  Navnet var hentet fra Norges ledende fotballag på den tida; Odd Skien. Men da klubben noen år senere ønsket å melde seg inn i Norges Fotballforbund, ville ikke forbundet ha to klubber med samme navn. I desember 1927 fikk klubben derfor et nytt navn: Rosenborg Ballklub. De første førti årene var RBK en typisk bydelsklubb som drev med både fotball, håndball og ishockey. A-laget i fotball var brukbart, men det var konkurrenter som Freidig, Kvik og Brage som dominerte i Trondheim. En del framganger på fotballbanen var det likevel. Juniorlaget var den gang som nå veldig godt, og det dekket ofte over det faktum at A-laget var et «jo-jo-lag», som konstant rykket opp og ned mellom divisjonene. Den første større prestasjonen kom i 1931 da klubben kvalifiserte seg for klasse A i kretsserien. Etter å ha søkt mange år på rad, fikk RBK i 1933 for første gang delta i NM, en turnering som senere skulle gi mye glede. Det første lille cupeventyret kom allerede fire år etterpå, da man spilte seg fram til 4. runde, hvor det ble 0-5-tap for storlaget Fredrikstad. 0-3-tap for forbildet Odd Skien i 3. runde i NM i 1939 ble den siste obligatoriske kampen før krigen brøt ut. Under krigsårene var det idrettsstreik i Norge, men ivrige Rosenborg-gutter kunne ikke la fotballen ligge død og reiste rundt i Trøndelag under falsk klubbnavn og spilte mot lokale lag.  På slutten av 1950-tallet vokste en meget god juniorgenerasjon fram, og det var disse spillerne som sørget for det store gjennombruddet i 1960. På den tida ble det spilt høst-vår-sesong også i Norge, og denne sommeren rykket RBK opp til det høyeste nivået i divisjonssystemet, den landsdekkende Hovedserien. Klubben hadde tatt steget inn i norsk toppfotball! Høydepunktet det året kom imidlertid først i oktober: RBK-ungguttene sjokkerte alle med å spille seg helt fram til cupfinalen, hvor forbildet Odd ble slått etter omkamp. For første gang hadde et lag nord for Dovre blitt norgesmester i fotball! Trondheim eksploderte i gledesrus, og 15 000 møtte opp på Torvet for å hylle heltene da de kom hjem fra Oslo. Debutsesongen i Hovedserien ble altså først avsluttet våren 1961, og RBK havnet på en fin-fin 3. plass i avdelingen sin. På dette tidspunktet bestemte NFF seg for å innføre en ny 1. divisjon, som skulle følge kalenderåret. Derfor ble de to avdelingene i Hovedserien slått sammen til den såkalte «maratonserien» sesongen 1961/62: 16 lag skulle slåss om åtte av plassene i den nye 1. divisjon. Rosenborg endte til slutt på en meget sur 9. plass, og måtte ta steget ned. Også i cupen gikk laget på en smell: I semifinalen var RBK skyhøye favoritter mot Vard Haugesund, men et rekordpublikum på 24 591 på renoverte Lerkendal stadion opplevde at rogalendingene vant 4-2 etter ekstraomganger. Høsten 1964 var smilene imidlertid på plass igjen: Rosenborg sikret seg sitt andre norgesmesterskap. Storlag som Sandefjord, Skeid og Vålerengen ble slått ut underveis, og i finalen ble det 2-1-seier mot Sarpsborg. På midten av 60-tallet kjempet RBK hver sesong for opprykk fra 2. divisjon, og i 1967 gjorde RBK comeback på høyeste nivå. Ledelsen hadde forberedt seg godt i løpet av vinteren. Blant annet hadde landslagsspissen Harald Sunde, Trondheims beste fotballspiller på den tida, blitt hentet inn fra naboklubben Nidelv. Han fikk med seg Rosenborgs unge, lovende Odd Iversen som makker på topp, og det ble en suksess umiddelbart. Anført av det nykomponerte radarparet ble gjensynet med toppen et triumftog for RBK. Stortalentet Ivers dunket inn 17 mål på 18 seriekamper, og kunne sammen med Sunde ta mesteparten av æren for Rosenborgs første seriemesterskap. Dette var samtidig første gang et nyopprykket lag tok gull i Norge. RBK hadde også sjansen til å bli cupmester, men det satte Lyn en stopper for i en regntung finale på Ullevaal. Den påfølgende sesongen ble det «bare» sølv i serien, til tross for at Ivers scoret fantastiske 30 mål på 18 kamper. I 1969 ble den engelske treneren George Curtis hentet inn. Han fokuserte på organisering og taktikk, og innførte en moderne 4-4-2-formasjon med soneforsvar og press på ballfører. RBK ble dermed det første norske laget med ordentlig spillesystem. Den engelske stilen ble en sukess, og nok et seriemesterskap kunne innkasseres. 1970-sesongen ble derimot vanskeligere. Like før seriestart falt nemlig bomben: De to store stjernene, Ivers og Sunde, hadde begge tegnet proffkontrakt med den belgiske 2. divisjonsklubben Racing Mechelen. Hva skulle man gjøre nå? Spøkefullt sagt, var det jo bare forsvarsrekka igjen. RBK maktet likevel å samle nok poeng til å få sølv, men spøken hadde blitt til alvor: Curtis' menn endte nemlig opp med fantastiske 15-5 i målforskjell! Rosenborg-ledelsen var misfornøyd med den lite publikumsvennlige fotballen, og året etter fikk to av seriemesterne fra '69, høyrebacken Nils Arne Eggen og keeperen Tor Røste Fossen, ta over som trenere. Angrepsfotballen ble på nytt satt i fokus, og med Bjørn Wirkola, kanskje Norges beste skihopper gjennom tidene, som midtspiss, vant Rosenborg denne sesongen «the double» for første gang. Det var med andre ord en fin debutsesong for trener Eggen. Selv om det cupfinalespill i både '72 og '73, markerte dette dessverre slutten på den første gullalderen til RBK. Den sportslige suksessen uteble, og etter stadige trenerutskiftninger rykket klubben ned til 2. divisjon i 1977. Da måtte noe gjøres! Eggen ble hentet inn som trener igjen, mens «old boys-spilleren» Odd Iversen, som i mellomtida hadde gjort comeback i RBK for å så gå videre til Vålerenga, ble kjøpt tilbake for rekordsummen 50 000 kroner. Snuoperasjon gikk småtregt, men i oktober 1985 kunne Rosenborg endelig slippe jubelen løs igjen: Foran øynene på hele 28 569 elleville tilskuere på Lerkendal, feiret spillerne det første seriemesterskapet på 14 år etter å ha slått Lillestrøm 1-0 i siste kamp I 1988 ble det moderne Rosenborg født. Klubben ble profesjonalisert samtidig som den nye hovedsponsoren, Forretningsbanken, sprøytet inn frisk kapital. Nils Arne Eggen, som i mellomtida hadde tatt seriegull med Moss, gjorde comeback på benken, og en gang for alle ble det slått fast at RBK skulle følge Eggens filosofi om offensiv, artig, attraktiv og publikumsvennlig fotball. Anført av publikumsfavoritter som Sverre Brandhaug, Gøran Sørloth og Mini Jakobsen ble det umiddelbar suksess med dobbeltmesterskap i både '88 og '90. Fortsettelsen har allerede blitt fotballhistorie: Rosenborg har de siste årene dominert norsk fotball totalt med seriemesterskap på rekke og rad siden 1992. Høsten 1995 kvalifiserte laget seg for første gang for nyvinningen Champions League, og sju påfølgende sesonger (rekord!) i det aller gjeveste europeiske fotballselskapet ga både store øyeblikk ute på banen, med «Mirakelet i Milano» som høydepunkt, og bunnsolid økonomi. Spill i Champions League førte imidlertid til at større europeiske klubber fikk øynene opp for Rosenborgs mange gode spillere. Siste halvdel av 90-tallet forsvant flere av de største profilene til utlandet, men trener Eggen maktet gang på gang å finne erstattere som var gode nok til å gjenskape suksessen. Nils Arne Eggen valgte å pensjonere seg i 2002, og ble hyllet som klubbens store mann etter avskjedskampen mot franske Lyon. Med Eggen forsvant kontinuiteten på trenersida; Per Joar Hansen er fjerdemann ved roret på fire år, men heldigvis har suksessen vedvart.  |