Med toget til Aswan
Fra epost

Du vil kanskje tro du var heldig som ikke ble med på denne turen. Dårlig turarrangement sikret billetter for feil dag, og på billettkontoret var det tomt. Utsolgt i ukevis. Heldigvis var dette av liten betydning. Toget hadde allerede dratt.

Knutsen travel & co trodde toget skulle dra klokken 23 45, men dette var vogn og setenummer. Den virkelige Aswan ekspressen var i Asyout når denne informasjonen demret på tur selskapets eneste kunde. Det var imidlertid et annet tog som stod klar for avgang til Aswan. Ingen billetter der heller, men spør på tredje klasse. Jeg forlater billettkontoret for linje 9, og den første vognen jeg ser har et stort romertegn for to på siden. Billett-vognen, med andre ord.

Jeg tar en titt på den skitne grå toget, med ødelagte grønne trepersienner og jeg tenker, ja, dette kan kvalifisere som en opplevelse. Lurer på hvordan tredje klasse er. Jeg fortsetter langs toget til jeg ser folk dytte inn pappkasser, plastposer, småbarn og seg selv inn en åpning som allerede er blokkert av pappkasser, plastposer, småbarn og andre folk. Ser absolutt ut som tredje klasse, ja. Bare et fåtall er heldige nok til å få sitteplass, men selv disse har albuer i øynene og siste års utbytte (i pappkasser for vannflasker) ved føttene. I en flyktig tanke om at dette var en eksepsjonelt ille vogn går jeg videre, men forstår fort at Knutsen travel & co er inne for en repetisjon av Farafra hendelsen; stående på en buss i tolv timer. Au da.

Midt i denne skandale av en operasjon entrer en liten tanke om at kanskje det går an å skvise seg inn på andreklasse likevel. Bare en non-comprende turist. Du kan ikke kaste meg av. Tenk på fundamentalistene. Vil du ha kristent blod på hendene? Jeg går opp til vognen med det riktige romertallet og verifiserer at toget virkelig skal til Aswan - hvor ellers kan et tog langs Nilen dra? og går inn. Ja ha. Ikke den eneste som har sjekket ut forholdene nede på tredjeklasse, nei. Ingen seter er ledige, ei heller korridoren mellom dem. Noen med en skrøpelig nese har til og med losjert seg inn på toalettet. Jeg setter bagen min ned, og prøver å få en billett fra konduktøren. Han bare kikker på meg, og fortsetter å sjekke billetter. Siden han ikke kaster meg rett av, eller ler humørløst, tenker jeg at kanskje det skal gå seg til å få billett likevel. Når konduktøren endelig blir ledig femten minutter senere lurer jeg på hva han kommer til å kreve av meg.

Førti pund? Femti? Jeg har ingen billett, og han kan kreve hva han vil. Ingen bryr seg om en dårlig turist. De er så rike uansett. Konduktøren skribler heftig når jeg sier Aswan, og følger opp med å spørre om tamantashar guneas. Hvor mye var det igjen? Jeg kan jo ikke engang forskjellen på torsdag og fredag, som hvordan skal jeg kunne nummer som ikke har en øvre grense? Sent gir jeg han en tjue-punds seddel, slik at det kan se ut som om jeg skal gi han en til. Han putter seddelen i bunken for tjuepundere, men fortsetter å bla i bunken sin. Skal jeg til og med får penger igjen? Det viser seg å være en 18 punds tur, og i alt oppstusset glemmer jeg å spørre meg hva som er galt med den.

20 timer. Det er hva som er galt med den. En. Ja, jeg studerer i Kairo. Sahaffa. Journalistikk. To. Nei, jeg er ikke gift, men jeg har en kjæreste. Tre. Ja, jeg studerer i Kairo. Sahaffa. Journalistikk. Fire. Ahh. Jeg har plass til føttene nå. Fem. Flere folk forlater toget. Kanskje jeg til og med får et sete snart. Seks. Solen står opp, men det er fremdeles mørkt. Syv. Ikke halvveis enda. Åtte. Ahmed, min nyfunne venn som jobber på Nile Hilton tilbyr meg en røyk. Nei jeg vil ikke ha. Nei. La shukran. La. Ok. Thank you.

Vi sitter der og røyker vår femtende sigarett mens hans venn, Mohammed bokseren, finner et sete. Snart har vi også seter, og vi tenner opp en innvielses-sigarett. Ni. Ahmed vil gifte meg bort til en fem år gammel tildekket jente. Hun er litt blyg, og hennes ikke mindre tildekkede mor sier jeg kan få henne uten medgift. Jeg sier det er litt billig, og tilbyr femten kameler. Far Ahmed kommer forbi, og er ikke imponert. Han sender sin kone bort, og lurer på hvordan han kan få seg en norsk kone. Jeg ber han spørre en, og han smiler dystert. Han hadde mer tenkt seg at jeg skulle fikse han opp med en. Jadda. Jeg sier sorry, norske kvinner har lyst til å være den eneste. Siden han allerede er gift vil ikke dette fungere. Ahmed forstår snakk fra leveren, og slår seg tilsynelatende til ro med sin skjebne.

Ti. Endelig noe søvn. Når jeg våkner to timer senere er toget nesten tomt. Ahmed, fra bankett avdelingen på Nile Hilton, og Mohammed, bokseren , er fremdeles på toget.

Pappa Ahmed derimot, hadde forlatt toget. I stedet for å slå seg til ro med sin skjebne, hadde han begynt å slå sine medpassasjerer. Det var ikke så populært, men alt var i orden nå, kunne bankett Ahmed betrygge meg. Selv skal han til Quena, som ligger like utenfor Luxor. Hvor lenge til vi kommer dit? Cirka fire timer. Hvor lenge til Aswan? Cirka ytterligere fire timer.

Tolv. Skal jeg aldri bli ferdig med denne togturen? I det minste skinner solen nå, og jeg sitter ved døråpningen og dingler med beina. Kan like gjerne jobbe med å få litt farge også. Tretten. En dempet bris skyller over meg, for toget går ikke akkurat i toppfart. Jeg begynner å studere Kringkasting i den arabiske verden og livet virker igjen verd å leve. Fjorten. En ekte Saidi med blå galabeya og et hvitt skjerf surret rundt hodet entrer toget, sammen med datteren Warri (3), og sønnene Nas (5), Adil (8) og Mohammed (9). Hallo Hallo. Jeg forsøker å lese, men Nas’ vinking, det lille smilet med hvite små tenner og konstante hilsing sliter meg ned. Han vil høre på lommediscoen min. Det vil brødrene hans også. Samtidig. Jeg gir pluggene mine til Nas og Mohammed, og de er ville med Nadgar-E-Doost.

AAAAiiAAAAgrhgrhgrhAAAAAiiiAAAAA, synger de, omtrent som originalen. Så er det Warri og Adil sin tur, men det er flere barn på turen. De vil også høre på lommedisco. Ok. Estanna Estanna. Bad een Baad een. En time med walkman distribusjon går forbi, men så forlater Saidi-familien toget. Snart etter forlater resten av barna toget også, og jeg har endelig hele vognen til meg selv. Luxor loker forbi. Bare fire timer igjen nå Har reist i sytten timer, men solen skinner og vinden blåser svalt. Hvis det finnes bedre stunder vil jeg ikke vite det. Jeg fortsetter med min favorittbok.

Toget stopper på hver lille hus-oppsamling langs Nilen, og folk går av og på hele tiden. Akkurat som trikken. Dette er sukkerrør-land, og Saidis i alle aldre har en obligatorisk sukker kvist som de suger og spytter ut. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, og ikke nødvendigvis ut vinduet. Noen ungdommer finner underholdning ved siden av den åpne døren, og desverre er underholdningen meg. Hva er det? Kan jeg få den? Hoddeya? Presang? Sigarett. Kan jeg få en røyk? Jeg forteller dem at de er for unge, men den mellomste fastholder at han er seksten. Seksten? Lam meg få se din B’taa. Han viser meg identitetskortet sitt, og joda, han er seksten. En røyk til deg. Den yngre gutten sier han røyker også. Vel-vitende grabber han sigaretten fra sin eldre og i hvert fall høyere venn og suger til. Tydeligvis røyket i årevis. Ok. Siden du er slik en god røyker skal jeg gi deg en. Jeg tar et bilde. Litt fordi de så fine ut der i solen, men mest for å irritere Gry som ikke liker at jeg gir røyk til barn.

Når de ser kameraet vil de også fotografere, og jeg prøver å gi dem et avslått apparat. Hva er dette? Ingen Zoom? Noe molefonkent må jeg slå på kameraet, for de så den lange linsa da jeg hadde tatt bilde. Etter femten bilder er det nok, spesielt siden de ikke visste at de tok bildene. Hoddeya? Kan jeg få den, sier den eldste og peker på kameraet. Nei. Kan jeg få baksheesh, da. Penger? Nei. Kan jeg få en røyk? Nei. Gå vekk. Jeg setter Nadgar-E-Doost på saken, og fortsetter med ”Kringkasting i den Arabiske verdenen”. Nesten ferdig nå. Klokken er seks og det er bare to timer igjen.

Det begynner og bli mørkt, og solens røde filter gjør daddel- og sukkerrør- landskapet enda vakrere. Jeg forsøker å få meg noe mer søvn, men våkner snart opp av en klippe av en mann, med to tenner og et vilt svart-flekket rasta skjegg. Han raver på et eller annet fremmed språk, men etter fem minutter plukker jeg opp ordet ”Jahodeia”. Aah…, så det er Jahodeia det dreier seg om. Jeg har blitt funnet av skrulling, som lurer på om en jøde har dristet seg inn på hans tog.

Jeg vil foreslå at Israelere også er mennesker, og at de er ikke noe mer krigs-hissige enn Egypterne, men den gale Derwishen har enda ikke tatt en pause i skramlingen sin. ”Brotestant”, sier jeg. Fehemt? Jeg er av en helt annen tro som, til min viten, ikke er i noen konflikt med verken Islam eller Egypt. Han stopper endelig opp. ”Brotestant?” Jeg vinner grunn, og følger opp med ”Aiwa”, Ja, ”Brotestant”. Janni katolik läkin mish katolik. Som katolikk men ikke katolikk. Fuzzy logikk. Han blir helt stille, og smiler så med alle sine to tenner. Han ber pent om unnskyldning, og sier noe om hvilken misforståelse dette var, og at han i det hele tatt kunne tro at jeg, av alle, var jøde, og at han engang faktisk traff en jøde, som ikke var noe særlig hyggelig, men det var lenge siden og så videre. Jeg forstår jo fremdels ikke et ord, men den buldrende stemmen er mindre morsk, og han insisterer på å ta meg i hånden. Godt tegn.

Han forlater toget på den nest siste stasjonen før Aswan, noe jeg også tok som et godt tegn. Vil ikke hjem til familien hans, nei. Tjue minutter etter ruller toget inn på stasjonen i Aswan. Det er to typer tog som går til Aswan. Det ene, Besorra toget, tar elleve timer. Det andre tar tjueen. Med en femti prosents sannsynlighet hadde Knutsen travel & co ingen sjanse. Det måtte bli det siste.

TIL TOPPEN