FUGLER I SALTDAL

I Saltdal kommune i Nordland er litt over 200 fuglearter observerte, og nedenfor finner du omtale av alle. Oversikten over det som flyger omkring i kommunen vår er primært laga for folk i Saltdal, men ellers vil naturligvis alle fugleinteresserte kunne ha utbytte av det som står her.

Stoffet er for det aller meste henta fra fugledagbøkene mine. De dekker et tidsrom på omlag 40 år. Ellers har jeg henta stoff fra LRSK-rapporter, tidsskrift og bøker. Lokale fuglenamn er for det aller meste etter Sigurd Rusånes (SR). Jeg har dessuten fått observasjoner direkte fra mange fugleinteresserte personer. Takk til alle.
En spesiell takk til Karl-Birger Strann som leste igjennom manuskriptet og luka ut de verste brølerne.
Et slikt prosjekt som dette blir aldri ferdig, og nye observasjoner vil bli forsøkt lagt inn etter hvert.

Dette er utgaven fra desember 2006.

God fornøyels´!
Johan Åge Asphjell



Smålom, Gavia stellata

Storlom, Gavia arctica.

Sjøfugltellinger i Skjerstadfjorden har vist at stor- og smålom bare en sjelden gang overvintrer der. Innsiget av fugler starter vanligvis i mars/april. Opptil 300 lommer kan samles i Klungsetvika ved Fauske midt i mai (Th.E.Kristiansen). Noen av fuglene flytter seg oppover mot Sulitjelma, mens andre småflokker kommer innover Saltdalsfjorden, og vi kan se dem med teleskop fra utsiktspunkt langs vegen. Er det opphold i trafikken, kan vi også høre dem.
Førsteobservasjoner ved Rognan i 23 år mellom 1975 og 2004: 27.04. til 19.05. Gjennomsnittlig: 08.05.
Lomflokkene blir liggende på fjorden til isen begynner å gå på hekkeplassene.
Storlommen mellomlander gjerne i lågereliggende vatn som Botnvatnet og Vassbotnvatnet i overgangen mai/juni; i 1999 allerede 16. mai. En måned seinere finner vi den i enkelte fjellvatn.
Storlommen hekker helst i store og klare vatn heilt opp mot 1000 m o.h.(?), men jeg har også funnet den hekkende i Gullurvatnet ved Trollhaugan, et lite vatn med mye vegetasjon (1992). Smålommen ligger gjerne lenger på fjorden enn storlommen. Den hekker helst ved små myrtjønner, og det er gjort svært få hekkefunn i kommunen.
Det er mulig at en stor del av de smålommene som ligger i Skjerstadfjorden drar langs vassdraga oppover mot Sulitjelma og Junkerdalen og deretter over til de store myr- og sjøområda i Nord-Sverige for å hekke. Enkelte flokker starter siste trekketappen fra Saksenvika og stiger i store svinger opp over Botn før de setter kursen østover. Høsttrekket går kanskje i motsatt retning tilbake til Skjerstadfjorden, for ved Fauske er det vanligvis mye lom å se i september (Th.E.Kristiansen).


Gulnebblom, Gavia adamsii.

Gulnebblommen er en årviss overvintrer i Saltfjorden og ytre deler av Skjerstadfjorden (Th.E.Kristiansen). Av og til blir enkeltindivid observerte også i Saltdal: Skagodden 13.02.66, Tangodden 26.05.66, Dversetneset 08.06.77 (uvanlig seint) og Somannvika 24.11.79.


Toppdukker, Podiceps cristatus

Gråstrupedukker, Podiceps grisegena.

Dette er to arter som bare tilfeldig har streifa innom fjordbotnen. Enslige toppdukkere ble sett utom Skansøyra 13. og 14. mai 1975 og 25. mai 1981. Den 07. mai 1986 så Frantz Sortland en gråstrupedukker utom Skansøyra, og på samme sted var det to individ den 10. og 11. desember 2000. Den ene ble sett der 01. januar 2001 også. Begge artene blir oftere observerte i Klungsetvika ved Fauske.



Horndukker, Podiceps auritus

Horndukkeren overvintrer ikke i Skjerstadfjorden, men i mars begynner den å vise seg i de ytre delene. Fuglene er da i vinterdrakt. I første halvdel av april kommer de innover Saltdalsfjorden, og de ligger da gjerne i området mellom Rognan og Hals og utenfor Skagodden.
Førsteobservasjoner i 29 år mellom 1973 og 2004: 31.03. til 25.04. Gjennomsnittlig: 12.04.
Når fuglene kommer inn til fjæra, er de i full sommerdrakt og har allerede danna par, og når den første råka viser seg i nordenden av Fiskvågvatnet, flytter para dit. Dette skjer vanligvis midt i mai. Tidligst 30.04. (1991) og 25.04. (2002).
Det er ikke uvanlig at horndukkere blir liggende på fjorden til ut mai måned. I mai 2003 lå f.eks. 10 – 12 individ utafor elveosen ved Saltnes. Dette kan godt være fugler som skal over til Sverige. 02. mai 2004 lå horndukkere både i Heimervatnet i Lønsdalen og i Gunhildvatnet ved Rusånes. Også disse kan ha mellomlanda før turen over grensa.
I Fiskvågvatnet hekker 4 – 7 par hvert år. I 1997 var det 10 – 11 par i vatnet, noe som kan skyldes at andre vatn i regionen var islagte til langt ut i mai, mens Fiskvågvatnet gikk opp til vanlig tid. Para okkuperer hver sin strandstrekning og bygger flytende reir i vegetasjonen som vokser opp. Eggtapet er stort, og kull blir ofte omlagt. Familiene holder seg i vatnet heile sommeren og forsvinner ubemerka i august/september. Bare sjelden er noen sett etter 15.09. (2 indv. i vinterdrakt 30.09.97)
J. Fjeldså fant horndukkeren hekkende i Gunhildvatnet ved Rusånes. (Når?) Jeg har aldri sett reir der.


Storskarv, Phalacrocorax carbo.

Sjøfugltellingene i fjorden har vist at begge skarvartene overvintrer, men toppskarven i svært lite antall. Den holder til i de ytre delene av fjorden. Jeg har ingen sikre observasjoner av toppskarv i Saltdal.
Storskarven opptrer derimot i lite antall utenfor Rognan fra høst til vår. Om vinteren lever fuglene for en stor del av sild som de fanger i og utenfor elveosen. En skarvflokk kan drive silda opp i elvemunningen før de starter fangsten. Etter hvert som de blir mette, flyger fuglene over fjorden til et skjær utenfor Hals. Det blir tørrlagt ved fjære sjø, og der kan de fordøye maten i fred og ro.


Gråhegre, Ardea cinerea.

Gråhegrebestanden har svinga mye. Noen få par begynte å hekke i furuer på Osøyra i 1974. I 1975 flytta et par rett over elva og bygde reir i ei furu der. Etter hvert forsvant alle para over til østsida av elva, og i 1985 hekka 8 par i et plantefelt på Saltnes. Så minka antallet, og 1990 var siste året hegrene brukte denne reirplassen (2 reir). Det er tvilsomt om arten har hekka i kommunen etter det.
Fuglene fra Saltnes flaug i fast rute til Fiskvågvatnet for å finne mat, og hver sommer samles fremdeles gråhegrer der. Vi kan også treffe dem i andre grunne ferskvassdammer og ved større vatn heilt opp mot tregrensa, for eksempel Holmvatnet.
Ved fjorden kan hegrer holde til heile året, men om vinteren er antallet lite.


Stork, Ciconia ciconia.

17. mai 1976 ble en stork sett øverst i Nestbyholmen. Kjell Leif Johansen beskriver den slik: ”Hegrestor fugl med svart og kvit fjærdrakt, rødt nebb og røde bein. Den satt i ei furu i over en time og kunne studeres i kikkert på 200m hold.


Flamingo, Phoenicopterus ruber.

En flamingo holdt til på Skansøyra i flere dager i mai 1967 (G.Bostrøm, pers.medd.). Det er nærliggende å tru at dette var samme fuglen som ble sett ved Ranfjorden 05. mai s.å.


Knoppsvane, Cygnus olor.

Et par lå i osen av Saltelva 13. mai 1992.


Sangsvane, Cygnus cygnus.

Sangsvaner, enkeltindivid og småflokker, blir sett hver vår og høst. Av og til stryker de forbi, andre ganger slår de seg ned i et eller anna vatn for flere dager.
Mellom 1995 og 2001 rasta for eksempel et par med unger i Fiskvågvatnet i overgangen september/oktober. I 1999 var det to voksne og heile 6 ungfugler med i flokken. De var også oppom Knøvlåsvatnet en tur. Disse fuglene flyger ikke utover mot kysten når de drar, men setter kursen oppover dalen. I 2000 flaug de sørover den 05.10. 18. desember 2006 ble 8 sangsvaner, 4 voksne og 4 ungfugler, sett i Junkerdalen. (Frode Aronsen).
Sommeren 1991 så Harry Henriksen to voksne og en liten unge i Såki på grensa mellom Fauske og Saltdal. De må vel ha hekka der.


Kortnebbgås, Anser brachyrhynchus.

I slutten av september trekker store og små flokker med kortnebbgås oppover dalen. Trekket står på i bare noen få dager. Enkelte år kommer fuglene tidlig; i 2006 allerede 14. september. Andre år kan de siste flokkene dra sørover de første dagene i oktober. Flokker kan av og til overnatte ved/på fjellvatn. 26. september 2006 rasta 2 voksne og 7 ungfugler på en grasvoll ved hotellet på Rognan!
Gåsflokkene "følger E6" sørover til Inn-Trøndelag der store flokker beiter på åkrene på m.a. Egge og Mære.
Vårtrekket foregår nærmere kysten, og da er bare noen få kortnebbgjess sett hos oss, alle på øya i elvosen ved Saltnes. (1 ind. 24.05.75. 42 indv. 25.05.77. 1 ind. 09.06.93. 1 ind. 12.06.94 og 1 ind. 08.06.03.).
Det er vanskelig å bestemme gjess. Jeg har derfor utelatt mange observasjoner både fra fjord og fjell.


Sædgås, Anser fabalis.

I følge Nordlands Framtid 28.10.77 hekka sædgåsa ved Semska før vegen og jernbanen kom. Per Hornburg så 6 sædgjess der 21. mai 1971. I de seinere åra er sædgjess sett noen ganger ved Rosna sist i mai og ved Fuglevatnet i juli ( Svein Karlsen. Trond Loge pers.medd.)
1 individ ble sett på Skansøyra 01. og 02. mai 1998(F. Sortland pers.medd.) og 03. mai s.å. (Martin Eggen).


Dverggås, Anser erythropus.

I forrige hundreåret ble arten sett i og ved fjellvatna (A.Hagemann), og sannsynligvis hekka den der, sjøl om Hagemann skreiv at den ikke gjorde det. Siden har nedgangen i bestanden vært katastrofal hos oss som ellers i Skandinavia.
I Rana var dverggåsa vanlig i en del fjellstrøk i forrige hundreåret. Heilt opp til slutten av 1980-åra ble noen få individ observerte om våren. Den siste ble sett i 1996 (K.A.Meyer).
Den 29. mai 1995 ble 3 dverggjess sett på Skansøyra (H.Schenken og G.M.Pedersen). Dette var eneste observasjon sør for Finnmark dette året (K.A.Meyer).
Fra 01. til 03. juni 1998 beita ei dverggås på øya ved Saltnes. Denne dverggåsa var merka med fargeringer og tilhørte ei gruppe med dverggjess som ble født på Öster-Malma jaktvårdsskola i Södermanland i juli 1997. De ble prega på kvitkinngjess og satt ut sammen med dem i Norrbotten. Tanken var at de skulle flytte med fosterforeldrene til et trygt vinteroppholdssted i Nederland i stedet for mot sørøst der de sikkert ville bli skutt. Gjessene ble i 1997 funnet igjen på mange forskjellige plasser, m.a. i Nederland. Våren 1998 ble de sett i Norrbotten, men utover i juni var de igjen på farten og landa m.a. i Engasjyen på Ytteren i Rana (10 individ 16.06. Stephan Waldmann). I september/oktober ble de sett i Uppsala, forhåpentligvis på veg til Nederland igjen.
Tida vil vise om de i framtida vil etablere seg som hekkefugler i Nord-Sverige og legge trekket mot nye og trygge overvintringsområder i Vest-Europa.


Tundragås, Anser albifrons.

I alt to individ er sett på vårtrekk på Skansøyra, og begge ble sett sammen med kortnebbgjess. Den ene rasta på øyra fra 24. til 28. mai 1975, og den andre var der den 25. mai 1977.


Grågås, Anser anser.

Enslige individ ble sett på og ved Skansøyra 17. mai 1979, 23. april 1984, 23. april 1994, 20. – 24. april 1997 og 01. mai 2004.


Stripegås, Anser indicus.

30. mai 2005 så Per Ole Sivertsen ei stripegås på Skansøyra. To dager etter, den 01. juni, viste det seg at det var snakk om to gjess. Begge gikk og beita ute på øya ved Saltnes. De var flinke til å oppsøke forsenkninger i terrenget der de stakk seg bort, og sjøl om jeg brukte lang tid, så jeg dem bare i noen få minutt. Siste observasjon ble gjort den 03. juni.
Ingen av gjessene var ringmerka, men de kan vel likevel ha vært rømte parkfugler.


Kanadagås, Branta canadensis.

Kanadagjess ser vi stadig oftere, helst langs elva. De opptrer som oftest som enkeltindivid eller i små grupper på fra 2 til 4 fugler, og de fleste observasjonene blir gjort om våren. 6 individ lå i Fiskvågvatnet 02. november 1996. Det var da kommet en del snø, og vatnet frøs til natta etter. Likevel holdt ei enslig kanadagås seg sammen med sauer på Medby heile uka etter før den forsvant. Så arten er hardfør, og det er kanskje bare et tidsspørsmål før den begynner å hekke her.
I overgangen september/oktober 2004 lå 50 kanadagjess i Fauskevika.


Ringgås, Branta bernicla.

19. mai 2003 gikk ei ringgås og beita ute på øya i elveosen ved Saltnes. Etter som den hadde mørk buk, går jeg ut ifra at den tilhørte rasen østlig ringgås, B.b. bernicla.


Kvitkinngås, Branta leucopsis.

Ei kvitkinngås holdt til på øya i elva ved Saltnes den 16. juni 2004.


Gravand, Tadorna tadorna.

Vi skal ikke lenger unna enn til Fauske og Bodø før vi finner gravanda hekkende, og den opptrer fast og i flokker for eksempel i Klungsetvika. Max 32 individ den 23. mai 1995 (Th.E.Kristiansen).
Hos oss er den ikke vanlig, men har vist seg stadig oftere de siste åra. Par og enkeltindivid er observerte flere ganger om våren ved osen av Saltelva, og 24. april 1995 ble 6 individ sett. Et par gikk omkring på øya og kikka inn i holrom i torva som om de lette etter hekkeplass. På Vikleira ble ei gravand sett 19. og 20. mai 1990 (O.H.Vik, pers.medd.). 15. mai 2000 lå en flokk med 13 gravender i elveosen ved Saltnes.


Mandarinand, Aix galericulata.

To hanner holdt til i Graddis mellom 21. mai og 16. september 1990 (P.Adde).
08. oktober 2004 så Tor Sverre Fagerli ei mandarinand ved Skansøyra.


Brunnakke, Anas penelope.

Krikkand, Anas crecca.

Både brunnakke og krikkand dukker opp på vårtrekk ved Skansøyra og i Saltelva i overgangen april/mai. Krikkanda kommer vanligvis noen dager før brunnakken.
Førsteobs.  Brunnakke i 30 år mellom 1973 og 2004: 11.04. – 20.05. Gjennomsnittlig: 01.05.
Førsteobs. Krikkand i 32 år mellom 1965 og 2004: 09.04. – 13.05. Gjennomsnittlig: 27.04.
Begge artene hekker forholdsvis vanlig under tregrensa over heile kommunen. Så snart hunfuglene går i gang med ruginga, samles hannene på bortgjømte plasser for å myte, (for eksempel 17 brunnakkehanner i Fiskvågvatnet 01. juli 1990 og 20 stk. i Øvre Knallerdalsvatnet 07. juli s.å.)
Øya ved Saltnes er et viktig beiteområde for brunnakken.
Vinterobservasjoner: Ei krikkand hunn ble sett ved Saltnes 27. november 1999 og ved Rognan 08. og 16. januar 2000. 27. februar så jeg den ved Stamnes.
En brunnakke hann ble observert flere ganger utenfor Rognan fra midten av mars 2001 og utover våren. Den kurtiserte ei stokkand hunn og jaga nærgående stokkandhanner bort (O.Storteig, pers.medd.) Artene står hverandre nær og kan få avkom sammen.


Snadderand, Anas strepera.

Et par ble sett i osen av Saltelva den 08. mai 1987, og en hann ble observert i samme området den 19. mai 2000. I 2003 ble et par sett i elveosen den 21. april og 04. mai.


Stokkand, Anas platyrhynchos

Stokkanda er en av de få andeartene som overvintrer fast inne ved Rognan. Heile vinteren ligger gjerne 20 – 50 ender og leiter etter mat utenfor bryggene. (Bortimot 80 indv. i februar 2002.) Ved Saltnes, i Vik, utenfor Øksengård og ved Setså ligger også en del stokkender om vinteren.
Tellinger siden 1981 viser at bestanden i Saltdalsfjorden har holdt seg temmelig konstant med noen topper i 1988, 1992 og 1993. Bestanden i heile Skjerstadfjorden viser store svingninger, men det har jamt over vært en nedgang.
Stokkanda er sannsynligvis den vanligste andearten hos oss, og den hekker fra fjorden og opp mot skoggrensa. Egglegginga foregår tidlig, av og til fra midten av april. Da er det ikke mange råker å svømme i eller barflekker å plassere reiret på.


Stjertand, Anas acuta.

Stjertanda er temmelig sjelden. En del par er observerte ved Skansøyra, alle i april og mai. I 1995 ble 6 individ sett der i flere dager.
Observasjoner fra mulige hekkeplasser er det lite av. Sommeren 1975 ble et par sett flere ganger ved Kvitbergvatnet og i Sørdalen (S.Karlsen). 24. juni 1991 så jeg en hann i Nilstjønna ved Rosna.
11. april 2001 svømte en stjertand hann omkring ved Saltnes og kurtiserte ei stokkand hunn. Den jaga bort nærgående stokkandhanner. Det er ikke uvanlig at stjertanda krysser seg med nærstående arter (Haftorn).


         

Knekkand, Anas querquedula.

Skjeand, Anas clypeata.

I Bodøområdet blir disse to artene observerte nesten hver vår, og skjeanda har muligens hekka på Seines. Hos oss er de sett bare noen få ganger.
I 70-åra ble i alt 5 knekkandpar observerte i Fiskvågvatnet, på Skansøyra og på Medby; alle i mai måned. Et par ble sett på Skansøyra og en hann i Nestbyholmen 11. mai 1986 (F. Sortland, pers.medd.). Etter det har jeg bare en obs.: En hann på Skansøyra 26. april 1996.
Skjeender er sett bare ved Skansøyra og i Fiskvågvatnet. Et par ble observert på Øyra 07. mai 1979 og en hann 27. mai s.å. Par ble også sett 28. mai 1980 (O.Frengen, pers.medd.) og 07. mai 1989 (Bjørwill Næss, pers.medd.). Et par ble sett i Fiskvågvatnet 01. juni 2002.


Taffeland, Aythya ferina.

En taffeland hann ble sett i Fiskvågvatnet 06. mai 2004 (H.Etnestad).


Toppand, Aythya fuligula.

Toppender dukker opp på vårtrekk innerst i Saltdalsfjorden i overgangen april/mai. Førsteobservasjoner i 30 år mellom 1963 og 2004: 09.04. – 13.05. Gjennomsnittlig: 01.05.
Skansøyra er bare mellomstasjon før endene drar opp i ferskvatn. De hekker fra dalbotnen, f. eks. Fiskvågvatnet, til like over skoggrensa, f. eks. Semska-Stødi. De fleste hekker ved vatn i fjell- bjørkskogen.


Bergand, Aythya marila.

Bergender kommer også, i lite antall, til Skansøyra om våren, og da gjerne sammen med toppender. Førsteobservasjoner i 14 år mellom 1977 og 2003: 23.04. – 23.05. Gjennomsnittlig: 18.05.
(Våren 2002 kom 9 ender den 03.04.)
Endene forsvinner i slutten av juni og trekker til fjells. De bosetter seg litt høgre enn toppendene, gjerne øverst i fjellbjørkskogen og et stykke opp i snaufjellet. Ofte kan de finnes i svært små vatn og tjønner med stort innhold av tusenfotkreps (hos oss særlig arten Polyartemia forcipata). Disse er lette å fange for ungene. Rundt slike små vatn er det heller ikke så mye tråkk fra fiskere.


Ærfugl, Somateria molissima.

Sjøfugltellingene viser at mye ærfugl overvintrer i Saltfjorden og Skjerstadfjorden (Max. 6159 individ i 1984. Bare 1006 individ i 2002 (T.E.Kvalnes).) De fleste finnes utenfor Saltstraumen. På et såpass lite område som Saltdalsfjorden varierer antallet på opptellingsdagen mye fra år til år (fra 634 individ i 1983 til bare 5 i 2001). Over tid kan talla gi et varsel om hvordan miljøsituasjonen i fjorden er.
Ærfuglen drar ut på forskjellige trekk gjennom året. Mellom Tangodden og Botn kan derfor antallet variere sterkt. Men ofte hoper det seg opp mye ærfugl ei tid på høsten og om våren. Flokkene kan forsvinne igjen nærmest over natta. Svingningene kan ha sammenheng med matforholda, men det må også være lov å leike med tanken om at det foregår et trekk mellom Skjerstadfjorden og Botnvika i Sverige. Et slikt trekk er påvist mellom Trondheimsfjorden og den svenske østkysten, så hvorfor ikke hos oss? 31. mai 1973 så jeg ærfugl på trekk mot øst over Botnvatnet. Det minte om flokker jeg så i Verdalen noen år før. Om våren ligger gjerne ærfuglflokker på vatna oppover mot Sulitjelma, og høsten 2002 ble det sett ærfugler på et vatn nær Arjeplog (Linda Johansen, pers.medd.).
Ærfuglen hekker her og der langs fjorden, m.a. i Vik og på øya ved Saltnes. Arten er utsatt for predasjon fra både mink, havørn og store måser, og få unger når flygedyktig alder. I 2002 overlevde uvanlig mange unger (O.Storteig, pers.medd.)
Før gikk mye ærfugl i ørretgarn.


Praktærfugl, Somateria spectabilis.

Arten opptrer hvert år i lite antall i Skjerstadfjorden (2 – 6 individ), og en og annen enslig fugl viser seg også nå og da ved Rognan. De holder seg da sammen med ærfugl. Hannene er lette å få øye på. Hunnfuglene er vanskelige å skille fra vanlige ærfuglhunner.
De fleste observasjonene er gjort fra mars til juni. Et par ble sett 08. juni 1990. Tidspunktet er interessant med tanke på hekking.
Våren 2001 ble det gjort forholdsvis mange observasjoner av praktærfuglhanner utenfor Skansøyra, og 29. mai så Rolf Monsen (pers. medd.) tre individ der samtidig. 09. desember s.å. var det 3 praktærfuglhanner i en stor ærfuglflokk ved Dverset.


Havelle, Clangula hyemalis

Havella overvintrer i heile Skjerstadfjorden, men de fleste fins nok i Saltfjorden utom Saltstraumen. Inne ved Rognan har vinterbestanden vært svært liten de siste åra.
Om våren brukte havellene å samles i store flokker ved osen av Saltelva (A.Hagemann). 24. mai 1982 så jeg ca 100 individ der; i 1996 bare 9 fugler. I 1999 og 2002 kunne de telles på ei hand! Våren 2003 lå ca 30 haveller i elveosen i flere dager i mai.
På trekket mot fjellet raster havellene ofte i låglandsvatn som for eksempel Vassbotnvatnet og Botnvatnet. Så snart isen begynner å gå i fjellvatna, slår havellepara seg ned der.
Havella er sannsynligvis den andearten som går høgst til fjells hos oss; i alle fall opp til 800 m o.h.


Svartand, Melanitta nigra.

Svartanda er ingen vanlig fugl hos oss. Enkelte år har jeg faktisk ikke hatt en eneste observasjon av arten. Jeg har likevel ikke merka noen nedgang i bestanden.
Om våren samler flokker seg utenfor og i fjorden. Ute på kysten, for eksempel ved Bliksvær, kan flokkene telle opptil 700 individ (M.Eggen). De flokkene som kommer til området utenfor Rognan er mer beskjedne; f. eks. 55 individ 25. mai 1980 og 41 individ sist i mai 2003. I 2004 og 2005 samla forholdsvis mange svartender seg utenfor osen av Saltelva i overgangen mai/juni. Ei tid var antallet nærmere 200 individ.
Tidligst har jeg observert svartender 13. april (3 individ våren 2002).
Førsteobs. i 17 år mellom 1980 og 2001: 03.05. – 30.05. Gjennomsnittlig: 15.05.
Endene kan bli liggende til ut i juni. Seineste obs.: 16. juni (1995). Utover i mai deles gjerne flokkene mer og mer opp, og de setter kursen mot fjellvatna. Mellomlanding i Vassbotnvatnet skjer i overgangen mai/juni. Sist i juni kan vi treffe småflokker igjen i tjønner og vatn i fjellbandet, for eksempel ved Rosnavassdraget. Hannene forsvinner gjerne før midten av juli. Jeg har ingen konkrete hekkefunn.
Utpå høsten dukker enkelte kull opp på fjorden. Der kan de bli liggende til februar/mars året etter. Bare noen få overvintrer regelmessig, og da i de ytre delene av fjorden.


Sjøorre, Melanitta fusca.

"Storsvort" (SR). "Havørr" (Alfred Jansen).
En del sjøorre overvintrer ytterst i Skjerstadfjorden og i Saltfjorden. I mai samles de i store flokker i Klungsetvika vest for Fauske sentrum, og i mai/juni kommer en del fugler innover mot Rognan.
Førsteobservasjoner i 10 år mellom 1976 og 2002: 15.04. – 25.05. Gjennomsnittlig:04.05.
Sjøorren var før svært vanlig på Saltdalsfjorden om våren. ”Den lå i store flak utover” (Einar Eriksen, pers.medd.). Ennå 14. juni 1978 så jeg 200 – 300 individ utom Tangodden.
Nå blir som oftest bare småflokker observerte, så det har uten tvil vært nedgang i bestanden i flere år.
Så snart vatna i lågfjellet blir isfrie, flytter fuglene parvis dit. De hekker nå svært spredt og muligens seint: Jeg så unger som ikke var flygedyktige i Gullurvatnet den 09. september 1972, og Trond Loge observerte sjøorre med små unger på Nydalheia (Skjerstad) 04.september 1988.
I Medbymarka nordøst for Skar ligger Havervatnet. Alfred Jansen meinte at vatnet opprinnelig het Havørrvatnet, oppkalt etter sjøorren som i følge Hagemann (1883) var vanlig i mange slike småvatn i fjellbjørkskogen.


Kvinand, Bucephala clangula.

"Knipand" (SR). (Sammenlikn med det svenske namnet "Knipa".)
Arten ser ut til å greie seg bra, og jeg har ikke merka noen nedgang i bestanden de siste 30 åra. Våren 2002 var kvinanda en av de vanligste andeartene i elveosen ved Saltnes med 30 – 40 individ. Vinterbestanden i Skjerstadfjorden har også vært temmelig stabil, med største antall (44 individ) i 1996 (T.E.Kvalnes).
Inne ved Rognan er kvinanda sjelden om vinteren, men de siste åra har jeg har sett enkelte individ i elveosen heile vinteren. (F.eks. 6 kvinender 03. desember 2004 og 7 individ 25. januar 2005.) De første dukker vanligvis opp der i overgangen mars/april.
Førsteobservasjoner i 29 år mellom 1973 og 2002: 04.03. – 21.04. Gjennomsnittlig: 31.03.
Etter hvert som isen forsvinner i elva, trekker endene lenger og lenger oppover, til de finner hekkeplassene sine ved elver og vatn heilt opp mot skoggrensa. Kvinanda kan forresten godt hekke langt fra vatn. Våren 1989 og 1992 tok den til og med i bruk en fuglekasse i boligfeltet på Høyjarfallmoen.
Kvinanda har store vansker med å finne hule trær til reirplasser og kan legge egga sine i skorsteiner, under hytter o.likn. De siste åra er mange store rugekasser blitt hengt ut, og anda tar dem villig i bruk. Men dermed stiller den seg også ”laglig til for hogg”, for etter ei tid finner måren disse kassene og tar både and og egg. Og deretter husker den plassen, så det lønner seg kanskje å flytte kassene hvert år.
Jeg har sett at kvinand har prøvd å presse seg inn i kjøttmeiskasser! De greier så vidt å ta seg inn i perleuglekasser med litt for stor åpning, men ofte ender forsøket med at anda slipper egg på bakken og mister mye dun. Av og til flytter kvinand inn og legger egg i kasser der perleugla har store unger. Ikke så sjelden forlater anda egga før de er klekte.


Siland, Mergus serrator.

"Feskand" (SR).
Silanda overvintrer i Skjerstadfjorden, og en god del av bestanden ligger ved osen av Saltelva store deler av vinteren. Max 42 individ (februar 1997).
I 70-åra gikk mye lodde inn til Skansøyra i mars/april, og dette drog store flokker med siland dit. Opptil 100 fugler ble sett i 1974.
Silender kan treffes langs Saltelva og i de fleste større vatna til over skoggrensa. Bestanden har vært temmelig stabil i 30 år, og silanda er en forholdsvis vanlig andeart hos oss.
Fordi siland og laksand tar en del fiskyngel, har enkelte fiskere, med skogmesterens velsignelse, drevet jakt på dem langs Saltelva enkelte somrer. I 2003 ble det f. eks. søkt om å få felle 40 fiskender! (Finnes det så mange i Saltelva?) Nå er det slik, da, at ender og laks har levd sammen siden artene vandra inn i elva, og nedgangen i laksbestanden har nok heilt andre årsaker enn predasjon fra fiskender. Vårjakt på disse endene må derfor være et heller tåpelig ”fiskestelltiltak”.


Laksand, Mergus merganser.

"Feskand" (SR).
I elveosen ved Saltnes kan det ligge laksender til alle årstider, til og med i desember og januar. Flokkene er aldri store. Største antall: 23 ender ved Skagodden den 04. mai 1982 og 24 ender s.st. 23. juni 1983. Det er som oftest flest hanner å se.
I hekketida kan laksender treffes på fjorden og i elver og vatn heilt opp på snaufjellet, for eksempel i Rosnavassdraget og Semska – Stødi. Til og med i den vesle Corutjohka, 850 m o.h., ble en hann sett 30. juni 1988. Jeg har aldri funnet reir og bare noen få ganger sett ungekull.


Havørn, Haliaetus albicilla.

I kommunen vår er havørnbestanden liten. Men fuglen sjøl er stor og lett å se, og når 6-7 (12) individ samles for å plukke fiskehoder på isen på Saksenvika eller for å rive i et reinkadaver, så kan en lett få inntrykk av at det kryr med ørn. Havørna streifer dessuten langt og kan treffes nærmest over alt i kommunen; like gjerne rundt Solvågtind og i Graddis som ved Setså.
Havørna fisker av og til sjøl, særlig i grunne områder som for eksempel elveosen ved Saltnes.
09. oktober 1993 stod Sølvi Johansen i stuevinduet i Os og så ei havørn som tok en laks på ca 6 kg i elva rett nedom huset. Den fisken ble naturligvis alt for tung å få opp, så fuglen måtte ”ro” seg i land med vingene og hale fangsten etter seg inn til nærmeste grusøyr.
Ørna røver flyndrer fra svartbaken bortpå Skansøyra, og den tar en del ærfugl og måser. Men uten div. kadaver og fiskerester etter oter og mennesker, hadde arten neppe overlevd her inne hos oss. Til og med i reiret har jeg funnet fint hodekappa og sløyd uer, sannsynligvis en gave fra en hobbyfisker.
Sjøl om flere havørner kan opptre sammen i fjellet, så representerer de ingen fare for sauer. En saueier i Vesterålen (der det er mye mer havørn enn her), fortalte meg at ørna ikke brydde seg om lam før de kom på to-tre meters hold. Da flytta den seg unna! (Torodd Gustavsen, pers.medd. 1999)
Hos oss hekker år om anna ett til to havørnpar. Hekkesuksessen er dårlig, og det ene paret har fra 1988 og til i dag fått fram bare 2 unger!
Vanligvis hekker havørnpara ved fjorden, men våren 2003 bygde et par reir i en furutopp ved elva et godt stykke oppi dalen. Hekkinga ble mislykka (Rune Berg).
Vinteren 2002 rausa et havørnreir ned fra ospa det lå i. Paret som eide det bygde det ikke opp igjen, men overtok et kongeørnreir i ei furu ikke langt unna! Kongeørnene hadde forlatt dette reiret bare noen dager før. Våren 2003, 2004 og 2005 hekka havørnene i kongeørnreiret igjen, men akkurat som alle de siste åra så forsvant ungene sporlaust fra dette reiret. Blir de tatt av mår, gaupe, jerv?


Myrhauk, Circus cyaneus.

Et par streiffugler er observerte: En hann ble sett to ganger ved Jarbruvatnet i juli 1965 (B.og B.Bostrøm, pers.medd.), og en hunnfugl ble observert på fjellet nordvest for Langånes den 15. juni 1985 (P.K.Bjørklund).


Hønsehauk, Accipiter gentilis.

Hos oss foretrekker hønsehauken å bosette seg i gammel furuskog. I reviret må det være områder med god tilgang på byttedyr. Det er heller inga ulempe å bo nær en søppelplass der kråkefugler samles, for både skjur, nøtteskrike og kråke blir tatt året rundt. I første del av hekketida blir en god del gråtrost tatt.
Når det er dårlig tilgang på byttedyr, ser det ut som om haukene trekker bort om vinteren, men som oftest holder de seg i området sitt heile året, og om vinteren dukker de ikke så sjelden opp på jakt etter skjur like innpå husveggene. Ved reiret viser de seg vanligvis fra midten av februar. Tidligste reirobservasjon jeg har er 07.02. (1999).
I reirbyggins- og eggleggingstida er haukene svært vare for forstyrrelser. Flere ganger har hogst 50 – 200m unna reiret i denne tida fått dem til å gi opp hekkinga. Når ruginga har pågått ei tid, tåler fuglene mye mer. Et eksempel: Mastene til høgspentlinja opp lia på Nestby ble frakta med helikopter. Stålkonstruksjonene subba nærmest tretoppene over haukreiret, og bråket var infernalsk hver gang helikopteret fløy over, men hauken trykte i reiret, og ungene kom på vingene. To par har også tolerert trafikk på skogsveg like ved reiret.
Men dette betyr slett ikke at hønsehauken har vennet seg til menneskelig aktivitet, og i dag er det skogavvirkning som er den store trusselen mot arten. Haukene er avhengige av gammelskog, og vi veit at krefter er i sving for å få skogeierne til å hogge nettopp denne skogtypen som ”bare står og råtner”, som det heter. Da hjelper det lite at fuglene er freda!
Når skogen blir hogd ned, flytter haukparet, men helst så kort som mulig, for de vil gjerne holde seg i samme område i generasjon etter generasjon. Jeg har fulgt ”et par” (sannsynligvis mange par) fra ca 1963 og sett hvordan de i etapper ble pressa til å flytte bortimot 2 km etter hvert som husbygging, snauhogst, trafikk og reirplyndring gjorde livet vanskelig. På denne tida ble i alle fall 10 forskjellige reir bygde. Nå er skogen haukene bodde i gjennomhogd på kryss og tvers, og etter 1998 har de ikke hekka. Paret prøvde seg våren 2003, men før reiret var pynta ferdig, kom naturligvis en kar med motorsag og henta seg 12 –15 furuer ca 80 m fra reiret. Dermed var den hekkinga spolert.
Hønsehaukrevira ligger med jamne mellomrom langs fjorden og oppover dalen, og et par har gjerne flere reir å velge mellom inne i området sitt. Av og til kan enkelte par kile seg inn mellom de etablerte para, og avstanden mellom dem blir da så liten at det fører til krangel og ”luftkamper”. I 1974 var avstanden mellom to reir ikke mer enn vel 2 km.
For å finne ut hvordan det står til med hønsehauken i Nordland, blir nå alle kjente reir plotta inn på kart og kontrollerte hvert år. I Saltdal er 10 – 12 reirområder funnet til nå. Sannsynligvis er det fremdeles noen som ikke er registrerte.


Spurvehauk, Accipiter nisus.

"Tettinghauk" (SR).
Spurvehauken er en av de få fugleartene som har greid å ta i bruk gamle plantefelt. Sjøl i en granåker finnes det nemlig trær med tverrkrok på stammen eller unormalt tjukke greiner, og dette kan utnyttes som underlag for et reir der 4-5 unger kan vokse opp. Men rundt plantefeltet må det være lauv- og blandingsskog med et rikt fugleliv. Spurvehauken hekker også i furuskog, naturligvis.
Spurvehauken er den vanligste rovfuglen i skogområda, og den hekker oppover heile dalen; også i Junkerdalen. Den treffes av og til på jakt i fjellbjørkskogen.
En spurvehaukunge som ble ringmerka på Medby våren 1981, ble kontrollert i Darmstadt i Tyskland høsten 1982. Det gir oss et hint om hvor ”våre” spurvehauker kan dra om vinteren. Mange spurvehauker overvintrer.


Musvåk, Buteo buteo.

Musvåken hekker i lite antall langs kysten i Nord-Sverige, og enkelte ganger kommer fugler nordvestover til Saltdal også. Eksempelvis ble en musvåk som var merka som unge i Ångermanland våren 1961 funnet på Storjord i september s.å.
I 1961 og 1962 hekka et par i et gammelt fjellvåkreir på Nordnes (K.Nordnes pers.medd.).
11. mai 1990 ble en musvåk sett over Høyjarfallmoen. Samme våren så Harry Henriksen (pers.medd.) en musvåk som sannsynligvis hekka øverst i Junkerdalen. På samme sted ble et par sett den 10. juni 1994 (T.E.Kristiansen og M.Eggen pers.medd.).
19. juli 2005 jakta en musvåk over Nonshaugen ved Vassbotnvatnet. Kanskje hekka den i området?


Fjellvåk, Buteo lagopus.

"Fjellglea" (SR).
I smågnagerår er fjellvåken den vanligste rovfuglen hos oss. Den kommer trekkende i overgangen april/mai. Tidspunktet varierer en del.
Førsteobservasjoner i 32 år mellom 1963 og 2004: 13.04. til 08.05. Gjennomsnittlig: 25.04.
Trekket kan foregå i ei veke eller to.
Den kvasse fjellryggen fra Tangodden over Fiskvågfloget – Risnakken – Nestbyfjellet virker som en trekkleder både vår og høst. Både formen på landskapet og oppvinden som ofte finnes her, får rovfugler som fjellvåk, ørner og hauker til å følge denne formasjonen. De er da lette å se.
I ekstremt dårlige smågnagerår (f.eks. 1996 og 2003) er det så godt som ingen fjellvåker å se. Det hender enkelte par pynter reiret , men de gir fort opp når de innser at matsituasjonen er håplaus. De åra markmus og gråsidemus myldrer over alt, er situasjonen en heilt annen. Da hekker fjellvåkpara temmelig tett og nærmest fra fjære til fjell, og de kan legge reira sine i små skrenter, i bratte bakker, i steinbrudd og trær – og naturligvis i de bergveggene som brukes nesten hvert år.
Jeg har funnet flere reir ca 1020 m o.h., men ser ikke bort fra at de kan plasseres høgre. Eggleggingstidspunktet varierer, og det kan være unger i reir langt ut i august. De fleste flyger ut sist i juli.
Hagemann skreiv at han m.a. fant fisk i fjellvåkreir, og at en fjellvåk ble skutt da den kom ”roende” i land med en laks på 3-3,5 kg som den hadde tatt i elva (19. mai 1888).


Kongeørn, Aquila chrysaetos.

Kongeørnbestanden har vært temmelig stabil i mange år, og vanligvis hekker 7 par i Saltdal. Det er ikke plass til flere langs hoveddalføret og i sidedalene. Nye fugler må da eventuelt busette seg i fjellet. Det gjorde et par i 2002, så dette året gikk 8 par til hekking. Det samme skjedde i 2003 og 2004. Ett revir i Fauske og ett i Skjerstad når delvis inn i kommunen vår.
I tillegg til de hekkende para kommer en liten ”flytende bestand” som består av ungfugler og voksne uten make. Når individ fra de faste para omkommer, rekrutteres derfor fort en ny partner fra disse streiferne. Et eksempel: Sommeren 1999 ble ei kongeørn skutt i reirområdet sitt på Sundby. (!) Allerede vinteren 2000 hadde den igjenværende fuglen fått seg ny make.
Et ørnpar trenger et stort område, og hos oss har det vært fra 7 til 13 km mellom de bebodde reira. (Avstanden fra kongeørnreir til havørnreir har jeg derimot målt heilt ned til bare 1,7 km! At dette går bra, kommer naturligvis av at de to artene har litt forskjellig kosthold.) Alle kongeørnpara har flere reir å velge mellom innafor området sitt. Avstanden mellom disse reira varierer fra 0,5m til 4,5 km!
Enkelte par skifter reir ofte. Andre kan bruke samme reiret i flere tiår i trekk for så plutselig  å velge et gammelt reir som ikke har vært i bruk på 20-30 år.
Kongeørnene bosetter seg vanligvis i skogområder mellom 200 og 300 m o.h. Ett par har 4 reir mellom 300 og 400 m o.h. To reir like utom kommunegrensa er plasserte 500 m o.h., akkurat i skoggrensa. Våren 2002 ble et par funnet hekkende mellom 600 og 700 m o.h. (Jim Kristensen, pers.medd.).
Hekkesuksessen varierer svært, og det er tilgangen på småvilt som er avgjørende for resultatet. I 1997 var det vellykka hekking i bare to (tre?) av områda. I 1998 kom ungene på vingene fra 5 reir, og i de fleste reira var det to unger. År 2000 vokste det igjen opp bare to (tre?) unger. 2003 var også et svært dårlig år.
Noen av ørnpara hekker like ved veger og bebyggelse. De har vennet seg til ferdselen og tåler utrolig mye. Andre er mer sky og bor langt fra folk. Om disse blir forstyrra i eggleggingstida, forlater de lett reiret. Hogst, isfiske, tullkjøring med snøscooter o.likn. har flere ganger ødelagt hekkinga. To par har dessuten i flere år blitt plaga med at ”noe” klatrer opp og tar ungen i reiret (folk? rovdyr?). I 2003 ble 4 hekkeforsøk stoppa av rovdyr, sannsynligvis.
Våren 2002 begynte et par som vanlig å bygge på reiret sitt i ei furu, men av en eller annen grunn (sannsynligvis motorisert ferdsel inn mot reirtreet) forsvant de fra området. Noen dager etterpå ble reiret overtatt av et havørnpar! De fikk 2 unger der.
To av ørnpara har flere ganger starta egglegginga allerede omkring 06. mars! Det betyr at ungene kan flyge fra reiret ca 01. juli. De fleste flyger ut to-tre uker seinere. I 2005 var det en unge som forlot reiret så seint som 12. august. 07. desember så jeg den igjen sammen med foreldra ikke langt fra reirplassen. Det er forresten ikke uvanlig å se voksne fugler sammen med årsunger utover seinhøsten. Det tar nok lang tid å lære å jakte sjøl. Vanligvis er ungfuglene ”jaga heimefra” når de voksne innleder hekkinga i februar/mars året etter.

Hare har vært det vanligste byttedyret i de kongeørnreira jeg har kunnet undersøke. Den er tung og blir delt i to før den flyges inn. Andre byttedyr jeg har funnet er rype, gråtrost, ramn og røyskatt. Mår er blitt tatt regelmessig de siste åra. Harry Henriksen (pers.medd.) så en gang at kongeørna flaug inn på reiret med en katt! 01. desember 2000 ble Frode Aronsen i Junkerdalen vitne til at ei kongeørn tok katten hans (NF). Mer sjelden tar kongeørna hund, men i januar 2002 ble en hund angrepet og skadd av ørn i Botnvatn (AN). I et reir øverst i dalen fant Espen Dahl (pers.medd.) rester etter m.a. småfalker, haukugle, røyskatt, mår og rev. Det kan være i år med liten tilgang på vanlig bytte som hare og ryper at slike byttedyr blir tatt, men en kan heller ikke se bort ifra at enkelte par kan spesialisere seg på andre rovdyr. Funnet viser i alle fall tydelig at rovdyr beskatter hverandre innbyrdes, et forhold som både Yngvar Hagen og Edvard K. Barth i si tid oppdaga og skreiv om. At småfalker blir tatt, viser at kongeørna må være en utrulig rask og effektiv jeger.
Rester av sau og lam ligger ofte på reirkanten. Disse restene forsvinner ikke like fort som mindre dyr, men blir liggende nærmest i vekesvis. Det kan derfor se ut som om sau er vanlig byttedyr, men det dreier seg aldri om mer enn et halvt til toppen to lam pr. reir pr. år. Når det da også viser seg at saurestene like gjerne stammer fra omkomne dyr som fra ørndrepte, så blir ikke skaden kongeørna gjør særlig stor. Rester etter reinkalv har jeg funnet bare en gang.
Fred Arne Olsen og Ulf Moland (pers.medd.) så en gang at kongeørna slo ned på et lam. Typisk nok var lammet skada i en fot og svært bevegelseshemma, noe som ofte utløyser aggresjon og angrepshandlinger fra rovdyr. Et lam som gikk seg fast i ei myr på Sundbyfjellet sommeren 1999, ble av samme grunn angrepet av kongeørn.
I Vik ble flere lam tatt av ørn (?) våren 2000. Fuglen viste svært unormal oppførsel, for den spiste bare litt av et par lam og lot de fleste ligge heile igjen. Normalt ville ei ørn ha drept bare ett dyr. Kanskje dreide det seg her om en ikkehekkende fugl, (sannsynligvis ei gammel ørn som nettopp hadde mista ungen), for på denne årstida ville den ellers ha tatt byttet med seg til ungen i reiret. Fugler som gjør slik skade som dette, kunne med fordel ha blitt tatt ut. Men da må en naturligvis være sikker på at en tar det rette individet! Som motvekt mot dette: Like ved et av reira går det hvert år sauer og beiter i god ro, også om den voksne fuglen sitter i reiret og ser på.
12. oktober 1996 fant Gaute Dahl ei død kongeørn på Skaitiaksla. Ikke så merkelig, kanskje, men ørna var drept av gaupe ved et reinkadaver! Obduksjonen viste tydelige bittmerker i fuglen som var slengt ned i en bekkdal etter kampen. Den var ikke påspist, så gaupa hadde tydeligvis bare kvitta seg med en konkurrent ved kadaveret.
Vi veit sikkert at en av de beste reirplassene kongeørna har i kommunen har vært i bruk i over 100 år, sannsynligvis i hundrevis av år. Ørnparet som hekka der for nær 130 år sida kom i fokus da ei 3 – 4 år gammel jente, Jensine Fredrikke Jensdatter Berghulnæs, kom bort om kvelden den 01. juli 1873. Mye folk leita etter henne. For sikkerhets skyld ble også ørnreiret undersøkt(!), men jenta ble aldri funnet. 6 år etter begynte så Aksel Hagemann å fantasere om at ørn kunne ha tatt henne. Han skreiv: ”Noget sikkert Bevis for at Ørnen har bortført Småbørn har man ikke herfra, men for 6 a 7 Aar siden kom i Berghulnæs et lidet Barn bort under Omstændigheder, som gjør det rimeligt at antage, at Kongeørnen har været Røveren”. I boka ”Ørnen – en barnerøver” tar Per J. Tømmeraas opp m.a. denne forsvinninga og viser at kongeørna neppe kunne ha stått bak at jenta forsvant.
Den 08. mars 1997 fløy to unge kongeørner nordover langs Risnakken og Fiskvågfloget. Den ene hadde reimer på beina!


Fiskeørn, Pandion haliaetus.

I følge Hagemann hekka fiskeørna i Saltdal på 1800-rallet. I dag opptrer arten kanskje bare som en sjelden streiffugl
. Tre ganger, 28. mai 1978, 23. mai 1988 og 29.juli 2006 har jeg sett fiskeørn ved Rognan.
Alfred Jansen fortalte at han av og til så fiskeørn ved Tveråvatnet. Også Per Henrik Bakke (pers.medd.) har sett fiskeørn der flere ganger; sommeren 2000 var det to fugler som fiska i vatnet.


Tårnfalk, Falco tinnunculus.

Tårnfalken ser vi helst i smågnagerår, og heller ikke da er den vanlig. Flere par ble observerte innover fjella på østsida av dalføret i lemenåret 2001. Forholdsvis mange tårnfalker ble sett våren 2005.
  Arten hekker både i kråkereir i trær og i bergvegger. I 2005 tok den i bruk en fuglekasse på en hyttevegg på Myrland. (LRSK Nordland). I 1998 fant jeg den i et berg der jaktfalken har hatt tilhold i generasjoner. Av og til kan den bosette seg i forholdsvis kort avstand fra kongeørnreir. Den konkurrerer ikke med ”kjempa” om maten og blir tolerert. Sjøl om tårnfalken også mobber ørn, så er den ikke på langt nær så aggressiv som dvergfalken.


Dvergfalk, Falco columbarius.

Dvergfalken kommer trekkende vanligvis mellom 03. og 10. mai, omtrent på samme tid som trostene.
Førsteobservasjoner i 22 år mellom 1975 og 2003: 21.04. til 17.05. Gjennomsnittlig: 05.05.
Den er den vanligste falken hos oss, og bosetter seg både nede i dalbotnen og i snaufjellet, i alle fall opp til ca 700m o.h. Vanligst er den i fjellbjørkskogen. Der tar den i bruk gamle kråkereir. Et solid kråkereir i Sørdalen i Skjerstad var vekselvis bebodd av tårnfalk og dvergfalk i mange år. Rundt slike reir kan vi av og til finne flere gråtrostpar bosatt, nærmest som i små kolonier.
Av og til bor dvergfalken i samme bergveggen som ramn, noe som er plagsomt for begge (for eksempel Saksenvik 1994. Hver gang ramnen flaug inn mat til ungene, ble den mobba så hardt at den nærmest måtte krype nedover grasbakken før den kom seg på vingene.). Dvergfalken går heller ikke av vegen for å plage store rovfugler, og jeg har sett at den i rasende fart har forfulgt både kongeørn og hønsehauk heilt inn på reiret deres!
Når flokker med bjørkfink, piplerker og trost i september/oktober trekker sørover gjennom fjellskogen, henger det gjerne en dvergfalk på slep. Den kan da flyge i matfatet sitt på trekk sørover.
En del fugler trekker sannsynligvis mye seinere. Enkeltindivid på tur sørover ble sett 06.10.2004, 15.10.2000, 17.10.1998 og 20.10.2001.


Jaktfalk, Falco rusticolus.

Jaktfalken er en vanskelig og tidkrevende art å følge med. De få para vi har, bosetter seg som oftest i avsidesliggende områder, og de flytter til nytt reir nesten hvert år. Reviret er stort, og det kan være ei halvmil mellom alternative reir!
Jaktfalken er standfugl i fjellet, og om vinteren finner den da ikke stort anna enn ryper og hare. I 1970- og 80-åra var rypebestandene så små at falkene hadde vansker med å finne nok mat til å kunne hekke. Mangel på brukbare reirplasser kan også ha virka inn på hekkeresultatet. Men fra ca 1997 hadde arten sannsynligvis  noen gode år både i Salten og i Rana. I flere reir vokste det opp både tre og fire unger.
Jaktfalk og kongeørn konkurrerer om maten, og der begge finnes, må falken trekke vekk. Jeg har likevel funnet den hekkende bare 3 km unna bebodd kongeørnreir.
Streiffugler kan treffes til alle årstider både i fjellet og ved fjorden. Unge jaktfalker samles ved Saltstraumen hver vinter for å jakte på alkekonger, måser og ender (Th.E.Kristiansen, pers.medd.).
Ca 08. mars 1977 ble en hare tatt av jaktfalk i Skaiti. Mens fuglen satt på byttet, ble den angrepet og drept av ei gaupe. Falken ble funnet av et jaktlag som forfulgte gaupa (J.Etterlid, pers.medd.).


Vandrefalk, Falco peregrinus.

”er her sjelden, skjøndt den undertiden hækker”, skreiv Aksel Hagemann. Han brukte lokalnamnet ”Ryphauk”. Vi kan vel gå ut ifra at dette namnet ble brukt på begge storfalkene.
Den katastrofale nedgangen som ramma vandrefalkbestanden i 1950- og 60-åra, utrydda også de fuglene som fremdeles måtte finnes i Saltdal. De siste åra har bestanden tatt seg opp langs kysten, og enkelte par har igjen begynt å hekke i innlandet.
Sommeren 2001 fant Karl-Birger Strann (pers.medd) et par i en nabokommune. De har hekka der hvert år etterpå. Ettersom arten er svært revirtru, kan vi vente at falkene vil hekke der i åra framover. De jakter av og til inn i Saltdal.


Lirype, Lagopus lagopus.

Fjellrype, Lagopus muta.

"Skogryp" og "Fjellryp" (SR).
Det foreligger en del dokumentasjon på at det i tida omkring og etter 1900 var heilt andre viltmengder enn i dag: Hans Jansen (pers.medd.) forteller at bestefaren hans dreiv rypefangst langs elva på Medby. Ennå etter krigen var det godt med ryper langs elva i Lia (K.Kristensen, pers.medd.). Det må vel nå være mange tiår siden noen så ryper i dette terrenget.
Håkon Hansen, Skaiti, skriver (1979): ”Min bestemor fortalte at hun som småjente kunne huske at de til påske et år hadde to hele tønner med saltede ryper. Det må ha vært kolossale mengder av vilt her i gamle dager”.
Amund Hetland (ca 1900) nemner at det ble solgt ca 5000 ryper pr. år i Saltdal.
I Kjemåområdet var utbyttet pr. mann ca 800 ryper pr. år. Sesongen 1940/41 fanga 3 mann 2800 ryper ved Balvatnet (Ø.Overrein 1979).
Ennå i 1960-åra var lirypa forholdsvis tallrik. Tellinger jeg har gjort i m.a. Nydalen viser tilbakegang de siste 40 åra.Fjellrypa  har kanskje greid seg noe bedre enn lirypa.
Småviltbestandene svinga naturligvis før også. I følge Sommerfelt var for eksempel 1822 og 1823 svartår. Men den gangen nådde en aldri ned på slike botnnivå som i dag, og bestandene tok seg alltid opp igjen etter et år eller to.
Den langvarige nedgangen i rypebestanden kan skyldes faktorer vi ikke kjenner. Kollisjon med kraftledninger og div. menneskelig virksomhet ellers, i første rekke jakt, er heilt sikkert en medvirkende årsak. Nå hevder jegerne ofte at de bare høster av noe de kaller ”naturens overskudd”, og at jakta ikke betyr noe som helst for bestanden. Men i naturen er det aldri noe overskudd. Ingen ting går til spille. Og det er klart at ingen bestand tåler å bli redusert med opptil 50 – 60% hver eneste høst. Da går det bare en veg. Jeg synes også at det bør legges vekt på ”den sekundære effekten” som følger med når rypene blir skutt vekk. For både li- og fjellrype er basisføde for dyr som kongeørn, jaktfalk, hubro og andre predatorer. Mangel på ryper fører til at disse dyra dør eller må gå over på andre arter. Dermed fører jakt til ei utarming av dyrelivet generelt. I Sverige er det påvist at hekkesuksessen hos jaktfalk er mye dårligere i områder der det blir drevet rypejakt enn i nasjonalparker der slik jakt ikke forekommer (Ulla Falkdalen).
Hadde nå jakta, som i gamle dager, vært nødvendig for å overleve, skulle jeg ikke ha sagt noe, men denne ødeleggende virksomheten drives i stor grad bare for moro skyld. Med jakta følger også mye faunakriminalitet, og det er ikke få ugler, rovfugler og andre freda arter som blir plaffa ned med vitende og vilje, eller mer uforvarende p.g.a. dårlig artskunnskap.
Og tru endelig ikke at ”jakta” er over om skytevåpna legges bort etter 01. mars. Nei, da skal ”bikkjene” trenes og prøves. Hundene slippes laus i terrenget der de i timesvis jager og stresser rypene som er i gang med å finne seg revir og make.


Orrfugl, Tetrao tetrix.

"Småørr" (SR).
For 40 – 50 år sia var orrfuglen en vanlig art. Fuglene samla seg i flokker som beita i bjørketoppene oppover alle lier. Om våren fyltes dalen med buldringa fra hundrevis av spillende orrhaner. Plasser fikk namn etter fuglene som samla seg der, for eksempel Ørrsletta og Ørrgarden.
I dag er situasjonen en heilt annen. Orrfuglen er blitt svært fåtallig. Lytter vi godt en mild maikveld, kan vi kanskje høre en enslig hane som spiller oppi lia, men gamle dagers ”buldrekonserter” er over.
I Danmark forsvant orrfuglen for godt omkring 1996-97. Leveområda til fuglene ble oppdyrka eller tilplanta med gran. I Sverige er arten i sterk tilbakegang. Der er det også biotopendringer, særlig granplanting og igjengroing av åpne heier, som er årsaken. Ingen veit vel sikkert hva tilbakegangen hos oss skyldes.


Storfugl, Tetrao urogallus.

”Tjäder. Gamle gubber brukte det svenske navnet på tiur” (SR).
Storfuglen trives best i riktig gammel skog. Nå er det visstnok ikke økonomisk lønnsomt å la skogen passere hogstklasse IV og V. Dermed blir skogbruket en trussel mot storfuglbestanden. Der en har gått over fra plukkhogst til bestandsskogbruk med flatehogst og tilplanting med gran, har alltid bestanden av storfugl fått en knekk.
Jeg har ingen tellinger som viser nedgang i Saltdal, men skal en tru det Hagemann skreiv om mengda med tiurer på div. leiker om våren, så er det klart at vi sitter igjen med bare små rester av bestanden også hos oss. En liten detalj: Den tiurleiken jeg tilbrakte mange netter på våren 1973, ble omgjort til hogstflate og tilplanta med gran sist på 1990-tallet.
En annen trussel mot storfuglen er tjuvjakt, og i en del avsides områder i kommunen har det blitt drevet ulovlig spilljakt heilt opp til de siste åra.
Vil vi ta vare på storfuglbestanden, må vi ta vare på gammelskogen. I kommunen må vi være villige til å verne både rike lauvskogsområder og barskog, og for å ta vare på det biologiske mangfoldet, må avvirkninga av skog planlegges på en heilt annen måte enn i dag. Dette krever samarbeid mellom grunneiere, og kunnskap langt utover det å bare meie ned rubb og rake innafor hver enkelts eiendomsgrenser.
Hagemann skreiv at tiuren begynner å spille omkring 04. april. I 1980 observerte jeg spillende tiur i Sundbymarka allerede 03. mars, men fart i leiken blir det ikke før i slutten av april. Etter hvert som nettene lysner utover våren, blir ”midnattspausen” i spillet kortere og kortere, og natt til 08. mai 1973 noterte jeg sammenhengende spill fra kl 21.30 til kl 06.10. Dette året var det røyer på leiken i alle fall mellom 06. og 13. mai. Paring ble sett 08. mai.
Krysning mellom orrfugl og storfugl er ikke uvanlig. Først i september 1981 gikk f. eks. en ”rakkelhane” omkring mellom husa på Høyjarfallmoen. Fugler med unormal oppførsel om våren observeres også nå og da; f. eks. røy ved flyplassen på Rognan i mai 1976 og tiur på Høyjarfallmoen sist i mai 1979.


Åkerrikse, Crex crex.

På grunn av endringer i landbruket har åkerriksa forsvunnet over store deler av Europa. Hos oss var den aldri vanlig, men Hagemann skreiv at den hekka hist og her nederst i dalen før 1860. Collett (1921) skreiv at åkerriksa ”træffes – endnu et og andet aar i Saltdalen-”.
Arten er ikke hørt de siste åra og må reknes som utdødd hos oss.


Sivhøne, Gallinula chloropus.

Ei sivhøne ble sett ved brua over Vikelva den 06. mai 1977, og ei holdt til i Fiskvågvatnet den 28. april 2002.


Sothøne, Fulica atra.

Sothønebestanden har økt i Norge, og arten er nå funnet hekkende spredt nordover til Lofoten og Sør-Troms (K.-B.Strann, pers.medd.). Første hekkefunn i Bodø i 2000 (T.E.Kristiansen, pers.medd.).
Hos oss opptrådte den som streiffugl i 1970- og 1980-åra. Deretter var den borte heilt til etter tusenårsskiftet. Kjente observasjoner av enkeltindivid:
Fiskvågvatnet 28. – 29. juni 1968.
Fiskvågvatnet 12. mai 1974.
Buvika 16. mai 1975.
Rognan – Nygård 24. januar til 15. april 1976.
Rognan 27. april 1977.
Fiskvågvatnet 12. – 25. mai 1983.
Fiskvågvatnet 24. mai til 10. juni 1984.
Fiskvågvatnet 01. juni 2002.
Utom Rognan 22. mai 2004 (G.Rofstad).


Trane, Grus grus.

Tranebestanden har hatt ei positiv utvikling i Norge, og i Rana har traner hekka hvert år siden 1993. I 1999 ble 3 par sett (K.A.Meyer). Arten hekker dessuten fast noen mil inne i Sverige. Likevel er bare noen få traner sett i Saltdal: Hagemann skreiv at et individ ble sett på Nordnes ca 1865. 3 traner ble sett ved Østerdalsvatnet 14. august 1976 (A. og K.J.Olsen).
Enkeltindivid ble sett over Nestby 07. mai 1977, over Pothus 06. mai 1979 og over elva ved Saltnes 08. juli 1994. 07. mai 2001 gikk ei trane uti fjæra utom Skansøyra. Gunnar Rofstad så 4 traner på Røkland 12. juni 2005.


Tjeld, Haematopus ostralegus.

Som en av de tidligste trekkfuglene dukker tjelden opp sist i mars.
Førsteobservasjoner i 32 år mellom 1973 og 2004: 12.03. til 03.04. Gjennomsnittlig: 25.03.
Utover i april er Skansøyra samlingsplass for tjeld. Seinere sprer de seg utover og hekker langs alle strendene. Tjelden hekker også på grusøyrer i Saltelva (i allefall til Os) og ellers i innlandet, og den blir forholdsvis ofte sett på dyrkamark langt oppover dalen; en sjelden gang også på myrer og ved vatn i høgereliggende skogområder (f. eks. Storgraddisvatnet og Fuglemyra vest for Rusånes).
Den venner seg lett til folk og hekker f. eks. på taket av idrettshallen på Rognan, på vegkanten i Øksengård, midt ute på fotballbaner og i potetåkrer, på pergolaen på bygdetunet osv.
Flere steder har folk satt opp ”rugekasser” på påler i fjæra, og tjelden tar dem villig i bruk.
En delvis albin tjeld ble sett på Skansøyra fra 1973 til 1988. Fuglen var ringmerka og kan ha vært på Øyra lenge før 1973. Den ble altså minst 16 år gammel. Den ble også sett i Saksenvik.
En tjeld som jeg ringmerka som unge i Botn i juni 1976 ble funnet ihelkjørt i Somannvika våren 1982, og en fugl merka som unge i Botn våren 1980 ble funnet død ved Narvik i mai 1984.


Sandlo, Charadrius hiaticula.

"Sandspir" (SR).
Sjøl om sandloen er en hardfør fugl som kan treffes høgt til fjells, så kommer den forholdsvis seint til fjordbotnen på vårtrekket. I 1992 dukka riktignok to-tre individ opp allerede 13. april, men dette er ikke vanlig, og observasjonen blir holdt utafor tabellen under.
Førsteobservasjoner i 25 år mellom 1973 og 2001: 08.05. til 06.06.Gjennomsnittlig: 22.05.
Før presset på Skansøyra ble alt for stort, så hekka sandloen der. Typisk nok ble det siste reiret jeg fant der radert bort av en fyllegjeng som ”feira” St.Hans.
Jeg har ikke sett sandlo på grusøyrene langs Saltelva. Sannsynligvis hekker den nå bare i fjellet. Der kan den være forholdsvis vanlig på karrige områder med kort vegetasjon. Jeg har funnet den med unger på flytjord og grusflater opp til ca 1060 m o.h.


Boltit, Charadrius morinellus.

Boltiten er ikke vanlig, og en kan gå mye i fjellet på forsommeren uten å bli var den. Opp gjennom åra har jeg likevel gjort funn av både egg og unger over skoggrensa i de fleste fjellområda i kommunen.
Boltiten er sjelden å se på trekket. Fra Skansøyra har jeg to observasjoner: 3 individ 28. mai 1975 og en liten flokk 16. mai 1987.


Heilo, Pluvialis apricaria.

Det ser ut som om heiloen trekker opp i fjellet med det samme den kommer om våren. Fra midten av mai etablerer para seg på de barflekkene som finnes. I 1999 traff jeg enkelte par i fjellet allerede 05. mai, og etter den snørike vinteren 1997 var det mye heilo innover fjella den 17. mai.
Seinere kan vi treffe flokker med heilo nede på Skansøyra (f. eks. 50 individ sett 29. mai 1975.) Disse fuglene kan holde seg her og på åkrer oppigjennom dalen til ut mot midten av juni. Dette er kanskje fugler som skal videre nordover.
Heiloen er forholdsvis vanlig i fjellet, men i mange områder er bestanden mindre enn for 20 – 40 år sida. Ved Sauvatna var det tett bestand sommeren 2001.


Vipe, Vanellus vanellus.

Fram mot 1970-åra økte vipebestanden, og par og småflokker kunne treffes på våt- og dyrkamark oppover dalen og på myrer heilt opp i fjellbjørkskogen. Kåre Nordnes fant f. eks. 3 kull på Fuglemyra ca 350 m o.h. vest for Rusånes i 1974.
De siste 10 åra (ca) har vipa igjen blitt mer fåtallig. Den er forsvunnet som hekkefugl på åkrene nederst i bygda, men holder fortsatt stand ved dyrkamark i Junkerdalen og på fjellmyrer. Tilbakegangen kan ellers merkes over heile Skandinavia (NOF)
Vipa dukker forholdsvis tidlig opp om våren. Været har mye å si for tidspunktet som varierer svært, fra 19.02. i 1994 til 24.04. i 1995. Gjennomsnittlig førsteobservasjon i 25 år mellom 1973 og 2001: 08.04.
1 individ satt ved osen av Saltelva 22. november 1997.


Dvergsnipe, Calidris minuta.

Ett individ ble sett sammen med temmincksniper på Skansøyra den 01. juni 1977.


Temmincksnipe, Calidris temminckii.

Under vårtrekket i overgangen mai/juni blir enkeltindivid og småflokker sett ved osen av Saltelva. Av og til driver de også med fluktspill. Før hekka noen få par i strandenga der, men nå er området såpass ødelagt og trafikkert at dette er umulig.
Fuglene setter snart kursen mot fjellet; til grassletter, tørre myrer og breddene langs stilleflytende fjellelver.
Ingen steder er temmincksnipene tallrike, men fuglene kan ha små kolonier her og der og er spredde utover i de fleste fjellområda, slik at atskillige par hekker i kommunen.
Førsteobservasjoner på Skansøyra i 30 år mellom 1973 og 2004: 14.05. til 09.06. Gjennomsnittlig: 26.05.


Fjæreplytt, Calidris maritima.

Rundt 1820 opptrådte fjæreplytten i flokker i strandkanten om vinteren (Sommerfelt). I dag må vi helst ut til grunne fjæreområder ved Fauske for å finne overvintrende fugler. Vi ser sjelden fjæreplytt på trekket.
Fjæreplytten hekker svært fåtallig og bortgjømt i fjellet. Det ser ut som om den foretrekker høgtliggende flyer med grus og stein der det vokser lite og marka gjerne er overrisla med smeltevatn. Den kan også treffes i rullesteinsområder. Kåre Nordnes fant reir ved Namnlauselva på Saltfjellet 02. juli 1961. Jeg har truffet den med unger m.a. ved Semskvatna (ca 1030 m o.h.) og ved Semskelva, ved Straitesjavrre, i Skärrimvagge og i Lappflyttarskardet.
Svært få fjæreplytter ble observerte i de vestlige strøka på Saltfjellet ved de ornitologiske undersøkelsene som foregikk der sommeren 1975 (Moksnes og Vie).


Myrsnipe, Calidris alpina.

Sjøl om namnet myrsnipe er godt kjent, så har nok de færreste saltdalinger sett fuglen. Den er nemlig svært så fåtallig hos oss. Ingen store flokker dukker opp på høsttrekk (3 individ sett på Skansøyra 13. august 1974 og 30. september 1994). Bare om våren viser den seg noenlunde regelmessig. Noen få individ innfinner seg gjerne på Skansøyra i slutten av mai.
Førsteobservasjoner i 18 år mellom 1973 og 2004: 14.05. til 01.06. Gjennomsnittlig: 22.05.
Myrsniper som sannsynligvis hekka har jeg sett på enkelte fjellmyrer, f. eks. Semska-Stødi og ved Rosna, Nilstjønna og Beritvatnet.


Sandløper, Calidris alba.

Dette er en høgarktisk vadefugl som vanligvis trekker langs kysten. En sjelden gang kan den forville seg inn i landet. Jeg så  for eksempel to individ i Verdalen (Nord-Trøndelag) i september 1967.
I Klungsetvika på Fauske ble enkeltindivid sett både høsten 2000 og 2001 (T.E.Kristiansen, pers.medd.) Ingen andre innlandsfunn er publiserte fra Nordland.
18. juli 2001 så Hanne Etnestad en ungfugl på Skansøyra (pers.medd.).


Fjellmyrløper, Limicola falcinellus.

En fjellmyrløper ble sett på Skansøyra om morgenen den 02. juni 1973. Den gikk ytterst i fjæra sammen med m.a. temmincksniper, myrsniper og sandlo.


Brushane, Philomachus pugnax.

Brushaner blir sjelden sett på trekket, men enkelte år kan småflokker komme innom Skansøyra både vår og høst (15 individ den 02. august 1974, 20 individ den 12. august 1979). I 1982 dukka en hunnfugl opp på Skansøyra allerede 05. april. Den var på stedet i alle fall til 17. mai.
Spillplasser finnes i mange fjellstrøk på begge sider av dalføret, m.a. ved Krokvatnet, Gullurvatnet, Kvitbergvatnet, Semska-Stødi, ved Trollnesåvatnet, Sauvatna, Nilstjønna og Beritvatnet. Som oftest er bare noen få fugler samla, men ved Nilstjønna, der det er en fin spillplass oppå en haug, så jeg 8 hanner i spill den 24. juni 1991 og mellom 15 og 20 hanner den 13. juni 1992. Ved en del av spillplassene har jeg funnet hunfugler med egg og unger.
Somrene 1977 og 1979 ble både hanner og hunner sett på øya ved Saltnes. Da jeg padla forbi, viste hunfuglene tydelige tegn på at de hadde unger.


Kvartbekkasin, Lymnocryptes minimus.

Dette er en svært sjelden art, og fra nyere tid kjenner jeg bare to observasjoner: Ett individ i Semska-Stødi naturreservat 22. juni 1969 (Mikaelsen, Høiberg, Schille). Ett individ på Skansøyra 25. oktober 1985 (F.Sortland).


Enkelbekkasin, Gallinago gallinago.

Enkelbekkasinen kan vi treffe i de fleste myrstrøka i kommunen, men den går sjelden over vierregionen. Arten er på langt nær så tallrik som før, dessverre.
I reir i Nestbyholmen i 1969 og 1970 ble bare to av fire egg klekte. De andre var uten foster.
Enkelbekkasinen kommer på vårtrekket i overgangen april/mai.
Førsteobservasjoner i 35 år mellom 1963 og 2004: 14.04. til 15.05. Gjennomsnittlig: 02.05.
Høsten 2004 oppholdt en enkelbekkasin seg i Nestbyholmen til ut oktober måned.


Dobbelbekkasin, Gallinago media.

I 1880-åra ble dobbelbekkasinen observert av Hagemann, men han skriver at den var ”kun yderst sparsomt forekommende”.
I Rana ble et reir funnet ved Bjøllånes i 1976 (S.Karlsen). For å få rede på hvor utbredt dobbelbekkasinen var i den kommunen, satte Rana ZF i gang leiting spesielt etter arten. De fant 4 forskjellige spillplasser og observerte mer enn 30 fugler i alt. (J.Kristensen 1998).
De siste åra er det også funnet spillplasser i Valnesfjord (K.-B. Strann pers.medd.). Våren 2002 ble flere fugler sett her (T.E.Kristiansen).
Ved Østerdalselva, like vest for grensa mellom Skjerstad og Saltdal, ble enkeltindivid observerte i 1974 (W.Vader) og sommeren 2001 (P.K.Bjørklund pers.medd.). Sommeren 2006 så jeg to hanner i spill der, og et stykke unna hadde en hunnfugl sannsynligvis reir.
08. juni 1999 fant Øyvind Heldal en spillplass med 3 dobbelbekkasiner ved Dversetelva. Denne spillplassen var i bruk også våren 2002. 3-4 hanner ble sett der da. Fuglene holdt til på ei grasmyr med glissen og låg vier. Vi gikk rundt i terrenget uten å finne andre spillplasser, men Kurt Erikstad observerte spillende fugler på ei myr lenger nordøst denne våren.
Sommeren 2003 ble dobbelbekkasin hørt på ei myr i Evenesdalen.
Dette er en art å se (eller helst høre) etter.


Rugde, Scolopax rusticola.

Rugda var temmelig vanlig før, og om våren kunne hannene observeres ”på trekk” nærmest over alt, fra oreskogene langs elva til opp i fjellbjørkskogen. Allerede i 1960-åra var arten i kraftig tilbakegang (H.Karlsen, pers.medd.), og i dag er rugda svært fåtallig. Våren 2000 og 2001 så jeg ikke ei eneste rugde på trekk i Nestbyholmen eller over Høyjarfallmoen, men utover i juni 2003 ble ”rugdetrekk” observert til stadighet.
I de siste åra har det vært vanskelig å fastslå ankomstdato om våren.
Førsteobservasjoner i 25 år mellom 1963 og 2001: 12.04. til 08.05. Gjennomsnittlig; 28.04.
Som vi ser, er rugda forholdsvis tidlig ute om våren, og til vader å være trekker den også seint sørover om høsten. Fugler er observerte så seint som 25. oktober.
Jeg har funnet rugda med unger 390 m o.h. ved Jarbruvatnet, men den liker seg nok best i skogområder lenger ned.
Rugdetrekk kan foregå til langt ut i juli. I Nestbyholmen har jeg flere ganger sett hanner på trekk midt på dagen, eller nærmest døgnet rundt.


Svarthalespove, Limosa limosa.

En svarthalespove ble sett ved Fiskvågvatnet 10. mai 2004 (G.Rofstad).


Lappspove, Limosa lapponica.

På gode trekklokaliteter i Bodøområdet blir lappspover observerte en sjelden gang. I Klungsetvika på Fauske blir de sett regelmessig om våren. Flokker på opptil 140 individ er observerte (T.E.Kristiansen, pers.medd.)
På Skansøyra ble en lappspove hann sett 23. mai 1994, og 15. mai 2000 så jeg 3 lappspover der. Dette var naturligvis fugler på trekk,og de kom tilfeldigvis forbi akkurat ved fjære sjø og gikk ned for å finne mat. Da sjøen flødde, dro de videre.


Småspove, Numenius phaeopus.

Småspoven kommer på vårtrekket nokså nøyaktig en mnd. etter storspoven, dvs. litt før midten av mai.
Førsteobservasjoner i 32 år mellom 1963 og 2004: 04.05. til 19.05. Gjennomsnittlig: 11.05.
17. mai 2000 så jeg et småspovepar som kom flygende oppover Junkerdalen og inn over et snødekt Graddis. De gikk ned ved Njallajaure og var tydeligvis kommet heim, for de spilte der utover heile dagen etterpå. Dette var nesten 14 dager etter at de første fuglene kom til Rognanområdet.
Småspoven har atskillig større utbredelse enn storspoven og hekker både i strandeng ved fjorden (til og med så lågt at reiret kan bli tatt av stor flo), på tørre myrer og delvis brakk mark i dalbotnen og på myrer og heier både under og litt over skoggrensa. I enkelte områder, som f. eks. ved Sauvatna og i Semska – Stødi naturreservat, hekker flere par i nærheten av hverandre, men oftest går vi oss på bare enslige par.


Storspove, Numenius arquata.

"Langnebben".
Storspoven er en hardfør fugl som kommer trekkende i begynnelsen av april. Den risikerer da å finne hekkeplassen sin under 1,5 m snø (1997 og 2000). Den spiller likevel, men må ned i fjæra for å finne mat.
Førsteobservasjoner i 35 år mellom 1963 og 2002: 03.04. til 19.04. Gjennomsnittlig: 11.04.
Utbredelsa er avgrensa til strandeng og dyrkamark, og den hekker muligens heilt oppe i Junkerdalen. Jeg så og hørte storspover der våren 2000 og 2003.
Den kan hekke like inntil veger og steder der mye folk ferdes, f. eks. ved fotballbanen på Skansøyra, og som oftest går det bra. Fuglene må ha en utrulig god evne til å finne akkurat den vesle flekken som ikke blir trakka på.
Bestanden har minka.


Sotsnipe, Tringa erythropus.

Denne arten er innom på trekket nå og da. I 1974 ble ei sotsnipe sett på Skansøyra 13. mai og 13. august, altså både på nord- og sørtrekk. Frantz Sortland så 3 individ der 10. august 1985. Arten er årviss på høsttrekket i Klungsetvika ved Fauske (T.E.Kristiansen).
På myrene ved Rosna er det observert en del sotsniper: 11 individ ble sett der av Svein Karlsen 25. og 26. juni 1981. Espen og Gaute Dahl så flere fugler ved vatnet 11. – 14. august 1987.


Rødstilk, Tringa totanus.

"Rø(d)kloa" (SR).
Rødstilken er den vanligste av Tringaartene. Den er ”kjeftsterk”, og namnet ”Squakkjeld” (Sommerfelt) refererer vel til låten. Hagemann nemner namn som ”Klyvja”, ”Kjeld” og ”Roklo”. Det siste er nok det samme som ”Røkloa”, et namn Sigurd Rusånes meinte kunne passe både på beinfargen og lyden.
Rødstilken dukker opp midt i mai. Den kan komme trekkende om natta, og plutselig en morgen er ”fjæra full”.
Førsteobservasjoner i 32 år mellom 1973 og 2004: 15.04. til 18.05. Gjennomsnittlig: 08.05.
Rødstilken hekker fra fjæra til vierbeltet, like gjerne i strandeng på Vikleira som i løvetannåker på Dverset eller i ei finnskjeggtue oppunder Storfjellet.


Gluttsnipe, Tringa nebularia.

Gluttsnipa er ikke særlig tallrik. Jeg har inntrykk av at den er vanligst i lågfjellet på vestsida av hoveddalføret. I Sørdalen i Skjerstad og i Jarbrudalen er arten vanlig. Kåre Nordnes fant den med unger i Harodalen. Egg er funnet på Knøvlåsen (H.Nystad, pers.medd.). Den hekka kanskje i Nestbyholmen i 1997.
Jeg har aldri observert den ved Rosnavassdraget og bare en gang i andre fjellområder mot svenskegrensa. (Vest for Nord-Saulo 01.07.01.) Espen og Gaute Dahl så den ikke da de gjorde undersøkelser ved Rosna og Fuglevatnet i 1987. I reservatet Semska-Stødi ble den observert i juni 1969 (M.H.S.), og jeg har sett den ved Viskisvatna (09.07.1978).
Førsteobservasjoner i 30 år mellom 1966 og 2004: 05.05. til 20.05. Gjennomsnittlig: 13.05.


Skogsnipe, Tringa ochropus.

Med sørausten kommer mange skogsniper trekkende tidlig i mai. Er det derimot vestavær med motvind og regn, dukker bare noen få opp, og de gjør lite av seg.
Førsteobservasjoner i 29 år mellom 1975 og 2004: 29.04. til 15.05. Gjennomsnittlig: 08.05.
Høyjarfallosen nederst i Nestbyholmen er en sikker lokalitet for skogsnipa, og den er funnet hekkende to ganger i området, begge gangene med egg lagt i gamle trostreir i furu. (1964 (J.P.Sandberg, pers.medd.) og 19. mai 1978).
Ved Røsimoen på Nestby er skogsnipa årviss, og jeg har sett fugler som sannsynligvis hadde unger der. I området mellom Sundby og Fjelleng blir skogsniper sett og hørt forholdsvis ofte. Bortsett fra en fugl øst for Pothus i 1997, har jeg ingen observasjoner av skogsniper øverst i dalføret, men Gunnar Rofstad hørte ei i Graddis ca 20. mai 1999 (pers.medd.).


Grønnstilk, Tringa glareola.

Mitt inntrykk er at grønnstilken er en forholdsvis sjelden art i Saltdal. Bare ved Kjegåvatnet har jeg funnet flere par hekkende i samme område.
Under undersøkelsene rundt Saltfjellet i 1975 ble et par funnet hekkende ved Kvitbergvatnet (Moksnes og Vie), og ett eller to par hekka sannsynligvis der våren 2000 også. Kåre Nordnes fant den med unger på Rusånesfjell (pers.medd.). To par som sannsynligvis hadde unger ble observerte mellom Semska og Stødi 04. – 06. juli 1980 (NZF Rana). I juli 1999 ble en engstelig grønnstilk sett flere ganger ved Jarbruvatnet.


Strandsnipe, Actitis hypoleucos.

Strandsnipa er en vanlig vadefugl som kan treffes ved vatn fra fjæra og opp til skoggrensa. Den legger ofte reiret sitt ved veggrøfter, og må stadig flakse omkring etter som forskjellige trafikkanter drar forbi. Et par holder gjerne til i samme område år etter år.
Strandsnipene kommer forholdsvis seint på vårtrekket.
Førsteobservasjoner i 26 år mellom 1973 og 2004: 26.04. til 29.05. Gjennomsnittlig: 17.05.


Steinvender, Arenaria interpres.

Dette er en kystart som bare nå og da kommer innover til Saltdalen. Pussig nok ble et individ sett i Steindalen på Saltfjellet 05. september 1975 (A.Moksnes).
Enkeltindivid er sett på Skansøyra noen få ganger: 04. – 07. juni 1979, 16. mai 1986 (F.Sortland, pers.medd.), 08. juni 1992 (et par), 11. juni 1992 og 23. mai 2001.
31. mai 2000 rasta to fugler i fjæra før de satte kursen mot sør oppover dalen. Hvorfor de dro i den retningen er ei gåte.


Svømmesnipe, Phalaropus lobatus.

Svømmesnipa kan være vanlig i noen få myrområder. Mellom Semska og Stødi var det f. eks. atskillige fugler da jeg undersøkte området i 1970-åra. Størst konsentrasjon har jeg funnet i en liten dam ved Nilstjønna (Rosnavassdraget), (max. 22 individ den 06.07.88 og 18 individ den 10.07.91).
Gullurvatnet var fast hekkeplass for svømmesnipa før. Jeg så unger der 16. juli 1972 og 12 individ den 05. juli 1979.
Ved Kvitbergvatnet ble svømmesniper funnet hekkende i 1975 og 1976 (Moksnes og Vie), og jeg fant noen få par der sommeren 2000. I myrpyttene ved Sauvatna og Kjegåvatnet var det flere par sommeren 2001.
På alle lokalitetene har antallet svømmesniper gått merkbart ned de siste 10 – 25 åra, og i Gullurvatnet har den mangla heilt i noen år nå.
Svømmesniper er sett på trekk på Skansøyra (1 ind. 04.08.74. og 3 indv. 27.05.04), i Nestbyholmen (1 ind. 24.06.66.) og i Dragedammen (2 indv. 01.06.98 og 1 ind. 18.06.98).


Polarsvømmesnipe, Phalaropus fulicarius.

En hunnfugl ble sett på Skansøyra den 02. juni 1980. Den hadde landa i fjæra, men ble mobba av terner som forfulgte den opp i stor høgde, til svermen forsvant i skodda som lå over området den dagen.


Tjuvjo, Stercorarius parasiticus.

Når ternene kommer til Skansøyra i månedsskiftet mai/juni, følger ofte en tjuvjo eller tre med innover fjorden. De sitter på hver sin plass borti fjæra og ”raner” terner som kommer inn med småfisk. Tjuvjoen hekker ikke her, og fuglene forsvinner vanligvis etter ei veke eller to, lenge før ternene får unger.


Fjelljo, Stercorarius longicaudus.

Mange fjellvandrere har nok stifta bekjentskap med fjelljoen. Kommer vi nær egg eller unger, blir fuglene svært hissige og går til angrep med stuping og skriking. De går ikke av vegen for å mobbe både jaktfalk og fjellvåk som kommer forbi reirplassen.
Arten er ikke uvanlig på Saltfjellet og i fjellet øst for hoveddalføret. Av og til kan vi treffe flokker på 8-10 fugler, men som oftest opptrer de parvis.
Enkelte fjelljopar kan hekke sjøl i år med heller dårlig tilgang på mat, men det er i smågnagerår vi treffer flest par, naturligvis.
En sjelden gang mellomlander fjelljoer på Skansøyra under vårtrekket.


Polarjo, Stercorarius pomarinus.

Av denne arten foreligger det en observasjon fra forrige hundreåret: Ett individ ble skutt i mai/juni 1881 (Collett).


Hettemåse, Larus ridibundus.

I 1960-åra var hettemåsen en sjelden fugl i Saltdal, men i 1985 var en koloni godt etablert med 6 par på øya i elveosen ved Saltnes. I 1992 hadde kolonien økt til ca 40 par, i 1993 til ca 60 og i 1996 til ca 80 par! I 1997 gikk antallet reir ned til ca 40 igjen, og de siste åra før årtusenskiftet hekka bare noen få par. I tre år var kolonien heilt borte, og bare streifindivid ble sett, men i 2003 bygde bortimot 10 par reir igjen, og de fleste fikk fram unger. Våren 2004 var det ca 30 par på øya; i 2006 ingen.
Hettemåsen erobrer alltid den høgste delen av øya. Ternene prøver å legge kolonien sin inne mellom hettemåsereira, mens fiskemåsen må finne seg i å hekke mer spredt på ”låglandet” rundt.
Hettemåser blir ofte sett i Fiskvågvatnet, men de har ikke prøvd å hekke der.
Av og til kan vi treffe hettemåser ved Skansøyra om vinteren. 07. januar 2006 så jeg mellom 20 og 30 individ der.


Fiskemåse, Larus canus.

Fiskemåsen er uten tvil den vanligste måsearten, og den hekker fra fjord til fjell. Reir blir plasserte nærmest over alt. En koloni på øya ved Saltnes teller ca 20 par. Hustak er gode og vanlige reirplasser. I 1997 la et par reiret sitt på asfalten ved inngangsdøra til Saltdalshallen, og i 2001 bygde et par et reir i ei furu på leikeplassen på Rognan barneskole. De rakk å legge ett egg før reiret ble revet ned.
Fiskemåsen hekker spredt, men regelmessig i de fleste fjellstrøka. Der foretrekker den små tuer ute i vatn.
Arten overvintrer ikke, men streifindivid kan treffes ved fjorden om vinteren. I mars begynner gjerne noen individ å vise seg, og utover i april kommer hovedtyngden av hekkebestanden.


Sildemåse, Larus fuscus.

Sildemåsen har aldri vært særlig tallrik, men noen par hekka regelmessig ved fjorden fram til 1970-åra.
Ett par hadde reir i ei strandrugtue på øya ved Saltnes heilt fram til 1980. Siden har bare noen få individ vist seg på Skansøyra om våren. I 1995 registrerte jeg den ikke i det heile tatt; i 1997 så jeg heile 7 individ.
Innlandsfunn: Ett individ ble sett ved Jarbruvatnet den 16. august 1978.
Sein observasjon: En fugl (nordlig rase) ble sett ved Rognan den 22. november 1992 (T.Pedersen, Th.E.Kristiansen, pers.medd.)
Sildemåsen overvintrer ikke, men kommer trekkende i mai.
Førsteobservasjoner i 24 år mellom 1973 og 2001: 02.05. til 23.05. Gjennomsnittlig: 14.05.


Gråmåse, Larus argentatus.

Svartbak, Larus marinus.

Om vinteren kan disse to måseartene være de eneste fuglene vi treffer på Skansøyra. De fleste som overvintrer er ungfugler.
Et svartbakpar begynte å hekke på øya ved Saltnes i 1981. De overtok reirtua etter sildemåsen. De siste 3-4 åra har 5 – 6 par hekka der.
Gråmåsen har også funnet ut at øya er en fin hekkeplass, og i 1997 var det ett eller to par som fikk fram unger der. I 2001 lå i alle fall 5 par på reir. Fuglene samler seg på reirtuene allerede før midten av mars, men må finne seg i å sitte og vente til snøen går. Det kan ta mange uker, for ofte kan det være en halv meter med hard snø også nede i fjæra.
Gråmåsen hekker av og til langs Saltelva; i alle fall til Nestby.
Både gråmåse og svartbak streifer langt innover land for å finne noe å ete. Ved slakteplasser i fjellet, f. eks. reinslakteriet ved Semska, er de et fast innslag.


Krykkje, Rissa tridactyla.

Krykkja er svært sjelden så langt inni fjorden som ved Rognan. 29. mai 1995 så jeg to individ på ei rotvelte på Skansøyra. Hagemann nemner at den ofte ble stormdrevet hit om vinteren.


Makrellterne, Sterna hirundo.

Rødnebbterne, Sterna paradisaea.

Begge terneartene kommer til fjordbotnen i månedsskiftet mai/juni, og i alle fall rødnebbterna hekker på øya i elveosen ved Saltnes. Om makrellterner også har reir i kolonien der er ukjent, men sannsynligvis hekker begge artene her. Ternene legger reira sine like inntil hettemåsekolonien og får vel på det viset et vern mot stormåsene. Ternekolonien har minka litt og teller nå neppe mer enn ca 15 par.
To makrellterner ble sett ved Semska den 30. juni 1976 (Moksnes og Vie), men ellers er det rødnebbterna som hekker ved elver og vatn til fjells. Den er f. eks. fåtallig, men årviss ved Rosnavassdraget og hekker m.a. i Semska-Stødi naturreservat (1 – 3 par hvert år).
Førsteobservasjoner for terner ved Rognan i 32 år mellom 1973 og 2004: 12.05. – 03.06.  Gjennomsnittlig: 22.05.


Svartterne, Chlidonias niger.

Kvitvinga svartterne, Chlidonias leucopterus.

Dette er to ternearter som har hovedutbredelsa si sør og øst for Østersjøen. Svartterna hekker her og der i Sverige og Finland.
Enslige individ er sett over elveosen ved Saltnes; svartterne 22. mai 1986 (F.Sortland) og 23. juni 1979. Den kvitvinga svartterna ble observert 14. juni 1996.


Lomvi, Uria aalge.

Alke, Alca torda.

Teist, Cepphus grylle.

Disse tre alkefuglene er sjeldne innerst i fjorden. Fiskerne har størst sjanse til å treffe dem. Erling Iversen fikk f. eks. 5 lomvier på garn vinteren 1988 (pers.medd.). Jeg observerte 6-7 lomvier ved Skansøyra 31. mars 1974 og enkeltindivid i Vik 13. august 1982 og utom Tangodden 16. og 17. april 1988.
Alke har jeg sett bare to ganger; utom Skansøyra den 25. februar 1995 og 20. mai 2001.
Teisten er tallrik ute ved Bodø og Saltstraumen, men antallet avtar raskt innover fjorden. En fugl ble sett utom Skansøyra 30. mars 1981, og en ble observert på samme plass 31. mars 1991.


Alkekonge, Alle alle.

Alkekongen er en sjelden vintergjest, og de fleste observasjonene er gjort i desember måned. 07. og 08. desember 1996 jakta en liten flokk etter krepsdyr i issørpa ytterst i Saksenvika.
04. desember 1990 ble en stormdrevet alkekonge funnet i en hage på Rognan. Den ble fora og satt ut på sjøen igjen (T.Ramsvik, pers. medd.). Også i desember 2001 ble en alkekonge funnet i elendig forfatning i en hage ved Rognan. (J.Normann, pers.medd.)
Alkekonger ble sett ved Rognan før jul i 1975 (D.Johansen, pers. medd.) og vinteren 1988 (E.Iversen, pers. medd.).


Bydue, Columba livia.

Dette er ingen vanlig art hos oss, men enkeltindivid blir sett rett som det er, også i Junkerdalen. Noen av fuglene blir lagt merke til fordi de har ringer på beina, andre fordi de er heilt kvite, er ekstra tamme osv.
Sommeren 1998 holdt ei due seg sammen med et par kråker i lang tid. De streifa omkring rundt Rognan. Kanskje var det samme dua som vinteren og våren 2000 slo seg sammen med et skjurpar på Bakken. Den var til og med inne i reiret deres! (V.Kristiansen, pers.medd.)
På Bakken stod det før et dueslag, men om det noen gang var fugler i det, veit jeg ikke. Et par gikk til hekking på Bakken i 1999. Resultatet er ukjent (V.Kristiansen, pers.medd.).
En flokk blir for tida holdt som tamduer på Halsmoen. De tar av og til turer over Rognan.


Ringdue, Columba palumbus.

Arten ble ikke observert på 1800-tallet. Sommeren 1955 så J.Ryen et par som sannsynligvis hekka ved Saltdal skogplanteskole. 20. mai 1961 fant Kåre Nordnes et reir på Nordnes. Dette var første konkrete reirfunnet nord for Saltfjellet.
I dag er ringdua fåtallig hekkefugl oppover heile dalen, også i Junkerdalen og Evenesdalen. Bestanden er fremdeles i vekst, og av og til kan vi se flokker på 40-50 fugler.
Flere reirfunn er gjort. Duene bruker både gran og furu som reirtre, men ser ut til å foretrekke plantefelt med gran. På furu ligger reiret gjerne ytterst på ei tett grein. Funn av unger i august tyder på at duene kan ha flere kull utover sommeren.
Ikke så sjelden har jeg sett at ringduer holder til like ved kongeørnreir og får være i fred der. Sannsynligvis er det et liknende forhold mellom dem og ørna som mellom trost og falker. Rovfuglen gir vern og jakter ikke like ved eget reir.
Ringduene dukker opp på vårtrekket i løpet av april. Været er til en viss grad avgjørende for tidspunktet.
Førsteobservasjoner i 35 år mellom 1963 og 2004: 01.04. til 08.05. Gjennomsnittlig: 18.04.
I 1997 lå snøen djup over alt da ringduene kom, og den 23. april dukka derfor to duer opp på foringsplassen min. Der ble de etter hvert temmelig husvarme og forsvant ikke før omkring 20. mai. Ulikt andre fugler kunne de komme i skumringa, en kveld ikke før omkring kl 23.00. Det samme gjentok seg i 1998 og 1999. Våren 2000 fikk de følge, og enkelte dager var det heile 9 ringduer i hagen samtidig.
02. november 1997 ble en ungfugl sett på Rognan. Det var da mye nysnø og 5 kuldegrader.


Tyrkerdue, Streptopelia decaocto.

Noen få streifindivid er observerte ved Rognan: 29. april 1974, 12. april 1979, 05. mai 1988 og 12. mai 1991. Utover vinteren og våren 1997 holdt ei tyrkerdue til i området ved Saltdal sykehjem (E.Dahle, pers.medd.). Samme fugl(?) ble sett på Høgbakken s.å.


Turteldue, Streptopelia turtur.

Noen få turtelduer ble sett i forrige hundreåret (Collett. Hagemann).
05. og 07. juni 1975 ble ei turteldue sett ved flyplassen ved Rognan. Omkring 15. – 20. oktober 2000 fant ei turteldue mat på foringsplassen til Ottar Norbergsen i Junkerdalen. Dette var en ungfugl.


Gauk, Cuculus canorus.

Gauken er forholdsvis fåtallig i fjellskogen og sjelden å se nede i dalen. Bestanden har gått ned.
En gang (sommeren 1995) har jeg hatt flaks og funnet et heipiplerkereir med gaukegg. Reiret lå i ei tue i bjørkskog nær Gåsvasselva i Sørdalen (Skjerstad). 14. juli fylte ungen reiret og vel så det. Den var forresten uvanlig aggressiv og hogg etter alt som kom i nærheten.
Førsteobservasjoner i 19 år mellom 1966 og 2003: 17.05. - 01.06. Gjennomsnittlig: 25.05.


Hubro, Bubo bubo.

"Stønniål" (SR).
Hubroen er ”ganske almindelig”, skreiv Hagemann i 1883. Også langt inn i dette hundreåret var den utbredt oppover heile dalføret (H.Fjellbakk, Adolf Hansen, pers.medd). Arten har til og med gitt namn til enkelte lokaliteter der den holdt til. Stønniålhammaren finner vi f. eks. både ved Øksengård og Botnvatnet. (Kan namnet Berghulnes komme av bergul = hubro?).
I dag er hubroen svært fåtallig.
Et hubropar hekka nær Rognan mellom 1970 og 1980. I denne perioden var det flere svært gode smågnagerår. Paret henta likevel det aller meste av maten de trengte i form av rotter på søppeldeponiet på Osøyra. Gulpeboller fra reirplassen inneholdt nesten bare rottebein. Hannen var lett å se når den sammen med ei sky av måser fulgte etter bulldoozeren på tippen eller når den satt og venta på rotter i en furutopp. Det var heller ikke vanskelig å observere hvordan den tok rottene, og den satt ofte godt synlig oppi berget og hua. Etter kollisjon med toget, oljetilgrising m.m. kom paret bort.
Matmangel er en av årsakene til at hubroen etter hvert er blitt temmelig sjelden hos oss. Smågnageråra har kommet svært uregelmessig, og småviltbestandene er det bare rester igjen av. Når vi da i tillegg har fått alle slags luftspenn å kollidere med, strømførende ledninger å bli svidd på samt mer eller mindre bevisst avliving av fugler, så ser det virkelig mørkt ut for arten.


Snøugle, Bubo scandiaca.

Det kan gå mange år mellom hver gang snøugla blir observert, men den er opp igjennom tida blitt sett i de fleste fjellområda i kommunen og også nede i dalen, m.a. ved Rognan. Våren 1973 ble store unger sett ved Akselskar (J.O.Haugen, pers.medd.). I følge Norsk Fugleatlas har den hekka på Saltfjellet. Der har jeg også funnet gulpeboller fra snøugle, et greit sportegn å bruke for å påvise arten.


Haukugle, Surnia ulula.

Haukugla er lett å få øye på. Den er dagaktiv, og den plasserer seg gjerne godt synlig i en tretopp. Arten hekker både i furuskogene og i fjellbjørkskogen. Den går villig i rugekasser. Våren 1965 hekka den oppi holrommet på toppen av ei avknekt furu i Raudberglia i Junkerdalen (F. Bredesen, pers.medd.)
Også haukugla må ha smågnagere nok før den hekker. Eggtallet er høgt, og om reirplassen er trang, ligger de store ungene nærmest i flere lag, og det går ikke lang tid før de største vandrer ut og klatrer opp i trekrona.
Eggleggingstidspunktet varierer:
Junkerdal 1977;  egglegginga starta ca 28. april.
Jarbruvatnet 1978; egglegginga starta ca 26. mars.
Sundbymarka 1978; egglegginga starta ca 10. april.
Junkerdal 1978; egglegginga starta ca 10. april.
Jarbruvatnet 2002; egglegginga starta ca 25. mars.
Det er forskjell på ugler som på folk, men de fleste haukuglene får kortere og kortere lunte dess lenger ut i hekkeperioden de kommer, og særlig er hannene svært aggressive. Etter klekking bør en derfor ta spesielle forholdsregler om en vil besøke reiret. Det kan være fristende å bruke hjelm og visir. Men her skal en først og fremst tenke på fuglenes ve og vel, så jeg anbefaler heller ei stor og mjuk lue og tjukke og vide klær. Da blir ikke ugla skadd når den smeller inn i inntrengeren med alt den har av tyngde og fart!


Kattugle, Strix aluco.

I 1930 – 40-åra hekka ei forholdsvis stor, rødbrun ugle på Brenne. Den holdt til i låver og fjøs, og den ble en gang funnet med 6 unger. Dette fortalte Artur Myhre i 1979. Han huska godt at han så denne ugla en dag mens den satt stille i en glugge, og han understreka at fuglen ikke var en hubro. Sannsynligvis var dette kattugle.
Det finnes i privat eie ei utstoppa kattugle som ble skutt i Saltdal i 1969 (G.Dahl, pers. medd.). Dette burde være det endelige beviset for at arten kan opptre nord for Saltfjellet. Men - så står det i Fugler i Nordland at akkurat denne ugla ble skutt ut av et kull oppi Tjårrisdalen(!), et område som passer svært bra for haukugle, men slett ikke for kattugle. Her trengs kanskje flere undersøkelser?
Et kull med kattugler ble sett like sør for Mo i Rana i 1969 (T.Bollingmo).


Lappugle, Strix nebulosa.

Lappugla er en østlig art som hekker nokså regelmessig i kystområdet i Nord-Sverige. Av og til trekker et og anna individ over til Salten.
En avmagra ungfugl ble funnet død i Junkerdalen i januar 1965 (J.Fjeldså). Kåre Nordnes så ei lappugle ved Kvitbergnasen i 1960-åra (pers.medd.). 19. desember 1993 ble en hunfugl funnet død under ei kraftlinje i Graddis (Kjartan Johansen). Våren 2001 ble ei stor, grå ugle sett flere ganger i Junkerdalen. Sannsynligvis var dette ei lappugle. (G.Dahl, pers.medd.).
I 1879 hekka et par lappugler i Junkerdalen (Y.Hagen). Ungene ble skutt, naturligvis (Collett).


Spurveugle, Glaucidium passerinum.

Spurvugla er fåtallig, men bestanden svinger ikke så mye som hos mange andre uglearter. De siste åra har den vært i stand til å gjennomføre vellykka hekking sjøl om det har vært minimalt med smågnagere og de andre uglene har gitt opp.
Da første reirfunnet i kommunen ble gjort i 1974, var det en liten sensasjon, ikke så mye fordi det var Norges nordligste spurvuglereir til da, men mest fordi ugla hadde tatt i bruk en uvanlig fuglekasse. Den hang 10 m høgt i ei furu i Saksenvik og var nærmest en meisekasse, men med inngangshol på ca 4 cm i diameter. Kassen var dessuten laga av bordfjøler, og en kjente da ikke til at spurvugla noen gang hadde gått i bordkasser her i landet. Arten er kresen! (T.V.Vedum). Denne kassen ble brukt også i 1975. Ingen av åra ble det unger i reiret (J.Fjellbakk, pers.medd.).
I 1974 og 1979 fant jeg spurvugla hekkende i et spettehol i en ospstubbe i Medbyåsen, og fra 1995 har jeg nesten hvert år hatt den hekkende i fuglekasser på Nestby. Den går både i bordkasser og i uthola ospkubber bare de er riktig laga og opphengt.
Spurvuglene kan synge fra høst til vår, og jeg har hørt dem til alle døgnets tider. Til og med midt på solblanke formiddagen i mars kan de holde det gående.
Arten liker seg best i gammel blandingsskog, en skogtype som er i ferd med å forsvinne til fordel for granåkrer. Om vinteren kommer den inn i hagene for å ta småfugl og kan da godt bo i stærkasser eller lagre mat der. Den kan forresten lagre mat i fuglekasser med inngangshol på 3,5 cm i diameter. Det er meg ei gåte hvordan den greier å dra svære markmus og fugler som rødvingetrost inn i slike trange åpninger. Og det ser ikke ut som om den har problem med å trekke maten ut igjen for å fortære den heller. I enkelte matlagre er det like mange spissmus som markmus.


Hornugle, Asio otus.

I gode smågnagerår kan mange hornuglepar hekke i dalføret.
Ca 1922 så Olga Bostrøm en ”ugleunge med røde øyne” i furuskogen på Nestby. Dette må ha vært en hornugleunge. Kåre Nordnes fant et kull ved Rusåga og ett på Vensmoen i 1961. Også ved Rognan skogplanteskole ble hekking påvist i 1960-åra (J.Ryen).
I 1970-åra var det flere gode smågnagerår, og syngende hornugler ble hørt ved Fløybakken og på Nestby, Medby og Sundby. Hekking ble påvist i flere gamle kråkereir og i et gammelt hønsehaukreir.
Etter 1978 observerte jeg ingen hornugler i Saltdal før noen få par hekka våren 2005. M.a. ble et kull sett på Storjord, og en liten unge rota seg ned fra reiret og ble tatt av en grasklipper (Jim Kristensen, pers.medd.).


Jordugle, Asio flammeus.

Jordugla hekker bare i gode smågnagerår, og det ble derfor gjort svært få observasjoner av arten i den smågnagerfattige perioden mellom 1982 og 2001.
I motsetning til hornugla, så er jordugla dagaktiv og lett å se, enten den nå er på jakt nede ved flyplassen og i Nestbyholmen eller over vierkratta ved svenskegrensa i Graddis.
I 1964 fant Kåre Nordnes et reir med 6 egg i Kvandalen (pers.medd.), og i 1978 hekka den flere steder i Junkerdalen. 2001 var også et godt år for arten. Den ble funnet hekkende i Junkerdalen igjen våren 2005 (J.Kristensen, pers.medd.)


Perleugle, Aegolius funereus.

"Tutafuggel" (SR).
I gode smågnagerår er perleugla temmelig vanlig og lett å få til å hekke i høvelige rugekasser. Naturlige hekkeplasser er nesten ikke å oppdrive, for innhole osper og andre gode reirtre blir konsekvent fjerna når et område snauhogges.
Store hekkeår hadde vi i 1973/74, 1977/78 og 1981/82. Det ble da funnet reir med både 9 og 10 egg.
I 1982 må egglegginga i enkelte reir ha starta allerede i februar. (Ungene hadde forlatt et reir på Nestby ved undersøking 25. april). Også i Rana foregikk egglegging i februar dette året (K.A.Meyer, pers.medd.)
De siste åra har mange reir blitt plyndra av mår, og måren tar ofte tilhold i rugekasser og drar inn matrester m.m.
Fram til 1984 ringmerka jeg 220 perleugler i Saltdal. Bortsett fra to unger som ble funnet døde bare noen hundre meter fra reiret, er ingen fugler funnet igjen.

Ugler og smågnagere.
Først på 1970-tallet begynte jeg å henge opp rugekasser for haukugler og perleugler. Ved å se hvor mange kasser som ble tatt i bruk og å undersøke hvor mange egg som ble lagt og hvor mange unger som vokste opp, kunne jeg lett slå fast hvor stor (omtrent!) bestanden av smågnagere (markmus, klatremus, gråsidemus) var. Toppåra kom med jamne mellomrom, og jeg kunne beregne på forhånd når det ville bli uglehekking.
Men etter 1982 skjedde et eller anna, og smågnageråra ble borte. Enkelte år kunne det lokalt være en del mus, men dette var bare unntak.
Da maten kom bort, forsvant også uglene. Situasjonen var slik også i Rana og store deler av Nord-Sverige heilt fram til 2001. Da var det, i alle fall hos oss, en del markmus og vånd å se, og noen uglepar hekka. Det var dessuten mye lemen i fjellet på austsida av dalføret, men denne arten er ikke særlig populær som mat hos alle dyr. Tidlig på våren 2002 var det igjen godt om smågnagere, og mange ugler gikk til hekking. I løpet av april og mai brøt bestandene sammen, og mange ugleunger sulta ihel.
Forskerne har mange teorier om hva som kunne være grunnene til at 3-4-årsrytmen hos smågnagerne ble forstyrra, men ingen veit noe sikkert. 2005 var et bra musår, men smågnagerne forsvant tidlig fra fjellet. I låglandet var det derimot en del mus heile sommeren, og det så ut som om spurvuglene hadde få problem med å samle sammen matlagre i fuglekasser utover høsten.


Tårnsegler, Apus apus.

Tårnseglerne dukker opp på vårtrekket i overgangen mai/juni.
Førsteobservasjoner i 33 år mellom 1965 og 2004: 22.05. til 16.06. Gjennomsnittlig: 02.06.
Fuglene drar bort igjen i august/september.
Sisteobservasjoner 1975 til 1977: 10.09., 13.09. og 14.09. Ekstremt seine observasjoner: Mellom 10. oktober og 06. november 1977 ble fra ett til fire individ sett med jamne mellomrom ved og på Rognan. Det var flere frostnetter i denne perioden, men ellers et uvanlig fint høstvær. I 1999 forsvant fuglene i første halvdel av august. Etter den regnfulle sommeren er det usikkert om de fikk ungene på vingene.
Den mest kjente hekkeplassen er kirketårnet på Rognan (opptil 8 par). Våren 2000 hengte jeg opp rugekasser for arten på en bygning på Rognan, og fuglene fant dem utpå sommeren, men tok dem ikke i bruk før året etter. Etter som tårnseglerne blir forholdsvis gamle og er trufaste mot den hekkeplassen de en gang har valgt, så kan vi kanskje se fram til hekking i disse kassene i mange år framover. Ellers er tårnsegleren funnet hekkende i flere bygninger på Rognan og Nestby, og den er ofte sett videre oppover heile dalen, også i Junkerdalen.
Jeg har sett fugler på matsøk inni fjellet, m.a. ved Balvatnet og på Jarbruheia.


Hærfugl, Upupa epops.

En hærfugl ble sett i en hage på Røkland 15. oktober 1976 (Ø.Tveiterås, pers.medd.).


Vendehals, Jynx torquilla.

Vendehalsen tok til å hekke på Nordnes ca 1964 og var nesten årviss der i 10-15 år (K.Nordnes, pers.medd.). Fram til midt på 1980-tallet ble flere vendehalser observerte ved Rognan, i Medbyåsen, ved Fredheim folkehøgskole og på Høyjarfallmoen. Til og med oppe ved Jarbrufjell hørte Frantz Sortland en vendehals i 1989. Etter dette kjenner jeg ingen observasjoner.
I 1974 overtok vendehals et kjøttmeisreir i en stor fuglekasse på furumoen som i dag blir kalt Høyjarfallmoen. Paret fikk 12 egg. Da ungene ble klekte, dukka en flaggspett opp og tok dem alle sammen.


Gråspett, Picus canus.

Grønnspett, Picus viridis.

Disse artene blir sett på streif nå og da. Vanligvis får en bare et raskt glimt av fuglene og kan ikke fastslå arten sikkert.
En gråspett, hunnfugl, ble sett i Nestbyholmen 09. september 1965, og en ble sett på Storjord 16. mai 1999 (Hanne Etnestad, pers.medd.).
Asbjørn Arntsen fant et reir av gråspett ved Høgmyra i Vik ca 1978.
En grønnspett ble hørt i Junkerdalen den 18. februar 1995 (M.Eggen, pers.medd.).


Svartspett, Dryocopus martius.

Sommeren 2005 ble det i ei li ved Storjord funnet ei furu som var opphakka av svartspett. Fuglen hadde vært på leiting etter stokkmaur (J.Kristensen, pers.medd.). Det ble også gjort en usikker observasjon av svartspett i det samme området (H.Etnestad, pers.medd.).
Dette er en art vi bør se etter. I følge J.Kristensen har den blitt mye vanligere sør for Saltfjellet de siste åra, så det kan vel snart dukke opp noen flere hos oss også.


Flaggspett, Dendrocopos major.

Flaggspetten er sannsynligvis den vanligste av spettene. Den kan treffes oppover heile dalen. Jeg har sett den både i Dypen, ved Viskisvatna og ved stasjonen i Lønsdalen. Av og til streifer den rundt heilt oppe i fjellbjørkskogen, men oftest treffer vi den i skogkantene nedi bygda.
Rundt Rognan holder vanligvis 3-4 par til heile året, og den hekker av og til i hager. I 1998 ble uvanlig mange hekkende par observerte oppover dalen.
I et revir er det gjerne ett tre som stadig blir brukt til reirplass. Det blir etter hvert temmelig perforert. Osp er vanligste reirtreslaget her, men or og poppel er også blitt benytta. Ved Fredheim folkehøgskole har furuer vært brukte som reirtrær i mange år. Noen trær har toppbrekk, mens andre ser heilt friske ut. Ved Rognan barneskole ble et reir hakka ut i ei død furugrein.
Det er lettest å finne flaggspettreir når ungene er store og skriker fra reiret. I Saltdalen skjer det fra ca 10. juni og ut måneden. (I 2002 skreik unger i et reir allerede 01.juni.)
Flaggspetten kan ta unger fra mange forskjellige småfugler, og enkelte år kan den være ei sann plage for meiser som hekker i kasser. Den går rett gjennom veggen både på kubbekasser og bordkasser og plukker ungene ut. Dvergspettreir blir også ødelagt.
Det ser ut som om det er like før den skal legge egg og når ungene er store at behovet for ekstra tilskudd av kjøttmat er størst.
20. juni 1974 så jeg en flaggspett som plukka vendehalsunger ut av en kasse på Høyjarfallmoen.
Hovedkosten er likevel insekt og frø, og i svært mange gamle stolper og tørrtre er det ”spettesmier”; uthakka grøper med fastklemte kongler. Av og til forer den ungene med svære hauger med furubarlus.



Dvergspett, Dendrocopos minor.

Det er oreskogen langs elva og nederst i liene som er tilholdssted for dvergspetten hos oss. Der finner den trær å ha reir i, og der er det vanligvis mat nok om vinteren.
Til reirtre bruker ”våre” dvergspetter helst or eller ”knag” (svartvier). Noen få reir er funnet i osp. Trær og stubber som har riktig konsistens for uthakking av reir, har barken noenlunde intakt og er angrepne av kjuker. Ja, innflygingsholet blir ofte hakka ut like under ei stor kjuke som da står som et tak over inngangen.
Vintermaten består sannsynligvis for en stor del av små biller som sitter i store mengder bak løsnende bark på or.
Oreskogene er for tida hardt pressa. Til og med midt i hekketida blir de snøya ned, og dvergspettbestanden har minka. Hos oss kan det hende at oreskogene nå begynner å bli så små at det er vanskelig å finne nok vintermat. Konkurranse fra den økte flaggspettbestanden kan også ha vært årsak til den tilbakegangen som fant sted fra ca 1980 til ca 1996. De siste 4 - 5 åra har bestanden tatt seg litt opp igjen, i alle fall i Nestbyholmen og områda rundt, og flere reirfunn er gjort.
Fluesnapper, blåmeis, kjøttmeis o.a. bruker ofte gamle dvergspettreir. Uten dvergspetten vil disse artene bli svært avhengige av rugekasser.


Tretåspett, Picoides tridactylus.

I følge litteraturen er tretåspetten en barskogsart som i Nord-Norge har tilhold i furuskog. Dette må være bare delvis rett, for hos oss treffes den helst i frodig og urørt fjellbjørkskog med store, morkne bjørker den kan lage reir i. Den går også opp i fjellnær furuskog med mye innslag av bjørk (Storgraddis og Viskis for eksempel).
Før 1900 var tretåspetten vanligste hakkespett i Saltdal (Hagemann), men nå er arten svært fåtallig. Jeg har til gode å finne bebodde reir, men har hørt par som trommer til hverandre om våren, og har funnet mange gamle reir, både i tørrfuru og bjørk, som sannsynligvis er laga av tretåspett.
Hakkespettene begynner ”vårsangen” tidlig. Jeg har faktisk hørt trommekonsert fra en tretåspett allerede i slutten av januar. Dette individet holdt det gående til ut mai måned. Med litt øving er det mulig å høre forskjell på tromminga fra tretåspett, dvergspett og flaggspett.
Etter som tretåspetten holder til m.a. i gammel bjørkskog, blir den lett et offer for vedhogst. Ofte blir gammelskog på store flater meia ned, og bare småbjørk og renninger blir stående igjen. Den ”skogen” gir verken mat eller reirplasser for hakkespetter. Når situasjonen er slik, blir det svært viktig å opprette naturreservat der morkne stubber og tørrtre får stå i fred til de faller av seg sjøl.


Sanglerke, Alauda arvensis.

Lerka har aldri vært særlig tallrik, men i 1960- og 1970-åra var den i alle fall årviss. I dag er den svært sjelden. Den kom tidlig om våren, av og til allerede i mars. Tidligste observasjon: 17.03.77. Kom det snø, grov fuglene seg gjerne ned til frø i tuene utover Skansøyra, eller de venta til flo sjø hadde fjerna snølaget.
Lerka var vanligst på øyra ved elveosen og på dyrkamark i alle fall oppover til Brenne og Drage. Helst var det naturligvis syngende hanner som ble lagt merke til. Største antall jeg har registrert var 8 individ på Skansøyra i mars 1973 og mars 1977.
Jeg kjenner ingen reirfunn, men voksne fugler med mat for unger ble sett i ei eng i Nestbyholmen utover i juli 1967.
Det er uvisst hva som har skjedd med lerkebestanden hos oss, men det skal ikke så mye til før bestandssvingninger merkes godt heilt ytterst i utbredelsesområdet.


Fjell-lerke, Eremophila alpestris.

I følge Haftorn (1971) og Sveriges fåglar (1978) skal fjellerka hekke i grensefjella. Jeg har aldri greid å finne den der, og heller ikke Norsk Fugleatlas har notert den. Arten har dessuten gått tilbake i heile Skandinavia.
Ei fjellerke ble sett mellom Semska og Stødi 18. juni 1969 (P.Hornburg). Et par ble sett på Skansøyra 14. mai 1977.


Sandsvale, Riparia riparia.

Låvesvale, Hirundo rustica.

Taksvale, Delichon urbicum.

"Svål". (Generelt om svaler. SR)
Svalene er ”et sorgens kapittel”. De var aldri særlig tallrike hos oss, men nå er taksvala og låvesvala nesten borte, og sandsvala er svært fåtallig.
Sandsvala er avhengig av grustak og andre ”sandfall”, og tilgangen på slike lokaliteter kan variere. Da det var grustak i Høyjarfallet og på Saltnes, var det kolonier på bortimot 100 par der. (35 – 40 reir på Saltnes i 1994.) Noen par hekka også i NSB-grustaket i Fiskvågmoen, men der greide reven å grave ut reira. I torva oppå berget i vegskjæringer kan det bli stabile reirplasser. Dette kunne vi for noen år siden se mellom Langset og Stamnes og ved Øksengård. Da vegen opp til Høyjarfallmoen ble bygd, slo svalene seg ned i ei skjæring der. På Sundby ble det tatt grus til ny E6, og i 1993 var det mange reir i en liten sandkant. Nå er terrenget på begge plassene forandra og ubrukelig.
Taksvalene har også bodd i små kolonier, og fremdeles kan noen treffes ved varme og tørre bergvegger , f. eks. i Junkerdalsura, i Knallerdalen og ved Fjellengfloget. I 1970-åra var det en koloni med 20-30 reir på en utoverhengende bergvegg ca 0,5 m over vassflata på østsida av Botnvatnet. Innunder et "tak" i en liten bergskrent ved vegen i Junkerdalen var det et reir i 2005. Taksvalene hekker naturligvis oppunder hustak også. Dette har nok vært vanlig langs fjorden og oppover heile dalen. Det var reir under fjøstak i Skaiti i 1977, i Vik i 1985 (Hekking fremdeles?) og på Drage i 2005. Flere par ble sett rundt hus i Evenesdalen sommeren 2001.
Låvesvalene hekka før i naust på Rognan og i de fleste låvene oppover dalen. I dag står hekkeplassene for en stor del tomme. Giftbruk i overvintringsområda i Sør-Afrika kan være en av årsakene til at svalene nå er så godt som borte (NOF).
Svalene har vært så fåtallige i de siste åra at ankomstdato har vært vanskelig å fastslå. Førsteobservasjoner:
Sandsvale i 23 år mellom 1973 og 2001: 10.05. til 29.05.Gjennomsnittlig: 19. – 20.05.
Taksvale i 18 år mellom 1964 og 2001: 09.05. til 29.05.Gjennomsnittlig: 19.05.
Låvesvale i 28 år mellom 1963 og 2002: 21.04. til 20.05.Gjennomsnittlig: 12.05.


Trepiplerke, Anthus trivialis.

Heipiplerke, Anthus pratensis.

Begge artene er tallrike, og heipiplerka er sannsynligvis vanligste fugl i fjellet. Den starter egglegginga med det samme snøen går, og det kan derfor være store unger i reir nede i fjellskogen, mens det ennå er nylagte egg oppunder snøkanten noen hundre meter lenger opp. Jeg har funnet den hekkende heilt opp til 1050 m o.h.
Trepiplerka holder seg nede i skogen og har større muligheter til å gjømme reiret. Jeg har funnet det bare en gang: I Nestbyholmen i 1983.
Piplerkene samler seg allerede først i august og trekker sørover i lause flokker i slutten av september. De kommer igjen i begynnelsen av mai; i 2004 midt i mai.


Lapp-piplerke, Anthus cervinus.

På Saltfjellet er lappiplerka funnet hekkende to ganger: Ved Viskisnasen 26. juni 1958 (Lasse Mikaelsen) og mellom Semska og Stødi 18. juni 1969 (Mikaelsen, Høiberg og Schille). Arten ble også observert ved Rosna i 1986 (K.A.Jacobsen et.al.).


Gulerle, Motacilla flava thunbergi.

"Gulila" (Hagemann).
Gulerlebestanden har gått ned siden forrige hundreåret, da Hagemann skreiv at den var vanlig på kulturmark nedover dalen. Noe av nedgangen kan skyldes igjengroing og mangel på beitemark. I dag hekker den bare nå og da nede i låglandet. Ved dyrkamarka i Junkerdalen ser den ut til å være nokså årviss.
Det er størst sjanse til å finne gulerla i fjellbjørkskogen, gjerne på setervoller, hogstfelt og andre åpne områder. Rundt demningen ved Balvatnet hekker f. eks. 2 – 3 par hvert år. Den som vil få et begrep om hva slags landskap den foretrekker, kan ta en tur innover Sørdalen i Skjerstad kommune eller Jarbrudalen. Der er bestanden bra. Men tettest hekker nok gulerlene der disse to dalene møtes, i deltaet ved Kvitbergvatnet. I perioder er gulerla vanligste art i området!
Jeg har funnet reir på nøyaktig samme plass flere år i trekk, men eggleggingstidspunktet har variert.


Linerle, Motacilla alba.

"Dillsnella" (SR).
Linerla er forholdsvis vanlig og velkjent. Bestanden er nok atskillig mindre nå enn for 30-40 år sida, men arten kan fremdeles treffes over det meste av kommunen opp mot skoggrensa. Vegskjæringer ser ut til å være godt likte tilholdssteder. Der kan reiret gjemmes f. eks. bak en stein eller i en sprekk oppå ei berghylle, samtidig som det er mat å finne i den insektrike vegkantfloraen.
De forskjellige individa kommer trekkende til ulike tidspunkt om våren, og ankomsttida for arten er derfor vanskelig å fastsette.
Førsteobservasjoner i 33 år mellom 1963 og 2004: 03.04. til 02.05. Gjennomsnittlig: 23.04.
Noen få individ er funnet seint på høsten og om vinteren.


Sidensvans, Bombycilla garrulus.

Enkelte år hekker sidensvansen i Saltdal. Første gangen jeg ble oppmerksom på dette var i 1966. Da hekka sannsynligvis flere par i furuskogene. Reirbygging ble sett i Botn 13. juni, og voksne med unger dukka opp i hagene på Nestby utover i juli. De spiste bær fra blåleddved (kaprifol).
Etter tusenårskiftet er sidensvans observert i hekketida flere ganger. M.a. ble et par med hekkeatferd sett i Viskis 17. juni 2003, og en ungfugl ble sett i lag med to voksne ved Jarbruvatnet 17. august 2002.
I 2004 hekka bortimot 10 par på en furumo på Nestby. Tre reir ble funnet. I 2006 var det igjen hekking på Nestby. Ungfugler og voksne spiste bær fra blåleddved 16. juli.
Sidensvansen kommer på sørtrekk nesten hver høst, men antallet og tidspunktet varierer sterkt. Av og til uteblir den heilt. Jeg har notert den allerede 09. september (1974), men som oftest kommer fuglene etter midten av oktober, av og til ikke før ved juletider. Og mens travle mennesker løper fra den ene julebutikken til den andre i ettermiddagsmørket på Rognan, sitter sidensvans og troster like over hodene på dem og plukker rognebær i skinnet fra gatelykter og julelys.
Flokker med sidensvans kan av og til oppholde seg her heile vinteren. I 1973, 1974 og 1996 ble de observerte heilt til de første dagene i april.
Noen få ganger har jeg sett sidensvanser som på fluesnappervis har fløyet ut fra trær for å fange insekt, sist ved Saksenvikelva 07. april 1996. Når en heil flokk driver på med dette, blir det et fascinerende skue!
Fjær av sidensvans er av og til funnet i fuglekasser der spurvugla har hatt tilhold.


Fossekall, Cinclus cinclus.

"Elvtrast" (SR).
Sjøl om fossekallen er en hardfør fugl, trekker de aller fleste bort utover høsten. Sist i mars/først i april dukker de opp igjen. Tidspunktet avhenger av tilgangen på åpne råker i elver og bekker. Av og til kan vi treffe enkeltindivid ved åpent vatn heilt oppi fjellbandet også fra november til februar.
En fossekall med finsk ring ble skutt i Vik for noen år sida. Ringen ble ikke innsendt, dessverre. (Asbjørn Arntsen, pers.medd.). Fossekaller fra Norge trekker mot sør-aust, og det er da vanlig at fugler fra nordre Nordland ender opp i Finland.
Fossekallen hekker langs alle vassdraga, men hvert par krever sannsynligvis en forholdsvis lang elvestrekning. Når et par hekker ved en liten bekk, ser det ut som om de delvis tømmer den for mat og må flyge langt, kanskje bortimot en km, for å finne nok næringsemner til ungene. Derfor er ikke arten særlig tallrik. Reiret kan ligge heilt åpent på berget eller f. eks. på en H-bjelke under ei bru, og utover i juli sitter gjerne ungene langs elvekanten og skriker etter mat.
I 2002 ble det satt opp rugekasser for fossekall rundt om i Salten, og mange av dem ble tatt i bruk (T.E.Kristiansen, pers.medd.)


Gjerdesmett, Troglodytes troglodytes.

x Dette er en art som sannsynligvis har tjent på de milde vintrene vi har hatt de siste 20 åra. Den var uvanlig i 1960- og 1970-åra, men har seinere tatt seg godt opp. Bestanden varierer en god del, og 1995 og 2002 var ”gjerdesmettår” med uvanlig mange observasjoner av syngende hanner. De fleste observasjonene er gjort i ulendt terreng langs fjorden og oppover til Nestby, men jeg har også hørt og sett gjerdesmett flere steder videre oppover dalen heilt til Graddis.
Noen individ kan treffes heilt oppe i fjellbjørkskogen, f.eks. i ca 350 m høgde øst for Ingeborgfossen 13. mai 1995, i Kvitberget, Nestby, 450 m o.h. 11. mai 2002 og i Storgraddis, ca 420 m o.h., 19. mai 2002. Ingen reirfunn er kjente, men 25. juni 2005 så jeg en voksen med 4-6 unger i Botnvatn.
En del gjerdesmetter kan holde ut her til i siste halvdel av oktober.


Jernspurv, Prunella modularis.

Jernspurven er vanlig hekkefugl heilt opp i fjellbjørkskogen. En syngende hann sitter gjerne lett synlig i en tretopp, men ellers er arten temmelig anonym.
Reiret blir oftest lagt i einer. I Nestbyholmen hekka den en gang inne i en tett blåleddved i en hage. Jernspurven kommer trekkende sist i april. Får den snø og kulde, søker den seg inn til foringsplasser og komposthauger der den prøver å finne noe å leve av.
Førsteobservasjoner i 30 år mellom 1973 og 2004: 20.04. til 08.05. Gjennomsnittlig: 29.04.
Ut i oktober blir jernspurven igjen ofte overraska av snøvær før den kommer seg sørover, og på nytt tyr den til hagen.
I 1977 holdt en jernspurv seg på foringsplassen min på Rognan fra 30. januar til 27. februar.


Rødstrupe, Erithacus rubecula.

Rødstrupen går vanligvis ikke opp over barskogsgrensa, men den kan en sjelden gang vise seg i fjellbjørkskogen under trekket. Best liker den seg i rotete skog med bringebærkratt og litt gran. Bestanden svinger en del. I 1997 ble f. eks. svært få fugler sett. Året etter var antallet igjen oppe på det som kanskje kan kalles normalt, og i 1999 var bestanden tettere enn på mange år.
Vårtrekket foregår i april; vanligvis litt tidligere enn hos trostene.
Førsteobservasjoner i 27 år mellom 1974 og 2004: 12.04. – 07.05. Gjennomsnittlig: 26.04.
I overgangen september/oktober dukker rødstruper ofte opp i hagene, og der kan de oppholde seg ei tid. Vinteren 2002/2003 overvintra en rødstrupe ved Røkland skole.


Blåstrupe, Luscinia svecica.

Sjøl om jeg ikke har takseringsresultat å holde meg til, så trur jeg at blåstrupebestanden må være mer enn halvert fra 1960-tallet og fram til i dag. Arten hekker nå fåtallig i vierkratt og bjørkskog i fjellet. Den mangler heilt i enkelte områder der den før var årviss.
Både vår og høst kommer trekkende blåstruper inn i hagene.


Rødstjert, Phoenicurus phoenicurus.

For 100 år siden var rødstjerten ”meget almindelig” (Hagemann). I 1970- og 80-åra var den fåtallig. Dette kan skyldes at det da var tørke i overvintringsområdet sør for Sahara. T.E.Kristiansen (pers.medd.) mener at bestanden har tatt seg opp igjen både i Bodø og Meløy de siste åra, og jeg ser ikke bort ifra at dette kan være tilfelle i Saltdal også. Våren 2003 ble i alle fall mange syngende hanner observerte.
Rødstjerten holder helst til i åpen, høgereliggende bjørk- og furuskog, slik vi finner det i Lønsdalen, Graddis og Jarbrudalen for eksempel. Den hekker også i furuskog på moene nedover dalen, og i 2002 slo den seg ned og hekka i en hage på Nestby. Hannen kom tilbake og sang ved rugekassen også våren etter.
Den tar i bruk spettehol og utråtna holrom i trær, og går gjerne i fuglekasser. Jeg har funnet den hekkende både i trange trekryperkasser og store kvinandholker.
I slutten av august dukker vanligvis noen rødstjerter opp i hagene. Da er høsttrekket i gang, og fuglene forsvinner som oftest nokså fort, men av og til ikke før i september.


Buskskvett, Saxicola rubetra.

Buskskvetten hekker fåtallig ved dyrkamark langs fjorden og langt oppover hoveddalføret. Jeg har sett og hørt den i Skaiti og på hogstfelt og åkerkanter i Junkerdalen. Våren 2003 hekka et par uti ei myr på Skipmannvikfjell. Flere reirfunn er gjort i Nestbyholmen.
Vårtrekket foregår i siste halvdel av mai.
Førsteobservasjoner i 28 år mellom 1966 og 2004: 08.05. til 28.05. Gjennomsnittlig: 20.05.


Steinskvett, Oenanthe oenanthe.

I første halvdel av mai kommer steinskvetten på vårtrekket. Fuglene holder seg da nede på dyrkamarka og langs fjæra til snøen begynner å gå i fjellet.
Førsteobservasjoner i 28 år mellom 1966 og 2004: 30.04. til 28.05. Gjennomsnittlig: 14.05.
Steinskvetten hekker forholdsvis vanlig på tørre områder i fjellet, av og til temmelig høgt. Der berggrunnen er hard og vegetasjonen fattig, er heipiplerker og steinskvett ofte de eneste artene som er å finne.


Ringtrost, Turdus torquatus.

Ringtrosten gjør lite av seg på trekket. Noen få blir sett på plener og åkrer først i mai, men de drar til fjells nokså snart. I 1999 traff jeg ringtrost i fjellet allerede 03. mai.
De fleste ringtrostene hekker i berghamrer, skrenter og blokkmarker i fjellbjørkskogen og vierregionen, helst der vegetasjonen er forholdsvis rik. Ikke så få par slår seg ned i bratte lier og flog ned mot dalbotnen og fjorden.
Jeg har funnet både ringtrost, gråtrost og rødvingetrost hekkende like ved jaktfalkreir. Dermed får de et visst vern mot andre rovdyr. Falken jakter ikke ved eget reir.
Sommerfelt (1824) skreiv at ringtrosten var ”Almindelig, havende sit Rede paa Klipper under Briskebuske”. Den reirplasseringa er i bruk fortsatt. Bare en gang har jeg sett reir i et tre.


Svarttrost, Turdus merula.

Enkelte svarttroster overvintrer. Andre kommer trekkende i mars/april og søker da inn til foringsplasser i hagene.
Førsteobservasjoner i 28 år mellom 1963 og 2002: 18.03. til 23.04. Gjennomsnittlig: 04.04.
Svarttrosten hekker spredt oppover heile dalen; også i Junkerdalen. Det ser ut som om den foretrekker små plantefelt med mellomstor gran.
Bær fra kvitrogn blir vanligvis ikke tatt av fugl, men i september 2004 snøya flere svarttroster kvitrognbuskene i hagen min.


Gråtrost, Turdus pilaris.

Gråtrosten er vanlig hekkefugl fra fjæra til opp i vierregionen nær 700 m o.h. Den er mest tallrik i fjellbjørkskogen. I oreskogene langs elva var den svært vanlig før. Bestanden har gått svært mye tilbake.
Gråtrosten kommer på vårtrekket i månedsskiftet april/mai.
Førsteobservasjoner i 35 år mellom 1963 og 2004: 17.04. til 09.05. Gjennomsnittlig: 30.04.
Høsttrekket gjennom dalen foregår som oftest over 2-3 veker i oktober. Er det mye rognebær, kan flokker med gråtrost trekke forbi også i november. De kan holde seg i Rognan sentrum i flere dager og tømme trærne langs Kirkegata. Det er ikke uvanlig at småflokker og enkeltindivid overvintrer. I følge Norsk Fugleatlas kan dette være fugler fra Nord-Russland.
Gråtrost fra Saltdal kan overvintre i England. En hannfugl som var født våren 1985, kanskje i vår kommune, ble ringmerka i Cumbria like sør for grensa mot Skottland den 06. januar 1986. 22. mai 1993 ble den tatt av en katt på Høyjarfallmoen. Den ble altså 8 år gammel.
(Det er dessverre slik at svært mange fugler får dødsårsaken ”Tatt av katt” notert i gjenfunnsregistrene.)


Måltrost, Turdus philomelos.

Måltrosten er ikke særlig tallrik, men hekker heilt opp i fjellbjørkskogen. Den kommer trekkende samtidig med grå- og rødvingetrost, men er blitt såpass fåtallig at det av og til kan være vanskelig å registrere når den dukker opp.
Førsteobservasjoner i 32 år mellom 1966 og 2004: 18.04 til 12.05. Gjennomsnittlig: 03.05.


Rødvingetrost, Turdus iliacus.

Rødvingetrosten kommer på vårtrekket i overgangen april/mai. Fuglene flyger gjerne i store flokker og er lette å registrere. Trekket strekker seg også over mye kortere tid enn f. eks. gråtrosttrekket.
Førsteobservasjoner i 34 år mellom 1965 og 2004: 22.04. til 08.05. Gjennomsnittlig: 30.04.
Rødvingetrosten er nok like vanlig som gråtrosten og går også like høgt til fjells. Også denne arten har minka svært i antall.
I stjerneklare høstnetter trekker mye rødvingetrost oppover dalen. De er lette å høre, men umulige å se. En unge som ble ringmerka ved Jarbruvatnet i juli 1973, ble skutt på østkysten av Italia samme høst.
Sein høstobservasjon: 2 – 3 individ på Kines 26. november 2000.


Sivsanger, Acrocephalus schoenobaenus.

Sivsangeren kommer på vårtrekk først i juni.
Ankomsttider i Nestbyholmen i 8 år mellom 1966 og 1981: 30.05. til 14.06.
Gjennomsnittlig: 09.06.
Gjennomsnitt for Saltdal i 13 år: 08.06.
Nedlagt og gjerne fuktig dyrkamark som er overgrodd med mjødurt og hundekjeks ser ut til å være sikreste tilholdssted for sivsangeren i dag, og vi kan høre den f. eks. på Dverset, i Reksteinvika, i Ytter-Saksenvik og i Botnvatn. Hagemann meinte at den var vanlig i vierkjerr i Junkerdalen. Den finnes der fremdeles, særlig i kratt langs elva. Før var den fast hekkefugl i Nestbyholmen, men etter 1981 er den hørt bare nå og da. Den er heller ikke årviss ved Fiskvågvatnet lenger. I 1960-åra så jeg et par ved Jarbruvatnet.
Et reir i Nestbyholmen i 1969 lå festa oppå en tynn kvist inne i en tett bestand av flaskestarr. Heile området var oversvømt med ca 20 cm djupt vatn, og reiret lå bare 10 cm over vassflata. 5 unger forlot reiret 25. juli.


Gulsanger, Hippolais icterina.

Gulsangeren har etter hvert blitt en nokså årviss, om ikke akkurat vanlig art. I 1998 var våren uvanlig kald, og ingen gulsangere ble observerte. Ellers blir syngende hanner hørt i frodige skogområder oppover heile dalen, og det første hekkefunnet ble gjort i Junkerdalen. 5 unger ble sett utenfor reiret i Solvågli den 29. juli 1994. 3 par holdt til i området (M.Eggen, T.E.Kristiansen, pers.medd.).
Lauvskogsområdet langs elva fra Solvågli sørover mot Storholmen ser ut til å være et uvanlig godt område for sangere.


Møller, Sylvia curruca.

Tornsanger, Sylvia communis.

Begge artene opptrer tilfeldig hos oss, og bare noen få hanner er hørt: Først i juni 1984 sang en møller i flere dager i lia nord for Setså (P.K.Bjørklund). 21. og 22. mai 1992 ble en syngende møller hørt øst for husa i Botnvatn.
Arne Hjeltnes hørte to tornsangere på Dverset og en på Saltnes sommeren 1984, og i juni 2004 hadde en tornsanger tilhold i Linebakken ved Rognan. Tornsangeren kan være vanligere enn vi trur. Vi har kanskje ikke lytta godt nok etter den.
På Dverset er det flere fine lauvskogslier der vi kan høre uvanlige sangere nå og da. Dessverre er disse skogene sterkt trua av uthogging og granplanting.


Hagesanger, Sylvia borin.

Hagesangeren er forholdsvis vanlig til fåtallig i frodig lauvskog oppover heile dalen. Den er også observert i fjellbjørkskogen, f. eks. ved Jarbruvatnet. Antallet varierer, og 1995 var et ”hagesangerår” med mange syngende hanner.
Et reir med 6 unger ble funnet i Djupdalen på Nestby i juli 1962.
Førsteobservasjoner i 17 år mellom 1973 og 2003: 29.05. – 19.06. Gjennomsnittlig: 09.06.


Munk, Sylvia atricapilla.

Munken er en forholdsvis sky sanger som er lettest å få se når den er på høsttrekket. Hos oss dukker fuglene vanligvis opp i overgangen september/oktober, av og til i midten av september. Jeg har hatt dem i hagen ut heile oktober måned, og de forsyner seg med bær fra rødhyll, kvitrogn, hagtorn m.m. En hunnfugl holdt seg på et fuglebrett i Langsandmoa utover i desember 1987 ( ? pers.medd). 09. desember 2000 så jeg en hann i hagen min på Høyjarfallmoen. Den plukka bærrester på hagtorn og interesserte seg ikke for utlagt mat. Høsten var uvanlig mild dette året, og det var ingen snø. 3 hanner ble sett i en hage på Rognan 03.november 2005 (Bj. Næss, pers.medd.). 29. november 2006 hang en hunnfugl og hakka på meiseboller i hagen min.
Munken hekker fåtallig i frodige skoglier oppover heile dalen; også i Junkerdalen. Hekkefunn i Saksenvik ca 1968 (H.Fjellbakk, pers.medd.).
Tilholdsstedene for munk og andre sangere er svært trua av det som blir kalt ”skogreising”, dvs. fjerning av frodig lauvskog og planting av gran.


Østsanger, Phylloscopus trochiloides.

24. august 1994 ble en østsanger, ”lundsångare”, sett av Niklas Lindberg i Junkerdalsura. Dette var første funnet av arten i Nordland. Nærmeste hekkeområder finnes på Gotland og i Finland.


Gulbrynsanger, Phylloscopus inornatus.

Den 25. september 2003 dukka det opp en gulbrynsanger i hagen min på Høyjarfallmoen. Den klatra rundt i buskene ei stund før den forsvant.
Dette er en art som hekker fra Uralfjella og østover, og en del individ kommer trekkende vestover nå og da. På Røst ble flere gulbrynsangere sett denne høsten (T.E.Kristiansen, pers.medd.).


Bøksanger, Phylloscopus sibilatrix.

Fra 1974 og fram til 2002 kjenner jeg til observasjoner av 15 forskjellige syngende hanner. Noen individ ble hørt flere ganger på forskjellige dager. Fuglene er registrerte i Dversetområdet (3 individ), ved Jarbruvatnet (1 ind.), ved Ingeborgfossen (4 ind.), i Nestbyholmen (3 ind.), i lia på Nestby (1 ind.), på Storjord og i Junkerdalen (1 ind.).


Gransanger, Phylloscopus collybita.

Lauvsanger, Phylloscopus trochilus.

Lauvsangeren kommer på vårtrekket midt i mai.
Førsteobservasjoner i 34 år mellom 1963 og 2004: 08.05. til 25.05. Gjennomsnittlig: 17.05.
Den hekker fra fjæra til vierbeltet og er (var) en av de vanligste fuglene (den vanligste?) i kommunen. I 2000 var arten uvanlig fåtallig, og også i 2003 hørte jeg forholdsvis få syngende individ.
I 1989 ble første egget i et reir i hagen vår lagt 14. juni. 25. juli ble heile ungeflokken mata utenfor reiret.
Det er nesten umulig å fastslå når lauvsangeren trekker bort om høsten, for den er så lik gransangeren, en art som både kommer før om våren og holder ut mye lenger før den reiser sørover.
Gransangeren dukker opp allerede i april.
Førsteobservasjoner i 33 år mellom 1963 og 2004: 13.04. til 10.05. Gjennomsnittlig: 27.04.
Gransangeren kan ofte utsette høsttrekket til ut i oktober. Sjøl om den er hardfør og tåler frost og snøfall både om våren og om høsten, så går den ikke opp i fjellet slik som lauvsangeren, men holder seg helst under barskogsgrensa.


Fuglekonge, Regulus regulus.

Fuglekongen er forholdsvis vanlig i furuskogen. (Reirbygging i furu ble sett på Nestby 26. mai 1966.) Den finnes ofte i små granholt i lauvskogen, og på høsttrekket har jeg sett den også i fjellbjørkskogen. Om høsten er fuglekongen en av de artene vi lettest legger merke til om vi går en tur i marka. Den kan også komme inn i hagene.
De fleste fuglekongene trekker nok vekk om vinteren, for fra desember til februar blir det som oftest observert få fugler. I mars øker antallet igjen. Slik var det også i forrige hundreåret (Sommerfelt (1824), Hagemann (1884)).
En fuglekonge hann ble ringmerka som ungfugl på Holmön utafor Umeå den 13. september 1989. Våren etter trakk den nordvestover til Saltdal, og 29. april fløy den inn i et vindu i Nestbyholmen og ble drept.


Grå fluesnapper, Muscicapa striata.

Dette er en svært så ”beskjeden” og anonym art med puslete sang og uanselig drakt. Den kommer også forholdsvis seint om våren og er da vanskelig å legge merke til.
Førsteobservasjoner i 21 år mellom 1966 og 2003: 19.05. til 08.06. Gjennomsnittlig: 26.05.
Gråfluesnapperen er vanlig i all slags skog i dalbotnen og liene og går av og til opp i fjellbjørkskogen. Jeg har funnet reir 410 m o.h. ved Jarbruvatnet, men den er nokså fåtallig såpass høgt.


Svartkvit fluesnapper, Ficedula hypoleuca.

Den som har hengt opp en fuglekasse eller to, kjenner fluesnapperen. Når hannene kommer om våren, blir det straks mer liv i hagen. Nervøse meiser må forsvare reirkassene sine med slåssing og styr, og det blir vondt for folk å få sove p.g.a. den kraftige sangen utover natta og morgenen. Kampen med meisene om reirplass kan gå på livet laus. I 1999 fant jeg drepte fluesnapperhanner i to kjøttmeisreir i Nestbyholmen. I en reirkasse hadde fluesnapperen vunnet striden og bygd reiret sitt oppå kjøttmeisreiret. En blåmeisfamilie ble også promte kasta ut.
Fluesnapperen hekker i all slags skog heilt opp mot skoggrensa. Bestanden svinger merkbart fra år til år. Våren 2003 vokste 3 kull opp i hver sin fuglekasse i hagen min. (Ca 1200 kv.m.). En hann hadde tre hunner. I tillegg hekka et blåmeispar og et kjøttmeispar i hagen, så avstanden mellom reira var temmelig kort! Likevel krangla fluesnapperhannen mest med en annen hann som holdt til i en kasse utenfor hagen. Meisene fikk være i fred.
Førsteobservasjoner i 36 år mellom 1963 og 2004: 30.04. til 22.05. Gjennomsnittlig: 12.05.


Stjertmeis, Aegithalos caudatus.

Denne arten er lite utbredt i Nordland, men den finnes spredt nordover til Troms. Heller ikke hos oss er den vanlig, men den observeres jamt året igjennom. Familiegrupper på 8-12 fugler er lette å se om høsten. De kan holde sammen heile vinteren til ut i april.
De reira jeg har funnet har vært plasserte høgt i bjørk og or. Et reir som ble undersøkt i Rognlia i 1978 skilte seg ut ved å ligge bare 1 m o.b. i ei bjørk. Det inneholdt 11 halvvoksne unger den 15. juni. I et reir i oreskog ca 1,5 km sør for Pothusbrua var det nesten flygedyktige unger 17. juni (P.K.Bjørklund 1985). Fugler som frakta reirmaterial ble observerte ved Fiskvågvatnet 30. april (1995) og i lia på Nestby 17. april (1999).
Stjertmeisa foretrekker gammel lauvskog, gjerne med døde og nedfalne trær og med sumpmark i nærheten. Arten er observert oppover dalen til Bleiknesmo, men finnes sikkert lenger sørover.
Det blir hevda at stjertmeisa er typisk insekteter både sommer og vinter,og at den derfor ikke kan nyttiggjøre seg mat fra fuglebrett, men vintrene 1975 og 1977 besøkte småflokker en foringsplass i Nestbyholmen i lange perioder. Sannsynligvis spiste de brødsmuler (Jon Næstby, pers.medd.).
I 1960- og 1970-åra noterte jeg ned langt flere stjertmeisobservasjoner enn jeg har gjort de siste åra. Dette kan tyde på at arten er på retur.
Høsten 2000 var det invasjon av stjertmeis langs Nordlandskysten. Vi merka lite til dette i Saltdalen.


Granmeis, Parus montanus.

Granmeisa kan treffes ”fra fjære til fjell” og er derfor sannsynligvis den vanligste av meisene hos oss. Bestanden svinger en del.
I og med at den hamstrer mat, greier den å overleve oppi fjellbandet sjøl midt på svarteste vinteren. En del individ besøker foringsplasser, men i gode frøår greier de aller fleste seg uten vår hjelp.
25. mai 1997 satt jeg på Vassbotnfjell og så på to granmeiser som nettopp hadde begynt å lage reir i en morken bjørkstubbe. I løpet av en time var inngangsholet og rommet innafor så ferdig at fuglene forsvant heilt når de stod på botnen. Med slik effektiv reirbygging er ikke granmeisa avhengig av kunstige hekkeplasser, og bare noen få ganger har jeg fått arten til å ta i bruk fuglekasser.
Granmeisa er vanligvis dominerende art i meiseflokkene om vinteren.


Lappmeis, Parus cinctus.

Lappmeisa blir rekna for å være en østlig art, knytta til gamle og sammenhengende furuskoger. I Finland har uthogging og fragmentering av de gamle barskogene ført til at bestanden har gått ned med 90%!
I Finnmark og Troms er den forholdsvis vanlig i lauvskog (K.-B. Strann pers.medd). Den hekker i Nord-Sverige heilt opp mot grensefjella, men hos oss er det sett bare enkelte streiffugler:
Semska – Stødi naturreservat 18. – 22. juni 1969 (Mikaelsen, Høiberg, Schille)
Skaitidalen 27. mars 1980 (T.E.Kvalnes).
Junkerdalen 13. oktober 1985 (G. og E. Dahl)
Balvatnet 24. august og 07. september 1988, 3 individ (P.K.Bjørklund, pers. medd.)


Toppmeis, Parus cristatus.

Toppmeisa hekker nord til Namdalen. I Sverige finnes den langs østkysten heilt nord til grensa mot Finland. Den reknes for å være svært stasjonær, og sjansen for å finne den hos oss er derfor liten. Men muligheten er der, for på slutten av 1990-tallet dukka den opp på flere plasser i nordre Nordland og i Troms. Fuglene var ikke uvanlige på foringsplasser i furuskog (K.-B. Strann, pers.medd.).
KåreNordnes har sett toppmeis en gang i Saltdal (pers.medd.). A. Myhre (pers.medd.) meiner å ha observert et individ på Brenne. 23. november 2000 så jeg ei toppmeis på Osøyra ved Rognan.


Svartmeis, Parus ater.

I perioder kan svartmeisa være heilt borte. Etter frøår dukker den opp igjen, og enkelte individ kan jamt besøke foringsplasser utover vinteren. 2001 var et typisk toppår. Den treffes over alt hvor det er barskog; også i Junkerdalen.
En sjelden gang har jeg funnet den hekkende. I 1991 greide et par å få fram to kull i to små fuglekasser på Høyjarfallmoen. Ungene i det første kullet forlot kassen ca 04. juni, og det andre kullet flaug ut ca 30. juli. I 2000 hekka et par i en trang trekryperkasse med to innganger på Nestby. Våren 2006 slo et par seg ned i en trekryperkasse, men reiret ble ødelagt av flaggspett. De flytta da til en ny trekryperkasse like ved, men også dette ble ødelagt av flaggspett.


Blåmeis, Parus caeruleus.

Akkurat som grønnfinken, har blåmeisa hatt fordel av milde vintrer og mye foring. Den har spredd seg nordover både i Norge, Sverige og Finland (S.Karlsen, pers.medd). Jeg har inntrykk av at den nå er like vanlig i Saltdal som den var i Trøndelag for 50 år sia.
Før krigen var den svært sjelden her. Haftorn nemner et individ som ble ringmerka i Mosjøen våren 1936 og igjenfunnet i Botn 13. februar 1938. J. Ryen så et par ved planteskolen på Bakken vintrene 1973 og 1974. Fra ca 1980 ble den så etter hvert vanligere, og de første hekkefunna ble gjort i slutten av 1980-åra.
I dag er blåmeisa fast gjest ved de fleste foringsplassene nederst i dalføret. Vinteren 2000 ble den også observert i Junkerdalen (G.Karlsen, pers. medd). Den hekker villig i fuglekasser både i tettbebyggelsa og i lauvskog ellers. I 1999 var 50% av småfuglkassene mine i Nestbyholmen opptatt av kjøttmeis, 31% av svart-kvit fluesnapper og heile 19% av blåmeis. Flere ganger har jeg funnet blåmeis hekkende i gamle dvergspettreir.
Den har for lengst forlatt hagene, og er med i de blanda meiseflokkene som flytter omkring i liene om høsten og vinteren. Av og til opptrer blåmeis i egne flokker på 10 – 12 individ. I romjula 2000 var det omtrent 15 blåmeiser i en slik flokk som holdt til på Høyjarfallmoen. De brydde seg lite om solsikkefrø og andre godsaker, men beita i bjørketoppene.


Kjøttmeis, Parus major.

Kjøttmeisa er dominerende art ved de fleste foringsplassene om vinteren, og om sommeren kan den treffes nesten over alt heilt opp i fjellbjørkskogen. Der tar den i bruk fuglekasser, holrom i hytter o.likn. som hekkeplasser.
Flygeholet på kjøttmeiskasser bør ikke være større enn 32 mm. Er det 35 mm, slik det blir anbefalt i enkelte bøker, kommer spurvugla seg inn. Etter som meisereir er fulle av lopper, bør reirkasser for arten ikke henge på hus. ”Ohyran” kan krype inn!
Det hender at kjøttmeis blir sett i fjellet midt på hardeste vinteren. I mildvær med sol kan den prestere skikkelig vårsang i slutten av januar.
Kjøttmeis blir ofte tatt av spurvugle og spurvhauk når disse jakter ved foringsplasser.


Spettmeis, Sitta europaea.

De spettmeisene som er sett i Saltdal, har nok alle tilhørt underarten S. e. asiatica som hekker i Sørøst-Russland og Sibir. Enkelte år kan flokker av denne arten dra vestover mot Skandinavia, og mange individ er sett i Salten opp gjennom åra. Hos oss er følgende observasjoner kjente:
Storjord november/desember 1956: 1 individ (S.Haftorn).
Storjord 10. desember 1977: 4 – 6 individ (B.Jensen).
Høyjarfallosen 14.juli 1997: 2 individ (B.Næss, pers.medd.)


Trekryper, Certhia familiaris.

Hagemann meinte at trekryperen var ved nordgrensa si i Saltdal. Etter det har den kanskje spredd seg nordover, for den er nå forholdsvis vanlig i Troms (K.-B. Strann, pers.medd.).
Hos oss er den fåtallig. Om høsten kan vi treffe enkeltindivid på næringssøk sammen med meiser.
I hekketida opptrer trekryperen helst i gammelskog der den kan finne gode reirplasser. Mange reirfunn er gjort: inne i oppkrølla bark på død gran, mellom nærmest sammenvokste furustammer, bak kledning på sommerfjøs, i sprekk i furustamme m.m. Jeg har til og med funnet den hekkende i samme tre som hønsehauken! (Nestby 1974).
Først i 1999 fikk jeg trekryper til å hekke i ”fuglekasse”. To par tok da i bruk kløyvde og uthola ospekubber som var festa på furustammer.
I 1998 ble første egget i et reir i Fiskvågmoen lagt 07. mai. Ungene forlot reiret ca 10. juni.


Varsler, Lanius excubitor.

Varsleren er en sjelden fugl. Jeg kjenner bare 11 – 12 observasjoner. Noen enkeltindivid er sett i Nestbyholmen, men sannsynligvis trives arten best i høgereliggende furuskog. Det er i slikt terreng den er funnet hekkende.
Både i 1973 og 1974 (gode smågnagerår) ble store unger sett på Jarbrufjell (H.Fjellbakk, O.Storteig, pers.medd.). Et engstelig par, sannsynligvis hekkende, ble sett ved Slettfjell 07. juli 1985 (T.Saursaunet). Martin Eggen fant en voksen og en unge i Sørdalen i Skjerstad i 1993. I juli 2001 fant Karl-Birger Strann (pers.medd.) et par med to unger vest for Skipmannvikfjell.
Enkeltindivid er observerte ved Lønsdal i 1974 og mellom Semska og Stødi i 1975. I januar 2003 så Kirsten Norbergsen en varsler i Junkerdalen.


Nøtteskrike, Garrulus glandarius.

Nøtteskrika er temmelig vanlig i barskogen oppover heile dalen og blir av og til sett i fjellskogen.
Om vinteren søker nøtteskrikene ned til bebygde strøk og viser seg fram som livlige bråkebøtter på foringsplassene. Når våren kommer, endrer de oppførsel og blir sky og stillfarende, i alle fall ved reirplassen.
Nøtteskrika kan godt hekke i ung furuskog (Stamnes 1985), men ser ut til å foretrekke små, tette klynger med gran litt over juletrestørrelse. Et reir på Nestby i 1983 var plassert i ei nisje i en liten berghammer. Et par som bygde reir på Bakken i 1992 ble mobba så hardt av skjur at de til slutt måtte forlate egga.
Mange par gir ungene brød som de henter på foringsplasser. Nøtteskrikene er ellers faste gjester på potetåkrene utover seinsommeren og høsten.
Nøtteskriker blir regelmessig tatt av hønsehauk. Bestanden er likevel temmelig stabil eller i svak framgang.


Lavskrike, Perisoreus infaustus.

På 1800-tallet var det lavskriker i Saltdal (Sommerfelt). Nå er de borte, og kanskje skyldes det at de ikke klarer konkurransen med nøtteskrika. Fra nyere tid kjenner jeg til bare to observasjoner: Hanne Etnestad så ei lavskrike vest for Stolpen den 25. september 2005. (Pers.medd.) Ei lavskrike dukka også opp i hagen til Per-Henrik Bakke på Rognan i november 2006.(Pers.medd.)


Skjære, Pica pica.

"Skjur".
Skjæra er vanlig, særlig i de nedre delene av dalføret. Streifindivid har jeg sett ved vegen ”midt” inne på Saltfjellet, men den er naturligvis mest vanlig ved hus og hager. Den hekker forresten ved bebyggelse heilt opp til skoggrensa (Sørelva f. eks.), og kan en sjelden gang bygge reir langt fra folk (Viskis).
Reira blir plasserte i mange forskjellige trær og busker, til og med i ungarsyrin, Syringa josikaea (En gang ved rådhuset på Rognan og to ganger på Nestby). Den bygger høgt i furu og lågt i busk samme året, så dette med at skjura kan spå sommerværet etter hvor høgt den bygger reiret, er nok bare overtru.
”Verdens flotteste høghus for skjur” finner vi for tida på Setså. Et ukjent antall reir oppå hverandre slynger seg bortimot 3 m oppover en hegg.


Nøttekråke, Nucifraga caryocatactes.

Under invasjonen av sibirnøttekråker i 1995 ble ett individ sett i Skaiti fra 04. september og utover (Eldrun Pettersen) og ett individ sett på Rusånes 09. – 15. september (Leif Larsen).
20. og 25. desember 1997 dukka ei nøttekråke opp i hagen min på Høyjarfallmoen. Etter nebbet å dømme var også dette ei sibirnøttekråke, N. c. macrorhynchus.
Ei sibirnøttekråke holdt til ved en foringsplass i Junkerdalen i november 2002 (T.E.Kristiansen, pers.medd.), og mellom 1. og 08. januar i 2003 (K. Norbergsen).


Kaie, Corvus monedula.

Streifindivid er blitt sett nå og da; f. eks. 12. mars 1884 (Haftorn), 20. mars 1977 og 30. september 1994. Ett individ på Skansøyra 05. juni 1995 (M.Eggen, T.E.Kristiansen). Ett individ på Sundby 01. mai 1998.
I april 1981 ble opptil 6 kaier sett langs elva fra Saltnes til Nestbyholmen. To par begynte å bygge reir i hver sin skorstein på et hus på Skansøyra. Reirmaterial ble henta i elvekanten. 28. april ble to kaier sett da de tok med seg ull fra søppelplassen på Osøyra og flaug oppover mot Holmen. Kanskje var det reirbygging et eller anna sted der også - .
Jeg hadde ingen muligheter til å undersøke reira i skorsteinene, men utover i mai var det tydelig at fuglene ruga. Hekkinga ble av en eller annen grunn oppgitt, og 27. mai så jeg kaiene siste gangen. De flaug da mot Hals.
Dette er eneste kjente kaiehekking i Nord-Norge (Norsk Fugleatlas). De nærmeste koloniene finnes i Inntrøndelag og langs kysten i Bottenvika.


Kornkråke, Corvus frugilegus.

Noen få streifindivid er sett: 3 kornkråker holdt til på søppeltippen på Osøyra 19. november 1978. 25. november var fremdeles ei å finne der. En fugl ble sett ved campingplassen på Rognan 21. april 1979. 02. april 1983 så jeg ei kornkråke i en hage på Nestby, og 10. mai 1997 ble ei igjen sett over fjæra utom campingplassen. Den flaug utover fjorden sammen med et par vanlige kråker.


Kråke, Corvus cornix.

Kråka er vanlig fra fjære til fjell.
De fleste reira ligger i blandingsskog i liene, men vi kan også finne dem nesten nede i fjæra, i hager på Rognan, på furumoene og i fjellbjørkskogen. Gamle kråker som har funnet seg et godt revir, forsvarer det heile året.
Den 01. juli 1984 ble det funnet to merkelige kråkeunger i et reir på Halsmoen. De hadde forholdsvis slank kroppsbygning og lang, grønnglinsende stjert, og det var kvite parti på vingene. Foreldra så normale ut (E.Herredsvela, pers.medd.).
Var det her snakk om krysning med skjære? I Adresseavisen 03.03.73 omtales et liknende tilfelle fra Beiarn i 1972. Professor Svein Haftorn uttalte da at det ikke forelå noe bevis for at krysning mellom skjære og kråke kan forekomme, men avviste ikke muligheten.
Ved flere tilfeller har jeg observert kråker med kvite vingeband, kvit stjert med svart band ytterst, enkelte kvite handsvingfjær osv. Om dette kan ha noe med alder, albinisme eller innblanding av ”skjæregener” å gjøre, er ikke godt å si.
21. april 1979 så jeg ei ”misfarga” kråke ved Kvalnes. Den var blakk som en fjording. 21. april 2000 landa ei anna rar kråke i hagen min. Den var lys grå med litt svart fremst på hodet.
Ei kråke som var merka ved Mobekken i Rana den 19. oktober 1982 ble skutt på Kvalnes 22. september 1983.


Svartkråke, Corvus corone.

2 svartkråker ble sett på Røkland 24. april 1978 (K.Nordnes, pers.medd.).


Ramn, Corvus corax.

Ramnen er forholdsvis fåtallig, men lett å se og høre, så en kan få inntrykk av at den er tallrik.
Om vinteren kan ramnen være det eneste levende en ser og hører i fjellet. Sannsynligvis besøker den hekkeplassen sin nå og da heile året, også seinhaustes og rundt årsskiftet.
Reirplassene er jamt fordelte over heile kommunen fra fjorden til godt over skoggrensa. Allerede først i februar begynner para med hekkeatferd i berghamrene sine. Egglegginga starter tidlig, av og til i mars. Også i fjellet (700 m o.h.) har jeg sett unger utenfor reiret før midten av juni, noe som betyr at egga ble lagt i første halvdel av april.
Når skoleklasser og skiløpere ellers griller pølser og koser seg i solgropene sine på Trollhaugan, så sitter ramnen ”diskret tilbaketrukket” og følger nøye med. Og ikke før er siste person forsvunnet bak nærmeste haug, så dumper den ned og forsyner seg med brødskiver, sjokolade, brente pølsesnabber og brunost. Ved reiret kan det ligge kaviartuber, plastembalasje og anna skrot fra søppelberget vårt. Ramnen har nok mange måter å skaffe seg mat på.
Jeg har funnet ramn som byttedyr i kongeørnreir, og det er som oftest god avstand mellom reira til disse to artene. Den har langt mindre respekt for havørn og kan bosette seg like i nærheten av havørnreir.
Det hender at jaktfalk angriper ramn som ruger, men jeg har aldri sett at slike basketak ender i anna enn krangel. Funn av død ramn kan likevel tyde på at den av og til blir drept, og et ramnpar kan godt bli jaga bort fra et halvferdig reir når jaktfalken bestemmer seg for å hekke like ved. Jaktfalken er ellers heilt avhengig av ramnen som reirbygger, og det hender de hekker i samme bergveggen. Ramnen blir da forvist til utkanten av berget.
Ramn og fjellvåk plasserer vanligvis reiret på heilt forskjellig vis i berget, men en gang har jeg sett at et ramnpar bygde reiret sitt oppi et gammelt fjellvåkreir.
Jeg trur forholdet mellom hønsehauk og ramn er noe ”anstrengt”. I alle fall er det vanlig at hauker som trekker langs Risnakken blir mobba av ramn. Korteste avstand mellom reira deres har vært 500 og 650 m. Ramnen går alltid ut for å avskjære hønsehauk som flyr forbi reiret.


Stær, Sturnus vulgaris.

Den nedgangen som har ramma stærbestanden i heile Skandinavia, merkes godt i Saltdalen.
I dag er arten svært fåtallig. (Det var den i forrige hundreåret også (Sommerfelt, Hagemann)). Bare noen få par hekker langs fjorden, på Saltnes, nederst på Nygård og på Rognan. Enkelte par kan år om anna flytte inn i fuglekasser lenger oppover dalen.
I 1960-åra benytta stæren alle brukbare fuglekasser oppover heile dalen, også oppe i Skaiti. Det var faktisk boligmangel, og reir ble f. eks. funnet i perleuglekasse i bjørkskogen ved Ingeborgvatnet 410 m o.h., i kvinandkasse ved Fiskvågvatnet og i et gammelt flaggspettreir i Nestbyholmen. I dag kan de para som kommer hit velge og vrake i boliger.
Stæren dukker tidlig opp om våren, gjerne allerede i slutten av mars. Blir det snø og uvær, kan den trekke ned til fjæra eller dra utover langs fjorden igjen.
Førsteobservasjoner i 32 år fra 1963 til 2002: 11.03. – 19.04. Gjennomsnittlig: 30.03.


Gråspurv, Passer domesticus.

"Huskaill" (SR).
Gråspurven finnes i små, lokale bestander ved bebyggelse. Det er usikkert hvor langt oppover dalen den går, men den bor på flere garder i Junkerdalen. Der overvintrer den i fjøs (G.Karlsen, pers.medd.).
Brannen på Rognan i 1978 ødela mange hekke- og overnattingsplasser, men det er fremdeles en god del gråspurv i og ved tettbebyggelsa her.
Mange gardsbruk har sin faste flokk, og i Stormøllens lager ved Rognan brukte en flokk å holde kalas på heil havre og andre godsaker heile vinteren.
Gråspurven trives ikke på Høyjarfallmoen, og de individa som har vært innom foringsplassen min, har alltid forsvunnet igjen fort. Kanskje har vi for mye barskog.
Gråspurven kan hekke tidlig. En nesten flygedyktig unge ble sett på Rognan 13. mai 1998, og to hanner starta vårsangen ved fuglekasser på Rognan allerede sist i februar 2001.


Pilfink, Passer montanus.

Pilfinken holder seg gjerne sammen med gråspurv, og en må helst være spesielt på utkikk etter den for å kunne plukke den ut fra flokken.
Hagemann så pilfink en gang. Dessuten ble en fugl skutt (!) den 30. april 1884 (Haftorn –71). Kåre Nordnes (pers.medd.) har observert arten noen få ganger.
Noen observasjoner av enkeltindivid: Sundby 01. mai 1974 (A.Myhre, pers.medd.), Nestby 10. mars 1973. Rognan 09. mai og 03. september 1977.


Bokfink, Fringilla coelebs.

Det er ikke uvanlig at en del bokfinkhanner overvintrer. Hunnfugler er sjeldne om vinteren. Fuglene holder seg ved foringsplasser på denne tida. Utover i mars forsvinner de som oftest, og det er nærliggende å tru at vårlyset da har satt fart i trekkdrifta, og at de har gitt seg på veg nordover.
Trekkende bokfinker kommer tidlig.
Førsteobservasjoner i 35 år fra 1963 til 2004: 01.04. til 23.04. Gjennomsnittlig: 11.04.
(Her har jeg utelatt en del observasjoner av tause individ fra mars måned. Dette har sannsynligvis vært overvintrere. Trekkende fugler kommer gjerne flere sammen, og de synger.)
Bokfinken hekker forholdsvis vanlig i lauv og blandingsskog oppover heile dalen, men den går sjelden opp i fjellbjørkskogen. Den er fremdeles tallrik i oreskogene langs elva, men bestanden har minka de siste åra.


Bjørkefink, Fringilla montifringilla.

Bjørkfinken overvintrer sjelden, og den kommer trekkende nordover lenge etter at bokfinken har funnet seg revir.
Førsteobservasjoner i 32 år mellom 1973 og 2004: 10.04. til 13.05. Gjennomsnittlig: 31.04.
Bjørkfinken hekker heilt oppe i fjellbjørkskogen og har derfor mye større utbredelse hos oss enn bokfinken.
I september/oktober kommer store flokker med bjørkfink trekkende på sørtur gjennom dalen. De finner mat m.a. på plener. I en flokk som myldra omkring ved Rognan ungdomsskole den 06. september 1980 var det et heilt kvitt individ.


Grønnfink, Carduelis chloris.

Arten er i framgang hos oss. Før 1980 var den forholdsvis fåtallig, og den trakk som oftest bort om høsten og kom ikke tilbake før midt i april.
Fortsatt forsvinner mye grønnfink i overgangen oktober/november, men en stor del av bestanden overvintrer. Grunnen er uten tvil god tilgang på mat vinteren igjennom.
Skal en dømme etter alle foringsplassene med sinnrike frøautomater og flotte foringsbrett rundt omkring i hagene, så finnes det mange fugleinteresserte mennesker i kommunen vår, og det er nok ikke få kg med solsikkefrø som legges ut til meiser, dompap og ikke minst grønnfink hvert år.
Sist i mars begynner grønnfinken å hevde territorium. Den slår seg gjerne ned i tette holt med gran litt over juletrestørrelse, og der sitter da hannene i toppene og synger. De siste åra har den blitt mer vanlig heilt oppe i fjellbjørkskogen der det er mye einer eller planta gran. Reira blir som oftest lagt i tette graner eller einerbusker og er vanskelige å finne.


Grønnsisik, Carduelis spinus.

I gode frøår er grønnsisiken vanlig og hekker i barskogen oppover heile dalen.
Den plasserer vanligvis reiret sitt høgt i ei stor gran. Det er derfor vanskelig å finne, og jeg kjenner ingen reirfunn. Syngende hanner, hanner i fluktspill, fugler som frakter reirmaterial opp i trær og voksne som mater ungfugler får være god nok dokumentasjon på hekking.
Grønnsisiken dukker av og til opp på fuglebrettet om vinteren; i 1997/98 i flokker. Våren 2000 besøkte flere fugler foringsplassen min til ut i juni, og høsten etterpå streifa store flokker omkring og beita på olderfrø.
En sjelden gang kan vi treffe grønnsisik i fjellbjørkskogen.


Bergirisk, Carduelis flavirostris.

De første dagene i mai dukker gjerne småflokker med bergirisk opp på Skansøyra.
Men arten er kanskje lettest å få øye på om høsten. Da kan flokker streife omkring langs fjæra for å beite på strandkjempe m.m. Av og til kan småflokker farte rundt langs dyrkamarka på Dverset og rundt Rognan.
Om sommeren har jeg truffet engstelige enkeltindivid øverst i fjellskogen, m.a. på Nestbyfjellet og Jarbruheia. Den hadde fast tilhold ved Kvitberget i 1975 (Moksnes og Vie).
Den 04. august 1974 ble unger mata i fjæra i Botn.


Gråsisik, Carduelis flammea.

Bestanden av gråsisik svinger mye. Er det godt med frø på bjørk og or, kan vi treffe store flokker året rundt både nede i dalen og oppe i fjellbjørkskogen. Fuglene kan da i perioder være vanlige på fuglebrett. Andre år får en inntrykk av at arten mangler heilt.
Reir kan finnes både i oreskogene langs Saltelva, i lauvskogen i liene og i fjellbjørkskogen.
I april 2002 var det en del gråsisik på foringsplassen min, og mellom de ”vanlige” individa dukka det også opp noen med svært brun fjærdrakt. De virka mindre enn de andre gråsisikene og tilhørte sannsynligvis den sørvestlige underarten cabaret. Kontrasten var stor mellom disse og en stor og lys polarsisik som også var innom hagen en dag.


Polarsisik, Carduelis hornemanni.

Dette er en sjelden art hos oss. En skal forresten se godt etter for å skille den ut fra vanlige gråsisiker som den gjerne holder seg i lag med.
Den 06. januar 1980 så jeg en slik blanda flokk med både grå- og polarsisik mellom Skar og Ingeborgmoen. Ca 18. februar s.å. dukka en polarsisik opp på fuglebrettet hos Hennild Wollstadmo på Brenne.
En var innom hagen min den 13. april 2002.


Bandkorsnebb, Loxia leucoptera.

Arten er observert en gang i Saltdal (K.A.Meyer).Det har ikke lyktes å få tak i nærmere opplysninger om funnet.


Furukorsnebb, Loxia pytyopsittacus.

I år med god frøsetting på furu kan korsnebbene opptre nokså vanlig. I mellomliggende år mangler de heilt. I 1998/99 var det frøår på planta gran uten at det førte til noen invasjon av korsnebber.
Jeg kjenner ikke til om det er gjort reirfunn, men voksne furukorsnebber som mata unger er sett (Rognan 08. juni 1966), og jeg har også hatt 2 voksne med 3 ungfugler i hagen (Høyjarfallmoen 18. juni 1981).


Grankorsnebb, Loxia curvirostra

Et par med unger ble sett i Medbymarka ca 19. mai 1998 (T.E.Kristiansen, pers.medd.). I juli 2001 så Karl-Birger Strann (pers.medd.) et par med tre flygedyktige unger på Vensmoen. Sjøl har jeg ingen sikre observasjoner av arten.


Rosenfink, Carpodacus erythrinus.

06. juni 2001 dukka en rosenfink hann opp på foringsplassen i hagen til Bjørwill Næss på Rognan. Fuglen holdt seg der utover ettermiddagen sammen med bokfinker, grønnfink, gråsisik og andre frøspisere.
En rosenfink besøkte hagen min 15. og 16. november 2003. Dette var en ungfugl eller ei ho.
Arten har spredd seg litt nordover i Skandinavia de siste åra.


Konglebit, Pinicola enucleator.

Konglebiten er en nordøstlig art. Den hekker i indre skogområder i Nord-Sverige og i indre Finnmark.
Enkelte år opptrer den i større antall enn ellers og hekker mye lenger sørover og også her og der på norsk side av grensefjella. Av og til kan flokker dra ut på vandring. Høsten/vinteren 1993 ble f. eks. Nord-Trøndelag invadert (Trøndersk natur).
Som en del andre østlige arter er også konglebiten funnet i Junkerdalen. Haftorn så et individ i Graddis 26. juni 1958, og Svein Karlsen (pers.medd) observerte en flokk på minst 5 individ i Stor-Graddis 08. november 1981.


Dompap, Pyrrhula pyrrhula.

Dompapen er forholdsvis vanlig i blandingsskog oppover heile dalen. Den blir også ofte observert i fjellbjørkskogen, helst på høsttrekk. Jeg har ingen konkrete reirfunn, men så vidt flygedyktige unger er sett noen ganger.
Forsiktig som den er, blir dompapen ofte oversett om sommeren. Om vinteren viser den seg oftere som vanlig art på foringsplassene. Men det er ikke sikkert det er ”våre” dompaper som overvintrer her, for heile bestanden flytter seg sør – nordover etter årstida. Et lite bevis på dette var en hunfugl som ble ringmerka på Høyjarfallmoen 21. februar 1981 og kontrollert på Kvaløya i Troms 23. april samme året.
Bestanden varierer noe fra år til år, slik det vanligvis er hos frøetere.
Dompap som besøker foringsplasser om vinteren blir dessverre ofte tatt av katter. Dompapfjær finnes også ofte i lagrene til spurvugla. Mange flyr inn i speilglassruter, og arten er utsatt for sjukdomssmitte på foringsplassene. Flere døde individ som ble samla inn rundt Rognan og sendte til Veterinærinstituttet i 1980-åra, inneholdt salmonellabakterier.
I februar 2000 ble mange dompaper ofre for Salmonella. På forinsplasser både på Drage, Sundby og ved Rognan ble det sett sjuke fugler, og noen få ble funnet døde. Der det først i måneden ble sett mange fugler, ble ingen observerte et par uker etterpå. En kan lure på om vi av og til gjør en del arter ei bjørnetjeneste ved å samle dem i store mengder på foringsplasser.


Kjernebiter, Coccothraustes coccothraustes.

Ett individ ble sett på Høyjarfallmoen den 13. februar og 27. mars 1997. En hann ble sett på Brenne 20. – 22. mai 1997 (LRSK Nordland).
01. mai 1999 dukka igjen en kjernebiter opp på en frøautomat på Høyjarfallmoen. Den var innom hagen nå og da fram til 06. mai. Denne fuglen var en hann med en unormal kvit flekk på de svarte armsvingfjærene på den høgre vingen.
23. april 2000 så jeg to kjernebitere i hagen. Den ene var i vinterdrakt.
I hagen til Olav Korneliussen på Høgbakken ved Rognan ble det sett en kjernebiter den 13. juni 2004 og to indv. dagen etter. De spiste utlagte solsikkefrø. Et par i hekketida - - -! To kjernebitere var innom hagen min den 08. april 2006, og 26. mai s.å. så Kirsten Nordbergsen en kjernebiter på foringsplassen sin.


Lappspurv, Calcarius lapponicus.

Lappspurven sine trekkveger går mot sørøst. Det kan være grunnen til at den sjelden blir sett på trekket nede i bygda. Derifra har jeg bare fire-fem observasjoner.
I 2001 så jeg en hann i vinterdrakt på Skansøyra den 28. april og en godt utfarga hann den 20. mai. Den siste observasjonen var uvanlig sein, for i fjellet dukker lappspurven vanligvis opp i første halvdel av mai.
Arten kan være forholdsvis vanlig her og der i fjellet. Til gjengjeld mangler den over store områder, og en kan få inntrykk av at lappspurv og snøspurv deler fjellet mellom seg. Snøspurven må ta til takke med de karrige steinrøysene, mens lappspurven helst finnes i frodige myrstrekninger med vierkratt, f. eks. langs Sølvbakkelva nedover mot Rosna og Balvatnet eller i naturreservatet mellom Semska og Stødi. På slike plasser hekker flere par nær hverandre som i små kolonier.


Snøspurv, Plectrophenax nivalis.

"Snytetting" (SR).
I overgangen mars/april begynner småflokker med snøspurv å vise seg i fjellet. De flagrer fra rabbe til rabbe og leiter etter frø. Utover i april kommer gjerne store flokker trekkende og samles på åkrene og strandengene nedi bygda. Enkelte år blir de lenge; andre år merker vi lite til dem.
Førsteobservasjoner i 34 år mellom 1963 og 2004: 25.03. – 25.04. Gjennomsnittlig: 05.04.
Snøspurven hekker i de karrige fjellområda godt over skoggrensa; gjerne heilt opp mot snøfonner og is. Reiret blir lagt i blokkmarker, urer og skrenter.
Høsttrekket går for en stor del langs kysten, og bare småflokker og enkeltindivid blir sett hos oss, og da helst i fjellet vest for dalføret, fra sist i september til langt ut i november.
Hver vinter siden 1998 er småflokker med snøspurv observerte på Skansøyra i desember og januar. 26. desember 2000 så jeg at en ble tatt av spurvhauk der.


Gulspurv, Emberiza citrinella.

"Korntetting" (SR).
Bestanden er forholdsvis liten. Enkelte år ser det ut som om de fleste gulspurvene trekker bort midt på svarteste vinteren. Andre år kan mange fugler overvintre ved foringsplasser og andre steder der det ”ryr ned” korn. På Høyjarfallmoen har ofte 15 – 30 gulspurver overvintra.
Om våren sprer para seg utover og slår seg ned på åpne områder som vegkanter, små hogstflater, åkerkanter o.likn. Hannene er lette å se når de sitter høgt i tretopper og synger.
Når ungene forlater reiret, trekker en del fugler inn til foringsplassene igjen for å mate avkommet med oppbløtt korn.


Hortulan, Emberiza hortulana.

I følge Hagemann var hortulanen vanlig i forrige hundreåret. Nå er den svært sjelden, og jeg kjenner til bare en observasjon: En hannfugl besøkte foringsplassen min på Rognan fra 02. til 04. juni 1975.


Sibirspurv, Emberiza aureola.

Den 20. mai 1997 fikk Edvard Edvardsen (pers. medd.) besøk av en sibirspurv hann i hagen sin på Brenne. Den holdt seg ved husa i to dager.
Dette er en art som hekker fra Finland og østover gjennom Russland og Sibir. Den er observert bare noen få ganger i Norge.
(Jeg holder observasjonen for sikker, (god beskrivelse), men den er ikke godkjent av NSKF).


Sivspurv, Emberiza schoeniclus.

Sivspurven kommer fra vinterkvarteret i overgangen april/mai.
Førsteobservasjoner i 35 år mellom 1963 og 2004: 28.04. til 25.05. Gjennomsnittlig: 09.05.
I fjellet er den ofte på plass før midten av mai.
Sivspurven hekker fåtallig til vanlig i fuktige områder som starrmyrer og vierkratt, på brakkmark og igjengroende dyrkamark og i fuktig bjørkekratt og oreskog fra fjord til fjell.
Bestanden har gått litt ned de siste 30 åra.


Desember 2005.