Kilimanjaro


Dag 1, mandag 7. juni 2004:


Dette var dagen da det var siste sjanse for å ta en dusj på mange dager. Vi bodde på Marangu Hotel, et fredlig familiedrevet hotell. Fra hagen på hotellet kunne vi skimte Kilimanjaro under skyene:


Dagen før arrangerte hotellet en gjennomgang om hva man trengte av utstyr og hvilke farer Kilimanjaro kunne by på, i tillegg til å gi oss en indikasjon på hva vi kunne vente oss dag for dag.

Desmond forteller oss hva som venter oss på veien til Afrikas høyeste punkt!

Før informasjonsmøtet hadde to av damene på hotellet vært og skjekket bagasjen vår for å sikre at vi var godt nok utrustet for å gjennomføre turen. Bagasjen min bestod prøven med glans, mens de fleste andre måtte låne utstyr, blandt annet drikkeflasker.


Marthe ser over bagasjen sin.

Etter en stor frokost var vi en litt nervøs gjeng på 7 stykker som skulle kjøres opp til Marangu gate. Følget bestod av:

Marthe, Thomas, Frederique, Mark og Edith venter spent på å starte turen.

Vi møtte guidene og bærerne våre på hotellet. Hovedguiden var Fataeli (59 år). Vi ble glade når vi fikk vite at vi skulle ha han som guide, for Dory, en av deltakerene på safarien, hadde klatret med han noen uker tidligere, og hun var veldig fornøyd! Desmond fortalte oss også at med Fataeli hadde vi en veldig god prosentsjanse til å nå toppen. Han går først og styrer tempoet, for det å gå sakte er det beste middelet for å nå toppen. I tillegg til Fataeli var det 3 assistentguider og 11 bærere. vi hilste på hver vår personlige bærer før vi trykket oss sammen i en gammel sliten varebil for å kjøre opp til Marangu Gate. Allerede fra hotellet og opp til Marangu Gate spiste vi mange høydemeter. Det var ikke varebilen så veldig glad i, så midt i en bakke stoppet bilen helt, etter å ha hatt flatt batteri flere ganger allerede. Da var det bare å vente i grøftekanten på en annen bil som kjørte oss den siste biten. Vi fikk tid til å nyte utsikten til Kilimanjaro mens vi ventet.


Vel fremme ved Marangu gate var det tid for å skrive oss inn i registeret for at de skal ha oversikt hvem som er på Kilimanjaro til enhver tid. Allerede opp trappa til registreringsbua ble Marthe og jeg bekymret over formen vår... Det var ganske tungt å gå opp den trappa, og vi fikk for første gang testet ut som vandrestokken vi hadde fått fra hotellet var gode å lene seg på. Vi ble imponert over bærerne våre som bar all bagasjen vår på hodet, og de gikk i tillegg veldig fort!!



Kl 1100 startet vi å gå fra Marangu Gate (1860m) til Mandara Hut (2725m). Omtrent halvveis spiste vi lunch. Marthe og jeg fulgte rådet om å gå sakte (denne dagen gikk ikke Fataeli foran for å gi tempoet), så da vi kom til lunchstedet var de andre omtrent ferdig med å spise. Mark syntes vi var lure som gikk sakte, så han gikk med oss resten av veien. Fataeli møtte oss til lunchen og gikk bak Marthe, Mark og meg resten av veien. Vi gikk gjennom frodig regnskog, og vi så ihvertfall to typer aper som kastet seg mellom trærne. Stien var bred nok for to, og hadde en jevn stigning hele dagen.


Drikkepause, pustepause, bildepause og dostopp må til!

Kl. 1520 kom vi frem til Mandara Hut. Da hadde resten av gruppa allerede vært der i 20 minutter.


Bodde i en liten hytte med 4 sengeplasser sammen med Marthe og Mark. Etter å ha tatt på oss litt mer klær var det tid for snacks og te i spisesalen. Fikk popcorn, kjeks og te.


Frank, Edith, Marthe, Frederique, Thomas og Mark spiser litt snacks.

Etter litt snacks gikk gruppa sammen med Fataeli opp til et nærliggende krater (Maundi Crater).


Marthe og Ingrid

Gikk en tur rundt krateret og så på utsikten.


Maundi Crater er et ganske lite krater. Gruppa tittet rundt, tok bilder og så på utsikten.

Allerede på denne høyden merker man at det er slitsomt å gå oppover, og tempoet er veldig rolig. etter kraterturen var det tid for middag kl 18. Startet med suppe før vi fikk pasta, potet og kylling. God mat. Møtte 4 andre norske jenter ved middagsbordet. De skulle ta Marangu-ruta på seks dager, med en hviledag på Horombo Hut. Fortsatt spente på hva de neste dagene ville bringe la vi oss 2030, med advarslene på skiltet utenfor Mandara Hut i bakhodet.



Dag 2, tirsdag 8. juni 2004:


Kl 0700 ble vi vekt av Fataeli med varm te på sengen og et vaskevannsfat med varmt vann. Skikkelig luksus! Var oppe noen ganger på do den natta, for Diamox-tablettene mot høydesyke er vanndrivende, i tillegg til at de anbefaler minst 3 liter væske om dagen.....


Marthe og Mark jobber med utendørs tannpuss.

Fikk stor frokost med egg, bacon, pølser, grøt og toast. Pakket sammen sakene våre og gav de til bærerne. I dag gikk Fataeli foran hele veien og styrte tempoet. Vi startet fra Mandara Hut kl 0845. Løypa i dag gikk ut av regnskogen. Mye mer kuppert i dag, med lange oppoverbakker men også nedoverbakker.


Frank, Frederique og Thomas med Kibo i bakgrunnen.

Spiste lunch (fikk med lunchpakke med sandwich og litt frukt hver dag) på en høyde med mye vind. Kledde på meg vindtett jakke, ellers gikk jeg kun i t-skjorte.


Mark, Thomas og Frederique forbereder seg til lunch. Edith, Frederique og Marthe har en liten foto/drikke-pause.

Kom etterhvert over tregrensa, og senere også over skyene! Skyene begynte etterhvert å stige, så da ble vi gående inni dem istedet for over dem, noe som gjorde det litt surt og kaldt.


Skyene stiger, og tar oss igjen, selv om vi også går oppover. Siste bilde viser Thomas og Fataeli i skyene!

Kl 1445 kom vi frem til Horombo Hut (3750m).


Marthe syntes det var godt å være ferdig med 6 timers vandring!



Spisesalen på horombo Hut. Thomas ser på utsikten. Ingrid's sko etter to dager på Kilimanjaro (de var engang mørkebrune....)

Fikk litt popcorn, muffins og te. Skravlet med de norske jentene vi møtte dagen før. Inne i spiserommet var det mus som spiste matrester. I tillegg så jeg en mus utenfor en av hyttene. Den hadde en sort stripe på ryggen, ellers var den mørk brun. Delte rom med Marthe og Mark denne natta også. Vesentlig kaldere, så vi spiste middag med ullgenser og jakke. Hytta vi sov i var trekkfull. Spiste middag kl 1800 før vi la oss ca 2030.


Dag 3, onsdag 9. juni 2004:


Ble vekt med te og varmt vaskevann kl 0700. Spiste stor frokost før vi startet dagens etappe kl 0900. Det var fint vær over skyene, men litt kaldt. Vi brukte Upper Route til Kibo Hut, den ruta med best utsikt.


De tre første timene gikk ganske bratt oppover, blandt annet forbi Zebra Rocks.


Zebra Rocks

Vi spiste lunch ved foten av Mawenzi (5149m), en av tre topper på Kilimanjaro.


Mawenzi


Utsikt fra veien vi hadde gått oppover over skyene. Frederique og Marthe har en liten fotopause. Til og med Fataeli trengte en pust i bakken.

Etter lunch gikk det nedover mot fjellryggen mellom Mawenzi og Kibo. Deilig å gå litt på flatmark, selv om alt egentlig er litt slitsomt i denne høyden.


Frederique, Frank, Fataeli, Mark, Thomas og Edith nyter utsikten på ryggen mellom Mawenzi og Kibo.

Fra lunch-plassen kunne vi hele tiden se Kibo hut. Den virket så nærme, men det tok tre timer å gå dit. Spesielt slutten var hard, for da var det bratte oppoverbakker opp til hytta. Kibo Hut (4700m) er en steinhytte i motsetning til de andre som er i tre.


Endelig fremme!

Vi fikk tildelt et rom med 12 sengeplasser til gruppa på 7. I tillegg til køyesenger var det et langbord og benker. Det ble tidlig snacks og tidligere middag en de andre dagene. Fikk servert suppe før vi fikk pasta med kjøttsaus. Fataeli hadde studert oss nøye hver dag hvor mye vi spiste, for mengden mat man klarer å spise har ofte noe å si for om man klarer å nå toppen.


Snacks inne på Kibo Hut.

Gruppa vår hadde hørt rykter om at når man kom til Kibo Hut hadde man ingen matlyst og man sov dårlig. Heldigvis stemte ikke dette for oss. Vi lasset på store mengder pasta, og spiste så mye vi orket. Alle var i fin form bortsett fra at Thomas hadde fått en skikkelig hodepine før vi hadde startet den siste oppstigningen til Kibo Hut.
Kl. 1800 var det sengetid. Vi prøvde å få så mye søvn/hvile som vi kunne. Sov noen timer, men lå også å hørte litt på snorking rundt meg. Kl. 2300 ble vi vekt med te og kjeks. Kledde på oss alt vi hadde av klær (3 lag ulltrøyer, fleece-genser, ullgenser, gore-tex-jakke, balaclava, ulllue, 2 ullstilongser, fjellbukse og vindtett bukser. I tillegg hadde jeg varmeelementer i skoene og i vottene).


Dag 4, torsdag 10. juni 2004:


Kl. 0000 startet vi å gå fra Kibo Hut. Hadde hodelykt og gikk og konsentrerte meg om å holde samme tempo som personen foran meg. Gikk på en rekke med Fataeli i spissen. Vi hadde med oss tre assistentguider i tillegg til Fataeli. De hjalp oss masse underveis, både med oppmuntrende ord, klapp på skulderen, en hånd og støtte seg på og bærehjelp av sekker. Vi gikk sakte oppover fjellsiden i sikk-sakk. Ble fort tungpustet og tok endel pauser underveis. Etter 2 1/2 time kom vi til en liten hule, Hans Meyer Cave, der vi fikk te. Benyttet sjansen til å spise litt energisjokolade og energigelè.


Marthe og Mark på vei oppover i mørket (litt vanskelig å ta bilder i mørket også....:-)

Hadde tatt av meg en ullegenser fordi jeg ble varm, men fra Hans Meyer Cave og oppover begynte vi å kjenne kulden og høyden mer. Tror det var omtrent -10C, så det var ikke så verst temperatur. Frem til Hans Meyer Cave (ca 5000m) var alle i god form, men etter dette stoppet begynte Thomas å få problemer. Han hadde hodepine på grunn av høyden og startet å kaste opp flere ganger mens vi gikk oppover. Sannsynligvis var det en dose energigelè som utløste det. Det ble flere spy-stopp mens vi gikk oppover, og det gjorde at jeg begynte å bli kald på beina. Det var blitt brattere nå, og vi gikk mye mer i sikk-sakk en tidligere. Spurte etter en stund hvor lang tid det var igjen til Gilman's Point. Fikk beskjed om at det var en time. Fra å gå på sand og grus begynte vi nå å gå over ganske store steiner. Det krevde ekstra energi, og det ble stopp omtrent etter hvert 20. skritt!!! Marthe hadde fått hjelp til å bære sekken av en av guidene. Hun var skikkelig forkjøla, og det gjorde det ekstra slitsomt for henne å gå. Jeg spurte stadig vekk om hvor langt det var igjen, men den timen så ut til aldri å ha en slutt.... Det ble litt lettere å gå når vi kom til et punkt hvor vi så over til krateret. Derfra var det kun få meter opp før vi var på Gilman's Point (5681m). Kom dit 0500. Der fikk vi mere te. Gilman's Point var egentlig bare en liten grop med utsikt over krateret og et skilt.


Det var skikkelig kaldt, og beina og hendene mine var kalde. Fikk tatt noen bilder i mørket, men tviler litt på hvordan kvaliteten er;-) Marthe gav meg noen nye varmeposer som tinte opp hendene mine. Tok på meg ullgenseren igjen, men det var altfor kaldt til å sitte stille, så vi hadde nå to alternativer, enten gå ned igjen i mørket eller fortsette til Uhuru Peak. Jeg hadde fått ny påfyll av energi når vi kom til Gilman's Point, så for meg var det ingen tvil om å gå videre. Marthe valgte å snu med en guide på grunn av sår hals og lite energi. Resten av gruppa gikk mer eller mindre bevisst med Fataeli til Uhuru Peak. Fra Gilman's Point gikk vi litt nedoverbakke. Det var utrolig behagelig etter all klatringen vi hadde gjort til nå. Fataeli holdt motet oppe ved å synge litt. Thomas, Frederique, Edith, Frank og jeg gikk i samlet flokk, mens Mark og en guide gikk fort forbi oss. Mark følte seg uvel når han stoppet, så han satte et høyt tempo, selv om guiden hans sa Polepole! Mens vi gikk og stoppet kom sola opp. Desverre var soloppgangen bak oss, så vi fikk ikke med oss alt, men himmelen var kledt i flotte farger, og det var deilig å se dagslys igjen, særlig fordi batteriene i hodelykta mi holdt på å dø ut. Veien mellom Gilman's Point og Uhuru Peak var bred og lett å gå. Stigningene var slake, men tunge nok, så det ble masse pauser. Den ene assistentguiden ble nok litt lei av at jeg ba om pustepauser, så han tok sekken min, og nektet å gi den tilbake. 0730 kom vi endelig til Uhuru Peak (5895m). Da hadde Mark allerede vært der en stund. Tok bilder, slappet av litt, så på utsikten og gav hverandre gratulasjonsklemmer.


Glad og fornøyd over endelig å ha kommet opp!


Utsikt fra toppen mot sola som hadde stått opp.


Gruppa ser seg om ved Uhuru Peak


Gruppebilde på toppen: 2 assistentguider, Fataeli, Frederique, Mark, Frank, Thomas, Ingrid og Edith.

Begynte å gå tilbake etter at Thomas hadde kastet opp igjen. Det gikk lett å gå tilbake, men slake nedoverbakker. Var fortsatt kald på beina, så guiden som hadde sekken min sa jeg måtte gå fortere. Hadde et høyt tempo. Snora i vandrestaven min røyk, så guiden min lot meg låne hans stav mens han reparerte min. Prøvde å si at jeg hadde nok energi nå til å bære min egen sekk, men han ville ikke høre på meg.


Min snille guide som bar sekken min det siste stykket opp til Uhuru Peak og hele veien ned igjen!


Utsikt mot deler av isbreen. Vi er langt over skyene!

Tok en god pause på Gilman's Point:


Da Mark kom dit husket han ikke at han hadde vært der før! Jeg delte ut Freia Melkesjokolade til de som ville ha. Jeg var ganske sulten.... Startet nedstigningen fra Gilman's Point. Det var først nå man så hvor bratt det var!


Veien vi skulle gå fra Gilman's Point og ned. Veldig bratt! Langt der nede kan Kibo Hut skimtes.

Gikk sakte og forsiktig over alle steinene, men klarte alikevel å falle noen ganger. Etter at vi kom forbi steinene kom vi til løs grus og sand. Da var det bare å skli nedover. Utolig tungt for lårene, men ganske morsomt å gå der! Mark hadde kneproblemer og lå langt bak oss andre. Frederique fikk hjelp av Fataeli med å komme seg ned, og Edith fikk hjelp av en annen guide. Ved Hans Meyer Cave tok vi en liten pust i bakken før vi gikk ned resten av bakken.


Fataeli slapper av før siste etappe ned fra toppen.

Da vi kom på flata var det utrolig merkelig å gå, for jeg var vant med å skli litt for hvert tak jeg tok. 0950 kom vi tilbake til Kibo Hut, og da var det bare å ta av seg ytterklærne og sove så lenge man kunne. 1015 kom Mark til hytta, med et skikkleig ømt kne. Rundt 1100 ble vi vekt med te og lunch før vi pakket sakene våre og begynte å gå til Horombo Hut (3750m).


Rydding av sovesalen på Kibo Hut. Thomas og Frederique pakker sakene sine.

Vi brukte Lower Route, en kjedeligere rute enn Upper Route, men fordelen av at den gikk nedover hele tiden, slik at de som evt hadde høydesyke kom seg fort ned mange høydemetere. Brukte 3 timer på denne turen, og Marthe og jeg var slitne og litt leie, for veien så ut som om den aldri skulle ende, og i tillegg var det noen oppoverbakker.


Veiviseren ved Horombo Hut.

Men vi kom fram til slutt, og da var det tid for snacks og litt hvile før middag.


En utslitt og støl Marthe i hytta vår på Horombo Hut.

Først da mistet jeg matlysten, men det betydde jo egentlig ingenting, for jeg hadde jo kommet til toppen;-)


Thomas, Edith, Frank, Ingrid, Marthe, Mark og Frederique rundt middagsbordet på Horombo Hut.

Det ble en tidlig kveld, sovnet rundt 1930!


Dag 5, fredag 11. juni 2004:


I dag ble vi vekt kl 0700 med te på senga. Første natta jeg sov skikkelig godt! Rolig og avslappet stemning i gjengen. Vi var ganske fornøyde med oss selv, for noen hadde pratet med en gruppe på 12, der 7 kom til Gilman's Point, og 2 kom til Uhuru Peak! Startet nedstigningen fra Horombo Hut (3750m) til Marangu Gate (1800m) kl 0900.


Sjokoladestopp! Marthe, Mark, Frederique, Thomas, Frank og Edith. Thomas, Frederique, Mark, Marthe, Frank, Edith og Ingrid.

Brukte tre timer til Mandara Hut (2725m) der vi spiste varm lunch. Utrolig tungt å gå så mye nedover, og vi så ut som en gjeng med 90-åringer hver gang vi skulle reise oss eller røre på oss. Med en gang vi ble varme gikk det heldigvis bedre, men jeg tror knærne mine var glad for knestøttene de fikk på seg.


Fjelltopp slukt av skyene!

Siste to timer mot Marangu Gate gikk gjennom regnskogen. Litt sleipt å glatt noen steder, så vi måtte gå forsiktig. Litt deilig at det var litt fuktig der, for vi var litt lei av alt støvet vi hadde gått i tidligere. Ved Marangu Gate måtte vi skrive oss ut av parken.


Thomas viser riktig støtteteknikk for Mark. Frank, Fataeli og Edith slapper av mens de venter på å signere parkboka.


Marthe og Mark lener seg på vandrestavene. De tørte ikke sette seg ned i frykt for å ikke komme opp igjen;-)

Siste hinder for å komme tilbake til hotellet var en lang trapp ned til bilen (den samme Marthe og jeg sleit oss opp dag 1). Min teknikk ble å løpe ned, mens noen av de andre gikk som noen gamle kroker ned trappa. 1530 kom vi til hotellet og fikk tatt en velfortjent dusj. Vi syntes nok vi fortjente en lang dusj alle sammen, for det tok fort slutt på varmvannet.... 1630 var det tid for å gi tips og spandere øl. Fataeli fikk 40 U.S.D, de tre andre guidene fikk 30 U.S.D, og bærerne fikk 15 U.S.D. I tillegg spanderte vi to runder øl på oss 22. Vi delte regninga på 7, og da ble det 7 dollar på hver å betale!! Alle så slitne ut. Tok et gruppebilde før Marthe og jeg begynte å pakke sakene våre.


Fataeli, 3 assistentguider, 11 bærere, Edith, Frank, Thomas, Frederique, Mark, Marthe og Ingrid.

Fikk brukt opp masse penger i hotellets souvernir-shop. Veldig bra butikk! 1930 var det tid for 4-retters middag på hotellet. Var kjempetrøtt og var egentlig mest interessert i litt søvn.


Marthe, Edith, Frederique, Thomas, Frank og Mark.

Måtte pakke helt ferdig før vi sovnet 2230. En av de største oppgavene i pakkinga var vasking av fjellsko. Her er beviset på at det er støvete å gå på Kilimanjaro:



Dag 6, lørdag 12. juni 2004:


Det ble en god natts søvn, og nå var det tid for siste frokost på hotellet. 0930 ble Mark, Frederique, Thomas, Marthe og jeg hentet av Impala buss-service. Det var tid for å ta farvel med Edith og Frank som skulle være et døgn til på hotellet før de dro til Zanzibar. Bussen tok oss til Moshi, byen ved Kilimanjaro, der vi hadde nesten 2 timer før bussen gikk videre. Gikk en tur rundt i Moshi før vi satte oss på en cafè for litt lunch. 1200 gikk bussen til Impala Hotel i Arusha der det var ny stopp på en time. Litt irriterende mye stopp, for nå begynte vi å bli klar for å komme oss hjem. Vi kjørte til grensa mellom Tanzania og Kenya der det igjen var tid for søknader om utreise og innreise. Det tok sin tid, og bussen som skulle være i Nairobi 1830 var der først 1930. Mark, Marthe og jeg ble satt av på flyplassen og skjekket inn på KLM sitt fly til Amsterdam. Bagen min var heldigvis ikke for tung, noe jeg hadde vært veldig bekymret for! 2155 dro vi fra Nairobi, ganske slitne og veldig trøtte. Ankom Amsterdam 0515 der Marthe og jeg sa farvel til Mark før vi tok den siste shopperunden. 1000 kom vi til Gardermoen. Vi var veldig fornøyde fordi ting hadde gått så greit, men så ble vi ropt opp via høytaleranlegget.... Det viste seg at de ikke hadde klart å få med seg bagasjen fra Amsterdam til Oslo, så den kom med neste fly og ble levert hjem til oss på døra senere på kvelden. Det var egentlig helt greit, for da ble det mindre ting å drasse med på flybussen;-)


Marthe på flybussen med brevet fra KLM som beklaget at bagasjen vår var borte.




Ingrid © 2006