Om Katie

Katie er min andre hund og første border collie. Hun kom til meg og foreldrene mine 7 april 2005 og har siden da vært gulljenta mi:) Hun var som valp nysgjerrig og våken, men også snill og fant på lite ugang gjennom oppveksten. Litt var det jo, men ikke mye. Allerede etter noen netter la jeg merke til intelligensen hennes; mor lå i en høy seng, men det hindret ikke Katie i å joine. Siden senga var for høy for veslejenta til å klare å hoppe opp i, måtte andre løsninger til. Opp i sofaen og oppå buret, balansere over det, for deretter å hoppe opp i senga... Brains before beauty? eller begge deler... Laffen var jo allerede i hus og blikket til han den dagen vi kom med den vesle rotta var ikke til å misforstå. "Gulp, hva gjør den tingen her a"? Til tross for litt sjalusi har vennskapet til Katie og Laffen vokst, ser i dag hvor avhengige de er av hverandre og hvor godt de har det i hverandres selskap. Trur nok Laffen har vært et godt forbilde for Katie...

Videre i oppveksten har Katie vist seg å bli en veldig fin hund. Hun har arbeidslyst, ingen uvaner, rolig, går godt sammen med andre hunder og er tillitsfull. Det eneste som hun er litt usikker på er noen mennesker og yngre, virker som hun trenger litt tid til å bli trygg på ukjente mennesker, men med de hun kjenner er hun veldig kjærlig mot.

Allerede som valp ble Katie introdusert for agility'n. Hun ble med Laffen og meg på stevner og fikk oppleve omgivelsene rundt agilitykonkurransene. Møtt mange hunder, stressa mennesker, høytalere, biler. Katie ble også tidlig med på treningene i Nes Hundeklubb, der hun tittet nysgjerrig på de andre borderne som løp på banen. Man kan jo lure på hva som skjer i de små huene deres iblant:) Når hun ble litt eldre var det hennes tur til og prøve. Startet med masse motivasjon og lek, og iveren hennes har kommet mer og mer. Er kjempe glad for at jeg har hatt så mange flinke agilityfolk rundt meg til å veilede.

Merker på meg sjøl at etter mange år med en litt umotivert retriever, er en border både en lettelse og en utfordring å trene. Lettelsen over at motivasjonen og arbeidslysten er der og utfordringene ved at de lærer så fort, er så raske og så utrolig ulik fra hvordan man fører en retriever til border. Men føler at Katie og jeg blir et bedre og bedre team når vi trener, og gleden hennes er veldig morsom å se at er der. Høsten 2006 blir første konkurranse tid og jeg er virkelig spent på hvordan vi vil utvikle oss.