ONSDAG ->
Det var en vakker onsdag, 8. mars 2006. Dette var dagen hvor Berit og jeg hadde bestemt oss for at vi skulle ta en tur til byen ”At Clath”, også kjent som Dublin.
Som fattige studenter valgte vi å reise billigs mulig så da ble det jo RyanAir, men fordi at det ikke går direktefly fra Torp til Dublin, måtte vi ta nytt fly fra London. Dette var greit nok det da, tok litt tid bare, men det var fortsatt relativt billig da.
Da vi endelig kom frem til Dublin, og til det hostellet vi hadde bestilt var det blitt sent sent på kvelden, så vi var ganske klare for å ta natta ”tidlig”, og så være ”fitt for fight” torsdag. Men det tok litt tid før vi kom over det lille sjokket vi hadde da vi kom på rommet. Altså, vi hadde bestilt 6-mans rom (dette var fritt valg fra vår side pga pris), og det var helt greit. Men da vi så badet ble vi lettere overasket. Badet var ett ”høl”, og det tok oss et par dager å finne ut hvor stort ”høl” det faktisk var. Men det skal sies at man venner seg til det meste bare det har gått litt tid.
|
TORSDAG ->
Torsdagen var vi oppe relativt tidlig, og beveget oss ut i Dublins travle gater. Første ting som måtte gjøres var frokost, men etter vi hadde kjøpt det var spørsmålet om hvor vi skulle spise. Det ble, som turistene vi var, og i og med at det var nydelig sol og varme, og at de har morsomme busser med andre etasje som er uten tak, så ente vi opp på en av ”City Tour” bussene, og kjørte runt hele Dublin City å så på serverdighetene, samtidig som vi fikk i oss litt mat. Etter at vi hadde spist opp, måtte vi ut å gå litt (kan jo ikke bare sitte på baken). Vi var først litt kulturelle å besøkte Dublins Nasjonagalleri (Berit’s ide). Videre var vi veldig enige om at vi skulle være enda mer kulurelle og dro til GUINNESS destilleriet for å ta en liten rundtur der. Guinness var veldig moro, og det kosta ikke så mye å komme inn heller, samt at man fikk en komplementer Guinness øl da man kom på toppen av bygget, og opp i baren. En ganske fet bar som hadde utsikt over, stort sett hele Dublin city.
Som om vi ikke hadde fått gjort nok denne dage, så kom kvelden snikende seg innpå, og vi måtte jo komme oss litt ut. Ingen er på ferie uten å være på by’n. Vi gikk opp O’Connell Street (som er en av hovedgatene, og like ved der vi bodde), over brua, og kom inn i området kaldt ”Tempel Bar”. Dette er da feltet som har alle ”inn”-stedene. Noe av det første vi fant som trakk oss til seg var stand-up. Det viste seg at det var et show som startet om en halv time (fra da vi entret baren), så det var jo ypperlig til at vi kunne ta en øl, og se litt show. Showet er en del av noe de kaller ”Battle of the axe” som er da mange ”amatør”-komikere som skal kjempe om en eller annen tittel. Uansett… Det var noen av komikerne som var der som var helt enormt geniale og Berit og jeg lo veldig veldig bra. Det var godt brukte penger.
Etter at alle de 5-6 komikerne hadde gjort sitt og showet var ferdig og vi var, som hu ene komikeren kaldte det ”just a little bitt TIPSY” (intern spøk), så var det bare å utforske mer av ”Tempel Bar”. Vi var litt usikkre på hvilken av to barer vi skulle satse på, men vi hoppet på strømmen av Scotter (ja Scotter), som tok oss til den baren som vi resten av ferien kalte ”Den grønne baren” , men som egentlig het ”The Oliver St.John Gogarthy”. Her var det stappet med folk, og det var bare å trenge seg igjennom folkemengden for å få seg noe å drikke, forså å gjøre det samme for å skaffe seg ett sted å sitte. Det er her en liten ”kjærlighetshistorie” begynner.
Etter en god del med drikke klarte Berit å få kontakt med en Scotte. Var vel ikke på grunn av at han var det nydligste eksemplaret av en gutt som var der inne, men han var ikke direkte stygg heller. Uansett så kom han bort til oss da og begynte å prate litt osv. Det første vi ble spurt om var om vi var fra Finland (noe vi ikke er, dersom noen lurer på det), også snakket han om at han kjente de finske idolet og at han hadde møtt noen andre som var fra Finland som hadde blitt helt gale da han hadde sagt til de at han kjente det Finske idolet. Hehe, dette var vel noe vi ikke akkurat var så veldig interessert i å vite, men men… Det tok ikke lang tid før han hadde falt pladask for lille Berit (sjokk), og jenta ble etter det overøst med komplimanger hele tiden. Men han var litt morsom da, egentlig, og hadde veldig mye å prate om (utenom å gi Berit utrolig mange ”bra” linjer). Som sagt så hadde Steve veldig mye å prate om, og også litt Hollywood stæsj ble dratt inn i samtalen. Og for å gjøre en lang og ekstremt utroverdig historie kort, så hadde han vært på fylla med Brad Pitt (hehe, bare le du, det går ikke ann å gjøre denne delen troverdig uansett), han hadde driti seg ut for Angelina Jolie, han hadde vært personlig assistent for ei anna skuespiller som jeg ikke husker hva heter, men som visst nok var utfattelig kjedelig. Ja, vi er klar over det, det er en god sannsynelighet for at vi ble spilt ett lite puss her gitt, men vi er faktisk i tvil. Hehe, som sagt så går det ikke ann å gjøre denne historien noe som helst troverdig så sant vi ikke selv får argumentere om det i ett par timer, og selv da er det nok vanskelig å tro på så sant man ikke satt der selv. Greia var nemmelig det at ingen ting av det vi pratet med han om, dreide seg noe mer om disse ”kjendisene”, enn akkurat det som står her, og det virket ikke som om det var noe han kom inn på bare for å nevne at han kjente kjendiser, virket i alle fall ikke slik. Og det var der vi stussa veldig, for om han først skulle kødde med det så kunne han ha dratt det veldig mye lengre, og gjort det mye tidligere. En annen ting er at Berit fikk Steve til å tro at typen min var han som var på bildet på mobilen min, Jensen Ackles (Supernatural), og til tross for at han bor i USA og er skuespiller så var det ikke noe spørsmål ved det (serriøst lissom). Så resten av kvelden, mens han rose Berit opp i skyene så sa han at jeg hadde jo type så jeg var lissom ikke så interessang… (gjorde ikke noe det egentlig…). Også, som skribenten han var (skrev film- og skuespillmanus) så sa han at han godt kunne skrive en film til meg så jeg fikk vært litt sammen med typen min… (jaja… men takka ja jeg… hehe… kan ikke si nei til sånnt)
Så… selv om det mest sannsynelig bare er Berit og jeg som er i nærheten av å tro att dette er fakta, så sier jeg som Berit sa ”det henger egentlig helt på greip, dersom man ser bort i fra sannsynelighetsfaktoren”.
Det gikk fra kveld til natt, og Berit og jeg og Steve satt å pratet om kvinneundertrykking, eller jeg pratet ikke så veldig mye for dette er ikke det jeg hadde valgt å prate om på by’n, men de to andre hadde dette som ett veldig skjert tema. Etter å ha vært på ”den grønne baren” til det stengte, ble vi tatt med på en nattklubb som het ”viperroom”, som var helt greit egentlig, men ikke så mye mer enn det.
Denne kvelden ente med at det var midt på natta og alle måtte jo dra hjem. Vi ble enige med Steve (da denne fyren som har vært på fylla med Brad) om at vi skulle møte han og noen kammerater på lørdagen for å se på Irland vs. Skottland på en bar (Vi trodde forresten at dette var en fotballkamp, men ble mektig skuffet over at vi fant ut at det da var en rugby kamp). Berit og jeg viste ikke hvor denne baren lå, så vi fikk veibeskrivelser, og navnet på baren, og skulle klare oss selv ut i fra det på lørdagen.
Unevnt fra denne dagen:
1: Berit trodde hu ikke var 21 og var usikker på om vi skulle tørre å gå inn på ”den grønne baren”, i og med at det var 21års grense der (og det skal også sies at idet vi gikk inn ble jeg 22år… JIPPII)
2: Berit var egentlig veldig veldig full, men det er jo bare moro…
|
FREDAG ->
Fredagen var dagen hvor Berit var fyllesjuk, veldig fyllesjuk, og dagen hvor vi holdt på å le oss i hjel da vi skulle huske alt som hadde blitt sagt på torsdagen. Og det er en veldig veldig veldig morsom historie, i alle fall når man har opplevd det selv, og er veldig usikker på om man skal tru at en vi møtte har møtt Brad Pitt (mener, hva er sannsyeligheten for det). Så vi lo og lo og lo og lo… også fant vi ut at vi ikke orket å gå ut på by’n denne dagen, så vi dro først på pizzaresturang, også på Kino. Vi så på ”Walk The Line” (Jonny Cash filmen for de som ikke vet det) på en kino som het Savoy. Dette viste seg i ettertid at på det lerrete vi så denne filemn var Irlands største kinoskjerm, og stedet hvor alle de store filmene hadde premierer med kjendiser osv, og figure. Men en ting skal de ha, og det er at den var veldig veldig veldig stor… enorm faktisk! Vi satte oss frivillig på femte rad bakfra å satt å så opp på skjermen.
|
LØRDAG ->
Dette var den dagen som skulle vise seg å bli ufattelig lang, og som skulle innebære ufattelig mange meter med gåing. Dagen begynte med at vi var ute å spiste forkost på en nydelig cafè, også gikk vi å shoppa litt. Så fant vi ut at det var vel på tide å finne denne baren (Freemans) som vi skulle møte Steve på. Vegbeskrivelsene var da ”gå til enden av O’Connell Street, ta til høyre, og så gå ca 20 meter”. Vi gikk tilbake til hostellet for å legge fra oss det lille vi hadde shoppa, og så gikk vi ut igjen. Vi var allerede litt sent ute, men vi tenkte at så lenge vi fant baren før kampen var ferdig så var vel det greit nok, og veibeskrivelsen var ikke så ille… virket det som i alle fall.
Etter noe lett diskusjon gikk vil til den ene enden av O’connell street, vekk fra tempel bar området, også til høyre (dette var da Berit sin teori, som jeg bøyde meg etter, ettersom jeg sjeldent har rett uansett). Men det viste seg at det ikke var så mange barer til høyre i denne enden av gaten. Det lå en bar på hjørnet, men her var det ingen Steve…
Vel, det var bare å ta beina fatt å gå i andre enden av O’connell street (dette da mot temle bar området), også gå til høyre. Vi fant senere ut (til tross for at det var markert på kartet), at enden av denne gaten ikke var før etter broen (broen man måtte gå over for å komme over til tempel bar, trinity collage osv…), så vi gikk først til høyre før broen. Her var det masse barer, men ikke noe som liknet på ”Freemans”. Deretter fant vi ut at vi skulle gå til venstre isteden for høre, det kunne jo hende Steve hadde sagt feil, så vi gikk til venstre. Her var det heller ingen ”Freemans”, men det var en Internett-cafe, så smarte som vi er stakk vi nedom her.
Utrolig nok så fant vi baren ved navnet ”Freemans”, og etter noe leiting med kart og hele pakka så fant vi ut følgene, O’connell street ender etter broen, ikke før som vi trodde først, deretter deler gaten seg i fire, og det er to alternativer til høyre. Jaja, da var det bare å finne gaten ”Wetsmorland Street” og nr 27, for der skulle baren vår ligge. Berit og jeg vandret over broen og opp denne gaten, men vi fant ikke baren vår, og begynte å ane ugler i mosen (hehe, bra ordtak). Vi begynte å bli lei og var allerede gjennomvåte så Berit gikk inn i en bokhandel og spurte om de hadde hørt om en bar kalt ”Freemans”. De hadde det, men… den var blitt nedlagt for to år siden. Dette var ikke det vi liker å kalle en god nyhet, men vi fikk i alle fall også info om at det lå en ny bar på samme sted. Vi bestemte oss om å finne denne baren, noe vi også gjorde, men da vi kom dit var kamen allerede ferdig og lokalet var så å si tomt.
Det var her jeg måtte sette ned foten å få litt alkohol innabords. Vi satte oss ned, og mens vi drakk dagens første ”pint” med øl fant vi ut at vi kunne jo gå rundt i tempel bar å stikke innom alle barene med navn på F. Denne ideen sammen med alle teoriene til Berit endte kort fortalt opp i følgende: Vi var innom diverse barer i tempel bar området, og også den grønne baren (var jo her vi først hadde møtt Steve). Vi gikk tilbake til andre enden av O’connell fordi Berit syns vi hadde utforsket den siden for lite, vi endre opp i alle tverrgatene av O’Connel Steet for så også å være innom alle barene i disse gatene, noe som videre resulterte i mange mange ”pints”. Vi endte tilslutt kalde, våte og fulle i den grønne baren igjen hvor vi tok å slappet av og var noe frustrerte over Steve. Berit fant også ut at hu kunne ”falle” for hvem som helst så sant de gav hun mange komplimanger og så i ettertid ikke var tilgjengelig.
Vel, kvelden ente med at Berit var så full at vi måtte dra hjem en gang på natta, dette var da etter at alle i tempel bar området var blitt informert om at vi leita etter en som het Steve, og at vi også så etter baren ”Freemans” (vi ga aldri opp den baren egentlig). Så vi fikk nå karret oss hjem til slutt og lagt oss på det nydelig hostellet vårt.
|
SØNDAG ->
Denne dagen var stort sett preget av soving, våte sko og fyllesjuke. Nå hadde det seg slik at vi måtte ut av rommet mellom elve og ett fordi de skulle vaske, selv om vi fort fant ut at de var på rommet vårt ved tolv tiden og var der i ti min. Allikevel måtte vi ut, så vi gikk ut i 5 min, kjøpte noe svett mat også gikk tilbake å la oss i sengene våre. Vi var ikke oppe å fungerte før klokken var fem om kvelden, og dette var da stort sett bare fordi vi måtte ha noe mat igjen. Vi var ute å spise også gikk vi på kino igjen (var mye på kino gitt, men samma det…). Denne gangen så vi på ”Capote”.
|
MANDAG ->
Mandagen var vår siste hele dag i Dublin, og vi måtte jo på by’n da. Vi var tildels utvilte etter en veldig rolig søndage, til tross for at ti timer i regnevær hadde gjort meg noe snufsete og småsyk. Vi brukte dagen på å spise nydelig mat, shoppe, dyrehagen (ja faktisk, og den var veldig kul), og på kvelden så gikk vi ut. Selvfølgelig ente vi opp i den grønne barene igjen, men det gjorde ikke så mye, det var kul musikk der, og det var meningen at vi skulle ta det med ro. Denne kvelden møtte vi på en som bodde på samme hostell som oss så han kom bort å prata med oss, pluss at alle han ble kjent med utover kvelden kom bort å prata med oss. Det var også diverse godt voksene menn som skulle spandere drikke på oss og prate med oss osv (det var nemmelig lite med turister i baren på mandagene…). Selv om denne kvelden kanskje ikke var så fartsfylt så avsluttet den med noe ekstremt artig. Hele uken gikk nemmelig Berit å jeg å nynnet på sangen ”push the button”. Dette var da i forbindelse med at vi alltid trykte på knapper for å få grønn mann, og komme oss over de veldig traffikerte veiene. Vi lagde da oss en liten intern spøk som var følgende, hver gang vi var ved ett overgangsfeil skulle jeg nynne på melodien og så se om Berit tok hintet og trykte på knappen. Okei, tilbake til vår siste fyll i baren. Han som vi kjente fra hostellet kom bort til oss igjen og sa at han hadde bedt de spille en sang som bare var til oss. Etter ett par sanger sier han ”den neste sangen som kommer nå er til dere”. Vi var veldig usikre på hva han hadde kommet opp med egentlig, men vi holdt på å le oss i hjel da vi hørte at sangen som vi hadde nynnet på en hel uke, men ikke hørt en eneste gang mens vi hadde vært i Dublin, plutselig ble spilt ”til oss”. Det var ett veldig morsomt øyeblikk, og vi tok litt av, og folk kikket veldig rart på oss å lurte på hva pokker vi dreiv med. Men i de godeste ordene til Jonny Bravo (tegneserie), så sier jeg bare ”samma det”. Det var en utrolig morsom avsluttning på hele turen egenlig.
|
TIRSDAG ->
Denne dagen skulle vi hjem, og det skulle tydelig vis resten av de som bodde på rommet vårt også. Som alltid så var Berit og jeg de siste til å stå opp å begynne å pakke, dette til tross for at vi skulle ta fly mot London klokka elve. Men vi kom oss opp (fyllesyke som vi var) og fikk ryddet sammen og pakket og alt annet som måtte gjøres (selv om jeg måtte få Berit ut av første og opp i andre gir, for det gikk ikke akkurat fort). Det er godt det ikke var spesielt dyrt å ta taxi til flyplassen, for det var veldig kjekt å kunne gå ut av døren til hostellet, rekke hånden i været, også ha en taxi. Flyturen hjem gikk relativt greit med tanke på hvor dårlig form vi faktisk var i, og jeg lærte at man ikke blir i noe bedre form av å fly i alle fall. Men vi kom oss hjem til kalde Norge, noe som vi ikke var særlige fornøyde med, men sånn kan det gå.
|
FERIEN I DUBLIN
Turen til Dublin var helt genial. Selv om vi trodde at det å bare være to personer på tur kunne bli litt slitsomt i lengden, så var det ikke det i det hele tatt. Vi hadde det veldig moro hele tiden, og hadde absolutt ikke lyst til å dra hjem igjen. Man skal heller ikke se bort i fra at det blir en ny Dublin tur på oss i fremtiden.
|
|