Dikkedokken!

Skipsbygger Annanias Dekke bygget treskuter der fra 1871. Dekkedokken ("Dikkedokken"), en tørrdokk og et minne fra skipsverftvirksomheten på Verftet, Georgernes Verft. Lenge siden den dokken var tørr....

(Utrolig hva den kloke Uglen i Bergen har i hodet, klick inn)

Gater i Bergen
Strøk 18
Verftet
Sjelden er et strøk klarere definert, og "urinnvånerne" er klinkende klare i hvor grensene går. I 1786 fikk Georg Vedeler og Jørgen (Georg) Brunchorst privilegium på å anlegge verft nedenfor Fredriksberg fort, det såkalte Georgernes verft.

 I 1850-årene ble driften av verftet overtatt av Ananias Dekke som anla dokken som ble hetende "Dekke-dokken" eller "Dikke-dokken". I tilknytning til verftsvirksomheten vokste her fram en liten bydel med boliger for arbeidsfolk. Dette var en tett og variert trehusbebyggelse som fikk vokse frem uten regulerte gater.

Mot slutten av 1800-tallet ble her reist enkelte leiegårder, men strøket fikk aldri noen massiv leiegårdsbebyggelse.

I 1857 ble A. Dekke eneeier av verftet, som under hans ledelse vant stor anerkjennelse.  Dekkes mesterverk var fullriggeren "Hebe" bygget i 1853. Eiendommen bærer fortsatt navnet etter verftet som ble anlagt i 1784 av Georg Vedeler og  (Georg) Brunchorst.
 
Grenser:
Verftet grenser mot Puddefjorden fra Nordre Nøstekaien til Georgernes verfts grense mot Nordnesparken, så opp i fjellet på nedsiden av Fredriksberg, Galgebakken, Haugeveien til Klosteret og ned Vestre Holbergsallmenningen.

Kilder:
Tofte, Rolf: Gutteår på Verftet. Bergen 2001.
Stoltz, Gerhard: Gate- og stedsnavn i Bergen. Utarbeidet etter tiltak av gatenavnkomiteen. Bergen 1955.

Semesterslutt
Blant byens mange tilflyttede studenter finnes det noen få boss-skurker, som synes det er helt ålreit å sette avlagt innbo og løsøre på gaten før de forlater by'n.

Det høres ut som en god idé.
Naar Bergen en Gang graves frem
En ældre Bergenser forlader sin by og fremfører følgende Jeremiade, nedtegnet i den gamle Stil, til Læserinder og Læseres Divertissement og Hussvalelse:

Kjuaguttene, klamphoggerne og nakkakjuene...

Spiller munnspill-historie
De begynte karrieren på et pissoar på Nordre Nøstekai i 1937. Noen år senere var de stjerner på scener over hele Norge og i utlandet.

Truls Synnestvedt
Publisert: 19. jan. 2007
- Men da krigen var slutt, var det også slutt for Bergens Munnspillorkester, forteller Rangthon Larsen (83). Da hadde de ni kjuaguttene fra Verftet og deromkring herjet på Norges mest populære scener, inkludert Den Nationale Scene, Chat Noir og Regnbuen i Oslo

Og ikke bare i Norge. På en turné i Danmark i 1941 ble de mottatt som verdensstjerner i byer som København, Århus og Odense. Og det ble laget film, bøker og plater om og med dem. I radio var munnspillene deres å høre støtt og stadig.

De var rett og slett en kjempesuksess.

- Men vi gjorde ikkje nokke stort vesen av det, kjendiser var jo ikkje funnet opp den gangen, flirte Rangthon Larsen lunt, da han i går dro noen munnspilltoner som et forspill til utstillingen som lørdag åpner i Nordnes bydelshus på Klosteret.

For i år er det 70 år siden det legendariske munnspillorkesteret hadde sine første øvelser på det pissoaret på Verftet som ble kalt «Nødtørften».

Og pissoaret er med på utstillingen, det også. I hvert fall en tro kopi. Med rennende vann!

Tidlig bergensbølge
Bergenhus og Årstad kulturkontor har kjent sin besøkelsestid og har sammen med Gutteklubben Grei på Nordnes stelt i stand jubileumsutstilling om en suksesshistorie som ikke bør gå i glemmeboken.

- For Bergens Munnspillorkester bidro til å sette Bergen på underholdningskartet lenge før dagens berømte bergensbølge, sier kultursjef i Bergenhus og Årstad, Berit Tande.

I annen etasje i bydelshuset på Klosteret finnes nå plakater og montrer med materiale som dokumenterer suksessen. Her er velbrukte munnspill, gamle plater, Nils Reinhardt-Christensens bøker om gjengen og festlige turnéplakater. Dessuten en syv minutter filmsnutt som under krigen ble spilt inn i studio på Jar - ubetalelig underholdning.

- Mye av dette materialet har vi fått fra Rangthon Larsens private samling, forteller Berit Tande.

Trengte stabile jobber
Selv forteller munnspillveteranen at når orkesteret gikk i gradvis oppløsning etter krigen, så var det fordi guttene trengte stabile jobber og faste inntekter.

To av dem fortsatte suksessen som «Radiofantomene», Kurt Foss og Reidar Bøe.

Rangthon forble også musiker, blant annet 26 år i Divisjonsmusikken og 18 år som «ekstramann» i Harmonien.

Lørdag kan han oppleves i fri dressur på Klosteret.

En Sydpolsfarer i Dikkedokken.
Av Susanne Bonge
"Godbit fra samlingene". Bergens Tidende 29.10.1977.
Våren 1975 kjøpte Universitetsbiblioteket fotograffirmaet K.Knudsen& Co’s arkiv som strekker seg over en periode på 110 år.

Dette har siden vært under bearbeidelse for å gjøre det verdifulle billedmaterialet tilgjengelig for publikum. Under gjennomgåelsen dukker det stadig opp nye ”perler”, og mange av bildene kan fortelle historie. Så også dette bildet av barken Samson i Dikkedokken i april 1928.

Denne tørrdokken ble grunnlagt ved Georgernes Verft i 1870, og fikk øyeblikkelig på godt gammelt bergensk navnet Dikkedokken etter
lederen, den kjente bergenske foregangsmannen Ananias Dekke.
Ifølge firmaets bestillingsprotokoll var oppdragsgiveren til bildet Byrd-ekspedisjonen, og dette vakte vår nysgjerrighet.

 Bergens Sjøfartsmuseum kunne opplyse at ishavsskuten ble bygget i Arendal i 1886 og fikk da navnet Bellsund. Senere het den Jacobsen, og på det tidspunkt et bildet ble tatt het den altså Samson, og var underveis fra Tromsø til New York og Sydpolen.

 I Richard E.Byrds egen bok fra Sydpolekspedisjonen forteller han at han under planleggingen rådspurte Roald Amundsen om hvilket skip han skulle bruke, og fikk det råd å kjøpe Samson som i lang tid hadde fungert som isbryter for selfangerne nord for Spitsbergen og som hadde vist seg å være glimrende i isen.

Byrd fulgte rådet, kjøpte skuten usett av eierne i Tromsø pr. telegram, og beordret den seilt til New York. Det ser derfor litt underlig ut at den, bare få måneder før ekspedisjonen skulle starte fra New York, lå i tørrdokk i Bergen.

 Grunnen var muligens at skuten ikke var så førsteklasses som Amundsen trodde, og at Byrd gjerne ville ha den grundig undersøkt før den ble seilt over Atlanteren.

  Han skriver i sin bok ikke noe om når skuten kom til New York, men han beklager seg over forskjellige mangler, som måtte utbedres. Det største aberet var at den hadde meget liten maskinkapasitet, og Byrd hadde ikke råd til å sette inn en ny maskin.

 Men ha skriver også at den var kjempemessig sterkt bygget, helt gjennom av solid tre. Skipssiden var 34 tommer tykk for å kunne motstå trykket fra isen, og kjølplankene var 41 tommer tykke. Den var det av ekspedisjonens skip som trengte lengst sørover.

 Ved siden av dette fartøyet brukte Byrd også tre andre: Eleanor Bolling (ex Chelsea), hvalbåten C.A.Larsenog Sir James Clark Ross, som var hans forsyningsskip.

Samson, som ble omdøpt til City of New York, ble admiral Byrds viktigste skip på denne ferden. Høsten 1928 dro han selv med den til Hvalbukta, hvor hovedbasen ble opprettet. I februar 1929 dro skuten nordover igjen, mens Byrd ble tilbake i Little America med 42 mann.

Den kom av sted i siste liten, og holdt på å fryse fast i isen. I Januar 19130 dro den sørover igjen for å hente ekspedisjonen etter at Byrd hadde fløyet over Sydpolen. Denne gangen ble den møtt av den ene stormen etter den andre og hadde store vanskeligheter med å komme seg gjennom pakkisen.

Det gikk heldigvis godt til slutt, og den fikk lykkelig og vel brakt ekspedisjonen ut av isødet.

Om City of New Yorks videre skjebne vet vi lite, bortsett fra at den ble eiet av den amerikanske stat, som solgte den i 1943.
Året 1928 er jo ikke så forferdelig langt tilbake, og det ville være morsomt å få vite om det ennå lever noen som var med og arbeidet med denne sydpolsfareren i Dikkedokken, og som kan fortelle om dette.

http://www.419eater.com/
Store Petter edderkopp
Hvis du blir litt nervøs av giftige småkryp, bør du være forsiktig med å nærme deg Akvariet i Bergen.

Jon Tufto
Publisert: 02. okt. 2006
«Æsj!» «Se på den der, da!» «Kor ekkelt!» Svette piplet og hender skalv da Akvariet i Bergen åpnet sin nye utstilling "Edderkopper og andre kravlende dyr" i dag.

- Vi har lagt ned et grundig arbeid med sikkerheten, forsikrer direktør Kees Ekeli.

Det trengs, for blant de 40 kravlende krypene er verdens dødeligste edderkopp, brasiliansk vandreedderkopp. Aller farligst er skorpionen gul enke, som nå spankulerer rundt i sitt eget lille terrarium på Nordnes.

- Men disse dyrene er ikke så farlige som folk tror. Det er faktisk åtte år siden sist noen døde av et edderkoppbitt - i hele verden, sier Ekeli til bt.no.

Kjempekakerlakker
Noen av de helt ufarlige dyrene virker vel så skremmende som de mest dødelige. Hva sier du for eksempel til åtte centimeter lange kakerlakker, eller en kjempeedderkopp med 30 centimeter stort beinspenn?

TV 2-kjendis Frithjof Wilborn viste ingen frykt da han åpnet utstillingen, og satte noen av de farligste krypene i bur. Han slapp riktignok å ta i dem, men måtte slippe dem ut av plastbokser og inn i terrariene.

- Det er en fantastisk utstilling. Jeg var litt spent, for Kees hadde fortalt meg at noen av dyrene var farlige. Men det var heldigvis ganske uskyldig det jeg skulle gjøre, sier Wilborn.

Stoppet i tollen
Noen av dyrene var ennå ikke kommet frem til Akvariet da utstillingen åpnet klokken 12.

- En av pakkene ble stoppet på Gardermoen. Da de så hva som var oppi, trodde tollerne at ’dette kan umulig være lov’. Men det er det, sier akvariesjef Ekeli.

Den aller største edderkoppen hadde imidlertid ingen problemer med å slippe gjennom tollen: En helt ufarlig mekanisk edderkopp fra England, tre ganger tre meter stor.

Hvis selv det mekaniske krypet gir deg frysninger på ryggen, blir det trolig hjelp å få i nær fremtid. Akvariet vil samarbeide med Universitetet i Bergen om å kurere edderkoppskrekk.

Vil kurere edderkoppskrekk
- Vi har et begynnende samarbeid med Det psykologiske fakultet, som kan komme til å behandle folk i utstillingsperioden, sier Ekeli.

Akvariet har også tidligere bistått folk med fobier, sier psykolog Margrethe Vika ved Institutt for klinisk psykologi.

- Vi har bedt om hjelp til å skaffe slanger tidligere, og brukt dem i behandlingen, sier hun.

Det kan bli aktuelt å kurere edderkoppskrekk på samme måte. Behandlingen dreier seg om å overvinne frykten sin.

- De som er redd for dyret, må gradvis utsette seg for det, og nærme seg det, sier Vika.

Ofte klarer psykologene å kurere fobien i løpet av bare én eller to behandlinger.

M/S Astrea

"Prospektkortet fra Bergen"

Helt Tyrkia på Nordnes
Du kan snope tyrkisk Ekmekbrød, indisk masala-te og sørafrikansk Litchi-juice. Dessuten italienske oljer, ferske persiske dadler og gresk tzaziki. Og heilnorske poteter, selvfølgelig.
Publisert:2005

TRULS SYNNESTVEDT
Tyrkiske Levent Yuksel (38) har utvilsomt sine norske ord i behold når han beskriver butikken sin som et internasjonalt torg.

Tre måneder etter at han åpnet begge butikkdørene, har folk i nærmiljøet på Nordnes fått et like hverdagslig forhold til matvarer som kadayiflavi, simit og pilavlik bulgu, som de alltid har hatt til heilnorske gulrøtter og grovbrød.

SNUSER: Christina Kalstø bor på Nordnes og liker å snuse etter internasjonale nyheter i hyllene i den tyrkiske dagligvareforretningen.
 

- Veldig bra med en sånn annerledes butikk, samstemmer tre venninner som er innom for å snuse litt, mest på den eksotiske snømandelsjokoladen, viser det seg.

- Den er bare helt utrolig godt, himler Elisabeth Moksnes (25) med begge øynene. Hun er student, bor i strøket og rett som det er innom i den internasjonale annerledesbutikken.

STERK KOST: Både sterke smaker og sterke farger på Nordnes om dagen.
 

- Faktisk er tre fjerdedeler av alle som handler her faste kunder, forteller kjøpmann Levent. Han har bodd i Norge i åtte år, har drevet tilsvarende butikker i Oslo, men ønsket seg nå ut av storbyen. Og hvorfor ikke satse på smaksløkene hos beboere i republikken Nordnes?

NYTT NORDNES: Nordnes har fått en smak av både Tyrkia og halve jordkloden etter at Levent Yuksel (i døren) åpnet sin dagligvareforretning med internasjonal mat i strøket.
Foto: HELGE HANSEN

Et lite torg
- Veldig artig at Nordnes har fått en sånn butikk, noe sånt kunne vi trenge i Sandviken også, sier Bjørn Bertelsen. Han er på «trilletur» med familien og kjøper like godt hele vegertarmiddagen på det nye fortaustorget på Nordnes.

 For utenfor butikken i Strandgaten strekker Levent hver morgen opp hele huslengden med frukt og grønnsaker - et helt lite torg av spiselige farger, fra fremmedartete kaktusfiken, sitrongress og kjærlighetsnøtten Litchi - til trauste blomkålhoder, slangeagurk og alt en norsk Ola Dunk-husholdning krever.

- Men alt fra egen leverandør, også brødet, det kommer to ganger i uken fra et tyrkisk bakeri i Oslo, forteller Levent.

Det tar ham bare ti minutter å rulle hele torget ut av butikken og på plass på fortauet om morgenen.

- Det passer meg helt utmerket å drive butikk her på Nordnes, i et nærmiljø der det bor folk, og der det attpåtil er mulig å finne en parkeringsplass, sier han.

Mens Nordnes-folk stikker innom for å kjøpe alt fra «spiced tea» til fetaost og stekte bønner på boks.

Mange plukker med seg grønnsakene de skal ha til søndagskjøttkakene.

Mens en frue i nabohuset snoper seg noen hekto kandisert ingefær. Det er nemlig så utrolig godt, innrømmer hun nede fra posen.

Og landsmannen Ali Amed må ha et tyrkisk pidebrød til å dyppe i tzatzikien.

- God smak, god smak! smiler han forklarende.

Forklarer og anbefaler
- Den største gruppen som handler her er nok unge par, men jeg har kunder av alle slag, forteller Levent. Mange kunder vil gjerne vite mer om hva som skjuler seg bak de ukjente navnene på bokser, flasker og poser.

- Jeg gjør mitt beste for å forklare - og anbefale, sier han. En av de faste anbefalingene hans er å erstatte risen med knust hvete. Forskjellige måter å tilberede og bruke det tyrkiske brødet på, er han også en racer på.

- Hele poenget er å ha produkter som ikke er tilgjengelig i vanlige norske butikker, forklarer Ankara-tyrkeren på Nordnes, mens han tryller frem et lite glass rykende varm tyrkisk te fra bakrommet.

- Godt for halsen på denne årstiden, forklarer han.

- Kjusa Nordnes, tenker vi.

DikkeDikkDokk - DickieDick - Dickens!
 
Presten:
 - Det er ikke kommet et eneste menneske i kirken i dag. Ikke en gang organisten! Hvem skal spille da?
Klokkeren: - Brann mot Lillestrøm!

Davy'1
De var klassekamerater Erling Gjelsvik og Davy Frank Huey Wathne. Sistnevnte solgte kondomer på fest, Erlingen kjøpte. De ble solgt til  stykkpris, og alle kjøpte, ellers ville alle tro at du ikkje hadde tjangs hos damene sier Erlingen. Davy var en kløpper i latin den gang de gikk på "Katten", og solgte oversettelser fra norsk til latin og omvendt for 1 -en krone pr stk....

Den gangen ble det penger av slikt, Davy1 va' flink med penger. Ergo er likheten og forskjellen mellom paven og Davy1 latin og kondomer.

Videre slår han fast at bergenser(e) er verdens romsligste, rauseste og mest replikksterke folkeslag - med humor, vidd og en unik selvironi ikke alle får øye på. Stolte av byen, tradisjonene og institusjonene - og glade i hverandre. Gunnar Staalesens 1900-talls -trilogi må inn som obligatorisk og ufravikelig del av pensum i historie og samfunnsfag i den bergenske grunnskolen. Bare sånn forvaltes arven til evige tider.

Davy er Årets bergenser
Av: Nils Olav Sæverås 2006

Davy Wathne er en utmerket representant for oss bergensere, og et godt valg som Årets bergenser i BAs årlige førjulskåring, sier ordfører Herman Friele.

– Jeg vet at jeg har 246 368 bergensere i ryggen når jeg sier at Davy Wathne er en utmerket representant for oss bergensere, sier ordfører Herman Friele til BA.

Friele har selv vært kåret til Årets bergenser i BA, det skjedde i 2003.

Se video fra Galleri Nygaten:
Davy Wathne kåres til Årets bergenser!

Etter at 8000 bergensere har stemt på BA.no, er det i år Davy Wathne som ble denne hederen til del.

Han etterfølger Herborg Kråkevik, Kvinner på randen, Thor Brekkeflat, Rolf B. Wegner, Herman Friele, Kurt Nilsen og Trond Mohn i kåringen som har vært avholdt siden 1998.

– De fleste forbinder Davy mest med sport, men han har faktisk et utrolig stort spekter av interesser. Det fikk jeg selv erfare da vi nylig delte en flytur sammen fra Oslo til Bergen. Det ble en utrolig interessant samtale om alle andre temaer enn sport, sier Herman Friele.

– Faktisk var det en så interessant samtale, at det var vanskelig å avslutte den. Det var så vidt vi ikke ble med flyet videre til Kirkenes, sier Friele om Årets bergenser.

KJAPP REPLIKK
BA-redaktør Olav Terje Bergo omtalte Davy Wathne som den sannsynligvis mest kjente, nålevende bergenseren. Han fremhevet Davys kjappe replikk, hans humoristiske tone og hans store sakkunnskap.

Mens tidligere vinnere gjerne har fått et Audun Hetland-bilde i forbindelse med kåringen, så måtte det bli Rolling Stones-gaver til Stones-elskeren Davy Wathne.

Han ble overrakt marmelade-glasset som Keith Richards spiste fra da han var i Bergen, samt Koengen-konsertens crew-jakke og genser, pluss BAs konsertbilde fra Koengen.

På toppen av dette en karikatur ført i pennen av BAs tegner Herb, av Davy med en fot i to leire, nemlig en fot på fotballen og en på Rolling Stones-tungen.

Davy Wathne satte stor pris på Stones-fokuset i gavene.

– Dette er jo unike ting som man ellers ikke ville ha fått tak i, sier han.

Paven og kondomer
Den åndelige leder og veileder for over 1 milliard katolikker
- Pavens negative holdning til bruk av kondomer har ført til at hundretusenvis av mennesker har blitt smittet av HIV fordi den katolske kirke feilinformerer om at kondomer ikke beskytter mot spredning av HIV. Nå når denne pavens regjeringstid går mot slutten, er det mye håp om at den katolske kirke vil endre holdningen til kondombruk, spurte Børre Kristiansen.

- Det er ingen som venter at Vatikanet vil endre sin holdning til prevensjon under den neste paven. I hvert fall ikke i overskuelig fremtid, var det korte og klare svar.

Men med nonnene, der er Davy1 på level om BRANN:
Ekte lidenskap har et navn
«Bra angrep av Brann!». «Å, nei, der mister de jo ballen!». «De spiller for mye på midtbanen!». «Har de ikke scoret ennå?».
NONNER PÅ RANDEN: Søster Bertha (80) ser alle tv-sendte Brann-kamper.Til venstre søster Mary og til høyre søster Pia. FOTO: EIRIK BREKKE
 Publisert:  2005 BT
Truls Synnestvedt
Stemningen er lavmælt, men livlig i den hjemmekoselige tv-stuen. På Stora Ullevi i Göteborg kjemper Brann og Halmstad om Royal League-millioner. Stillingen er nervepirrende null-null og på stolrekkene foran tv-skjermen følges det intenst med i kampen. Svenskene er i ferd med å feste grepet.

- Dette ser ikke lyst ut, kommenteres det kyndig fra første stolrekke.

HEIA BRANN: Søster Bertha (80) ser alle tv-sendte Brann-kamper. Her gjør hun klar for torsdagens Royal League-kamp mellom Brann og Halmstad.

Men vi er aldeles ikke på Fotballpuben i Vestre Torggate, tvert imot i tv-stuen i søsterhjemmet «Marias Minde» hos St. Franciskus-nonnene i Ytre Sandviken.

Mellom søster Mary og søster Pia sitter søster Bertha (80) med Branns røde og hvite supportersjal rundt halsen, over korset og den grå søsterdrakten.

«Ekte lidenskap har et navn - Bergens stolthet Brann», står det på sjalet. Søster Bertha er helt enig.

BRANN-SUPPORTER: Branns supportersjal er alltid med når søster Bertha ser tv-fotball.
Foto: EIRIK BREKKE

- Brann er favorittlaget mitt, sier hun. Akkurat da brenner Kvisvik den første sjansen for folketomme Nya Ullevi.

Det går et stille sukk gjennom forsamlingen av søstre som med og uten strikketøy har benket seg foran tv-skjermen. Mange for å vente på 21-nyhetene med nytt om Pavens helsetilstand, Bertha også for å se fotball. Brann-kampene bare må hun ha med seg.

Følger med på radio
- Jeg har alltid vært interessert i fotball, forteller den blide nonnen, og gløtter bort mot tv-skjermen, der Mjelde'n intervjues på sidelinjen.

Og aller mest interessert er hun i Brann. - Når Brann er på tv, ser Bertha hver eneste kamp, bekrefter generalforstanderinnen, søster Mary, idet Cato Guntveit går på trynet i en svensk krokfot. Nonnene gisper lavt og Bertha griper fast omkring det røde sjalet. Det pleier å hjelpe.

Mens Raymond legger ballen på plass for frispark forteller Bertha at den gode gamle Tippekampen var en av tv-favorittene hennes.

Men ikke nå lenger. Nå nøyer hun seg med Brann.

- Men hvis Brann ligger under hender det at jeg går og legger meg og får med meg resultatet på radio på rommet, innrømmer hun.

Og dersom hun sovner fra sluttresultatet, går hun alltid spent ut etter BT klokken 06.45 neste morgen.

- Ja, det jubles ved frokostbordet når Brann har vunnet, røper søster Mary.

Og når Bertha er på ferie hos slektninger i Nederland, passer søstrene i Sandviken alltid på å ta vare på avisen til henne, slik at hun kan lese om Brann når hun kommer hjem, legger søster Mary til.

Mens Bertha noterer seg at Kvisvik brenner en ny hundreprosentsjanse.

- Utenfor, sukker hun, like blid.

Fulgte kallet
Men da Bertha kom til Bergen som 24 år gammel novise fra Nederland i 1949, var det ikke på grunn av Brann.

- En prest hjemme fortalte meg at det var behov for søstre i Norge, forteller hun.

Dermed fulgte hun kallet og dro til Bergen, fra mor og far og 15 søsken. Da hun kom hit het hun Adriane til fornavn, nå har hun vært søster Bertha i 56 år, og har viet livet sitt til Gud.

I 24 år bodde hun i Moderhuset i Nygårdsgaten 3, senere i Parkveien, de siste tre årene i søsterhjemmet i Ytre Sandviken, sammen med 19 medsøstre, alle pensjonister.

- Jeg visste tidlig at jeg skulle bli nonne, sier hun samtidig som Ragnvald Soma strekker frem en tå og redder Brann fra tragedien. Bertha smiler lettet.

Noen favorittspiller på Brann har hun ikke.

- Fotball er lagspill, derfor er hele laget min favoritt.

Fotball «live» har hun forresten aldri sett, ikke en eneste kamp.

- Jeg kjørte en gang forbi Brann Stadion i buss da det var kamp der, nærmere en tribune har jeg ikke vært, forteller hun, vel fornøyd.

Tok kveld i pausen
Da dommeren blåser Brann og Halmstad til pause og siste nytt om Paven har rullet over skjermen, bestemmer søster Bertha seg for å trekke seg tilbake til rommet og roen.

Forhåpentligvis jublet hun da hun neste morgen kunne lese i avisen at klubben i hennes hjerte hadde dunket svenskene ut av Royal League - og at det er duket for mer Brann-moro på tv.

Heia Brann - og heia Bertha!

Så enda et lite eksempel hvor moro det er å være på nett:
75 ÅRS-MINNE
Utarbeidet av pensjonert kontreadmiral Kjell A Prytz

Sommeren 1928 var områdene rundt Svalbard i fokus for hele verdens
oppmerksomhet. Luftskipet Italia hadde havarert og en stor internasjonal
redningsoperasjon var i gang.Og midt under operasjonen forsvant helten
fra mange polarekspedisjoner: Roald Amundsen.

Under den italienske innsatsen etter havarister fra  luftskipet kom en Savoy flybåt med  Major Maddalena som fører flyvende nordover 19 juni. Maddalena lokaliserte den havarerte Nobile-gruppen den 20 juni på et isflak. Nobile ble hentet ut av svensk fly ”Stop” med Løytnant Lundborg som flyver 26 juni. 12 juli ble de siste 2 fra  Nobiles ekspedisjon funnet av den  russiske isbryteren ”Krasjin”. 27 juni sluttet ytterligere en italiensk Dornier Wal flybåt Marina I seg til. Denne forble på norskekysten. De 6 som forsvant med luftskipet ble aldri funnet igjen. 

Dette flyfotoet  av Marina I fant jeg tilfeldigvis på en hjemmeside der man ikke kunne identifisere bildet, historien manglet. Dum som jeg er sendte jeg det til min venn Johnny E. Balsved i Danmark, godt representert på siden min som heter Skolten, med anmodning om bistand. Det ser litt dansk ut på halen for en blind og uvitende bergenser:

Hej Ingolf
Tak for din henvendelse og din interesse for min hjemmeside. Jeg kan oplyse dig om, at det pågældende søluftfartøj hverken er dansk eller svensk, men derimod italiensk.

Det der måske snyder dig er nok det lille ”dannebrog” på halerorer, men det har i øvrigt aldrig været anvendt på danske søluftfartøjer. Flaget indgår faktisk som en del af det italienske statsflag. I øvrigt bære flyet indregistreringsbogstaver begyndende med I-, hvilket klar understreger, at der er tale om et italiensk fly.Håber dette besvarede dit spørgsmål.

Med venlig hilsen
Johnny E. Balsved

 

Flygdrömmar
Det var som Sveriges förste flygplanskonstruktör som Nyberg blev kändis och fick namnet "Flyg-Nyberg
Denna industriman  var också en genialisk  och mångsidig uppfinnare. Han  konstruerade ångmaskiner, flygplan,båtpropeller, fotogenkök - och gjorde ritningar till diverse andra maskiner som han dock aldrig byggde.
När han hade fått fart på affärerna, fick han äntligen tid med det som han var mest intresserad av - uppfinningarna.

Det var som Sveriges förste flygplanskonstruktör som Nyberg blev kändis och fick namnet "Flyg-Nyberg".

Texten till skämtteckningen lyder:

"Det ända, som det alltjämt ser motigt ut för är flygmaskinsfabrikör Nyberg i Sundbyberg.
Han har fortfarande Flugan (sin sk flygmaskins Flugan nämligen) och den vill hvarken gå eller flyga, trots alla uppmaningar.

Hur omvärlden betraktade hans flygförsök kan ses på skämtteckningen här:

Hans stora dröm var att tillverka ett flygplan - eller en flygmaskin som det hette då i början av seklet - som drevs med ånga.

Hans mest kända flygplanskonstruktion, ång- och propelldriven  flygmaskin, hette Flugan Utanför sitt hem på Lidingö hade han byggd en starbana av trä, där han testade planet om somrarna.

Vintertid kunde man se honom testa planet på en upplogad isbana utanför sitt hem.


 Men annars är "Daily Mails" meddelande riktigt."
Nyberg har hedrats med ett frimärke 1984.

Så här såg Flugan ut i verkligheten.    
Nyberg lyckades dock aldrig komma upp i luften med sitt flygplan.

Meir vestlending enn dei fleste
I eit lite land har vi ikkje fleire einar førder enn det vi vel treng. Einar stakk det krøllete hovudet sitt over den mest forutseibare samfunnsdebatten og skaffa seg utsikt og innsikt. Så delte han det han såg med oss andre, skriv sjefredaktør Einar Hålien.
Publisert: 28. sep. 2004
Det må vel vera slik at alle land har ein viss andel menneske med tankekraft, kunnskapar og mot, som gjer at dei finn nye vegar der andre har gått seg vill. Når slike menneske i tillegg har den praktiske, politiske sansen som gjer at tankane kan omsettast i handling, blir verdien ekstra stor. I eit lite land som vårt har vi ikkje så mange slike. Einar Førde var ein av dei få. Difor blir også saknet etter han så stort. Ikkje berre for dei næraste som har mista far, mann, bror - men for eit heilt samfunn som treng så sårt til slike underlege hovud.

Siste sommaren i Lavik
I sommar var han på hytta i Lavik med sine næraste rundt seg. Han visste at det mest truleg var siste sommaren han fekk vera der han treivst så godt. Eg var innom han ein snartur, og han fortalde om gode opplevingar i desse vekene, sjølv om sjukdomen sette sitt preg på han. Midt oppe i dette vemodige og vonde skreiv han gnistrande humoristisk i BT om det store krepseprosjektet han, broren og svogeren hadde sett i gang.

Då eg var innom, ropte han til søskena sine på karakteristisk vis: «No har sjølvaste sjefredaktøren i BT kome eins ærend for å avsette meg. Han meiner det får vera nok med fjas og tøv i spaltene.»

Han hadde forsona seg med døden, og hadde bestemt seg for å gjera det beste ut av det som var att av livet. Eller som han skreiv her i avisa alt i mars i fjor: «Eg har hatt mine obligatoriske rundar med dødsangst og sjølvmedlidande gråt. Men slikt er til lite glede både for den som skal leve og den som skal døy.»

Einar på ein onsdag
Mange kan fortelje mykje om korleis Einar Førde markerte seg som kulturminister, som parlamentarisk leiar for Arbeidarpartiet på Stortinget og som nestleiar i partiet. Eg blei kjent med han då han var kringkastingssjef. Det tok forresten si tid, han var ikkje heilt enkel å bli klok på. Kan hende var det fordi eg er austlending, og Einar Førde vestlending meir enn dei fleste. Han kunne lire av seg sarkasmar så dryge at sjølv vestlandsfanden blei forlegen, var det ein som sa.

Han kunne rispe med den verbale kniven i folk han meinte måtte tåle den slags, og som dessutan hadde bedt om det. Han kunne skremme ansiktsfargen av mange austlendingar, men på Vestlandet kom han til sine eigne.

Det var difor han takka ja til å skrive for BT då han gjekk av som kringkastingssjef. Her kunne han vera seg sjølv i spaltene. Og vestlendingane tok vel imot han. Det er ikkje mange kommentatorar forunt å få så mange reaksjonar som det Einar Førde fekk som skribent i BT.

Og han elska det. Det var rett nok slik at han fekk flest reaksjonar når han skreiv sarkastisk og med stor humor, men han var oppteken av at lesarane skulle få noko meir frå han enn dette. Han var oppteken av at han ville ta opp viktige spørsmål, ikkje berre spele opp til rolla som flåkjeften frå Høyanger. Han hadde mykje på hjarta, då han endeleg slapp ut av det sjølvpålagde meiningssølibatet han hadde levd med i 12 år som kringkastingssjef.

Nettopp dette siste er eit poeng eg har tenkt lite over før. Visst gjorde han NRK til ein av Europas mest framgangsrike allmennkringkastarar. Men ein pris både han og vi betalte var at han i alle desse åra praktisk talt var ute av samfunnsdebatten. Det var ikkje god tone då, og er det vel heller ikkje no, at kringkastingssjefen stikk hovudet for langt fram i samfunnsdebatten.

Omsorg for andre
Media sverma rundt Einar Førde og forsterka den skarpe retorikaren med den svarte humoren og den kneggande latteren. Men Einar hadde andre sider han snakka mindre om, men som han likte dess betre at folk oppdaga sjølv: Han var eit uvanleg omsorgsfullt menneske. Han snakka med interesse og innleving med alle slags menneske han møtte, og han hadde eit enormt kontaktnett over heile landet. Eg hugsar han framheva eit portrettintervju der det for ein gongs skuld var trekt fram andre sider ved han enn det som var «vedteke» som hans offentlege image.

- Det ligg mange uerstattelege på kyrkjegarden, sa Einar Førde stundom. Vi skjønte kva han meinte, ingen kunne skulde han for å vera sentimental. Men no er eg i tvil om kor rett dette ordhellet kan ha vore. Det kjennest som eit svart hol i både hjarte og hjerne, der Einar Førde hadde sin plass. Hadde han sett meg no ville han gitt klar beskjed om at eg fekk sjå til å riste av meg dette tungsinnet - det tener ikkje til noko.

Men han er ikkje her, og eg er redd det vil ta ei tid før sorga vik plassen for alle dei gode minna.