|
Graven hever seg gress-kledt midt i åkeren under drivende skyer. Et høytidelig syn, litt skremmende også. Men den velstelte gården et stenkast unna, med våningshus og uthus i hvitt og rødt, inngir tillit. Sagnet forteller om den mektige høvdingen Olav Geirstadalv, at han hadde en drøm. I den kom en diger, svart okse prustende over landet. Olav så i drømmen et forvarsel om uhellsvangre tider, og ganske riktig: Kort tid etter ble landet hjemsøkt av sykdom og død. Også kongen døde, men før han oppga ånden fikk han mennene sine til å love at de ikke skulle blote til ham. Men mennene brøt løftet. De ofret til høvdingen på hedensk vis, og som straff ble de dømt til å gå igjen på gravstedet etter at de selv var døde. Sigurd og Kari Gogstad synes ganske uberørt av sagnet, mener det er gått i glemmeboken hos folk flest. Her hersker fred og ingen fare, korn og poteter er i hus, nakne, brune jorder er klare for sne. - «Kongehaugen», som graven kalles på disse kanter, er ikke bare en attraksjon for turistene. Som «barnevakt» er den helt perfekt: Sklie om vinteren og til å rulle nedover på om sommeren. «Kan vi gå på Kongehaugen?» spør barnebarna med det samme de kommer inn av døren. Våre barn likedan, da de var små. Fra stuevinduet følger vi med i leken, forteller Kari. På bordet i det lyse kjøkkenet disker hun opp med kaffe og boller og annet godt. Ansiktsløftning I 1995 fikk Kongehaugen en skikkelig ansiktsløftning. Skjult av trær og bebyggelse hadde vikinggraven i årenes løp mistet sitt opprinnelig preg av høytid. Sandefjord by fylte 150 år og i den anledning gikk Anders Jahres Humanitære Stiftelse i bresjen for en restaurering av haugen og en utvidelse av parkanlegget. Sigurd Gogstad var en av dem som ga fra seg jord for at det navngjetne kulturminnet skulle få lys og luft rundt seg. Han foreslår: - La oss bestige Gjekstadåsen. Derfra kan man lettere forestille seg hvordan landskapet fortonet seg på vikingenes tid. Vi legger i vei. Fra toppen ser vi havet langt der ute, men tidligere bruste bølgene også der hvor korn og poteter vokser. Mefjorden strekker seg innover i landskapet, og med litt fantasi er det lett å forestille seg det store skipet komme inn fra Hvalerøyene i langsomt sig med Olav Geirstadalvs døde legeme om bord. - På stokker trakk mennene båten opp. Avstanden fra strandkanten til stedet der skipet ble gravet ned var ganske kort, ikke som i dag på flere kilometer, peker Gogstad. Han ser ut som en viking, værbitt og blåøyd, den tykke hvite hårmanken i vinden. Også over Karis høyreiste skikkelse er det noe vikingaktig. - Under arbeidet med jorden blir vi minnet om at landskapet har forandret seg betraktelig på 1000 år: Østers og andre spor fra havbunnen dukker opp så å si mellom hvert spadtak. Men kostbarheter fra vikingtiden har vi ikke funnet. Jorden er fruktbar, i mange år dyrket vi alle slags grønnsaker og torvhandel var familiens viktige inntektskilde, forteller ekteparet. - Seks generasjoner har holdt til på Gokstad. En slektsgransker har funnet ut at slekta stammer fra Harald Hardråde, smiler Gogstad. Lettet over at en av sønnene med tiden vil overta gården og føre familietradisjonen videre. I likhet med mange før ham på disse kanter, er Sigurd Gogstad både sjømann og bonde. Fra livet som hvalfanger i sydishavet kan han fortelle mye, og på låven står en 25 fots gedigen trebåt. Når sneen går av jordene blir den romslige 30-årige farkosten familiens annet hjem. - Norgeshistorien? Vi får ikke lest særlig mye, arbeidet på jordet tar all vår tid og i fritiden tenker vi mest på å komme oss på sjøen. Fortiden var ikke så viktig da vi var barn. Annerledes i dag. Vikingenes liv og bedrifter er en del av undervisningen i småskolen, og barna spiller teater støtt, iført kostymer sydd sammen av gamle striesekker. Så det er nok ingen fare for at kunnskapen om våre forfedre vikingene, går tapt, sier Kari. Gokstadskipet er best bevart Blant de tre stolte skipene som i dag er vel forvart i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo, er Gokstad-skipet det best bevarte. I forhold til Osebergskipet med sine rike utskjæringer, er Gokstadskipet nøkternt. Da det ble gravet ut i 1880, fant man at det hadde holdt seg godt, takket være beskyttende blåleire. Et mannsskjelett ble funnet om bord, en kraftig kar på omtrent 60 år, mener forskerne. Han ble funnet i et teltformet gravkammer bak masten. At høvdingen har vært glad i å ferdes på sjøen, er det liten tvil om. Med seg i skipet hadde han tre mindre båter i tillegg til en slede. Her har båtbyggertradisjonen holdt seg i 40 generasjoner: To av båtene vises i Vikingskipshuset i rekonstruert stand, og er ganske like bruksbåter vi kjenner fra Vest-Norge den dag i dag. Gravrøvere har vært på ferde i gammel tid. De har forsynt seg godt, for kostbarhetene som høvdingene fikk med seg i graven, var forsvunnet. Bronsebeslagene som seletøyet er smykket med, er imidlertid av høy kvalitet. Men ved hjelp av gjenstander i tre, blant annet et digert spann, kan man tenke seg hvordan mannskapet har innrettet seg med mat og drikke. Kald mat var vanlig, mener forskerne, ettersom ingen ting tyder på at det har vært gjort opp ild om bord. Det nøkterne Gokstadskipet var særlig sjødyktig. Skroget har 16 bordganger mot Osebergskipets 12, en teknisk finesse som blant annet gjør mannskapet mindre utsatt for sjøsprøyt. Konstruksjonen gjør det også mulig å trekke båten hurtig opp på land. Skipet hadde råseil og mannskapet på ca. 34 mann har rodd sittende på skipskister. Etter midlertidig husvære på Universitetet i Oslo ble Gokstadskipet i 1929 flyttet til Bygdøy, hvor ingeniør Fredrik Johannesen fikk oppdraget med å restaurere. Etter å ha plukket skuta helt fra hverandre, ble treverket dampet og bøyd tilbake til sin opprinnelige form og skroget bygget opp igjen. Der det gamle treverket var for svakt til å tåle dampingen, ble det erstattet av nytt og brunbeiset slik at det ikke skulle stikke seg for mye av mot den gamle eika. Kilde: «Gokstadhøvdingen og hans tid» utgitt av Sandefjordmuseene i 1997 i samarbeid med Anders Jahres Humanitære Stiftelse. Ansvarlig redaktør Tore Frost. Arne Emil Christensens «Fører for Vikingskipshuset». Universitetets Oldsaksamling 1984.  Inne i Gokstadskipet lå skjelettet til en mann på 50–70 år som var 1,85 m høy. Ett påfuglskjelett ble også funnet i skipet. Tall Bygget ca år 850–900. 23,8 meter lang. 5,2 meter bred. 16 årepar. 110 m2 seil Over 12 knop marsjfart.  |