Den arabiske fullblodshesten er en av verdens eldste renrasede hester. Den er også kjent for å være verdens vakreste hesterase. Med sin skjønnhet, edelhet og eleganse har den blitt populær blant kongelige og kunstnere. Det antas at araberhesten stammer fra tarpanen, denne rasen ble temmet og tatt i bruk av mennesker ca 2500 år f.Kr. De elste spor av ridehesten finner vi i Egypt. Der er det gjort funn av en mumie med sal fra ca 1450 f.Kr. Det var allikevel under Muhammeds styre (570-632 e. Kr.) at araberhestens utvikling virkelig skjøt fart. En solid stamme ørkenarabere ble avlet frem, og verden fikk se en hesterase som var bortimot uovervinnelig i krigføring. Muhammed forbød innblanding av fremmed blod, og var meget nøye med avl og avstamning. Tempramentet til disse hestene var også svært viktig, beduinene var avhengige av hestene sine, og i ørkenen kunne været bli så dårlig at hesten måtte komme inn i teltet. Denne spesielle nærkontakten med mennesket gjennom århundrer har gjort at araberhesten er sjelden tillitsfull. Det harde ørkenlivet har også bidratt til at araberhesten er usedvanlig hardfør og klarer seg med lite mat. Beduinene var avhengige av araberens hurtighet og mot forå overleve. Hestene ble derfor vedsatt høyt for prestasjonene sine. Til tross for at araberhesten for det meste ble brukt som krigshest, mistet den aldri sin popularitet. Mye av dette skyldes nok at den er så allsidig og vennlig, men også det at den i flere hundre år er blitt brukt som foredler av andre raser, både ponnier og ridehester. Det finnes i dag flere forskjellige blodslinjer av araberhestene. De er alle fullblodsarabere, men er gjennom tidene avlet i forskjellige land, og har fått navn på blodslinjene etter dette. De meste vanlige blodslinjene er; egyptisk, polsk, spansk, russisk, fransk og crabbet. De vanligste fargene er skimmel, rød og brun, med det fins også svarte araberhester. Alle farger er tillat, bortsett fra blskk eller broket. Araberen har et fyrrig, men vennlig temprament. Araberhesten er svært sterk og utholdene, og den utvikler seg relativt langsomt. En sen utvikling fra føll til voksen gjør også at hesten lever lenge og kan avles på o flere år. Betegnelsen på en araber er en hest som er godkjent i WAHO's register. Det vil si en hest med stamtavle, som er registrert i det landet den hører til. Alle føll må blodtypes før de blir registrert. Araberhesten egner seg spesielt godt som familiehest, den er sterk nok til å bære de fleste voksne, og den har et vennlig temprament som gjør at selv de minste kan håndtere den. Den er også brukt til handicapridning. I tillegg til de vanligste formene for ridning, arrangerers det galoppløp for araberhester over hele verden. Dette er en sport som har økt voldsomt de senere årene, og pengepremiene i disse løpene begynner å bli store. I tillegg til disse bruksområdene arrangeres det også mange show (utstillinger) for araberhester, og selv om dette er rene skjønnhetskonkurranser, er det mange som synes dette er et ekstra spennende moment for den som driver med denne rasen. Araberhesten knytter seg lett til mennesker og viser ofte sin hengivenhet ovenfor sin eier, noe som gjør at det ofte er et sterkt bånd mellom hesten og eieren. Rasebeskrivelse Araberhesten skal ha et vakkert hode, det skal være tørt, kileformet, med konkav eller rett neserygg. Øynene skal være store og utrykksfulle, de skal være lavt ansatt på hodet, og skal stå litt ut på siden slik at hesten får best mulig oversikt. Pannen skal være bred, ørene små og fint formet. Mulen skal være liten med store runde nesebor. Halsen skal være lang med en vakker bue, og overgangen mellom hode og hals skal være slank og tørr. Brystet skal være dypt og rommelig, skuldrene skrå, manken skal være markert og ryggen kort og strek. Araberhesten har som regel bare fem lendevirvler, i motsetning til andre hesteraser som har seks. Beina skal være tørre og sterke, men ikke grove. De skal ha korte sener og runde harde høver. Halen skal være høyt ansatt, og haleføringen skal være høy og stolt. Du skal på lang avstand kunne se at det er en araber. Hårlaget til araberehesten er silkeaktig og fint, noen ganger har hestene nesten en metallisk glans. Bevegelsene skal være lette og elegante. De skal være veivinnende i alle gangarter, men ofte er travet spesielt vakkert, med en svært svevende bevegelse. Hva brukes rasen til? Araberen blir brukt til kjøring, westernridning, dressur og sprang, men er mest kjent som er langdistansehest i verdensklasse. Den brukes også i galoppløp, og det arrangeres egne utstillinger for arabere. Friseren er en av de eldste hesterasene i Europa. Den kom opprinnelig fra den nordlige provinsen Friesland i Holland. Den ble brukt av de tyske og frisiske ridderne i korstogene og som krigshest for ridderne i middelalderen. Friseren var opprinnelig en kraftig kaldblodshest, men ble tilført orientalsk og spansk blod for å gjøre den edlere og lettere. Allerede på 1500- og 1600-tallet var hesteavlen i Friesland viden kjent. Her ble friseren utviklet under sterk innflytelse av spanske hesteraser, spesielt andalusieren. Friseren ble, sammen med spanske hesteraser, brukt til klassisk ridning på foskjellige rideakademier. På 1700-1800-tallet var det derimot stort sett bare i Friesland denne hesten levde, her ble den brukt til kjøring, fritid, travløp og som arbeidshest. I 1879 ble den første frisike stamboken etablert. Friseren gikk igjennom mange tøffe perioder, og rasen var flere ganger i ferd med å dø ut. I begynnelsen av 1900-tallet ble stadig flere av de tyngre arbeidshestene erstattet med motoriserte kjøretøyer, og i 1913 var det bare tre godkjente avlshingster igjen. Alle dagens frisere stammer fra disse tre hingstene. Det er først nå i nyere tid at friseren igjen har økende popularitet. Friseren var også med på å danne grunnlaget for avlen på den tyske oldenburgerhestene og også de engelske fell og dale ponniene. Den gamle rasen "english black" fikk også tilført nytt blod fra friseren, og slik fikk friseren gjennom denne også stor innflytelse på shirehesten. Hingstene skal være minimum 160 cm i mkh ved fireårsalder, og hoppene minimum 150 cm i mkh. Alle frisere skal ha godkjente papirer fra FSP, hvis de ikke har det vil ikke hesten bli godkjent. De fleste friserne blir bedømt to ganger i løpet av sitt liv. Først som føll for å bli tatt opp i føllboken, deretter når de er tre år eller eldre, for å bli godkjent for stamboken. Hestene blir premiert, og premiegraden som oppnås vil bli notert på stamtavla. Alle hingster som brukes i avlen skal være kåret. På verdensbasis er det ca 75 kårede avlshingster i friseravlen i dag. I USA er friseren blitt svært populær som kjøre- og dressurhest, mye av dette kan nok skyldes at flere frisere har vært med i Hollywoodfilmer, og at rasen er så lett gjenkjennelig. Rasebeskrivelse Friseren er en vakker hest med mye utstråling. Den er alltid svart, men kan ha en liten hvit stjerne, ellers godkjenner ingen andre hvite av tegn. Man og hale er kraftig og lang. Verken manen eller halen skal klippes, og det fins frisere som har så lang man at den nesten rekker til bakken. Den skal også ha et kraftig hovskjegg. Høvene er mørke og harde, og denne rasen er spesielt kjent for å ha svært sterke og friske høver. Friseren har ofte et langt, men edelt hode med store utrykksfylle øyne og korte ører. uttrykket skal være våkent og vennlig. Den skal ha en sterk rygg, et bredt bryst og en høyt ansatt vakkert buet hals. Krysset er litt hellende. Hestene er sterke, men med et lett og luftig utseende. Når du ser en friser skal du ikke være i tvil om hvilken rase det er. Hva brukes rasen til? Friseren er en meget allsidig hest. Den kan brukes mye til kjøring, dressurridning og sirkushest. Med sitt blanke svarte hårlag, flagrende man og hale, og ikke minst de kraftige flotte bevegelsene er friseren et imponerende syn. Den har et vennlig, men livlig temprament, noe som gjør at den er svært villig. Friseren er intelligent, den egner seg som familiehest og også som showhest. Den gjør alle sone øvelser med litt ekstra "flair", og dette gjør den til en hest alle legger merke til Den islandske hesten ble brakt til Island av vikingene for over 1000 år siden. Rasen har holdt seg helt ren fordi Island er så isolert fra resten av verden. Bare de bestemte hestene fra Skandinavia og England ble fraktet til Island, turen over havet gikk i åpen båt, og det var bare de aller sterkeste hestene som ville tåle påkjenningen. De som slo seg ned på Island visste at de var helt avhengige av hester for å kunne greie seg, men det viste seg fort at det kun var de sterkeste som klarte seg i det harde og tøffe klimaet. Det var nettopp på grunn av de vanskelige levevilkårene at denne hesten utviklet seg til å bli så hardfør. Naturkatastrofer har i århundrer nesten klart å ta knekken på bestanden, og i 1780 var det et stort vulkanutbrudd på øya. Bare 8400 hester overlevde, men allerede i 1804 hadde bestanden tatt seg opp til 26 000 hester igjen. I år 800 kom det en lov som forbød å ta inn andre hester til Island, dette for å bevare rasen ren og fri for sykdommer. Denne loven eksisterer fremdeles, og islandshester som blir eksportert fra Island kan aldri vende hjem igjen: Det vil si at ekvipasjer som deltar i konkurranser i utlandet, f. Eks. EM og VM, aldri kan ta hesten sin tilbake til Island igjen. Da må den selges. Det mest spesielle trekket ved islandshesten er bevegelsene. Den er en firgjenger eller en femgjenger. Det vil si at i tillegg til de vanlige bevegelsene skritt, trav og galopp, går også islandshesten i tølt og passgang. Tøltet er firtaktig, og hesten har alltid en fot i baken. Det er en svært behagelig gangart, og rytteren sitter i salen nesten uten å bevege seg. Det er denne gangarten som blir brukt når hestene skal bevege seg over lange distanser. Pass eller flyvepass er en toaktig bevegelse der begge beina på en side forflytter seg samtidig. Denne bevegelsen utføres meget hurtig og er en egen konkurransegren. For ikke å overanstrenge hestene er passløpene på distanser mellom 150 og 250 meter. Denne gangarten er blitt svært populær blant bøndene og avlerne på Island, og hvis du er så heldig å finne en hest som har en ekte, ren, hurtig pass, da er det som å finne gull! Det vanligste er at hestene har tølt og gjerne ikke et ekte pass. Hesten kalles da en firgjenger. En femgjenger er en hest som både har tølt og pass. Islandshesten kan variere noe i utseende, alt etter hvor den er avlet. Noen hester er ganske store og kraftige, mens andre igjen er smekre. Det viktigste for islendingene er å avle en hest som er snill og lett og håndtere, med gode gangarter. Bruksegenskapene teller mer enn eksteriøret. I bedømmelsen blir 60 % av poengene delt ut på ridekvaliteter og 40 % på eksteriør. Islandshesten lever for det meste ute, de har en svært tett og god pels som isolerer mot regn og snø. Selv om islandshesten i størrelse er en ponni, så anses den på island som en hest. Størrelsen er varierende, men vanligvis mellom 125 og 140 cm i mkh. Størrelsen på isalndshesten har ikke noe å si for styrken, det er en kraftig hest, med den skal ikke være tungt bygget. Rasebeskrivelse Hodet skal være pent med tynne, fine ører, øynene store og åpne. Nesen skal være rett og neseborene vidåpne. Hodet skal være tørt og karakterfylt. Halsen skal være lang og fin med en flott bue, klart avgrenset fra brystet og høyt ansatt. Manken skal være høy og velbygd, skulderen skrå. Overlinjen skal være god og ryggen myk og bøyelig, bred og godt muskelsatt. Krysste skal være langt og bredt, skrått, godt utviklet og muskelsatt. Hoftebeina skal være lange. Hesten skal være harmonisk, høyreist, og ha en sylinderformet lang og rett kropp med god høyde i framparten. Den skal være sterk og godt muskelsatt. Beina skal ha tørre, sterke sener, god avstand mellom sener og bein, sterke ledd og svært gode koder. Selve beinstillingen skal være korrekt. Det kan tillates at bakbeina er litt tåvide. Høvene skal være gode og dype med kurvet bunn. De skal være velformede med et tykt horn, ensfarget, helst mørke. Strålen skal være bred og draktene sterke. Tempramentet skal være godt, og hesten skal ønske å glede sin rytter. Den skal være følsom, glad og våken, til å stole på og også modig. Under rytter skal hesten bevege seg elegant og stolt. Den skal gå i en litt høy form, mykt på bittet og hodet i loddplan. Bevegelsene skal være høye, lette, elastiske og velbalanserte. Stegene skal være store. Hesten får bedømt sine gangarter under rytter. Hva brukes rasen til? Islandshesten er sterk, og kan bære en voksen mann over lange avstander, men pga størrelsen og gemyttet egner den seg også godt for barn. Den brukes til ridning og kjøring, samt til konkurranser innen tølt og passgang. Haflingeren var en gang en solid fjellponni som ble brukt som trekkhest, kløvhest, kjørehest, ja, til det meste i alpelandsbyene i Østerrike. Hestene som vokste opp i dette klimaet var svært allsidige, snille og villige. De var også utrolig nøysomme og klarte seg på lite mat. Haflingeren fikk tilnavnet Alpenes traktor fordi den ble brukt som kløvhest for de handelsreisende mellom Italia og Salzburg. Gjennomsnittsvekten som disse ponniene bar på ryggen lå på 150 kg. Disse kløvhestene var det eneste transportsmiddelet som kunne brukes i de bratte fjellsidene. Ettersom tidene forandret seg, og behovet for en arbeidshest ikke lenger var så stort, ble haflingeren utviklet fra å være en arbeidshest til å bli en meget god fritidshest. Østerriske fjellponnier ble krysset med en hest med araberblod. I 1874 ble hingsten Folie 249 født. Han var resultatet av en krysning mellom en edel tyrolerhoppe og en halvt araberhingst "133 El'Bedavi RADII". Alle rene haflingere kan føres tilbake til denne hingsten. Navnet på rasen kommer fra den lille byen Hafling, som ligger nær Italia. Haflingeren er alltid rød eller palomiofarget, med en lingul eller rød man og hale. Det fins store variasjoner innen fargen rød, alt fra helt lys til lever-fuks. Manen og halen er lang, tykk og varierer også fra helt hvit til mørk rød. Hvite markeringer på beina er ikke ønskelig, men er tillatt. Hårlaget er mykt, og kan ofte ha trivselsroser. Størrelsen varierer fra ca 133 cm til ca 150 cm i mnk. Haflingerren lever lenge og blir ofte opp mot 35 år gammel. Hestene er fruktbare til sent i 20 årene. Den er en ukomplisert hest, og egner seg derfor godt som familiehest, stor nok for voksne og liten nok for barna. Det fins i dag sju godkjente blodslinjer innen haflinger avlen, og alle disse sju stammer tilbake til hingsten Folie 249. De sju blodslinjene har fått følgende bokstavnavn; A, B, M, N, S, ST og W. Alle haflingerhingster får sitt navn etter den første bokstaven til faren, på denne måten er det enkelt å finne ut hvilken linje hingsten kommer fra. Hoppens navn må beynne med første bokstav i morens navn. Hver av disse linjene blir tatt vare på i Østerrike for å sikre videre alv. Noen haflingere har også initialer etter navnet sitt, og disse representerer navnet på stutteriet der hesten ble oppdrettet. Alle østerriske haflingere er brennemerket. Selve brennemerket er en edelweiss 8nasjonalblomt i Østerrike) med en H inni. Teknisk sett er haflingeren en ponni, men Verdens Haflingerorganisasjon har bestemt at rasen skal kalles haflingerhest. Dømt etter peronligheten og bevegelsene, så er den en hest. Det mest kjente stutteriet i Østerrike som avler haflingere heter Fohlenhof Ebbs. Her er det ca 180 haflingere, og stutteriet har eget hotell og opplegg for turister. Rasebeskrivelse Hodet skal være lite og tørt med en litt konkav form. Pannen skal være bred, og øynene store og utrykksfulle og stå godt ut på siden. Ørene skal være små og bevegelige. Bare på hodet skal det gå an å se om det er en hingst eller hoppe. Halsen og nakken skal være kraftig med en flott bue. Skulderen skal være lang og skrå. Manken skal være godt markert, og lang nok til å gi et godt salleie. Ryggen skal være passe lang og sterk. Brystet skal være bredt, og det samme skal bakparten, halen skal ikke være for lavt ansatt. Beina skal være tørre, sterke og korrekte, med klart definerte ledd. Kodene skal være av medium lengde og velutviklet. Høvene skal være ganske store, runde og harde med en korrekt vinkel. Bevegelsene skal være rytmiske, frie og lette med et godt langt steg. Skrittet skal være avslappet, men allikevel energisk. Trav og galopp er elastisk energisk, balansert med en god bæring. Bakparten skal være aktiv og gi god framdrift slik at skulderbevegelsen blir fri. Det er ønskelig med litt kneaksjon, og spesielt galoppen skal ha en opp- og framgående bevegelse. Haflingeren skal bevege seg som en hest, ikke en ponni. Helhetsinntrykket skal være en liten, men kraftig hest med en spesielt god kroppsbygning og en flott utstråling. Den skal ha et vennlig uttrykk, intelligens, personlighet, og se ivrig og vital ut. Hva brukes rasen til? Haflingeren egner seg godt til kjøring, ridning, sprang, dressur og langdistanse. Den har stor styrke og er svært utholdende. Den norske fjordhesten, eller fjordingen som den også kalles, er en gammel og renavlet hest. Den kom antakelig til Norge for 4000 år siden og ble temmet allerede da. Arkeologiske utgravninger tyder på at fjordhesten er blitt avlet på i 2000 år. Den stammer antakelig fra de samme forfedrene som den sentralasiatiske villhesten. De barske vikingene brukte hestene til mye. De var et godt framkomstmiddel både i krig og fred, men hadde også stor underholdningsverdi. Vikingene arrangerte hestekamper. Da ble to hingster sluppet sammen, og så sloss de til en av dem døde. Slike treff endte ofte opp med et skikkelig slagsmål mellom vikingene også, og noen ganger gikk det ikke bedre enn at også eieren måtte bøte med livet. Etterpå feiret vikingene et skikkelig ete- og drikkegilde med mye mjød. Den siste hestekampen i Norge ble holdt i 1820. Vikingene brukte også hestene sine på plyndringstokter, og når eieren døde hendte det ofte at hesten fulgte herren sin også i graven. Fjordhesten har vært med å bygge dette landet. Den var arbeidshest på de små gårdene i det karrige landskapet på vestlandet. Fjordhesten var nøysom og klarte seg med lite mat. Det var heller ikke så mye snø her, så hestene kunne gå ute mesteparten av året. Fjordhesten er en av de rasene som best har bevart sitt naturlige, primitive preg og farge. Den er Norges nasjonalsymbol, og et av Norges Fjordhestlags store mål er å bevare den opprinnelige fjordhestens eksteriør og kvaliteter. Fjordhesten ble stilt ut som en renraste hest første gang i1864. I 1942 ble det forbudt å krysse dølehester med fjordinger, og samme året ble det også innført kåring av hingstene. Den første stamboken ble gitt ut i 1910. Fjordhesten skal være en rolig, men interessert hest. Den kan være varierende i utseende. Noen er lette, fine kjøre- og ridehester, mens andre igjen er flotte trekk- og kløvhester. fjordhesten har igjennom årtusener vandret i et vanskelig terreng og er derfor sikker på foten. Den er en allsidig rase som kan brukes til mange forskjellige aktiviteter, og det er viktigere at hesten er rasetypisk, har en korrekt bygning og gode bevegelser enn at den er ekstremt vakker og elegant med svevende bevegelser. Det viktigste en god hest med gode bruksegenskaper som kan utvikle sine medfødte evner. Fjordhesten er en villig arbeider. Den liker å jobbe og er lett å trene, og så er den strek i forhold til størrelsen. Alle fjordhester er blakke. Den blakke fargen kan variere mellom gulblakk, ullsblakk eller gråblakk med mørk stripe fra panneluggen, langs ryggen og ut i halen. Ullsblakk er en helt lys farge som har vært svært ettertraktet opp gjennom tidene. Fjordhesten kan også ha sebrastriper på beina. Bliss er ikke tillatt, kun en liten stjerne. Manen blir alltid klippet kort slik at den står rett opp. Den blir klippet forå følge den fine buen på halsen. De hvite hårene ytterst blir ofte klippet litt korterte for å lage en litt mer dramatisk effeskt og få fram de mørke hårene i midten. Rasebeskrivelse Fjordhestens hode skal være trekantet med små, litt vidstilte ører. Pannen skal være bred og flat, øynene store, klare og livlige. Neseryggen skal være litt konkav. Ganasjene skal være godt markert, og hodet skal være velsatt på halen - det skal være grovt. Halsen skal være lang og ikke altfor kraftig, med en fin og stolt reising. Skuldrene skal være frie og skrå, og den skal ha et godt salleie. Ryggen skal være godt muskelsatt, og den skal ikke være for lang. Brystet skal være dypt og rommelig. Lårene skal være lange og godt muskelsatt. Beinstillingen må være korrekt med tørre, kraftige haser, og gode kodeledd, den skal ikke ha for mye hovskjegg. Krysset skal være langt. Bevegelsene skal være rette og veivinnende med god haseaksjon. Tempramentet skal være livlig og godmodig. Fjordingen skal væreharmonisk, og ha energi og vilje til å bruke kroppen sin. Størrelsen varierer stort sett mellom 132-145 cm i mkh, men noen hester kan godt være større. Hva brukes rasen til? Fjordhesten er en fin hest for dem som ønsker å ri mye i terrenget og også som kjørehest. Den egner seg også til handicapridning, og er en fin allround familiehest. Den er svært nøysom og tåler store variasjoner i klimaet, enten det er varmt og tørt eller kaldt og vått. Den eldste rasen på De Britiske øyer er shetlandsponnien. Den har fått navnet sitt etter øyene nordøst for Skottland der rasen oppstod. Shetlandsponnien stammer antakelig fra Bronsealderen da Vikingene invaderte øyene, og hadde ponnier med seg. Sannsynligvis har shetlandsponnien de samme forfedrene som både islandshesten og fjordhesten, men harde oppvekstvilkår og liten tilførsel av nytt blod kan være grunnene til at nettopp denne ponnirasen er blitt så liten. Det harde klimaet og den sparsomme vegetasjonen har utviklet denne ponnirasen til å bli ekstremt hardfør og sterk, kun de sterkeste og beste individene overlevde. Øybeboerne brukte ponniene som arbeidshest på de små gårdene. De fraktet tang, kløvde torv, pløyde jorda og ble brukt til kjøre- og ridehest. Med unntak av båt, var den faktisk det eneste framkomstmiddelet på Shetland. Selv voksne mennesker red disse små ponniene når de skulle fra et sted til et annet. Ferden gikk i skritt, for stiene var steile og røffe, og det var livsviktig at ponnien var sikker på foten. I begynnelsen på 1800-tallet ble shetlandsponnier eksportert til England, Holland og Tyskland. De ble brukt til barneponnier, og også som attraksjoner på sirkus. I 1840 kom det en lov i England som forbød kvinner og barn å arbeide i kullgruvene, og arbeidet ble da overlatt til shetlandsponniene. Det ble avlet fram en relativ tung trekkponni nettopp for dette formålet. Mange av disse ponniene ble født og døde i gruvene, uten i det hele tatt å ha sett dagslys. Den siste gruveponnien døde i 1994. I 1890 ble avlslaget for shetlandsponnier grunnlagt. Det var det første avlslaget som ble dannet i Storbritannia. Shetlandsponniene lever fremdeles ute hele året på Shetland. Den kraftige manen, den lange halen og den rufsete pelsen beskytter dem mot vinden og regnet. Det fins nesten ikke trær på øyene, og landskapet er goldt, så det er ikke mange steder å søke ly for vær og vind. Hver høst blir det arrangert et stort hestemarked, og her kommer det oppkjøpere fra hele verden for å sikre seg de beste føllene. Rasebeskrivelse Shetlandsponnien er den sterkeste hesterasen i forhold til størrelsen. Den skal ikke være høyere enn 107 cm ved voksen alder (4 år eller eldre). Noen land stiller ut minishetland som egen gruppe. Makshøyden her er 86 cm. Disse bittesmå shetlandsponniene brukes for det meste til kosehest, men de kan også brukes til kjøring, oppvisninger og show. Avlsmålet er å få ponniene små og edle, ikke dvergaktige. Shetlandsponnien skal ha et lite hode med en bred panne, øynene skal være store og runde, mulen liten med store nesebor, ørene skal være små. Tenner og bitt skal være korrekt. Halsen skal være vel ansatt. Skulderen skal være godt vinklet og manken markert. Ryggen skal være kort med god dybde og bredde og gode muskelsetning. Krysset skal være bredt og langt med velsatt hale. Beina skal være kraftige og tørre med korte piper, og godt markerte ledd. Lårene skal være muskuløse med korrekt vinklete haser. Kodene skal være spenstige og høvene runde, åpne og harde. Om sommeren skal hårlaget være kort og tett, om vinteren, svært kraftig. Manen og halen skal være lang, rett og rikelig. Hovskjegget skal være mykt og rett. Hva brukes rasen til? Shetlandsponnien er svært allsidig. Den er en svært god førstehest for barn, og egner seg både til ridning og kjøring. Den er en flott ponnitraver. Den kan også brukes som kjørehest for voksne, og egner seg fint som kløvhest og turkamerat. Ren spansk hest (også kjent som andalusier) stammer fra en av verdens eldste hesteraser. Den levde på Den iberiske halvøy (Spania og Portugal) i forhistorisk tid, og det er funnet hulemalerier av denne hesten som går 25 000 år tilbake i tiden. Den greske kavelerioffiserren xenophon priste den flotte iberiske hesten, og mente den hadde stor innflytelse som krigshest. Romerne klarte, til tross for de dyktige iberiske krigshestene, til slutt å få herredømme over Den iberiske halvøy, og på denne tiden utviklet de sine egne stutterier hvor disse hestene ble avlet opp. Deretter ble de brukt som romerske krigshetser i kriger i England og på andre fronter. Senere ble det mer bruk for en tyngre krigshest, og den iberiske hesten ble erstattet med atørre trekkhester. På 1400-tallet endret behovet seg igjen, da ble det nok en gang større behov for lettere og smidigere hester. Den spanske rideskolen i Wien er oppkalt etter den spanske hesterasen og lippizaneren er en av hesterasene som den spanske hesten var med å danne grunnlaget for. Spanske hester var svært populære ridehester for de kongelige, adelen, og de mest kjente ridemestrene på den tiden. Så fulgte flere hundre år da den iberiske hesteavlen fallerte, og rasen var i ferd med å dø ut. Dette endte med at det ble forbudt å eksportere disse hestene, for at spanske og portugiskiske avlere skulle få en mulighet til å bevare rasen og utvikle og utvide sine stutterier. I dag er det offisielle navnet på rasen P.R.E. (pura rasa espanol), eller ren spansk hest. Hester som ikke er stambokregistrert, kalles fremdeles for andalusier. P.R.E.-avlen har sitt hovedsete i Spania; i Jerez De LA Frontera, Cordoba og Sevilla. Disse vakre hestene blir sett på som luksus i hjemlandet, og de blir avlet av aritokratiet som hobby. Det gir en stor prestisje å eie disse flotte hestene, og på spesielle fester stiller eierne opp med pyntede hester, og gjerne en vakker senorita bak salen. De blir mye brukt til klassisk dressur på et høyt nivå, og også tyrefekting. Noe av det farligste arbeidet i ringen sammen med tyren, blir gjort uten tøyler, og rytteren må stole 100% på sin hest. Innimellom kampene viser ofte ekvipasjen venskelige øvelser innen den klassiske ridningen. Ren spansk hest er fremdeles sett på som en del av den nasjonale kulturarven i Spania og er meget høyt verdsatt. Rasebeskrivelse Ren spansk hest er en vakker, sterkbygget hest, men likevel elegant. Den skal ha et tørt, middels landt hode med en rektangulær form. Profilen skal være litt konveks eller rett med en bred panne og ørene fint plassert. Øynene er levende og ovale. Halsen skal være relavits land og bred, men likevel elegant. Hingstene skal ha en flott buet hals. Maken skal være markert, og ryggen kort. Krysset er av middels lengde og svakt rundet, bakparten er bred og sterk. Manen er kraftig, lang og tykk, litt lavt ansatt og skal ligge tett inntil kroppen. Ren spansk hest er kjent for sin styrke, smidighet og kraftfulle bevegelser. Den er fyrig og verdig med et vennlig, godt temprament. Den er vanligvis mellom 152-162 cm i mkh. 80% grå eller hvite, 15% er brune og 5% er svarte. Hva brukes rasen til? I dag brukes ren spansk hest til sprangridning, kjøring, forskjellige grener innen westernridning, dressur, og til tyrefekting. På grunn av motet, er den også mye brukt som stunthest i filmer. P.R.E. er en rase som vokser i antall og popularitet. I portugal fins en hest som har utviklet seg på lik linje som P.R.E. Her kalles den lusitano. Fakta Farger: Brun, svart, grå og hvit. Mankehøyde: 152-162 cm Opprinnelsesland: Spania New forest-ponnien er en av de gamle ponnirasene i England. Den kommer, som navnet tilsier, fra New forest som ligger ved den engelske kysten mellom Southampton og Bournemouth. Dette er et av de største skogsområdene i England. I denne store skogen har ponniene levd ville i flere hundre år. Mot slutten av 1800-tallet ble det gjort forsøk for å forbedre avlen. Hingster fra foskjellige raser ble brukt, blant annet araber, welsh mountain, dartmoor, exmoor og highlandponnier. I 1906 ble det satt i gang registrering av hopper og deres avkom, og den første stamboken kom ut i 1910. De neste årene ble new forest-ponnien stambokført sammen med de andre nasjonale ponnirasene i England. I 1960 fikk new forestponnien sin egen stambok, men siden 1935 har det ikke vært lov å krysse inn andre raser. Fremdeles har bøndene og jordeierne i distriktet rett til å slippe ponniene sine ut i New Forest. Her går de sammen med utvalgte, godkjente hingster, og en gang i året blir alle ponniene samlet inn, og føllene blir tatt fra hoppene. De blir brennemerket, registert og får markkur. Noen hester blir solgt, mens andre blir sluppet løs i skogen. Vinteren kan være hard for de ponniene som er igjen ute i skogen, men det blir kjørt ut ekstra høy og halm til dem. Til sammen går det mellom 2500 og 3000 ponnier fritt i denne store skogen. New forest-ponnien er svært snill og kontaktsøkende, og av de engelske ponniene er det nok den som er mest knyttet til mennesker. Den er kjent for sin intelligens, styrke og allsidighet. New forest-ponnien skal være under 148 cm i mkh, den kan variere noe i størrelse. De mest vanlige fargene er mørkbrun, brun og skimmel, men det fins også røde, svarte og stikkelhårete. Det er tillatt med begrensede avtegn på beina og i hodet. Flekket og albinofarget er ikke tillatt. Hingster som er født 1991 og senere som er av fargen gul (darkeyed cream), blir ikke godkjent for avl. Typemessig skal new forest-ponnien være en velproposjonert ponni av god ridetype. Den skal ha masse og en reisning som gir inntrykk av edelhet. Rasebeskrivelse New forest-ponnien skal ha rette, regelmessige og frie bevegelser, kraftig beinstamme med korte piper og gode, harde høver. Skulderen skal være lang og skrå, ryggen kort og strek med et godt kryss. Ponnien skal ha god dybde og bredde, med god lungekapasitet og god brystmuskulatur. Den skal være harmonisk. Hodet skal være kort med bred panne og uttrykksfulle øyne, mens halsen skal være vel ansatt med en god overlinje og ikke for grov. Hva brukes rasen til? New forest-ponnien egner seg til det meste, og allsidigheten er noe av styrken dens. Den egner seg til sprang og dressur, kjøring og også til handicapridning. Det er en fin familieponni, og voksne som ikke er altfor store, kan også fint ri dem. Detter også en rask ponni, spesielt i et litt røft terreng, og den egner seg derfor også til langdistanseridning. Den er sikker på foten, sunn, sterk og villig. Den er også nøysom. New forest-ponnien er utrolig vennlig, og vil være med deg på det meste. Fakta Farger: Alle, untatt flekket og albino. Mankehøyde: Under 148 cm. Opprinnelsesland: Storbritannia. Mot slutten av 1600-tallet, og inn i første del av 1700-tallet begynte engelskmennene å importere hester fra de arabiske landene. Disse hestenen ble krysset med engelske hester av blandingsrase. Blant disse var de tre araberhestene som dannet grunnlaget for den engelske fullblodshesten slik vi kjenner den i dag, The Byerly turk, The Darley Arabian og The Godolphin Arabian. Den engelske fullblodshesten ble skapt av mennesker for å få en spesielt rask hest som egnet seg til veddeløp. Det ble ikke tatt hensyn til noe annet enn hurtighet, og hestene hadde ingen naturlige evner til å klare seg i et hardt og tøft klima, slik som andre hesteraser. Derfor måtte menneskene selv sørge for å fòre og passe på dem. Det fantes heller ikke noen spesielle kåringer som gikk på eksteriør, eller beinstilling, det var kun hurtigheten som talte. I england har en alltid vært opptatt av å avle gode dyr, og det var her avlen føst ble satt i system, og det ble opprettet en egne stambok i 1791. Her ble opplysninger om veddeløpshestene og deres avkom skrevet ned. Denne rene prestasjonsavlen var begynnelsen på fullblodshestavlen som nå drives over hele verden. Vi finner veddeløp for fullblodshester i alle verdenshjørner, og det blir spilt og vunnet for millioner på veddeløpsbanene. Pengepremiene i de mest kjente løpene er skyhøye, og dersom hesten innfrir i store løp kan den også bli verd enorme summer som avlshest. Veddeløpene går over forskjellige distanser fra 1600 m og oppover. Det mest kjente løpet kalles "The Derby", og dette går over 2400 m i Europa. Løp inntil 1400 m blir kalt for sprinterløp, løp fra 1400-2200 m kalles mellomdistanseløp, løp på over 2400 m er stayerløp. hestene bærer en gitt vekt i hvert løp, og det kan gis tillegg i vekten på de forskjellige hestene, detta kan være tillegg for alder, gode prestasjoner, hingster kan få tillegg i forhold til hopper, osv. Grunnen til dette er at i teorien skal alle hester ha en sjanse til å vinne. Rasebeskrivelse Fullblodshesten er en smekker, elegant hest med en slank hals. Den har et edelt hode, en sterk rygg og en kraftig bakpart. Manken er godt markert, beina må være sterke, og det er en fordel at hestene har kraftige bein. Temperamentet kan være noe nervøst, og fullblodshesten er meget følsom. Gjennomsnittshøyden ligger på 165 cm i mkh, men den kan variere mellom 150-175 cm i mkh. Fullblodshesten deles inn i tre typer: Sprinteren er den lette typen, og raskest på de korte distansene. Stayeren har god utholdenhet, og går de lengste løpene. Det er også en hest som egner seg best til løp med forhindringer, såkalt steeplechase. Hva brukes rasen til? Fullblodshesten regnes vel først og fremst som en veddeløpshest, men den har utviklet seg til å bli en meget populær ridehest. den er allsidig, og brukes både til sprang og dressur. Den er også meget populær som "foredler" i ridehestavlen. Fullblodshesten brukes også for å skape nye hesteraser. Anglo-araber er en krysning mellom araber og fullblod, og denne blir registrert som egen rase og har sitt eget avlsforbund. De franske anglo-araberne er spesielt kjent for sine gode sprangegenskaper. Fakta Mankehøyde: 150-175 cm Farger: Alle, unntatt botet og prikket Opprinnelsesland: Storbritannia Welshponnien stammer fra dalene i Wales i England. Her levde ponniene ville på det lille som bød seg av mat. Det var lite vegetasjon, og ikke lett å finne ly for vinden og regnet. Men welshponnien levde godt på det som var, og den utviklet seg under harde vilkår. Halvville flokker med ponnier vandret fritt i de walisiske dalene, ledet av stolte hingster. De klatret i fjellene, hoppet over dype grøfter og løp i et ujevnt terreng. Bare de sterkeste av disse ponniene klarte seg, og utviklet welshponnien til å bli sunn og strek, med stor utholdenhet og en egen evne til å klare seg. Etter hvert ble ponnien brukt til gruvearbeid, gårdsarbeid og også til å levere post. Det fins en del araberblod i welshponnien, og den har ofte et edelt, vakkert hode. Den krysser også fint inn på andre raser. Welshponnien kan deles inn i to typer, cob og araber. Cobtypen er den kraftige, litt grove ponnien med kraftige bein, mye hovskjegg og tykk man og hale. Arabertypen, derimot, er en mer edel, langstrakt ponni med et vakkert hode og et silkeaktig hårlag, man og hale. Begge typene er innenfor rasebeskrivelsen, og det er opp til den som avler å velge hvilken man selv liker best. Welshponnien er en av de vakreste ponnirasene, og den blir ofte også avlet for utstillinger. Welshponnien fins i flere kategorier. Vi kaller dem seksjon A (welsh mountain), seksjon B, seksjon C (welshponni, cob) og seksjon D (welsh cob). Den opprinnelige ponnien var welsh mountain ponnien. Rasestandaren varierer litt mellom typene. Welshponnien kan være alle hele farger, ikke prikkete, og ikke flekkete. Det er tillatt med store avtegn. Glassøyne og lys isabellafarget med blå øyne er også tillatt. Welshponnien er vennlig, intelligent og oppmerksom. Den er modig, livlig og våken og skal ha et stolt uttrykk. Welshponnien kan krysses innbyrdes, men for å få en welsh mountain ponni, seksjon A, må det ikke blandes inn fra de andre seksjonene. Ellers blir klassifisering som følger: A+B=B A+C=C A+D=C B+C=C B+C=C eller D (avhengig av mankehøyden) C+D=C eller D (avhengig av mankehøyden) Foreldre av samme seksjon gir avkom i samme seksjon som foreldrene. Welshponnier blir avlet over store deler av verden, og de klarer seg godt både i ekstrem kulde og i varme. De er vakre, med flotte bevegelser og et godt temperament, og de egner seg for folk i alle aldre. Seksjon A og B Seksjon A, har mankehøyde til og med 122 cm. Seksjon B, til og med 137 cm. De skal ha et lite hode, store, modige øyne, våkent uttrykk, små spisse ører plassert godt oppe på hodet, neseborene skal være vide og åpne, overgangen mellom hode og hals skal være elegant og tørr. Halsen skal være vel ansatt og lang, den kan godt være slank hos hoppene, men hos hingstene skal den være pent buet. Skuldrene skal være lange og tilbakeliggene. Manken skal være litt markert, men ikke høy og skarp. Ryggen skal være kort og sterk. Bakparten skal være sterk med en høyt ansatt hale. Beina skal være riktig plassert under kroppen. Pipene skal være korte og flate, og hasene stor, flate og rene. Alle ledd skal være ledd skal være godt markert. bakbeina skal ikke være for vinklet. Høvene skal være sterke og runde. Hårlaget skal være fint. Bevegelsene til seksjon A skal være livlige og energiske. Bakbeina skal ha god haseaksjon. Helhetsinntrykket skal være kompakt og livlig med god ponnikarakter. Bevegelsene til seksjon B skal være gode, og spesielt egnet for ridning. Helhetsinntrykket skal være en ponni med et generelt eksteriør som en seksjon A, men med mer preg av rideponni. Hva brukes rasen til? En welshponni, seksjon A er en flott barneponni. Den har flotte bevegelser, har et lite hode og en lang hals som gjør den lett for barn å håndtere og ri. Welsh, seksjon B er større og egner seg flott som konkurranseponni for unge ryttere. Fakta Mankehøyde: A: t.o.m. 122 cm B: t.o.m. 137 cm Farger: Alle, untatt flekket og prikket Opprinnelsesland: Storbritannia Seksjon C og D Sekjson C og D skal ha et uttrykksfullt hode med ponniuttrykk. Øynene skal være store og vidt ansatt. Pannen skal være bred, ørene små og velplasserte. Halsen skal være lang og velsatt. skulderen skal være skrå og sterk, kroppen skal være dyp og muskuløs. Ribbeina skal være sterke med kraftige underlår, korte og brede piper, gode åpne høver. Bevegelsene til seksjon C skal være fremadgripende og energiske med sterk haseaksjon. Bevegelsene til seksjon D skal være frie, rene og energiske. Kneet bør være bøyd, mens frambeinet skal strekkes så langt som mulig fra skulderen i trav. Haseaksjonen skal være sterk. Helhetsinntrykket på seksjon C og D skal være en sterk og sunn ponni, livlig og med mye utstråling, masse og kvalitet. Welsh cob type, seksjon C kan være til og med 137 cm i mkh. Welsh cob, seksjon D har ingen grense oppover. Hva brukes rasen til? Welsh cob (seksjon C og D) er en flott og kraftig ponni som hele familien kan ha glede av. Den er sterk, og kan ta seg lett fram i et vanskelig terreng. Den har myke, fine bevegelser som gjør den til en behagelig ridehest. De fleste welshponnier har et naturtalent for sprang. De er også svært gode kjørehester. Fakta Mankehøyde: C: t.o.m. 137 cm D: over 137 cm Farger: Alle, unntatt flekket og prikket. Opprinnelsesland: Storbritannia Shirehestens historie kan spores helt tilbake til 1086 da den ble brukt som kløvhest. Senere, på 1200-tallet, ble den lokale shirehesten krysset med store trekkhester fra Holland, bl.a. den svarte friseren. I Middelalderen var det nemlig viktig at hestene var sterke nok til å bære bevæpnede soldater i rusting. Disse store hestene kunne bære opptil 180 kg når de skulle i kamp. Etter at den teknologiske utviklingen forbedret våpenproduksjonene, og veiene ble bygget, ble hesten brukt til å trekke handelsvarer og også som arbeidsgest innen landbruket. Under den industrielle revolusjon var det shiren som fraktet det meste av utstyret langs veiene. Stamfarne til shirehesten er en hest fra Leicestershire. Den ble kalt Packington Blind Horse. Denne hsten er registrert i den første stamboka som kom ut i 1978, og den hadde stor inflytelse på avlen. The British Shire Horse Society ble startet i 1878, og siden den gang har ikke Shire hesten forandret seg noe særlig. Med økt mekanisering innen landbruket, og stadig mer bruk av motoriserte kjøretøy, ble shirehesten mindre brukt, og avlsarbeidet stoppet nesten helt opp. På 1950-60-tallet var rasen nesten utryddet. I de senere årene har imidlertid interessen for disse flotte trekkhestene økt kraaftig. Den blir fremdeles brukt som trekkhest, men er også populær i reklamesammenheng. Mange av de store bryggeriene bruker disse hestene både for å levere øl innen bygrensene, og som en flott måte å markedsføre seg med de flotte hestespannene. Innen bykjernene der det er mye trafikk, er det hipp som happ om varene leveres med bil eller hest, og hesten er et hyggelig innslag i bybildet, i tillegg til at den ikke forurenser. Den blir også brukt til å levere brød, rengjøring i gatene og som "søppelbil". Shirehesten brukes dessuten også til skogsarbeid, og til dels også litt innen landbruket som et tillegg til traktoren og andre landbruksmaskiner. Den er også en populær kjør- og ridehest. I England er shiren også populær å krysse med andre, litt edlere hesteraser for å få større og kraftigere hester med gode, kraftige bein. Shirehesten er den største og tyngste av trekkhestene og også den roligste. En voksen shirehest kan trekke opptil 5 tonn. Rasebeskrivelse Shirehestene skal ha et middels langt hode, en bred panne, store øyne med et vennlig og rolig uttrykk, nesen skal ha en romersk fasong (være konveks i formen), ørene skal være lange, spisse og følsomme. Halsen Skal være relativt lang, lett buet og høyreist. Skuldrene skal være dype og skrå. Beina skal være kraftige og sunne. Under knærne og hasene skal det være et kraftig hovskjegg. Kroppen skal være rund, og ryggen bred med en sterk bakpart. Høyden ligger valigvis mellom 162-172 cm, og hestene veier fra ca 1000-1200 kg. Shirehesten kan være svart, brun eller skimmel. Den har ofte hvite avtegn på beina, disse kan være ganske høye, og det er også valig med store bliss. Hva brukes rasen til? Foruten å være en trekkhest, kjøre- og ridehest, blir shirehesten ofte brukt til oppvisninger, og de stiller da ofte med svært flott dekorerte vogner og spesielt flott seletøy. Man og hale på hestene er som regel flettet opp med bånd og kan også være utstyrt med bjeøøer. Fra gammelt av hadde noen av disse dekorasjonene også en betydning for å holde unna fluer og for å vasle folk om at det var hest på veien. Fakta Farger: Svart, brun eller skimmel. Mankehøyde: 162-172 cm Opprinnelsesland: Storbritannia I det vestlige Irland ligger et område som er steinete og øde med endeløse heder og myrer. l dette området utviklet connemaraen seg. For 2500 år siden brakte de keitiske krigerne ponnier med seg til dette ugjestmilde området. Ponniene trakk vogner med krigsutstyr. Legenden forteller at disse ble blandet med blod fra andalusiske hester som svømte i land etter at skip fra den spanske armada sank like utenfor kysten. Disse hestene overlevde på det lille som vokste av vegetasjon. og lærte å ta seg fram i det vanskelige terrenget. der et lite feilsteg kunne bety døden. Bøndene i området var fattige, man hadde god bruk for en arbeidsponni. Denne fanget de inn fra fjellet og temmet. Bøndene foretrakk hopper som kunne få et føll hvert år. Føllene ble så solgt for å tjene litt penger. som bonden igjen brukte for å spe på med for om vinteren. De som eide avlshingster hadde faste reiseruter, og for dem som ville få hoppa si bedekt var det bare å stille seg opp langs veien. Ponniene trakk plogen. og arbeidet fra morgen til kveld under harde forhold. De ble også brukt som kløv- hester, og de slepte vekk stein fra jordene som bøndene så møysommelig dyrket opp. Om søndagene trakk de vogna når familien skulle til kirken. Det var aldri en fridag, og disse ponniene hadde en utholdenhet og styrke som var ganske utrolig. En ponni som ikke holdt mål bukket fort under, og slik utviklet den sterke ponnien seg gjennom tidene. I tillegg til arbeid, var også connemaraen en populær løpshest, og det ble arrangert kappløp på strendene. Her konkurrerte ponniene på lik linje med andre raser, som irske huntere og fullblodshester. Connemaraen er den eneste nasjonale rasen i Irland. I 1923 ble Connemara Pony Breeders Society stiftet. Den første stamboken ble gitt ut i 1926, og alle ponnier som ble innført i stamboken ble bedømt før de ble akseptert. Det flotteste showet for connemaraponnier foregår på den tredje torsdagen i august hvert år i Clifden Connemara. De mest vanlige fargene er skimmel og blakk, men connemaraen finnes også i svart, brunt og rødt, palomfno og stikkelhåret. Det er ikke akseptabelt med flekkete hester. Bevegelsene er store, rommelige og veivinnende uten for utpreget kneaksjon. De skal ha evnen til å sette beina godt innunder seg. Temperamentet skal være godt, ponnien skal være hardfør, utholdende, intelligent, sunn, sikker på foten, ha gode sprangevner og passe både for voksne og barn. Den er ikke ferdig utvokst før den er fem år gammel, og kan leve til den er over 30. Mange connemarakrysninger har gjort det svært godt i sprangkonkurranser på et høyt internasjonalt nivå. Stroller var halvt connemara, og han var med på det britiske landslaget i sprang i 1968. Han er den eneste ponnien som har konkurrert i De Olympiske leker. Han fikk en sølvmedalje, fire poeng bak gullmedaljevinneren i Mexico. Connemaraen er en flott barneponni som har nok masse og styrke til at også voksne kan ha glede av å ri den. Den har et spesielt vennlig gemytt og et stort hjerte, og er en fin blanding aven naturlig ponni der kun de sterkeste har overlevd og menneskelig avl der visse egenskaper er framelsket. Den er svært nøysom. Connemaraen er bildet på styrke, vennlighet og tillit, de har en indre fred som gjør dem en glede å arbeide med. Irene kaller connemaraen «den lille hesten med det store hjertet». Rasebeskrivelse Connemaraponnien skal ha et kort fint hode med vel definerte ganasjer, øynene skal være store og vennlige og stå godt fra hverandre, ørene skal være små. Hodet skal stå godt på halsen, som ikke skal ha en for stor bue, halsen skal ha god lengde og ikke være for lavt ansatt. Beina skal være korte, pipene skal være korte, tette, tørre og flate, knærne skal være vel definert. Høvene skal være velformet av middels størrelse og harde. Albuen skal være fro. Kroppen er dyp og kompakt, velbalansert med god masse og god plass til hjertet. Ryggen skal være sterk, den kan ha litt lengde. Skulderen skal være god og skrå, manken godt markert og velansatt. Bakparten skal være sterk og muskuløs med godt utviklede underlår. Hasene skal være sterke. Størrelsen varierer mellom 135-148 cm i mkh. Det finnes også connemaraer som går over ponnimålet. Disse er populære allroundhester også for voksne. Hva brukes rasen til? Connemaraponnien er spesielt godt kjent for sine sprangevner, men de er også flotte dressurponnier. De brukes i alle former for ridning. De er uvanlig sikre på foten, smatidig som de er smidige og har sterk utholdenhet. De er fine rideskolehester. Finsk hest er den eneste finske hesterasen som fins. Den stammer fra den finske ponnien som levde på den baltiske kysten. Senere ble disse ponniene krysset med både varmblodshester og kaldblodshester for å utvikle dagens finske hest. Dessverre er antallet finske hester sunket siden 1950 årene. De fleste finske hestene avles i Finland, men det fins også hester av denne rasen i Sveirge og i Tyskland. I dag fins det ca. 18 000 finske hester. Rasen deles inn i fire forskjellige typer: Finsk hest J - en lettbygd traverhest av kaldblodstype Finsk hest T- en tyngre trekkhest Finsk hest R - en allround ridehest Finsk hest P - en rideponni under 148 cm i mkh Egentlig er denne rasen verken en ren trekkhest eller en ren ridehest, men den kan brukes til det meste. De fleste finske hester er mellom 153-160 cm i mkh, men dette gjelder ikke de som går under ponnimålet. Rasetypisk sett skal det være en hest med de samme byg- ningstrekkene, men likevel noe variasjon siden det er fire grupperinger av hestene. Hestene blir som regel ikke innridd før de er tre-fire år gamle, travhestene kan starte i løp fra de er tre. Dette er en sent utviklet hesterase, og en fireåring blir sett på som en meget ung hest. Rasen er blitt avlet fram til å være lett å håndtere, uthol- dende, livlig, sterk og tøff, men likevel tålmodig. Det er en usedvanlig sterk og sunn hest, og den lever lenge. Den tåler godt den harde finske vinteren. Rasebeskrivelse Den finske hestens hode er ganske enkelt, men med et ærlig, godt og vennlig uttrykk. Ørene og øynene er middels store. Profilen er rett, og hodet kan være litt tungt og kraftig. Nakken er kraftig og sterk, og kan være litt kort. Den finske hesten skal ha gode bein, gode høver og en lang, sterk rygg. Den skal være godt muskelsatt. Bakparten og bakbeina er sterke, noe som bidrar til at denne hesterasen er utrolig rask, spesielt i trav. Hårene i manen og halen skal være litt grove og kraftige, ikke silkeaktige. Det er imidlertid ikke mye hovskjegg på denne hesterasen. Hester av trekktypen er lenger i ryggen enn de som blir brukt til ridning. Den finske hestens bevegelser er raske og energiske, og den har som fegellett for å trave. Skrittet er veivinnende, og hestene tar lange energiske teg, galoppen blir imidlertid litt kort, men likevel med runde bevegelser. Den vanligste fargen er rød, med lys man og hale, men det fins også brune og svarte hester. Hva brukes rasen til? Den finske hesten er svært allsidig, og er den raskeste kaldblodshesten i ferden. Den er også meget sterk og kan trekke tunge lass. Den brukes til alle former for ridning, og er spesielt populær som rideskole- og familie- hest. l konkurranser startes den i alt fra travløp, sprangridning, dressur, distanse og terrengritt. Den orginale skandinaviske hesten var en liten hest med et fyrrig temerament og stor utholdenhet. For å forbedre rasen ble det på 1500-tallet importert frisere fra Holland for å øke størrelsen på den lokale bestanden. Flere forskjellige ridehesttyper ble importert. De fleste hestene ble avlet på de nasjonale stutteriene Kungsør, Strømsholm og Flyinge. Adelen og de kongelige fikk mange av sine hester herfra. Den svenske halvblodshesten er en av de eldste varmblods-ridehestrasene som eksisterer. Avlsarbeidet var todelt. Noen hester ble avlet for militæret og noen for bøn- iene. Hæren importerte hingster fra rasene engelsk fullblod, hannoveraner, og trakehner for å forbedre kavaleriets hester. Bøndene eide hoppene og avlet på jisse, også for å tilfredsstille kavaleriets behov. Bøndene fikk dermed også et narked og kunne selge føllene. På denne måten utviklet det seg en hest med nasse, som også var atletisk og villig. Dette var den eneste europeiske heste- .asen som kun ble avlet som en ren ridehest. l 1874 ble det opprettet et eksa- ninasjonssystem for hestene, og dette førte til flere gode ridehest-typer, blant lnnet svensk halvblod I 1928 ble avlsforeningen for den svenske varmblodige hesten, ASVH, stiftet. Den arbeidet for å utvikle ensartede hopper av høy standard. Hæren sluttet å Iruke hester i 1970, og siden den gang har avlsarbeidet vært helt og fullt under- 19t ASVH. Det har blitt ført et komplett register over avlshopper siden 1894. Avlsarbeidet er grunnlagt på tre hjørnesteiner. I) Stamboken, 2) Seleksjonsavl, :) Avkomstesting. For å forbedre den svenske halvblodshesten som ridehest har let blitt valgt ut hingster som ga særlig villige og ridbare avkom.Avlsarbeidet er trengt kontrollert, og kun de beste hestene får brukes i videre avl. Alle avkom blir listet under sine foreldre i stamboken, men de blir ikke registrert under eget nummer før de passerer inspeksjonen. Hopper og hingster blir vist for hånden som treåringer. De blir bedømt etter type, hode, hals og kropp, bein, skritt og trav. Poengskalaen går fra 0-10, og for å passere testen må hesten oppnå minimum fem poeng. Hingstene må på kåring ikke oppnå lavere poeng enn sju, og totalt ikke min- dre enn en samlet poengsum på 38. Den må også bestå en to-faset bruksprøve. Hvis hingsten har resultater på FEI-nivå kan den slippe bruksprøver. Det inngår også veterinær- undersøkelse av hingsten før en eventuell godkjenning. Hoppene kan passere testen med en total poengsum på 34. De blir delt inn i klasser etter hvor høyt de kommer på skalaen. Klasse I er hopper med 38 poeng eller mer. Klasse 2 er for dem med 36-37 poeng. Hoppene trenger ikke bruksprøve for å bli anbefalt til avl. Rasebeskrivelse Den svenske halvblodshesten har en høyde på ca 150-170 cm. Den skal ha et vakkert hode med en bred panne, vennlige, intelligente øyne og en lang hals. Skuldrene kan være litt rette eller skrå, alt etter hvilke blodslinjer som er dominerende. Kroppen skal være velproposjonert, det skalogså bakparten og beina. Holdbarhet, eksteriør, temperament, sprang- egenskaper og fruktbarhet er de egenskapene som ASVH hele tiden arbei- der med å forbedre. Hva brukes rasen til? Eleganse kombinert med flotte bevegelser, gode sprangegenskaper og evnen il å trene bra, har utviklet den svenske halvblodshesten til å bli en flott konkurransehest. Den har særlig gjort seg bemerket innen dressurridning. Svenske hester har ofte vært på medaljeplass i internasjonale konkurranser og Olympiader. I de senere årene har den svenske halvblodshesten, på lik linje med de fleste andre ridehesteraser blitt avlet litt edlere og mer elegant. Den amerikanse quarterhesten er den første hesterasen som ble utviklet i USA. En blanding av forskjellige raser ble brakt til de engelske koloniene på 1600-tallet, og quarterhesten ble utviklet for å brukes i veddeløp, noe mange av kolonistene var svært interessert i. Mange løp ble arrangert rundt om i de små landsbyene og på landeveiene. Denne hesterasen er den raskeste på distansen «quarter of a mile», og det var slik den fikk navnet. De rasene som var med å danne grunnlaget for quarterheten var blant annet araber, fullblod, spanske hester og kaldblodshester. Ut av denne blandingen oppsto en hest som var muskuløs og rask, men likevel utrolig snill og arbeidsom. Denne kunne brukes til både ridning, pløying, kjøring og også som kavalerihest. Det var imidlertid ikke før på slutten av 1800-tallet at quarterhestene ble etablert og kjent som en egen rase. Opp gjennom tidene ble også denne hesterasen kjent for sin følelse for kveg, og den ble derfor mye brukt når kveget skulle samles inn, drives og merkes. Disse raske hetene kunne reagere utrolig raskt og kraftfullt, for etterpå å være like rolige og sindige som før. Quarteren var en meget ettertraktet hest på de store kvegranchene i Vesten, og når du ser hester i en cowboyfilm, vil ni av ti være quarterhester. Nye quarterhester blir bare godkjent når foreldrene er registrerte quartere, med unntak av at en av foreldrene kan være en fullblodshest som er registrert i Jockey-klubben. Disse hestene må imidlertid bevise sine bruksegenskaper, og får ikke sine quarterpapirer utsedt hvis de ikke får et bestemt antall poeng på stevneplasseringer. Quarteren er en allsidig hest, den er rolig og har et vennlig temperament, den er behagelig å ri fordi den beveger seg rolig uten å anstrenge seg helt til du trenger litt ekstra energi, og ber den om litt fart. Den egner seg også godt for nybegynnere på grunn av det stabile temperamentet. Hele 13 farger er godkjent på quarterhesten, men den mest vanlige er en rødbrun farge. Det er ikke tillatt med tofargede quarterhester. Hvite avtegn er kun tillatt i ansiktet og på beina, under knærne. Hvite flekker på andre deler av kroppen er ikke tillatt. Rasebeskrivelse Quarterhesten skal ha et relativt kort hode med en liten mule og en liten, litt grunn munn. Neseborene skal være vide og følsomme. Øynene skal stå langt fra hverandre med et rolig og vennlig uttrykk. Halsen skal være passe lang med god flesibilitet for å gi god balanse og evnen til å manøvrere hurtig. Overgangen mellom hode og hals skal være slank og tørr. Skuldrene skal være skrå med en vinkel på ca. 45 grader, de skal være jevne, men relativt kraftig og svært godt muskelsatt. Fra hoften til halen skal det være en svak helling. Musklene på hoftene skal være lange og rekke ned til bak kneet som er dypt og godt forbundet med underlåret. Underlåret er bredt, og sett bakfra skal dette være den bredeste parten på hele hesten. Underlåret skal være godt muskelsatt både på innsiden og utsiden. Quarterhesten står med beina godt innunder seg, og bevegselsene skal være balanserte og lette. Når quarteren snur seg eller stopper skal hasene være godt innunder hesten. Hva brukes rasen til? I dag blir quarterhesten brukt til tradisjonell rodeo og innen alle grener av westernridningen. Den blir også brukt til sprang og dressur, men de fleste quarterhester i dag er vanlige hobby- og familiehester. Men den blir også brukt som veddeløpshest, og det er mer enn 100 veddeløpsbaner i USA der disse hestene konkurrerer hele året. Hannoveraner-rasen ble grunnlagt på stutteriet Celle I Tyskland. Avlsarbeidet startet med 14 svarte holsteinere. Dette var kraftige kjørehester avlet på nasjonale hopper med arabisk, spansk og neapolitansk blod. Etter hvert ble fullblodshesten innført i avlen, og resultatet ble en lettere hest med bedre kvalitet, som både kunne brukes til kjøre-, kavaleri- og arbeidshest. Det ble tilført mer fullblod i avlen, men dette ble nøye overvåket slik at ikke rasen skulle bli for edel og lett. Stamboken ble etablert i 1888. I 1924 var det hele 500 hingster på stutteriet i Celle. Etter 2. Verdenskrig ble imidlertid avlsarbeidet lagt om for å skape en ride- og konkurransehest. Det ble brukt trakehner for å forbedre hingstene. Fremdeles blir det brukt både fullblod og trakehner for å foredle hannoveraneren. Utvelgelsen av hannoveraneren inkluderer både bruksprøver og temperamentstest. Hingstene må gjennomgå en inspeksjon for eksteriør, bevegelser og sprangekgenskaper for å få en midlertidig avlsgodkjenning. Innen to år etter den midlertidige avlsgodkjenningen må hingstene gjennom en 100 dagers test der de blir bedømt etter håndterbarhet, ridbarhet, dressur- og sprangegenskaper. De hestene som får en poengsum på 90 eller mer, får en endelig avlsgodkjennelse. Hoppene bli bedømt for type, eksteriør og bevegelser når de er 2 1/2 år eller eldre. De blir innskrevet i stamboken etter poengsummen de har oppnådd, og etter morens plass i stamboken. Hoppens bruksprøver viser ridbarhet, beveglser og sprangegenskaper. Hvis de gjør det godt på bruksprøvene, kan de beste hoppene få tittelen Elitehoppe. Bare føll etter to kårede og bedømte individ kan bli registrert som hannoveraner. Hvis en av foreldrene er en godkjent hannoveraner, kan føllet få et avstamningsbevis. Enkelte ikke-hannoveranske hester kan bli innført i stamboken hvis de består de harde avls- og stamtavle-retningslinjene, og de oppnår nok poeng på eksteriørbedomning og bruksprøver. Rasebeskrivelse Hannoveraneren skal ha et middels stort hode som er uttrykksfullt, med store livlige øyne. Halsen skal være lang og elegant, skuldrene lange og skrå. Mansken skal være godt markert. Ryggen skal være av middels lengde med en sterk bakpart og kraftige innerlår. Krysset skal være godt muskelsatt, noen ganger kan det være ganske flatt. Hannoveraneren skal ha godt hvelvede ribbein. Helle kroppsbygningen vtiner om en hest med stor styrke, ikke så mye om fart. Beina skal være symmetriske med vel definerte ledd, korte piper pg et godt pipemål. Halen skal være pent, men noen ganger litt høyt, ansatt. Høvene skal være velformede og harde. Hannoveraneren skal være rektangulær i kroppen og ha store gode rammer. Den skal være en rolig, avbalansert hest som holder hodet kaldt, også i vanskelige situasjoner. Den skal være villlig og rolig. Hannoveraneren er spesielt kjent for sinde flotte bevegelser, som er rette, kraftige, fremadgripende, energiske og svært elastiske. Det skal være lite eller ingen kneaksjon. Hingstene skal være utpreget maskuline, og hoppene feminine, og de skal gi et harmonisk inntrykk. Hva brukes rasen til? Hannoveraneren er en flott konkurransehest, og den utmerker seg både i dressur, sprang, feltritt og kjøring.