|
Kiri forteller 17.01.98 fødte min mor, "Fujihime av Enerhaugen", tre velskapte tispevalper, jeg og mine søstre Mika og Umaii, som nå henholdsvis bor i Danmark og Sverige. Anzu, vår mor bor sammen med sin "matfar" Mathias Hauge og sin datter fra et tidligere kull, "Matsuhime av Enerhaugen", Nikko til vanlig. Disse tre skapte et trygt og harmonisk hjem for oss. Jeg var så heldig å få bo der en måned ekstra, for mammaen min Helena var ikke klar over at hun og jeg hørte sammen, men tilslutt skjønte hun det, og da var hun ikke sen om å ta meg med hjem. Mitt nye hjem ligger bare et "stenkast" fra mitt gamle, så jeg treffer både Mathias, Anzu og Nikko ofte, heldigvis. Mammaen min hadde, tro det eller ei, trodd at hun ikke var noe hundemenneske! Heldigvis forsto hun at det ikke stemte, så hun sa ja til å bli min "forvert", og har ikke angret en dag siden. 14. april kom hun og hentet meg og siden da har vi vært uadskillelige. Faktisk sier mammas venner at de synes vi passer så godt sammen. Like sta, fanatiske og sjarmerende begge to!! Jeg er en virkelig spesiell hund, Shiba på min hals, sterk, sta og hissig, men også kosete, snill og god. Fanatisk er et ord som ofte blir brukt om meg. Jeg er så veldig glad i alt mulig jeg finner ute, spesielt pinner, en god pinne kan jeg dra på både opp og ned Fløyfjellstoppen om det så skal være. Og jeg glemmer aldri en pinne som blir tatt fra meg, selv om jeg må løpe tilbake for å hente den. Jeg bare venter på at jeg skal bli sluppet fri, da bråsnur jeg og løper tilbake til mammas og tante Vibekes store fortvilelse. Gode pinner må taes vare på, det er nå min mening. Mammaen min prøver å oppdra meg, og har på enkelte områder lykkes, men ikke på andre. Jeg er f. eks. en mester i å få det jeg vil ha. Det er jo bare å lage mest mulig lyd, så går det greit, ikke hver gang, men nesten. Jeg er det man kaller en mestertigger. Christen Lang, oppdretteren min holdt på å gå i frø på bursdagen min, fordi jeg sto nedenfor kjøkkenbenken og hylte og jamret meg. Det var jo der alle presangene mine lå, og de duftet bare såååå deilig!! Jeg har vært med mamma på utstilling mange ganger, men bare deltatt selv tre ganger. Første gangen var total katastrofe. Jeg var midt i tannfellingen, hadde aldri vært sammen med så mange folk og hunder, jeg ble helt stresset, ville ikke stå på bordet, ikke vise tennene og jeg strente avgårde i ringen på et merkelig vis. Som du kanskje skjønner ble det blått bånd og ut med meg. Andre gangen gikk det mye bedre. Mamma og jeg hadde øvd masse. Jeg gikk og sto og viste meg frem som om jeg ikke hadde gjort annet, så det ble både BIR og BIG. Mamma, Christen, Vibeke og Mathias var så stolte av meg. Tredje gangen jeg deltok var på "Stockholmsmessan" i Sverige. Det gikk ikke så bra, men grunnen da var at jeg rett og slett ikke var i pels, så ut som et vandrende fugleskremsel. Det var faktisk søsteren min, Umaii, som stjal showet. Hun ble BIR og BIG og fikk sitt første certifikat. Selv om det ikke gikk bra for meg, så hadde jeg imidlertid en kjempefin tur sammen med mamma, Mathias, Nikko og Kaido. Kaido likte ikke meg i begynnelsen, men vi fant tonen tilslutt og da var vi perlevenner resten av turen.
Selv om jeg er en tanke spesiell har jeg fått mange venner i mitt korte liv. Tibbene Rasmus, Solan og Ruffus er mine bestevenner, spesielt de to første. Vi har det kjempegøy sammen. Mammaene våre tar oss med på lange turer hvor vi får løpe løs og riktig kose oss. Ramus og Solan bor i etasjen over mamma og meg, så dem treffer jeg hver eneste dag. Rasmus vil så gjerne være kjæresten min, men det går jo ikke, men han liker nå å passe litt på meg, spesielt når jeg har løpetid??! Jeg er også veldig glad i katter. Mormor og morfar har en katt som heter Josef. Vi har kjent hverandre siden han var kattunge og jeg valp. I begynnelsen var det mye fresing og bjeffing, men nå går det bare greitt. Hver gang vi er sammen leker og koser vi oss. Det rare er at ingen av kattene i byen vil leke med meg, enda så fin jeg gjør meg, men nå skal snart jeg og mamma besøke Ranko, en halvsøster av meg og hun har en bestevenn som er katt, Felix. Han er så vant til Shibaer, så han vil sikkert leke litt med meg. De som kjenner meg sier at jeg er en virkelig vakker
Shiba. Jeg ligner veldig på faren min,
Tanner, men er like viljesterk og dominerende som min mor, Anzu. Når
jeg er i full pels, har jeg en god og tjukk underull med stive overhår.
Jeg er det man her i Norge kaller for viltfarget. Hodet mitt og øynene
mine får jeg spesielt mye skryt av, men dessverre er jeg en tanke stor,
men hva gjør vel det, jeg har det helt utmerket jeg. Tilbake til det med oppdragelsen min. Jeg har funnet på noe kjempegøy. Hver gang jeg er løs ute og finner meg noe artig, en pinne for eksempel, erter jeg mamma litt. Kommer ikke når hun roper, eller jeg kommer, men løper igjen før hun får fatt i meg. Det er kjempegøy!!!! Tror ikke mamma synes det, men.... Ellers er jeg veldig flink med sitt og ligg, mens bli er litt verre. Nå holder mamma på å lære meg på plass, får se om jeg lærer det etterhvert. Det er ihvertfall veldig artig. Mamma sier at hun ikke har angret en dag på at hun fikk meg, så vi kommer nok å få et langt og artig liv sammen, selv om jeg gir henne noen nye gråe hår av og til.
|
