24. januar 2004 - dødsdagen
Dette er historien om hva som skjedde den dagen
Maren forlot oss.
De første timene uten Maren
Fra mammas dagbok.
Jeg hadde planene klare: Vi skulle besøke oldemor, fotballcup 17.00-20.00
og ut å spise med Memme.
Samboeren min, Raymond, er i Danmark.
Jeg snakket med Maren fredag kveld. Hun fikk ikke sove og både gruet og
gledet seg til fotballcupen. Vi ble enige om at hun skulle ta rotta
på de andre jentene og score mål! Noe av det siste jeg sa til Maren
var at jeg var stolt av henne, og at jeg syntes hun var kjempetøff
som hadde begynt på fotball uten å kjenne noen av de andre jentene.
Tøffere enn det mamma noen gang har vært!
Lørdag er jeg oppe først, som vanlig. Emma kommer etter hvert.
Klokka går.Den blir halv elleve. Jeg ber Emma om å vekke Maren. Hun
må stå opp nå hvis vi skal rekke alt. Emma går opp, men hun kommer
ned igjen alene: ”Maren vil ikke røre på seg, vil ikke si noe engang!”
Noe får meg til å reagere! Tenkte ikke over det da, men har tenkt på
det siden. Stemmen eller ansiktet eller noe ved Emma får meg til å
springe opp trappen.
Jeg kommer inn til Maren. Hun ligger helt stille. Det er røde
flekker på kroppen hennes! Hun ligger med ansiktet dekket av hår
og pute som vanlig. Emma har dratt av dyna. Det er en naken flekk
mellom pysjbukse og pysjoverdel. "Skinka" stikker ut. Det blir
alltid kaldt der, og jeg pleier å legge hånden min der for å varme.
Jeg gjør det nå også. Kaldt og hardt! Jeg blir redd - får det kjente
"støkket" som kommer før du ser babyen puste eller røre på seg.
Jeg stryker vekk håret fra ansiktet til Maren og prøver å snu
henne rundt. Hele kroppen er iskald, hard og stiv. Når jeg drar i
skulderen følger resten av kroppen stivt med. Ansiktet er et stivnet
soveansikt, men der og da ser det bare grotesk ut!
Fy f... så redd!
Aldri vært så redd før!!! Tenker i brøkdelen av et sekund: ”Hva gjør
jeg nå? Det er ikke sant, ikke mulig, ikke min Maren!” Men det er
sant! Jeg vræler høyt. Jeg hyler ikke, men vræler. Jeg skriker
”NEI NEI NEI!”
Jeg springer ut i gangen og skremmer vettet av Emma. Tårene
renner på oss begge to. ”Er Maren død, mamma? Er Maren død?” spør hun.
”NEI” skriker jeg. Jeg knekker sammen i gangen sammen med Emma.
Det gjør så vondt! Hele kroppen gjør vondt! Jeg er så vanvittig redd!
Tenker at nå kommer Maren snart i døråpningen og lurer på om det har
klikka for meg. Men det skjer ikke! Jeg vet det, men samtidig vet jeg
det ikke. Jeg skjønner ikke, vil ikke skjønne! Vil ikke vite, vil
ikke tenke! Men jeg må! Emma er jo der. Jeg må tenke på Emma!
Jeg husker ikke helt, men tror jeg fikk Emma til å hente telefonen.
Det eneste telefonnummeret jeg kan akkurat nå er Memmes (mamma).
Jeg ringer Memme og prøver å fortelle mellom hiksting og grining.
Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men Memme ringer 113, som igjen
ringer meg. Jeg hikster fram at Maren er helt stiv og kald. De ber
meg om å gå inn igjen til Maren, og jeg sier igjen at hun er stiv og
kald og har røde flekker på kroppen (nesa er helt hvit, munnen er
åpen så tennene synes, hun ser så veldig liten ut). Mannen på
telefonen sier, på en nesten nedlatende måte: ”Hva
om du prøver munn til munn, tror du at du kan klare det?”
(eller noe sånt).
Hvordan i helv... gir du munn til munn på en stivnet liten
barnekropp?! Det går liksom ikke an å bli noe særlig dødere!
Jeg sier igjen at ungen er stiv og kald, og tenker at det går f...
ikke an å være så dum! Så sier han at sykebilen er nesten framme,
og vi legger på. Jeg må gå ut på trappa, så de ser at det er her.
Typisk, ingen finner fram!
Jeg viser dem veien til Marens rom. Jeg tror jeg setter meg på
Victorias rom (Emma og Marens stesøster) sammen med Emma. Jeg husker
ikke helt. Jeg klarer nesten ikke å puste. Jeg tror det kommer flere
ambulansefolk. De klapper meg på ryggen og sier ting som ”stakkars deg”,
”grusomt”, ”det verste som kan skje” osv. De spør meg hva som har
skjedd. Jeg forklarer flere ganger til flere mennesker.
Så kommer noen inn til oss, setter seg ned. Sier de har brukt EKG,
men finner dessverre ikke noen hjerteaktivitet. Selvfølgelig er det ikke
det, det går for f... ikke an å bli mer død!
Tror jeg sier noe sånt som "selvfølgelig ikke". Er oppegående nok til å
bli "pisst" innimellom alle hikst og all smerte!
Memme kommer springende opp trappen. De stopper henne på vei inn
til Maren. Hun vil se Maren, men jeg sier at hun ikke vil se "det",
eller noe sånt.
(Måten Memme sier Maren på skjærer meg i hjertet).
Alle tre går ned. Etter hvert kommer politiet også. Jeg husker
ikke helt når. Jeg har fremdeles problemer med å puste innimellom
hikstene. Jeg husker ikke helt hvor Emma var, men tror hun var ved
siden av meg hele tida.
Jeg tenker at jeg må ringe Kåre (pappaen), men han tar ikke
telefonen. Prøver flere ganger uten å få svar, men han tar den
til slutt (han trodde det var Maren for hun pleier å ringe flere
ganger - helt til han tar den). Han får sjokk og skriker ”NEI!”
i telefonen. Jeg må ringe Bebbe også, for det klarer ikke Memme.
Han skriker enda verre!
Prøver å ringe Raymond i Danmark flere ganger også, men får
ikke kontakt.
Marens kosedyr, Klovn, har hengt til tørk på kjøkkenet, nyvasket.
Tanken på at Maren ikke hadde Klovn hos seg siste natta er ikke
noe særlig! Jeg tar Klovn, holder ham hardt og slipper ikke taket.
Det er liksom så mye Maren i ham!
Harry Potter-boka ligger på stuebordet. Bare ett kapittel igjen,
det rakk vi ikke!
Ambulansefolka koser med Knerten (bikkja). Det blir mye navn og
nummer og hele historien må fortelles flere ganger.
En politimann får roet meg litt ned. Jeg hyperventilerer, er
svimmel og har så vondt! Tenker at det går ikke an, det skjer i
hvert fall ikke med meg og min Maren, og hvordan skal det gå med
Emma?
Kåre og Linn kommer. Jeg springer ut i sokkelesten i sludd og
snø og hiver meg rundt halsen hans. Vi står lenge ute og griner.
De maser om at vi må til Tønsberg for å få krisehjelp. Jeg vil
vente til Bebbe kommer. De sier at Maren antakelig blir sendt
til Tønsberg og maser mye om krisehjelpen. Det er mye klapping på
skuldra: ”stakkars deg”, ”grusomt” og sånt. Temmelig irriterende
etter hvert.
Endelig kommer Bebbe. Nå mangler bare Raymond, men han er jo i
Danmark.
Jeg ringer Irene for Kåre (søsteren hans og min
venninne). Hun står på Cubus og knekker fullstendig sammen...
Så drar vi til Tønsberg - Kåre, Linn, Emma og meg i en liten
ambulanse med to seter. Turen er forferdelig. Jeg føler at vi
aldri kommer fram.
Emma sitter på fanget mitt. Jeg prøver å kontrollere meg, og jeg
leser etikettene på alle boksene i ambulansen mange ganger, men
det hjelper ikke. Jeg tenker bare på Maren, at Maren ikke er
mer. Men den tanken er uutholdelig, umenneskelig. Hvorfor skjer
noe sånt med en jente som er så perfekt? Er det straffen for noe
jeg har gjort eller tenkt? Kanskje jeg ikke fortjener å ha en
sånn jente? Mammaen til en så perfekt liten person må kanskje
være perfekt selv? Vonde, vanskelige tanker kommer og går.
Jeg prøver å stenge dem ute, men de kommer allikevel. Jeg føler
at jeg er på vei fra det ene helvete til det andre. Det er ingen
lysning i sikte!
Endelig kommer vi fram. Det er ekkelt å gå forbi alle menneskene.
Jeg føler at alle glor, og det gjør de sikkert også. Jeg tviholder
fremdeles på Klovn, føler at hvis jeg slipper han så slipper jeg
Maren også.
Vi blir vist inn på et rom. Linn venter utenfor.
Vi andre skal få krisehjelp. Det ble mer ”grusomt”, ”det verste
som kan skje” osv. En sykesøster kommer med kaffe, te, brus og kjeks.
Det frister absolutt ingen av oss!
Vi får vite at det skal komme to barneleger og jeg tenker
”gudskjelov, da får i alle fall Emma hjelp”.
Vi sitter mye alene mens sykepleieren går til og fra. Endelig kommer
legene. Jeg sier jeg vil hjem, men da sier den ene legen: ”Vil
du ikke vente til Maren kommer?” Selvfølgelig vil jeg det.
Legen spør Emma hva hun heter og om hun har det bra. Hun svarer
selvfølgelig ja, og legen er fornøyd med det! Han tar navn og nummer
på oss alle sammen. Spør om han skal hente sykehuspresten. Jeg sier
nei! Jeg vil ikke prate med en prest! Jeg vil bare hjem!
Vi får beskjed om at Maren ikke kommer til Tønsberg likevel, men blir
sendt rett til Oslo. Nå vil jeg i hvert fall hjem!
Legen skriver ut sykemelding til Kåre, og sier i samme slengen
at de har sluttet å gi sovemedisin og beroligende i slike
situasjoner!
Memme og Bebbe er på vei. Vi er mye alene på det rommet.
Vi venter på at legen skal komme tilbake. Han kommer og går.
Jeg vandrer att og fram, har ikke ro i kroppen. Vi får beskjed om
at politiet skal komme og ta forklaring, men nå vil jeg hjem!
Hva skulle vi egentlig til Tønsberg for? Krisehjelp er det i alle
fall ikke!
Vi skal få telefon fra sosionom på mandag får vi beskjed om.
OK sier vi, driter egentlig i alt! (Sosionomen ringte aldri)
Så venter vi på at Memme og Bebbe skal komme. Vi sitter alene
på det rommet igjen og jeg lurer på hvorfor Linn sitter utenfor.
Hun kunne likegodt ventet sammen med oss. For det var det vi gjorde.
Ventet.
Endelig kom Memme og Bebbe, men Bebbe måtte ha fem minutter før
vi kjørte hjem. Memme, Emma og meg gikk ut. Jeg røkte som en
svamp! Innimellom snørr og tårer! Det var surrealistisk å stå der
utenfor legevakten og se alle som kom og gikk. Jeg hadde lyst til
å hyle ut: ”Vet dere ikke at Maren er død!
Dere skal grine, ikke gå rundt å være så jæ... fornøyde!”
Endelig kunne vi kjøre hjem. Turen hjem var rar. Jeg har aldri før
vært så likegyldig når det gjelder mitt eget liv. Tenkte at hvis
noen hadde holdt en pistol mot meg så hadde jeg gladelig stått i
veien for en kule (gudskjelov at jeg ikke satt bak rattet). Der
og da kunne jeg tatt livet av meg selv, selv om jeg vanligvis syntes
det er en forkastelig ting. Så kom jeg på Emma, tankene forsvant
og har heldigvis ikke kommet tilbake siden!
Endelig er vi hjemme, men lettelsen blir kortvarig: Døra har smekket
igjen og der står vi med bare sikkerhetsnøkkelen! Er det mulig!
Det tar 45 lange minutter i sludd og snø før låsesmeden endelig får
opp døra! Det var rett før jeg knuste en rute!
Moren til Raymond ringer. Raymond har hørt at han må ringe hjem.
Det er utrolig hvor fort jungeltelegrafen går, også helt til Danmark
da! Jeg får et telefonnummerav henne. Raymond har fått låne en telefon
for hans har streika. Jeg ringer. Jeg husker ikke hva jeg sa, bare at
det var deilig å endelig få snakke med ham! Etter flere telefoner att
og fram får han plass på en full Peter Wessel, og jeg skal
hente ham søndag morgen i Larvik.
Den natten sover Memme over. Vi ville ikke være alene. Emma, Memme og
jeg tok hver vår sofa i stuen (ingen av oss ville sove oppe). Vi rigget
oss til med puter, dyner,og dempet belysningen. Memme og jeg var
vel egentlig ganske sikre på at vi ikke kom til å få sove, men vi
regnet med at Emma var trøtt og sliten.
Det var ingen av oss som sovnet!
Vi satte på flere filmer i løpet av natten for Emmas del, men jeg
tror ikke det var noen av oss som klarte å konsentrere seg om å se
på TV.
Vi var redde. Redde for å sove, redde for natten som så
ubarmhjertig hadde tatt Maren fra oss.
Vi visste det ikke da, men den natten var ikke den verste,
den var bare begynnelsen...
