Gullgutten Laffen

Laffen kom til oss høsten 1998. Han var en liten, tjukk plugg som sjarmerte hele familien. Vi fikk han kort tid etter at vår forrige golden retriever, Laika gikk bort etter 13 år.

Det var når vi fikk Laffen at hundeinteressen min dukket opp, og når Laffen var rundt et år gikk vi vårt første hundekurs i Aurskog-Hundekurs. Det var et lydighetskurs og vi avsluttet det med å ta bronsemerke, noe Laffen klarte med glans med 159,5 av 180 mulige poeng. Videre meldte vi oss på et agilitykurs, og det var da vi ble hektet:) Etter nybegynnerkurset har vi trent i 4 år og konkurrert. Laffen har hatt en veldig glede og iver under trening, men på stevner har det vært vanskelig å få fram det har hadde inne.

Men nå er "agilitykarrieren" over... I august begynte Laffen å bli dårlig. Startet med litt skakt hue, men etterhvert ble hele venstre side skjev og balansen ble dårlig. Har vært på veterinærhøyskolen og tatt ulike undersøkelser, men det er ingen som vet hva som feiler han. Han er ikke så verst nå for tiden, og så lenge han er glad og ikke har noen plager så går det bra... Nå lever han sine glade dager som pensjonert agilityhund:)

Mens jeg sitter å skriver, kommer gamle minner opp. Husker på vinteren for mange år siden, når han og jeg satt mutters aleine i skauen og stekte bacon og egg på bålet. Laffen satt optimistisk og så på, og når røyken kom i ansiktet på han, stupte han ned i snøen og gravde febrisk. Søte Laffen... Han har vært med på det meste, men favoritten hans må nok være når han får være med på fisketur ved hytta vår. Før vi rekker og komme oss opp i båten sitter han allerede der, med svømmevest og iver i blikket. Og når vi fisker, følger han intenst med på duppen i håp om at det skal nappe. Og når turen er slutt hender det seg at han får en rå, død abbor. Lukter vondt, men Laffen elsker den stunden han kan leke seg med fisken. Raringen...

Uansett så har vi mange gode minner, og faktisk noen gode resultater også.