Tvedestrand Baptistmenighet 125 år 1870-1995

Det var midtvinters. Nærmere bestemt søndag 20. februar 1870. Fjorden og vannene var islagte og snøen dekket bakken. Ved utløpet av Møllebekken var det imidlertid et åpent os, og rundt dette oset var det denne søndagen samlet en mengde nysgjerrige mennesker. Ryktet hadde gått i byen at det skulle være dåp, og de som hadde møtt frem, fikk se at fire personer trosset vinterkulde, og ikke minst andre menneskers hån, for å la seg døpe.  

Tiden i forveien for denne dåpen hadde det vært temmelig dramatisk for en av dåpskandidatene. Familien hennes var bitre motstandere av baptistene og en bror av henne hadde truet henne med kniv for å få henne til å la være å døpe seg. Hun svarte imidlertid at enten det ble liv eller død for henne, så måtte hun gjøre Guds vilje. Hun ble da jaget hjemmefra og oppholdt seg en tid i Arendal før dåpsdagen. Etter en tid kom imidlertid familien hennes på bedre tanker, og ba henne likevel komme hjem.  

Dette hendte altså for 125 år siden, og trolig ble Tvedestrand Baptistmenighet stiftet samme dato som den omtalte dåpshandling fant sted. Det var allerede 2 baptister i Tvedestrand fra før, slik at medlemstallet ved stiftelsen utgjorde 6 personer.

De to som allerede var døpt, var blokkmaker Knud Knudsen og frk Marie Smith. Knudsen ble menighetens første forstander, et verv han sannsynligvis hadde fra stiftelsen og til sin død i 1896.  

Om frk. Smith fortelles at hun var blitt lam i begge benene etter et fall på et ball som ble holdt i Arendal for kong Oscar I. Da hun ble døpt i 1865, var motstanden mot baptistpredikanten O. B. Hansson så stor at dåpen måtte foregå i all stillhet om kvelden. Frk. Smith ble båret ned til stranden hvor O. B. Hansson døpte henne. Straks hun var døpt, skjedde det utrolige. Hun ble helbredet og kunne selv gå til lands, og siden var hun i stand til å bruke begge benene sine igjen.  

Denne hendelsen ble selvsagt straks kjent i byen, men noen ble så forarget at de stormet blokkmaker Knudsens hus for å få tak i "kjetteren" O. B. Hansson. Denne måtte derfor gjemme seg i kjelleren inntil faren var over. En gang tidligere hadde han også måttet gjemme seg der, for utpå natten å komme seg ombord i en båt som skulle til Kragerø.

Det var således nok av dramatikk og av vanskeligheter for de første baptister her i byen. Ikke minst var det vanskeligheter med å finne steder hvor en uforstyrret kunne samles til møter. Ønske om eget lokale må derfor ha dukket opp ganske tidlig, og i 1872 ser det ut til at det har vært satt i gang en innsamling til det formålet. Da finner en nemlig følgende notis i De Danske Baptisters ukeblad, innsendt av blokkmaker Knudsen:  

  

"P.g.a. at vi ingen Plads have til Opbyggelse og vi ikke have Midler til at faa en saadan, tager vi os den Frihed at henvende os til vore Vender rundt omkring. Om de ikke ville hjelpe os med en Understøttelse. At vi kunne faa et Lokale i hvilket vi kunde holde vore Forsamlinger når Brødre kommer for at tale Ordet til os".

Det skulle likevel ta mange år før dette ønsket ble realisert. Først i 1899 fikk menigheten anledning til å kjøpe den nåværende eiendom i Strandhagen, hvor det den gang sto en låve. Denne låven ble innredet til formålet, og ble innviet den 30/7-1899. På dette tidspunktet hadde menigheten 27 medlemmer.  

Fra århundreskiftet og fremover en tid ser det ut til å ha vært en periode med liten aktivitet. Etter at Knudsen døde i 1896 har det sannsynligvis ikke vært noen som i samme grad som han hadde evnen til å forkynne Guds ord og til å holde menigheten samlet. Menigheten hadde tydeligvis heller ikke økonomisk evne til å kalle og lønne egen forstander. Virksomheten ser derfor ut til å ha vært avhengig av tilreisende evangelister som besøkte menigheten.  

Når vi kommer fram til 30-årene, begynner det imidlertid skje noe. Evangelisten Thorberg kom på besøk i september 1930, og et halvt år senere tok han imot kallet som menighetens forstander. En tid fremover ble det nå en blomstringsperiode for menigheten. Den bølge av vekkelse som gikk over landet, nådde også Tvedestrand, og mange var det som kom til troen, ble døpt og tillagt menigheten. Også "Elim" vokste på denne tiden idet lillesalen ble bygget i 1933. Året etter ble også storsalen pusset opp.  

I tillegg til den vanlige møtevirksomheten på "Elim" ble det nå også satt i gang utpost-virksomhet i distriktet, bl.a. på Eidbo, Staubø og Sandøya. Denne virksomheten i distriktet har siden pågått, selv om møtestedene ikke lengre er nøyaktig de samme. En annen virkegren innen menigheten som så dagens lys i begynnelsen av 30-årene var søndagsskolen, som startet i 1933. Likedan kom musikkforeningen igang på denne tiden. Idag er den dessverre ikke i funksjon lengre.  

I 1933 ble Thorberg avløst av Bjørnstad som forstander. Blomstringstiden fortsatte imidlertid og i 1934 var medlemstallet øket til 82 medlemmer. Samme år ble Zaïremisjonen (den gang kalt Søsterringen) stiftet, og har siden drevet sin virksomhet. Adskillige tusen kroner er siden den gang samlet inn til misjonsformål ved denne foreningens virke  

Dessverre viser det seg ofte at ikke alle som kommer med i vekkelsestider forblir i troen. Dette er vel grunnen til at medlemstallet de følgende år gikk noe tilbake. Virksomheten fortsatte imidlertid regelmessig innen de forskjellige virkegrener, og en kan vel si at menigheten ble tømret sammen til en liten, men solid bygning, som ved Guds hjelp greide seg igjennom vanskelighetene.  

Helt siden menigheten begynte med ansatte, lønnede forstandere, var det stadig ett tilbakevendende problem. Nemlig problemet med å skaffe leilighet. Dette ble endelig løst da vi i 1967 kunne innvie vårt nye tilbygg, hvor det i 2. etasje ble innredet en leilighet på 4 rom + kjøkken, bad og WC. I 1. etasje ble det så plass til lillesal, kjøkken, forstanderens kontor og toaletter.  

Dette var et stort økonomisk løft for en så liten menighet, og et lån på kr 75.000,- måtte tas opp i tillegg til de vel kr 21.000,- som ble samlet inn. Dessuten ble det utført en imponerende dugnads-innsats, både av daværende forstander Trovi og flere av menighetens øvrige medlemmer.

Som tidligere nevnt var Thorberg og Bjørnstad de første lønnede forstandere for menigheten. Siden fulgte Åsbryn, Stabell, Arnesen, Hofstad, Gran, Armann, Trovi, Ranholt, Bjørgum, Johansen, Edvardsen og Høyer. Alle sammen har de bidradd til menighetens oppbyggelse og samhold, og vi er dem og Gud takknemlig for deres virke her.  

Vi må her også nevne Ingolf Dahl, som de senere årene, uten å være forstander, praktisk talt ukentlig har kommet fra Risør for å tale i våre gudstjenester. Dette har vært til uvurderlig hjelp for menigheten.

For tida har menigheten ikke noen fast lønnet forstander, men har god hjelp av Ulf Magne Løvdahl, som fra 1. september i år avtjener siviltjenesten i vår menighet. Sammen med 3 andre ledere har han et spesielt ansvar for barnearbeidet, som nå er kommet i gang igjen etter å ha vært nedlagt de seneste par årene. Nå blomstrer det igjen og vi har gleden av å se opp til 30 barn som ukentlig samles til Junior her i kirken.

I en historisk oversikt som dette er, ville det ikke være riktig å utelate de vanskene som oppsto da en del medlemmer på slutten av 1970-tallet valgte å forlate menigheten. Den fra før av lille flokken ble enda mindre og det ga seg bl.a. utslag i dårligere økonomi. Det ble etterhvert vanskelig å lønne forstander i full stilling, så de forstandere som har betjent menigheten etter denne tida, har derfor bare vært ansatt i halv stilling. Naturlig nok har aktiviteten i menigheten vært preget av at det er få aktive medlemmer til å ta seg av de forskjellige oppgaver. Men samholdet i menigheten har vært det aller beste og selv om menigheten er liten, tror vi at den fortsatt har en oppgave her i Tvedestrand, og vi ønsker å tjene Gud med de resursene vi har og de mulighetene han gir oss.  

Vi har også gleden av å ha en misjonær blant våre medlemmer, nemlig Synnøve Andersen som i 1948 ble innviet til sin gjerning i Kongo (nå Zaïre). Til tross for at hun har passert 78 år, er hun fremdeles i aktivitet og er leder for over 20.000 barn i det offentlige skolevesenet i et stort område av Zaïre.  

Det var om henne den kjente Albert Henrik Moen skrev i en av sine bøker at hun var et av de modigste menneskene han noen gang hadde møtt. Vi er stolte og takknemlige for å ha henne med blant våre medlemmer, likesom vi er takknemlige for ethvert medlem som har bidradd til å tjene menigheten på forskjellig vis. Den største takknemligheten skylder vi imidlertid Gud som gjennom mot- og medgang har stått bak med sin velsignelse og kraft. 

La oss derfor med optimisme fortsette arbeidet i menigheten ved å minne hverandre om et vers fra Salme 100: "Herren er god, hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt."

Tvedestrand 03.11.95  

Oddvar Løvdahl

  

---