Til min elskede Maren - Livet uten deg…
En vakker sommernatt i -93 kom du til verden, mitt lille mirakel.
Den ene dagen var jeg bare meg, en helt vanlig jente på 22 år. Dagen etter var jeg mamma - mammaen din! Den viktigste av alle jobber!
Du var så perfekt! Ti fingre, ti tær, masse mørkt hår og bollekinn. Så vakker! Du ble hele min verdens midtpunkt. Bebbe (bestefar) ble helt fortapt i deg og du var bebbejente fra første stund.
Du vokste og ble stor. Jeg ble mamma igjen, og du var en omsorgsfull og snill storesøster. Dere ble som en enhet - jentene mine. Alltid sammen, alltid der for hverandre.
Du begynte på skolen og ble en pliktoppfyllende og flink elev. Så ble det korpsmusikk, fotball og gutter. Spesielt gutter! Av og til ble du forvandlet til en rødmende og fnisende geleklump. Det var så gøy å se at du virkelig blomstret og var lykkelig!
Så kom den grusomme vinternatten i -04. Den natten du aldri våknet fra…
Aldri mer skulle vi få se smilet ditt og høre latteren din. Aldri mer skulle vi få se rødmen i kinnene dine. Aldri mer skulle du komme krypende opp i sofaen og snike deg inn i armkroken min…
Min første tanke var; hva gjør jeg nå? For hva skal vel en mamma gjøre uten barnet sitt? Du som fylte livet mitt med gleder og sorger, latter og gråt. Du var livet! Hvordan skulle jeg klare å leve uten deg?
De første dagene var fylt med sjokk, vantro og fortvilelse. Verden var blitt et stort, mørkt vakuum. Ingenting var som før og ingenting kommer noensinne til å bli som før - ikke uten deg.
Jeg hadde aldri trodd det var mulig å ha det så vondt. Hele kroppen verket etter deg! Jeg tviholdt på koseklovnen din. Du vet, den du fikk av memme og bebbe da du var ett år. Når jeg holdt han var det som å allikevel ha en del av deg hos meg. Jeg hadde han hos meg helt fram til vi tok farvel med deg i kisten. Da fikk du klovn tilbake, full av mammas tårer…
Det var på en måte godt å få sagt hadet. Du var så mye mer fredfull i kisten enn da vi fant deg i sengen, men jeg skulle aller helst ønske jeg kunne ristet liv i deg og tatt deg med hjem.
Den kvelden følte alle vi som hadde tatt farvel med deg en slags lettelse, og vi klarte å slappe av litt. Vi klarte til og med å le igjen. Det ble noen stjålne timers pause fra alt det vonde og vanskelige.
Så kom begravelsen. Jeg hadde vært så redd for at ingen ville komme, redd for at ingen brydde seg. Men alle kom. Klassen din, vennene dine, lærere, hele familien og mange andre jeg ikke klarte å se gjennom tårene. Kapellet var stappfullt, og noen måtte til og med stå ute i inngangshallen.
Pappa, bebbe, Raymond og onkel Odd Erik var kistebærere. De var så redde for at de ikke skulle klare det, men det gikk fint. De bar deg ut til “Godnattsang for nisseunger” fra julekalenderen “Amalies jul”. Den du alltid syntes var så fin vet du. Etterpå var vi samlet på ett av byens hotell. Alle du kjente og alle som var glad i deg var der, og med stort og smått var vi over hundre stykker. Det var utrolig godt å se at så mange ville komme for å dele sorgen med oss.
Vi fant en fin gravstein til deg. Et stort hjerte med stjerner på, som for å strø litt magi fra din store helt “Harry Potter” på din vei. Inskripsjonen ble den samme som i dødsannonsen:
Du kom og ble
ei lita stønn
Og reiste fra oss
i en drøm
Det var bebbes ord, og det passet liksom så godt at ordene kom fra han som du var så umåtelig glad i.
Og så begynte livet uten deg…
Et liv ingen av oss kjente, og som ingen av oss visste hvordan vi skulle leve…
Dagene var fryktelig tunge. Det var vanskelig å gå i butikken, og det var som om dagligdagse gjøremål krevde en umenneskelig styrke. Armer og ben føltes som bly og allting gikk i sakte film. Det var så rart å se ut av vinduet. Bilene kjørte forbi som før og bussholdeplassen var som vanlig full av store og små. Noen skulle sikkert på jobb, noen på skole og noen skulle kanskje til byen for å kose seg sammen med barna sine.
Visste de ikke at du var borte? Visste de ikke at hjertet mitt var knust? Hvordan kunne de stå der ute og smile og le, og tenke på alt annet enn deg?! Men selvfølgelig kunne de det. Det var jo ikke de som hadde mistet deg! Det var det vi som hadde gjort…
Litt etter litt lettet tåkehavet i hjernen og det første store sjokket begynte å gi seg.
Jeg flyktet inn på internett. Der leste jeg alt jeg kom over av litteratur om barn og sorg, barnedødsfall, obduksjon osv. Jeg ville vite alt som var å vite om absolutt alt!
Men jeg fant ingenting som kunne hjelpe Emma, ingen lignende tilfeller. Det sto ingenting om barn som hadde funnet søsken døde.
Jeg skjønte at lillesøsteren din trengte profesjonell hjelp, så jeg kontaktet legen vår som skulle hjelpe oss med å få henne inn på BUPA (barne- og ungd. Psyk.). Det endte med at jeg måtte hyle og skrike i telefonen for å få dem til å ta imot Emma!
Man hører stadig om alle manglene ved psykiatrien i dette landet, men jeg trodde ikke barnepsykiatrien var like ille. Jeg var rett og slett så naiv at jeg trodde barn automatisk fikk hjelp. Noe som burde gå av seg selv ble en unødvendig påkjenning i en ellers vanskelig situasjon.
Tiden gikk videre og vi prøvde å leve så normalt som overhodet mulig. Så kom to nye sjokk. Innen åtte uker var gått hadde to barn til fra skolen din mistet livet! En 1. Klassing og en 6. Klassing. Det var helt uvirkelig! Vi kjente ingen av de to andre, ingen av dem var dine venner, men det ble allikevel så nært. De hadde også søsken og foreldre som nå satt igjen med en for lite…
Snøen forsvant og det ble omsider vår. Det var ingen glede i alle vårdagene, ingen trøst i den varme solen. Vi klarte å le og smile, men smerten og sorgen var aldri langt unna. Det var som om sorgen levde sitt eget liv, dukket opp akkurat når det passet den, uten å ta noen som helst hensyn. Det føltes som å være en dukke som blir kastet hit og dit uten mulighet til å kontrollere sine egne bevegelser.
17. Mai var rett rundt hjørnet…
Vi gruet oss alle sammen. Det var en dag du alltid hadde vært glad i. Jeg kan fremdeles huske din første 17. Mai som om det var i går… Du var ti måneder og hadde nettopp begynt å gå. Du satt i sportsvognen, i hvit kjole med røde prikker, og var helt oppslukt av korpsmusikken. Flagg og tuter hadde du også. Ei lita tulle med store, runde øyne…
Nå måtte vi feire dagen uten deg. Memme og meg hadde sydd bunad til Emma, og hun var så utrolig fin og kry. Det eneste du fikk var ballong og flagg på graven…
Vi prøvde så godt vi kunne den dagen, for Emmas skyld. Vi kledde oss i finstasen vi også, og reiste ned til byen for å se barnetoget. Jeg trodde jeg skulle klare å se fram til skolen din kom, eller i hvert fall fram til korpset du hadde gått i kom. Jeg orket ikke å se i det hele tatt. Det å være omgitt av så mange feststemte mennesker, både store og små, var som å få strødd salt i såret! Det var en lettelse da Emma var ferdig og vi kunne dra hjem. Vi hadde overlevd vår første 17. Mai uten deg…
Så kom sommeren. Det var den sommeren vi hadde gledet oss så til for jeg hadde jo endelig tatt “lappen”. Vi skulle dra på stranden akkurat når det passet oss uten å være avhengig av buss eller andre med bil. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Gleden over uavhengigheten var ikke like stor uten deg.
Vi var jo på stranden, Emma og meg, men det var veldig tungt. Jeg måtte hele tiden ta meg selv i å se etter deg også. Det har liksom blitt en vane det å peile ut to jenter i vannet. Nå hadde jeg bare Emma å passe på. Jeg er jo også vant til at du passet på lillesøsteren din. Hvis du var med fikk hun alltid lov til å gå på fjellet for å fiske krabber eller å bade der hvor vannet er litt dypt. Nå måtte jeg lære meg å slippe henne av gårde alene…
Jeg tenkte mye på deg på stranden. Lurte på hvordan du hadde sett ut, om du hadde turt å svømme til flåten denne sommeren, om du hadde hatt tid til å leke eller om det bare hadde blitt soling og smugtitting på guttene. Du hadde helt sikkert hatt en ganske snerten bikini. En som var siste skrik uten å være for utspjåka. Du likte ikke for mye pynt og dilldall. Og så hadde den sikkert vært blå, din favorittfarge…
Midt på sommeren var det enda en dag som måtte “overleves”, bursdagen din. Åh, som jeg gruet meg! 11 år skulle du blitt.
Emma ville at vi skulle ha picknick på kirkegården, og da ble det sånn. Jeg pyntet graven med ballonger, fem på hver side av stenen, og massevis av blomster. Du hadde likt det, du som var så glad i blomster. Jeg kjøpte en bamse med rød genser som det står “godjenta” på og en skjønn kosehund til deg også. Memme og bebbe kom også med blomster og kosedyr. Vi satt på teppe og hadde med brus, kaffe og kaker. Det var nok mange som stusset litt da de gikk forbi!
Vi var litt av et skue! Memme og bebbe var selvsagt med, og pappa, tante Irene med Petter og Karoline, og så oss da; Emma, Raymond og meg.
Picknicken gikk faktisk ganske bra, selv om “halve” byen antagelig var på vei for å hente tvangstrøyer til oss. Det var tiden før og etter som var vanskelig. Hjernen jobbet overtid med alle tanker og minner som dukket opp, og dagen etter var jeg helt utslitt. Det er rart man blir så vanvittig sliten av å bare tenke…
Endelig kom høsten og skolestart. 6.klasse skulle du begynt i. Emma begynte i 4.klasse. .
Du vet at jeg aldri har vært særlig glad i å gå på foreldermøter, men jeg skulle gitt alt for å kunne gå på det til 6.trinn…
Da jeg skulle på foreldremøtet til Emma var det selvfølgelig 6.trinn som var før oss. Herregud så misunnelig jeg var da foreldrene til alle vennene dine kom ut! De så ut til å være så fordømt bekymringsfrie og glade, og der sto jeg og hadde mest lyst til å slippe en bombe i hodet på dem alle sammen! Det var bare så urettferdig!
Dagene ble kortere og kortere, og det nærmet seg desember. Desember og Jul!
Du elsket julen og tiden før. Da brukte vi alltid så mye tid sammen med juleforberedelser og kos.
Jeg pleide alltid å henge opp julegardiner og pynte med nisser på kjøkkenet 1.desember, men det var vanskelig uten deg. Gardinene fikk jeg opp til rett tid, men nissene måtte jeg vente med. Hadde liksom ikke lyst til at julen skulle komme og prøvde å unngå den så godt jeg kunne.
Desember ble lang og vond. Det var så mye som hele tiden minnet meg om at du ikke var her. Men jeg prøvde så godt jeg kunne for Emmas skyld. Hun fortjente jo en fin jul!
Så kom julen, det var jo uunngåelig. Emma og meg var alene fordi Raymond skulle på jobb i utlandet fra midten av desember og til slutten av januar.
Vi pyntet juletre uten deg, så “Tre nøtter til Askepott” uten deg, og det ble ingen jul uten deg. Emma var den første til å si det høyt: Jeg syns ikke det er no jul jeg!
Bebbe måtte jobbe julaften (du hadde vel fått anfall hvis du hadde vært her), så memme var med oss på kirkegården. Jeg hadde vært der lillejulaften og satt opp et lite juletre, og nissebilde av deg satt jeg opp noen dager før det.
Sammen med memme la vi ned krans hos deg og memme hadde med en pyntet julekurv med blomster. Pappa og Linn hadde vært der med en kjempefin hjertekrans. Så tente vi de tre lyktene og to store fakkelbokser. Emma og meg hadde også kjøpt et kosedyr til deg, en leopard med rød sløyfe. (Dagen etter så vi at det var kommet flere fakkebokser og lys hos deg, og det var så deilig å se at andre også husket deg på julaften)
Etterpå ble det bare stress. Først til memme for å hente julemiddagen, så på jobben til bebbe for å spise sammen med han, og til slutt en liten tur innom oldemor før vi kjørte hjem så Emma kunne få åpne presanger.
Emma var fornøyd med alt hun fikk men det var ikke så gøy som det pleier å være. Hun hadde jo ingen å leke med, ingen å vise frem alt til. Det var i grunnen da det gikk opp for meg at dette var ikke bare den første julen uten deg, men det skulle ikke bli noen flere juler med deg i det hele tatt! Aldri mer skulle jeg se de store, spente øynene dine på julaften morgen… Aldri mer!
Emma syntes det var rart at det ikke var noen av oss som gråt. Jeg hadde vært redd for at det skulle bli rene “hylekoret” så jeg hadde prøvd å forberede henne litt. Men det var ingen som gråt, og vi pratet nesten ikke om deg heller. Ikke fordi vi ikke tenkte på deg, for du var i tankene våre hvert eneste sekund, men jeg tror rett og slett at ingen av oss orket å åpne den “døren” på julaften. Det var lettere å være nummen og få gjort unna det vi måtte. Egentlig var det greit at det var en litt rar julaften med stress og kjøring hit og dit. Jeg har allerede begynt å grue meg til neste jul, for da blir det tradisjonell familiejul igjen…
Mammaen til en av bestevenninnene dine er forresten her av og til, og hun snakker alltid om deg. Spesielt om da de fikk vite at du var død. Det er så godt å høre hvor mye det påvirket andre også! At andre også fikk sjokk den dagen…
Så kom nyttårsaften. Den siste høytidsdagen vi fikk sammen. Jeg visste at jeg ville være helt alene den dagen, visste at den kom til å bli tung. Jeg pyntet graven med mange fakkelbokser så det virkelig skulle skinne rundt deg. Tolvslaget tilbrakte jeg sammen med deg på kirkegården. Tårene rant mens jeg sto der og jeg følte meg så veldig alene. Men jeg følte meg også utvalgt. Utvalgt til å være mammaen din og til å få lov til å kjenne deg…
Januar kom med en mild vinter og ettårsdagen for din bortgang. Ett helt år uten deg…
Det var som å miste deg om igjen. Jeg ble nesten slått overende av de sterke følelsene som kom over meg. Alle tanker og redsler fra den dagen var plutselig like sterke igjen. Savnet var uendelig. Det spørsmålet vi aldri kommer til å få svar på, og som det rett og slett ikke finnes svar på, okkuperte hele hodet mitt; hvorfor!!! Hvorfor du, hvorfor oss! Jeg var kvalm og uvel og sikker på at jeg skulle miste Emma også. To netter på rad måtte jeg sitte og se på henne hele tiden, passe på at hun pustet…
Nå må jeg bare prøve å leve videre, jenta mi. Det blir ikke lett uten deg! Det er så mye jeg savner, spesielt pratestundene våre. Vi kunne prate om det meste, vi to, og vi satte pris på de samme tingene i livet: familie, tradisjoner og indre verdier.
Mange fremtidshåp og drømmer ble knust da du så uforståelig ble tatt fra oss. Nå må jeg prøve å skape nye forventninger for fremtiden. Livet går ubønnhørlig videre, og jeg kan ikke gjøre annet enn å prøve å henge med så godt jeg kan.
Uten deg…
Mamma
