Søppelfolket
Klassekampen                         

Husene er fulle av søppel, gatene stinker av søppel og dyrene spiser søppel. Kairos uformelle søppeltømmere tar med seg jobben hjem.

Av Ib Knutsen (tekst og foto)

Sebbelin folket i utkanten av Kairo holder til i en verden av søppel. Magdi Hafez har livnært seg på råtne tomater, plastflasker og knokler så lenge han kan huske. Nå er han 35, og venter på at regnet skal slutte slik at han kan hente mer. Imens sitter moren, hans tre søstere og to kusiner ved en stor, stinkende dynge. Det er kvinnenes jobb å sortere de forskjellige bestanddelene fra avfallet. Det er ikke godt å si hva som har verdi, men Magdi forklarer:

- Kartong, plast og tinn selges til firmaer som lager råvarer, sier han. Knokler og ben blir solgt til en limprodusent i Alexandria, mens matrestene går til dyrene. Det mest verdifulle er imidlertid ting som kan selges på et av Kairos mange bruktmarked.

Går bakveien
- Av og til finner vi parfymeflasker eller bestikk. Slike ting selger vi på fredagsmarkedet. Parfyme- og spritflasker brukes på ny, slik at kjøperne tror de får vestlige merker, fortsetter Magdi.

I dag har han imidlertid ikke funnet noe spesielt. Han er akkurat ferdig med dagens første hjemmelevering, og klokken er to. Var det ikke for regnet ville han reist direkte ut på sin andre innsamlingsrunde. Arbeidsdagen begynner når solen står opp klokken seks, og slutter når den går ned tolv timer senere.

Hver morgen reiser Magdi til Ramses, som er familiens område i sentrum. Han skal igjennom et tjuetalls bygninger, og med den tomme stråkurven over nakken setter han i gang. Bygningene er nedslitt. Trepostkassene i inngangen har knapt spiker igjen, og en naken lyspære belyser entreen. Heisen virker selvfølgelig ikke, men det betyr ikke så mye; El Sebbelin får ikke lov til bruke den uansett. Magdi tar fatt på trappene innerst i oppgangen. Noen vinduer som ikke kan stenges sørger for lys nok til at trinnene så vidt kan skimtes. Magdi begynner i femte etasje og arbeider seg nedover. Alle leiligheter blir besøkt, og hver dør blir banket på. Det er tilsynelatende alltid noen hjemme

- Beboerne her lever tradisjonelt, sier Magdi. Da mener han store familier, mye organisk avfall, lite plast og papir samt få gjenstander som kan selges videre. Ramsis er ikke av de beste områdene for innsamling, men heller ikke av de verste.

- I begynnelsen var det en del krangling om hvem som skulle få hvilke områder, fortsetter han.

Spiser alt
Før Sebbelin-folket kom til Kairo på 1930-tallet, var det nemlig folket fra oasene - Wahi - som kontrollerte innsamlingen av søppel. De hadde livnært seg i nærmere femti år på å selge avfallet videre som brensel. Etter hvert som elektrisitet og gass vant fram som kilder til oppvarming, ble den gesjeften mindre lukrativ. Det organiske avfallet begynte å hope seg opp.

Omtrent på samme tid begynte Sebbelin-folket sin reise fra sørlige Egypt. Befolkningsveksten gjorde det stadig vanskeligere å overleve på landet, og mange flyttet til Kairo for å prøve lykken der. Sebbelin-folket var kristne, og - i motsetning til de muslimske Waheya - vant med å holde griser. Disse altetende skapningene var som skapt for byens store mengde organiske avfall. Grisene spiste nesten alt, og de fattige innflytterne kunne tjene til livets opphold ved å selge kjøttet til Egypts seks millioner kristne.

Waheya-folket delegerte følgelig innsamlingen av byens søppel videre, men beholdt den overordnede kontrollen selv. De introduserte de nye innsamlerne i boligområdene, og garanterte for deres ærlighet. Til gjengjeld tok de en månedlig avgift fra innflytterne, som igjen ble overført til de husstandene. Avgiftene strekker seg fra tre til femti kroner, avhengig om du bor i et fattig eller rikt område av byen. Boligene på Ramsis er av lavere middelklasse, og beboerne slipper derfor unna med å betale syv kroner.

I dag beholder mange Sebbelin selv den månedlige avgiften, men har fremdeles et avhengighets forhold til Waheya. Da det i 1992 ble det forbudt med de tradisjonelle esel-kjerrene til innsamling, var det Waheya som stilte med garantiene slik at biler kunne kjøpes inn. Og går de i stykker, er det igjen Waheya som betaler. I den uformelle økonomien er det Waheya som er banken.

Magdi får inn rundt 3500 kroner måneden for sitt område. I tillegg får han penger for grisene som selges, samt for råstoffene. Et tonn med plastikk gir 1800 kroner, men tar kanskje tre måneder å samle opp. Papir er mer vanlig, og etter ti dager kan det selges for 400 kroner.

Magdi ville ikke si noe om familie-økonomien. En kalkulasjon på området de dekker - femti gårder, to leiligheter i hver etasje og fem etasjer - samt råvarepriser og søppel-innhold - gir likevel et anslag på omkring ni tusen kroner måneden. Den summen skal mate familiens femti medlemmer, i tillegg til å dekke lån og drift av pickupen. Sebbelin folket er ikke rike, men det kan likevel se ut til at familien Hafez er blant de mer velstående. Nesten for å understreke det, drar Magdi opp en Nokia mobiltelefon;

- Den er kjekk i tilfelle noe skulle skje, sier han stolt. Familien Hafez har telefon også hjemme.

Nå er det imidlertid lite som foregår, for regnet skyller fremdeles ned utenfor. I Kairo regner det kanskje fem ganger om året, men når det skjer oversvømmes gatene og det blir umulig å komme seg fram.

Det er ille nok fra før. Før vi dro ut hit ble vi advart om hvor vanskelig det var å finne fram. Vi tok en drosje, kjørte gjennom byen forbi Citadellet, og inn i Moqattamfjellene. Da sjåføren strevde seg gjennom de trange gatene, bemerket han surt at han ville nektet hvis han hadde visst hvor vi skulle. Hver tjuende meter måtte vi stoppe for griser, geiter, eselkjerrer og søppelbiler. Vi visste vi måtte være på rett vei, men heldigvis hadde det ikke begynt å regne enda. Da vi gikk tilbake var gatene nemlig fulle av vann, sølen halvmeterdyp, og selvfølgelig ingen drosjer.

De eneste som ser ut til å trives med alt vannet er barna, som danser rundt barbeint i sølen mens det høljer ned. Og så grisene. Endelig kan de nå godbitene lengst nede i sølen. Alt organiske avfall blir dumpet utenfor husene, og flatsnutene er raske til å undersøke hva som står på menyen.

Kronisk syke
For Kairo by har innsamlingen av det organiske avfallet medført en betydelig helsegevinst. Denne helsegevinsten tilfaller imidlertid ikke Sebbelinfolket, som lever midt oppe i det. Øyne og hud problemer er kroniske, og infeksjoner etter nålestikk og glasskutt vanlige. Hansker ble prøvd ut, men var for tungvint å arbeide med. I følge Magdi, er ikke helseproblemene så alvorlige;

- Se på meg, sier han. Jeg har arbeidet med søppel hele mitt liv, og jeg er frisk.

Leila Iskandar har tjue års erfaring med samfunnet på Moqattam. Hun tror ikke et øyeblikk at Magdi er så frisk som han sier.

- Mange som er smittet vet det ikke engang selv, forteller hun. Seksti prosent av befolkningen har Hepatitt B, og den spres av uvitenhet, fortsetter Iskandar.

Forholdene har imidlertid bedret seg over de siste tjue årene:

- Barnedødeligheten blant Sebbelinfolket har sunket fra 24 prosent til 12 prosent på ti år. Inntektene per husholdning har blitt tjuedoblet, og de forskjellige prosjektene har diversifisert økonomien og sørget for ekstra inntekter.

30 000 griser
Leila Iskandar leder organisasjonen Community and Institutional Development, CID. Organisasjonen ble startet i 1981, etter at verdensbanken og Egyptiske myndigheter ble enige om en handlingsplan for området. De overså utbyggingen av basisk infrastruktur; asfaltering, vann og kloakk, en helsestasjon, en skole og et gjødsels- mottak for dyr.

Avfallsmottaket er en absolutt nødvendighet, for de tretti tusen Sebbelinerne har like mange griser. Bare familien Hafez har over tusen, og hver uke leverer de et billass med septikk fra grisene til mottaket. De får selvfølgelig ikke med seg alt, og i mellomtiden ligger avføringen i gatene der den blander den seg med bedervede maten utenfor.

Sammen sørger de for at frisk luft aldri preger området. Derfor er Sebbelin-folket også gjemt bak Moqattam-fjellene, som i sin tid ble brukt som steinbrudd til Pyramidene på andre siden av Nilen. Og akkurat som de engang ensomme Pyramidene nå har blitt en del av stor-Kairo, er byen også i ferd med å svelge Moqattam. Men ikke alle liker smaken.

Dessverre har det aldri vært opp til Sebbelin-folket hvor de skal holde til. Siden de først kom til Kairo har de blitt omplassert tre ganger. Byen tar dem alltid igjen, og ingen vil ha dem som naboer.

Klassekampen 24.02.2001

TIL TOPPEN