Minneord fra skolen, klassen
og besteforeldre
Det triste og uvirkelige har skjedd. Lørdag 24. januar mottok vi den tyngste
beskjed en kan få. Maren Emilie var død.
At en livsglad og sunn 5. klassing bare sovner rolig inn, er ikke til å fatte.
Hun var blid, positiv og hjelpsom med mange venner på skolen. Hun var en ansvarsbevisst
jente som både voksne og elever visste å verdsette.
Klassen hadde valgt henne til elevrådsrepresentant dette skoleåret. Maren Emilie var
flink til å gi ros og å vise omsorg for andre.
Hun var en ressurs i klassen, kunnskapsrik og pliktoppfyllende.
Siden beskjeden om hennes bortgang kom, har hele skolen, både barn og voksne, vært
sterkt preget av dette. Mange av skolens elever har fått uttrykt sin sorg gjennom utallige
tegninger, dikt og minneord.
Vi blir stille når vi gjennom den åpne døren til hennes klasserom ser den tomme pulten
med lys, blomster og minnebok.
Våre tanker går til Maren Emilies familie og spesielt til lillesøster Emma Martine som
er elev ved vår skole.
Alle ved Krokemoa skole
Maren var en rose.
Maren var verdens beste venninne.
Maren var alltid snill mot andre.
Maren var en snill, flink og glad jente.
Alle likte Maren og var glade i henne.
Hver gang vi trengte råd var hun der.
Maren respekterte andres meninger og følelser.
Maren lekte med alle, og alle lekte med henne.
Maren var flink til å sparke fotball.
Maren vil alltid leve inne i oss.
Vi vil alltid huske Maren som en bestevenn.
Klassevenner i 5 C
Vår kjære, kjære Maren er ikke hos oss lenger. Stille og rolig kom hun inn i våre liv, stille og rolig forlot hun oss.
Fredag 23. januar la hun seg for å sove - hun våknet aldri den påfølgende lørdagen. Den tøffeste lørdagen i vårt liv.
Det er så vondt, Maren, så fryktelig vondt å forsøke å forstå at tida vår sammen nå er over, det er bare SLUTT.
Vi, Memme og Bebbe, er så takknemlig for all den gleden du har gitt oss. Og vi skal verne om alle de gode minnene vi har etter godjenta vår.
Rommet ditt, som du tok over etter mamma'n din, tror jeg vi skal kalle mammas rom nå, Maren, du vet da blir det litt lettere for oss å være der. Det blir lettere for Emma også, du skjønner nok det du. I det rommet har Bebbe lest mange, mange ganger i boka du likte så godt; Den lille røde høna. Bebbe leste og du retta på meg dersom jeg leste feil. Du lærte den boka veldig fort utenat. Da du ble litt eldre kunne du lese den sjøl, men det var Bebbe som skulle lese. For deg var det tradisjon, og det var slik du ville ha det. Akkurat som det var på julaften, da skulle du ligge hos oss uansett hvor vi feiret jul.
Du elsket å være med Bebbe i bilen, og det var jo bare helt topp å ha deg med. Sammen med Bebbe var det greit for deg uansett hvor vi dro. Det var litt ekstra gøy, Maren, når vi tok turen opp til Skjelbred for å se på nyfødte kalver, og der var det som regel noen småpuser å kose med også, mens Bebbe fikk seg en kaffekopp. Men ble vi litt for lenge ville du "hjem" til Memme igjen. Fant du bare hatten din var du klar til å dra. Du elsket å bruke små artige hatter - Maren uten hatt var utenkelig.
Vi er veldig takknemlige for at vi har tre småtuller igjen, Emma, Victoria og Irma, men det vil
alltid være et tomrom hos oss. Du kommer aldri tilbake, Maren vår, men vi vil alltid ha deg her i
alle de gode minnene etter deg.Takk til deg, Maren, for at vi var så heldige som fikk være Memme'n og Bebbe'n din. Alle vi i familien og alle som ble kjent med deg savner deg, savner deg, savner deg...
Memme og Bebbe
