirusinfeksjon, Parainfluensa (Kennelhoste), Hepatitt (Smittsom leverbetennelse), Valpesyke. (Canlan 4)
16 uker: Parvovirusinfeksjon, Kennelhoste. (Canlan PP)
1. års alder: Canlan 4.
Deretter årlig resten av livet. Canlan 4 og Canlan PP gis annethvert år, da vaksinene mot Parvo og Kennelhoste bare varer et år, mens Valpesyke og Hepatitt holder 2.
Husk at jo eldre hunden blir, jo dårligere immunforsvar får den. Derfor er vaksiner viktige også til eldre hunder.
Det anbefales at valpen holdes mest mulig unna fremmede hunder de første 14 dagene etter at den er vaksinert, dette fordi den ikke er tilfredsstillende beskyttet mot smitte i denne perioden.

Vaksiner kan gi bivirkninger, som forbigående slapphet og dårlig matlyst. I noen få tilfeller oppstår anafylaktiske reaksjoner. Disse kan føre til at hunden går i sjokk og dø hvis den ikke får behandling. Landbruksdepartementet har avgjort at hunder som har fått en slik reaksjon en gang, er fritatt for vaksiner resten av livet, men de kan allikevel delta på prøver og utstillinger.

5.2 - Innvollsorm

Hunder kan være vert for flere typer innvollsorm. I Norge er de vanligste typer innvollsorm, spolorm og bendelorm. Spolorm forekommer hyppig hos valper. Disse kan hunden ha fått overført fra tispa, og den første behandlingen bør valpen få allerede ved 2 ukers alder. Nye kurer bør gis med 2 ukers mellomrom fram til 12 ukers alder. Valpen bør så få en kur ved 5-6 måneders alder. Alle voksne hunder bør behandles 2-3 ganger i året, og hunder som er utsatt for stort smittepress (kennelhunder f.eks) bør behandles oftere. Og behandling bør gis selv om hunden ikke har symptomer på innvollsorm.

Midler man kan bruke er Banminth som bare tar spolorm, og Panacur, Droncit og Lopatol som både tar spolorm og bendelorm. Disse midlene er reseptfrie og kan kjøpes på veterinærkontoret eller apoteket. Det er lurt å skifte preparat innimellom, ettersom de forskjellige preparatene tar forskjellige innvollsormarter, samt at det kan bygges opp resistens mot ett preparat.

Symptomer på innvollsorm kan være oppkast, hoste, dårlig pels, vektnedgang selv om foropptaket er normalt. Hunden kan allikevel ha innvollsorm selvom den ikke har noen av disse symptomene.

5.3 - Hofteleddsdysplasi (HD)

Hofteleddsdysplasi er en utviklingsfeil i hofteleddene. Enkelt forklart kan man si at hofteleddet og lårhodet ikke passer sammen. Dermed får hunden unormale slitasjeforhold i hofteleddet, leddbrusk slites bort, og erstattes med benvev i et forsøk fra kroppens side på å reparere skadene. Dette kalles forkalkninger, og vil ofte medføre smerter.

Det er i dag mulig å bytte ut hofteleddet på hunder som har vondt av HD. En del hunder med smerter blir smertefri ved alternativ behandling. De mest vanlige er da akupunktur eller en gullnål som blir satt inn i foten (ikke hofta) på hunden.

Man har de siste 50 årene ment at lidelsen er arvelig betinget. Selv om begge foreldrene er fri, kan valpen få lidelsen allikevel. Dette er fordi det ikke er selve lidelsen som nedarves, men disposisjonen for å få den. Til tross for strenge regler for avl, har man ikke klart å få bukt med HD.

Hvis raseklubben din har HD inne i kriteriene for avl bør du ta røntgen av den uansett om din hund skal brukes i avl eller ikke. Dette har betydning for videre bruk av foreldrene og eventuelt fremtidig bruk av søsknene til din hund. Det er en relativt liten investering til hjelp for avlsarbeidet i den rasen du har valgt deg.

Obs! Det er etterhvert fler og fler som går bort fra å forklare årsaken til HD som en utelukkende arvelig betinget lidelse. Disse mener at ca 50% av tilfellene er miljøbetinget, og andre helt opp mot 70-80%.

5.4 - Albueleddsartrose (AA)

Albueleddsartrose er betegnelsen på kroniske forandringer som oppstår i og rundt et ledd, hovedsaklig nedsliting av leddbrusken, fortykkelse av leddkapselen, og beinpåleiringer. AA oppstår sekundert til en skade, ved økende alder som følge av feil belastning, og som følge av OCD (Osteochondrose eller albueleddsdysplasi)

Denne lidelsen deles også inn i grader; sterk, middels og svak. Svak grad gir sjelden symptomer, men sterk og middels vanligvis gir halthet i kortere og lengre perioder.
Siden AA i seg selv er et symptom på at det foreligger en lidelse inne i, eller i nær tilknytning til, leddet, er det den primære lidelsen som oftest gir halthet. Artrosen i seg selv gir som regel ikke halthet, men bevegeligheten vil
oftest være nedsatt. På en hund med godt utviklet muskulatur, som kan kontrollere bevegelsene sine, vil man vanligvs ikke se halthet.

Artrosen i seg selv kan vanligvis ikke behandles. Eventuell kirurgisk behandling må rettes mot årsaken til artrosen. Ro og hvile etter ekstra smertefulle perioder, samt gradvis opptrening, og eventuelt smertestillende (alltid i samråd med veterinær!) er oppskriften for de fleste voksne hunder. Hunden vil aldri bli kvitt artrosen, og vil kunne risikere perioder med halthet, men svært mange hunder har artrose uten at de viser tegn til halthet.

Les også om HD om røntgingsalder, arv og avl på hunder med denne sykdommen.

5.5 - Hjertefeil

5.6 - Hudlidelser

Hudlidelser er blant de vanligste årsakene til at hunden tas med til veterinæren.

Da hudlidelserne ofte gir like symptomer, uavhengig av årsak, er det viktig å oppsøke veterinær så fort man oppdager hud- og pelsproblemer, slik at man får stilt en diagnose og behandlet lidelsen effektivt. Symptomene kan være kløe, rødhet, pelstap, sår osv, og de kan være forårsaket av for eksempel allergier, hudbetennelse, hormonelle forstyrrelser og parasitter.

5.7 - Livmorbetennelse

Livmorbetennelse opptrer som regel hos aldrende tisper et par uker etter løpetid, og man mener også at det er en sammenheng mellom livmorbetennelse og hormonsprøyter som gis for å forhindre løpetid eller drektighet etter tyvparring. Symptomene er kraftig tørste, forstørret buk, utflod, dårlig matlyst og slapphet hos tispen. Har du mistanke om at hunden din kan ha livmorbetennelse, bør du omgående ta hunden med til veterinæren. Denne lidelsen er meget alvorlig!

Livmorbetennelse kan behandles vha av blant annet antibiotika, men i mange tilfeller er eneste mulighet sterilisering. Når hunden først har hatt livmorbetennelse en gang er sannsynligheten for at den skal få det senere, større. Noen eiere foretrekker derfor sterilisering uansett for å unngå livmorbetennelse senere og eldre (svakere). Hundeforsikringen dekker sterilisering i forbindelse med livmorbetennelse.

5.8 - Diare og oppkast

Det er vanskelig å gi noe eksakt svar på hva som kan være galt hvis hunder kaster opp og/eller har diare. Hvis hunden har spist noe den ikke har tålt, er et vanlig råd å faste hunden over natten og passe på at den får i seg nok vann. Deretter kan man gi kokt ris for å stabilisere magen. Dersom problemene ikke opphører eller hunden virker slapp, har feber, har gått ned i vekt eller virker uttørret bør man kontakte veterinær.

Om hunden kaster opp så mye at den kaster opp avføring er det tegn på at noe blokkerer tarmen. Dette er alvorlig og da bærer det rett til veterinæren!

Hvis hunden drikker mer eller mindre en normalt, hvis den blir slapp, eller hvis det er blod eller slim i oppkast/diare må du ta den med til veterinæren. Ellers kan du prøve å faste den i 24 timer, deretter gi den lettfordøyelig fôr (kokt ris, kokt sei, kylling uten skinn og bein, fiskeboller). Pass på at den ikke er allergisk noe av den maten du gir. Noen tåler feks ikke ris. i 3-4 små måltider pr. dag i 5 dager. Viser den ikke bedring etter et par dager, kontakt veterinær.

Husk at det er bedre å oppsøke veterinæren en gang for mye enn en for lite.

5.9 - Fylte analkjertler

På hver side av og like under endetarmen sitter analkjertlene. De kan kjennes som to små erter og produserer et sekret som skilles ut sammen med avføring og i situasjoner hvor hunden blir skremt. Av forskjellige grunner hender det at kjertelene tetter seg og de fylles opp med sekret. Dette er en smertefull affære for hunden og bør gjøres noe med så fort som mulig.

Symptomer: hunden aker seg, hunden slikker seg bak, hunden kan få diare og hvis det pågår riktig lenge kan kjertlene bli så betente at de sprekker.

Behandling: Hvis kjertlene ikke har rukket å bli betente holder det å tømme analkjertlene. Dette kan du gjøre selv, men først bør du la veterinæren vise deg hvordan du gjør det. Det er ingen koselig opplevelse for hund eller eier, så mange foretrekker å overlate det til veterinæren. Hvis du er usikker på om det har oppstått betennelse, er det best å la hunden bli undersøkt hos veterinær. Ved gjentatt betennelse kan analkjertlene opereres vekk.

5.10 - Svulster

Det er oftest svulster i huden eller under huden som oppdages av eieren. Jursvulster er nok den vanligste svulstformen hos tisper, mens testiklene er et utsatt sted hos hannhunder. Skulle du oppdage en kul, uansett sted og størrelse bør du få den undersøkt og eventuelt fjernet. Og dess tidligere du oppdager den, dess bedre er det. Det er lurt å gjøre det til en vane å jevnlig gå over hunden og sjekke for kuler samtidig med børsting eller annet stell av hunden.
Veterinærer har forskjellig praksis på om og når svulster fjernes. Noen velger å fjerne svulsten uansett størrelse, mens andre velger å la eieren følge med om svulsten vokser eller endrer seg, og så operere. Det er allikevel ditt valg om du velger å få den fjernet.

Svulster i indre organer oppdages ikke like lett som de i og under huden. Det finnes heller ingen klare symptomer, men virker hunden syk eller slapp er en tur til veterinæren det beste du kan gjøre.

5.11 - Hunden halter

Dette kan ha mange årsaker og det beste er å kontakte veterinær.

5.12 - Øyensykdommer og -lidelser

(Foreløpig har vi kun stoff om katarakt, men det vil bli lagt til mer om øyenlidelser etterhvert)

Katarakt (Grå stær)
Katarakt er en fortetning i linsen som vil føre til blindhet hvis den angår hele linsen.

Katarakt kan forårsakes av flere ting, for eksempel skader(øyet), sykdom i øyet (feks PRA) eller andre sykdommer (feks sukkersyke). Katarakt kan være arvelig og ved å foreta øyenlysning ønsker man å utelukke individer med arvelig katarakt fra avl. Øyelysing for påvising av katarakt eller lignende kan først gjøres i ettårsalderen.

Små katarakter som ikke gir nevneverdige synsforstyrrelser behandles ikke. Noen katarakter kan gi reaksjoner inni øyet som gir røde vonde øyne . I disse tilfellene hvor katarakten gir en sekundær uveitt(betennelse inne i øyet) må uveitten behandles. Dersom katarakten gir synsforstyrrelser er operasjon eneste mulighet for å få tilbake synet. Forutsetningen for å operere en katarakt er at en eventuell uveitt er under kontroll og at eier og hund begge er innstilt på å utføre etterbehandlingen så optimalt som mulig. Dersom operasjon skal gi synet tilbake må netthinnen være intakt.
(Skrevet av PO Torkildsen.)

5.13 - Osteochondrose (OCD)

Osteochondrose er definert som en svikt i den normale omdanningsprosessen fra brusk til beinvev som foregår under veksten. Brusken vil forbli brusk lenger en normalt, den blir fortykket, og det kan opptre sprekkdannelser. Dermed kan det bli kontakt mellom beinvevet under brusken hvor det sitter nerveceller, og leddbrusken. Dette medfører smerter og halthet. OCD kan opptre i skulder, albue, kne, og haseledd. De store og mellomstore rasene er mest berørt, men
lidelsen er sett også på små raser. Hannhunder får symptomer på OCD dobbelt så ofte som tisper. Denne lidelsen er den vanligste årsaken til AA, og hovedårsaken til at vi røntger vår hunder på jakt etter AA. OCD i seg selv (Særlig i albueleddet) kan ofte ikke sees på rtg. bilder.

Behandlingen avhenger av hvilket ledd problemet har oppstått i. Løse biter kan ofte fjernes kirugisk, med den følge at mange hunder blir haltfrie. Ellers blir det som ved AA.

5.14 - Flått

Kjært barn har mange navn,og flåtten kalles bl.a. skaumann, skogtroll ,skoubjørn, stygging og tikk i tillegg til andre lokale navnevarianter. Det offisielle navn er Ixodes ricinus. Flåttangrep er en typisk sommerplage, og dette skyldes flåttens levesett og dens livssyklus. Vi finner flått stort sett langs hele kysten opp til Trøndelag.

Flåtten er en parasitt som er avhengig av blod fra varmblodige dyr for å fullføre sin livssyklus, og såvel larven som den voksne flåtten suger blod. Av farge er den gråbrun glinsende og den er fast å kjenne på. Det er kun flåttens bakpart som er synlig når den har festet seg, både hode og bein graver den inn i huden på vertsdyret. Etter noen dager slutter den å ta til seg blod og slipper taket og faller av i terrenget.

Det som har bragt flåtten frem i lyset i løpet av de siste årene, er at man har oppdaget at den ikke bare irriterer huden ved at den biter i huden og gir en lokal betennelsesreaksjon, men at den også kan overføre sykdommer av en langt alvorligere karakter enn et skarve insektbitt. Flåtten kan, når den biter vertsdyret, overføre sykdommer - mest aktuell hos hund er den Lyme disease. Sykdommen forårsakes av en bakterie som heter Borrellia burgdorferi (også kalt canineborreliosis).

De vanligste symptomer hos hunder som har fått Lyme disease er følgende:
*Hunden vil ikke spise
*Hunden virker nedstemt og "ute av humør"
*Den har smerter i ett eller flere ledd og halter derfor på ett eller flere bein
*Den har feber

Ofte er det lymfekarbetennelse tilstede, og dette kan gi seg til kjenne ved at f.eks. en fot eller kanskje hele beinet hovner opp. I langt fremskredne tilfeller kan hunden også få hjertmuskelbetennelse og nyrebetennelse, noe som kan gi varige skader på disse organene selv etter at hunden har blitt frisk av Lyme disease.

Dersom hunden er blitt bitt av flått og denne flåtten er infisert med den nevnte bakterien (Borellia burgdorferi) kan smitten allerede ha funnet sted, fordi bakterien også finnes i flåttens spytt. At man raskt fjerner flåtten (ved ganske enkelt å vri den rundt) når man oppdager den, er greit nok for å redusere den lokale hudirritasjonen, men det har dessverre ingen effekt på eventuell smitte med borellia.

Forebygging og fjerning
I det forebyggende arbeidet mot Lyme disease gjelder det altså å forhindre at hunden i det hele tatt blir bitt av flått. Det er bakgrunnen for at det i de senere år er utviklet preparater som har til hensikt å drepe flåtten etter at den har kommet seg over på hunden, men før den får bitt.

Et av disse preparatene heter Exspot og kjøpes hos de fleste veterinærer. Exspot er et liniment (tyntflytende salve) som inneholder det aktive stoffet permetrin. Let nøye gjennom pelsen hver dag når hunden ferdes i gress-, skogs- og strandområder. Fjern flått straks på korrekt måte, selvsagt gjelder det samme for mennesker.

Smitteførende flått kan skade alt varmblodig. Påsmøring av nafta eller fett kan få den til å løsne. Det går også som regel bra å fjerne den med fingrene. Med fingrene - vri 160-180 grader. Ikke rykk, men vent til den slipper. Et instrument spesiellt laget for å fjerne flått (en såkalt flåttfjerner) er å få kjøpt på de fleste apotek. Husk å rense såret med pyrisept eller lignende etterpå.
Mer om flått og forebygging

Skrevet av Trygve Engesbak

5.15 - Innbilt svangerskap

ALLE tisper gjennomgår i virkeligheten en pseudograviditet(falsk drektighet, innbilt svangerskap) etter løpetiden. Enkelte får imidlertid kraftigere symptomer enn andre. Noen får en ganske stor melkeproduksjon, kan få økt bukomfang og økt appetitt. Enkelte viser tegn på fødsel med rastløshet, redebygging(graving), opphørt matlyst, oppkast og adopsjon av gjenstander("valper") 5-10 uker etter avsluttet brunst.

Hvorfor får tispene innbilt svangerskap ?
Årsaken er at hormonnivåene hos en tispe i tiden etter eggløsning er omtrent de samme uansett om tispa er drektig eller ikke. Det vil alltid skje en viss vekst av juret i denne tiden. Hos ulven i vill tilstand har dette i sin helt klare funksjon. Løpetiden hos ulven er synkronisert på samme måte som vi ser i en flokk med tisper som lever sammen. Hos ulven er det imidlertid bare ledertispa som parer seg og føder valper. Dersom noe skulle tilstøte ledertispa, vil valpene ikke kunne overleve- med mindre noen andre kan ta seg av dem. I og med at andre tisper i flokken har en utvikling av juret og mulighet for melkeproduksjon på samme tid, kan en av disse ta seg av valpene dersom uhellet skulle være ute. På denne måten vil valpekullet - som er flokkens tilvekst - kunne overleve selv om moren skulle falle i fra.

Kan innbilt svangerskap behandles ?
Det finnes medisiner som hemmer utskillelsen av prolaktin - det hormonet som fremmer melkeproduksjonen. Melkeproduksjonen vil opphøre etter 6-8 dagers behandling. Preparatet heter Galastop Vet. Og kan fåes på resept hos veterinæren. Men husk at innbilt drektighet er en naturlig del av tispas seksualsyklus. Ofte kan dette være et større problem for eieren enn for tispa. At tispa kan grave mer en vanlig, juret vokser og matlysten tiltar, er ingen sykdom. Behandlingen bør kun foretas dersom innbilt drektighet virkelig også er et problem for hunden, spesielt ved stor melkeproduksjon.
(Sakset ut fra boken Genetikk, avl og oppdrett, NKK)

Obs! Det forskes nå på om medikamentene som gis i forbindelse med innbilt svangerskap kan gi sterilitet, da det kan synes å være en viss sammenkomst her.

5.16 - Mavedreining

Hva er mavedreining?
Maven til hunden henger 'løst' i brysthulen, kun festet med spiserøret i den ene enden og tynntarmen i den andre enden. Det betyr at når hunden gjør spesielle, gjerne brå, bevegelser kan maven snurre rundt i brysthulen. Det som da skjer er det samme som når du slår knute på en vannslange, det blir tett i begge ender. Fordøyelsesprosessen i magen fortsetter derimot som før, alt ligger og gjærer og koser seg og det dannes masse gasser, men nå er jo begge utløp fra mavesekken tette og maven begynner å ese og vil til slutt sprekke, akkurat som en ballong du har blåst for mye luft i. Dette kan skje veldig fort, allerede etter en times tid, - og da dør hunden.

Hvordan kan jeg vite om hunden har fått mavedreining?
Dersom hunden har fått mavedreining, vil den begynne å pese. Maven vil gradvis bli større og etter hvert temmelig hard å ta på. Etter hvert vil de fleste hunder gå i sjokk.

Hva kan jeg gjøre dersom hunden har fått mavedreining?
Dersom dette skjer er det selvfølgelig om å gjøre å få tak i veterinær så fort som mulig - veterinæren kan redde hunden ved kirurgisk inngrep (før maven sprekker). Er det umulig å få tak i veterinær fort nok, kan du, som en type førstehjelpaktivitet, selv stikke hull i mavesekken for å redde hunden.

Hullet stikker du der det ser ut som utesingen er størst. En tommelfingerregel er å stikke ca tre fingerbredder nedenfor ryggraden ca to fingerbredder bak bakerste ribbein. Da er sjansen størst for at du ikke treffer andre vitale organer som milten f.eks. (ødelegger du milten dør hunden). Du kan imidlertid ikke være sikker på hvor de indre organer nå befinner seg - mavedreiningen gjør at organene antakeligvis er ute av vanlig posisjon. Det er allikevel verdt å ta sjansen - for gjør du ingen ting og magen sprekker - vil hunden dø uansett. Det er også viktig å passe på at maveinnholdet kommer ut på utsiden av hunden og ikke renner inn i bukhulen, for da er sjansen stor for at hunden får bukhulebetennelse. Mavesekken kan gjerne settes fast til skinnet med f. eks sikkerhetsnål. Dette er som sagt kun førstehjelpsaktiviteter, for om mulig å redde hunden - du må uansett til veterinær så fort som mulig.

Hvilke hunder får mavedreining?
Mavedreining skjer helst på store hunder med dype brystkasser, fordi der er brysthulen størst og det gir større rom for maven til å snurre rundt i. Mavedreining forebygges ved at du er forsiktig med fòring rett før og
etter fysiske anstrengelser, skiturer, kraftig lek, svømming, trekking, etc (selv om det egentlig ikke er bevist at det hjelper) Det ser ut til at hunder som først har hatt mavedreining, ofte får det igjen. Enkelte veterinærer vil da sy fast mavesekken til brysthulen for å forhindre at den snurrer rundt. De lærde strides om mavedreining er arvelig, men det virker som det er mer rasebestemt, enn genetisk på individnivå. Begge kjønn er like utsatt.

5.17 - Når hunden klør

I dette avsnittet beskrives måter å unngå at hunden skader seg fordi den av en eller annen grunn klør. Avsnittet baseres altså på at du vet hva som er i veien og riktig behandling blir gitt. Se forøvrig andre steder under Sykdom.

Det hender at hunder som klør, enten det er i øret eller andre steder på kroppen, biter eller klorer seg så kraftig at det skader huden og gjør vondt verre, og i verste fall ender med betennelse. Da er det lurt å sette på halskrage eller noe for å hindre hunden i å ødelegge seg. Dette er spesielt viktig dersom hunden har hatt en operasjon/sydd.

Veterinærer fører halskrager og man får også tak i det i endel dyreforretninger. Hvis du aldri har brukt en tidligere, så bør du be om hjelp til å "montere" og feste kragen. Den skal sitte så stramt at hunden ikke får den over hodet, men selvfølgelig løst nok til at hunden får puste. Det kan ta litt tid før hunden venner seg til å bruke kragen, men det går som regel greit etter litt tilvenning.

I forbindelse med våteksem på kroppen eller sting etter operasjoner, kan det i perioder hvor man overvåker hunder være nok med en liten T-shirt eller en "body" for å hindre hunden å komme til.

5.18 - Epilepsi

Hva er epilepsi?
Epilepsi er et symptom på en dysfunksjon i hjernen. Siden hjernen tar i bruk elektrokjemisk energi, vil all forstyrrelse av den elektriske prosesssen i hjernen medføre abnormale funksjoner. Det er dette som skjer under et epilepsianfall- nevroner i de cerebrale hemisfærene blir utsatt for en abnormal aktivitet og fyrer i "hytt og pine".

Epileptiske anfall
Epileptiske anfall kan komme av stress, søvnmangel, flimrende lys eller lavt blodukker. De kommer i våken tilstand og arter seg som om hunden blir lammet og mister kontroll over muskulatur og balanse. Ved kraftige anfall kan den falle til bakken og ikke være i stand til å reise seg, ikke ulikt en full person. Ansiktsutrykket blir "fjernt" og engstelig, angst er innlysende i en slik sårbar situasjon. Etter et anfall går de gjerne inn i dyp søvn for en lang periode, og det er vanlig at det tar en stund før hunden blir seg selv igjen.

Har du flere hunder er det viktig at den epileptiske hunden ikke blir angrepet av de andre under et anfall. Dette er en naturlig respons hos hunder, men vil intensivere anfallet og mulig skade hunden fysisk siden den ikke er i stand til å forsvare seg.

Diagnose
De fleste diagnoser blir stilt på grunnlag av eierens beskrivelse av sykdomsbildet og elimineringsmetoden (utelukke andre sykdommer). Enkle lab-tester er ikke tiltrekklig for diagnose, men spinalveske pluss blod- og urin-prøver kan gi en indikasjon.

Behandling
Behandling av epilepsi er krampestillende medikamenter som "Fenemal" eller "Mysolin". Begge bruker stoffet "fenobarbital". Mulige bivirkninger av fenobarbital er slapphet, ustøhet, økt matlyst, leverskade og ulike atferdsendringer. Ved kraftige og hyppige anfall kan avlivning bli aktuelt.

Tilleggsbehandling i perioder der stress ser ut til å være utløsende faktor for epilepsi, er beroligende og/eller angstdempende midler. Hos tisper kan løpetid være utløsende faktor og kastrering er en mulig behandlingsmetode i disse tilfellene. Hannhunder kan også med fordel kastreres om dette er behjelpelig med å holde stressnivået nede.

Arvelighet
Epilepsi kan forekomme i alle raser og kan ha genetiske årsaker, selvom dette vanligvis ikke er årsaken. Andre årsaker kan være hjernesvulst, slag, hodeskader, arteriosklerose mm. Utbredelsen av epilepsi er relativt stor,og utgjør ca. 1% av alle pasienter ved Institutt for smådyrsykdommer. Den rasen som ser ut til å være mest disponert i Norge er Golden Retriever (Ref.: Hund, Avl og Helse)
(Skrevet av Runar Næss)

5.19 - Løpetid

Tispens første løpetid inntreffer ett sted mellom 6 og 15 måneders alder. Deretter har tispen løpetid omtrent 2 ganger i året, noen oftere og andre sjeldnere. Visse raser har løpetid en gang i året akkurat som ulver. Hver løpetid varer omtrent tre uker, men varierer fra hund til hund.

Man kan som regel oppdage at tispen er i ferd med å få løpetid ved at det ytre kjønnsorganet begynner å svulme opp og at hun begynner å markere (urinere) oftere på tur. Noen tisper blir gjerne litt hissige mot andre hunder i denne perioden, og kan også bli litt vanskelige å ha med å gjøre.

Det neste som skjer, er at tispen begynner å blø fra kjønnsorganet. Det er store forskjeller på hvor mye blod som kommer ut og det er store forskjeller på hvor flinke tispene er til å slikke opp etter seg. Derfor merker noen nesten ingeting til blødningene, mens andre finner bloddrypp overalt. Blødningene kan vare i omtrent 10 dager, eller fram til tispa 'står', etter dette blir det som regel mindre blødninger og blodet kan få en litt mer brunlig farge. Hvis blødningene blir plagsomme, finnes det spesielle løpetidstruser å få kjøpt i dyreforretninger.

Ved omtrent 10-14 dager begynner tispen å 'stå' og det gjør hun i noen få dager. Hunnens adferd endres nå til å bli mer interessert og velvillig overfor hanner og halen skyves til siden hvis man tar på hunden bakerst på ryggen rett ved haleroten. I denne perioden er hun mest mottakelig for parring, og det er nå ekstra viktig å passe på at hun ikke kommer i kontakt med hannhunder. Hun kan også finne på å stikke av for å finne seg en hannhund selv, så det er best å være på vakt. Når 'stå'-perioden avsluttes, avtar blødningene stadig og det ytre kjønnsorganet går sakte, men sikkert, tilbake til vanlig størrelse igjen.

Tispen bør passes godt på igjennom hele perioden da det er en viss sannsynlighet for at hun kan bli parret også utenfor de dagene hun står. Det er god regel å ikke la henne være alene ute, og å være ekstra forsiktig hvis hun slippes løs på tur. Hun kan få turer og trening som normalt, men ta hensyn til at hunden er opptatt av andre ting enn ellers.

Se forøvrig egne punkter for Livmorbetennelse og Innbilt svangerskap.

 

5.20 - Furunkulose Skrevet av Merete Simonsen.

Årsak
Furunkulose er en hudsykdom hvor stafylokokkbakterier forårsaker betennelse i huden. Normalt finnes disse bakteriene i små mengder på hud, men ved svekket immunforsvar blir det betennelse i hårsekkens dypere deler. Puss blir dannet og veggen i hårsekken ryker, som så igjen fører til betennelse i vevet rundt hårsekken også.
Furunkulose blir ofte brukt om alle dype hudbetennelser hvor det er dannet puss. Furunkulose er ikke én sykdom, men symptomer som kan komme av flere årsaker.

Arvelighet
Man er ikke sikre, men man mistenker sterkt at furunkulose er arvelig. Hunder kan godt være skjulte bærere av lidelsen. Ingen hund med furunkulose bør derfor brukes i avl.

Forekomst
Furunkulose opptrer oftest hos unge eller middelaldrende hunder. De korthårede rasene er mer utsatt enn de langhårede, selv om jakthunder og schæfer er utsatt. Symptomene er størst og hyppigst om høst og vinter - når det er vått ute.

Symptomer
Furunkulose kan komme over hele kroppen, men de steder som er utsatt for trykk, skader og friksjon er mest utsatt. Typiske steder er potene, snuten, nedover bena og hudfolder.
Furunkulose på labbene kalles interdigital pyodermi. Furunkulose rundt nesen kalles nasal pyodermi. Hos schæfer er det mest furunkulose å se rundt endetarmsåpningen.
De vanligste symptomene er byller, røde prikker eller babler i huden. Huden vil også ofte være fuktige, hoven og rød. Der hvor det er verkebyller, vil også håret falle av.
Byllene sprekker av og til opp og pusset er blodblandet - sjokoladefarget. Dersom man selv klemmer byllene - som kviser - kan byllene tørke inn og forsvinne raskere. Dette kan imidlertid være smertefullt for hunden.
Furunkulose gir kløe, og hunden må hindres i å slikke/klø på symptomstedene. De aller fleste hunder med furunkulose er ikke alment påkjent, men i alvorlige tilfeller kan det være smertefullt å bevege seg og det kan føre til feber.

Behandling
Furunkulose er en kronisk sykdom og er svært vanskelig å helbrede. Det beste man kan gjøre er å behandle huden der den er betent. Dessverre er det lett for å bli tilbakevendende forverring av symptomene, spesielt høst og vinter.
De betente områdene bør klippes for pels slik at sårene får godt med luft og lys.
De betente områdene bør holdes rene og tørre.
De betente områdene kan vaskes med grønnsåpe eller antibakteriell shampo. Noen bruker også jodbad med godt resultat. Noen ganger kan det være nødvendig med daglig vask eller bading. NB: husk å tørke hunden godt etterpå!
Byllene kan skjæres opp - slik at pusses dreneres. I hjemmet er det enklest å klemme byllene som kviser. Bare ta de byllene som er blanke - det er de som er "modne". Husk å gjøre dette til det beste for hunden, selv om den midlertidig kan mistrives!
Sårene må renses hver dag slik at tørket puss/blod blokkerer for videre drenasje av byllen. Lunken mineralolje eller 2 ts. vanlig (!!) salt pr. liter er bra å bruke til dette.
Ved små angrepsområder kan antibiotikasalve brukes lokalt. Ved store angrepsområder vil det være bedre å bruke et antiseptisk preparat lokalt (feks. klorhexidin.
Hunden må ikke klø, slikke eller bite seg. Om nødvendig må halskrage brukes for å forhindre dette.
Hvis hunden har furunkulose på steder på grunn av trykkskader, bør den få et mykt underlag å ligge på.

Vaksine
Det finnes en vaksine mot furunkulose, men effekten av vaksinen varierer etter hvor godt hundens eget immunforsvar klarer å reagere på den.
Vaksinen består av drepte stafylokokkbakterier. Standardvaksinen er laget av standardstafylokokker. Autovaksinen er det samme, men med stafylokokkbakterier fra hunden selv.
Vaksineringen gjøres 2 ganger i uken - i 7 uker. Vaksinedosen økes stadig (fra 0,2 ml til 2,0 ml) slik at hunden bygger opp sitt eget forsvar mot bakteriene. I særs vanskelige tilfeller kan det være nødvendig med revaksinering månedlig.
Vaksinen kan føre til økt kløe etter de første injeksjonene.

Andre alternativ
Noen hunder med større plager har blitt bra med homeopatmedisin.
Nystatin kan brukes som behandling mot infeksjoner forårsaket av sopp.
Noen hunder har blitt kvitt furunkulosen ved skifte av fôr.