Kirkehistorie over internett
Antonius fra Egypt
	( 251 – 356 )
På slutten av det tredje århundret hadde mange kristne blitt desillusjonerte over den voksende verdsliggjøringen av Jesu Kristi menighet og mange menn og kvinner dro inn i ødemarken for å prøve å gjenoppdage det genuine nytestamentlige troslivet. Noe av det som gjorde at denne formen for åndelighet ble så populær, var at det skjedde helbredelser og mirakler. Palladius skriver om disse eremittene at de ”levde i en verden av visjoner og helbredelser og makt over demoner.” Noen ble så ”bløthjertede at de brukte hele sin tid på å sørge for de trengende og hadde kraft til å helbrede og profetere.” Palladius beskriver mange av helbredelsene i detalj. En av de mest kjente eremittene var Antonius fra Egypt. Født i byen Koma, i Egypt, ble han foreldreløs i en alder av 20 år. Etter en åpenbaring fra Gud solgte Antonius alt han eide, ga nok penger til at hans søster kunne leve på det og ga resten av arven til de fattige. Som tyveåring begynte han med asketisme, også kalt selvfornektelse. 15 år etter dro Antonius ut i ørkenen for å leve i total isolasjon – noe som han fortsatte med i nesten 20 år. Livet hans besto av bønn, faste og manuelt arbeid. I disse årene slet Antonius med gjentatte syner hvor han så Satan, men fortsatte å faste og fornektet djevelens påvirkning. Maten besto av vann og brød som en venn kom innom med fra tid til annen, og kastet over muren. Antonius nektet å spise annet enn brød. Mange folk kom til Antonius og ville komme i kontakt med ham, men han nektet å komme ut i fra sin tilværelse som eremitt. De besøkende ga seg ikke, men fortsatte å trenge seg på ham helt til de en dag brøt ned døren inn oppholdsstedet hans. Da tok Antonius en beslutning om å begynne å undervise om hvorfor han hadde valgt å leve et slikt liv og mennesker opplevde helbredelser som følge av Antonius sin undervisning og håndspåleggelse. Antonius instruerte sine tilhengere i den samme form for selvfornektelse som han selv hadde levd i, og dette utviklet seg til et klosterliv. De bodde hver for seg i huler og på andre steder, men samlet seg jevnlig for å høre Antonius’ undervisning. Mer og mer folk kom for å høre ham, så Antonius fikk noen venner til å føre seg enda lengre ut i ødemarken. Men folk fant Antonius’ oppholdssted igjen og begynte å komme til ham i store antall. I 311, under en veldig omfattende forfølgelse av keiser Maximin, dro Antonius til Alexandria for å oppmuntre de trofaste kristne. Ved sin tilbakekomst organiserte Antonius et nytt kloster nær Rødehavet sammen med en disippel ved navn Macarius. Antonius dro tilbake til Alexandria en siste gang i 355 for å hjelpe sin venn Antanasius i å bekjempe arianismen, en vranglære som fornektet Jesu guddommelighet. Deretter trakk Antonius seg tilbake til en grotte hvor han tok i mot besøkende til sin død i 356. Han var da 105 år gammel. Kilde: Internett. Øyvind Kleiveland