Nye vinter herdige roser
I de seneste tiårene har vi opplevd en flom av nye rosesorter. Vi her i Norge har for det meste importert roser som er foredlet frem av Tyske, Danske, og i den senere tid Engelske og Franske roseforedlere. Alle disse rosene har blitt produsert med tanke på det mellom europeiske markedet først og fremst. Klimaet i disse landene kan ikke sammenlignes med vårt klima, og de fleste av disse rosene klarer seg bare i de beste strøk i vårt langstrakte land. Selv om en bor nede ved kyststrøk er det årlig flere roser som ikke overlever vinteren, og det kan bli ganske dyrt etter hvert å opprettholde rosebeddene. Tilbudet til alle de som bor i kaldere innlandsstrøk er veldig lite når det gjelder remonterende roser. Vi har sett at salget av roser har gått nedover på nittitallet, det har mange årsaker, men det er mange som har gått lei av roser nettopp fordi det er så stor utgang, roser har kanskje klart en overvintring, men har frosset helt ned til bakken. Det resulterer ofte i at det blir både august og kanskje september før rosen blomstrer, og vi kjenner alle til hvordan det som oftest går med slike roser. Sykdom på roser spiller også en stor rolle for overvintring og på det rent utseendemessige. Roser som årlig er fulle av meldugg og svartflekk er ikke akkurat noe vakkert syn. Sykdomsressistens hos rosene vil få større og større betydning fremover, noe heldigvis foredlerne har begynt å arbeide mer med. Det er stor konkurranse foredlerne mellom om markedsandelene, noe som har resultert i at de på død og liv skal introdusere en mengde nye sorter hvert år. Resultatet har blitt at det er sluppet ut mange sorter, som ikke burde ha sett dagens lys. For oss vil økt sykdomsresistens bli enda mer avgjørende enn før, siden vi har fått de nye reglene om plantevernmidler, som tar fra oss hageeiere de mest virksomme midlene. Resultatet av det blir at vi må legge om kostholdet for våre roser, reduser bruken av kunstgjødsel, og bruk mer organisk materiale. Kunstgjødsel gjør at rosene vokser for raskt, som igjen gjør rosene mer utsatt for sykdommer. Helt siden krigens dager har foredlere i nord og sentral Amerika og Canada konsentrert seg om roser for egne forhold, og her finner vi klimatiske forhold som passer bedre til våre forhold. De har helt fra starten av konsentrert seg om å lage remonterende roser med høy sykdomsressistens og som er herdige nok til å tåle de strenge vintrene der. Inntil for noen få år siden har vi sett lite til disse sortene, men noen få har sneket seg inn tidligere, som for eksempel ’Prairie Dawn’ og ’Therese Bugnet’. De Canadiske landbruksmyndighetene opprettet alt i 1940 en forsøksstasjon for utvikling av roser til bruk i de kaldeste strøk. Målet var å få frem remonterende roser med høy sykdomsressistens og som dessuten skulle kreve minimalt med stell. Andre mål var pene blomster og bladverk, dessuten et krav til at de skal være lette å stiklingsformere. I 1961 utvidet de med en stasjon til. Begge forsøksstasjonene er i dag fortsatt i drift. Her har det ikke vært konkurranse om markedsandelene siden det har vært drevet av staten. Alle rosene som har blitt satt i salg er hardføre nok til de 2 kaldeste sonene i Canada, og det uten dekke av annet enn naturen gir selv i form av snø. Rosene fra disse 2 forsøksstasjonene har blitt navngitt som 2 serier, Parkland og Explorer serien. Alle sortene har blitt satt i gruppen moderne buskroser i første omgang, men klasifiseringen er under revurdering. Det er for det meste ganske komplekse krysninger som har gitt roser fra bunndekkende vekst til klatreroser. Fra nord og sentral Amerika er det flere foredlere som har prøvd tilsvarende, med variabelt resultat. En som har fått det til er Dr. Griffith Buck fra Iowa, som i perioden fra 1962 til 1989 har satt nesten 90 sorter ut for salg. En god del av disse er mye brukt, både i Amerika og Canada. Her er det stilk, klase, busk og klatreroser å velge mellom. Vi har liten erfaring med disse i Norge, men både roseselgere i Canada og Amerika har satt disse rosene i høyere sone enn for eksempel ’New Dawn’ og ’Bonica 82’. De sier videre at Buck rosene er mer hardføre enn alle europeiske roser som er introdusert i den senere tid. Jeg vil over 3 artikler fortelle litt om disse 3 seriene med roser. Jeg har noen sorter fra hver av de nevnte serier, andre her i landet, og utenlandske forbindelser har delt sine erfaringer med meg
Parkland roser
Kjernen i dette programmet er R. arkansana, som er en liten buskrose som klarer de mest ekstreme klimaer i Canada uten nedfrysning og samtidig er tilnærmet sykdomsfri. Den tolererer også høye sommertemperaturer og er ikke remonterende. Det første problemet var å få avkommet remonterende. Frem til 1960 gikk det trått, og den eneste som er igjen fra denne tiden er ’Prairie Dawn’. Tidlig på 60 tallet tok Dr. Marshall over ansvaret og knyttet senere til seg Lynn Collicutt, som til da hadde foredlet frem hardføre prydvekster, kom til å spille en viktig rolle. I dag er det Dr. Campbell Davidson som har ansvaret. Fra 1960 og frem til i dag er det bare introdusert 12 sorter for salg. De har alle R. arkansana i seg. Alle vokser godt med god forgrening, og de remonterer. Det hender det kommer blomster også etter at kulda har satt inn. Selv om noen av dem skulle fryse en del ned i løpet av strenge vintre, vokser de fort opp og blomstrer godt allikevel. De er sterke mot sykdom, men det sies at noen kan få svartflekk i kyststrøk. Det har det ikke blitt hos meg i sone 3. Anbefalingene når det gjelder stell er å beskjære på vanlig måte første året etter planting, senere bare ned til frisk ved hvis det har vært tilbakefrysning, og fjerning av gamle grener iblant. Gjødsel bør nok gis som til andre moderne roser, selv om de sier de er lite næringskrevende. Visne blomster bør fjernes på vanlig måte for å fremme remonteringen. Parkland serien består av lave buskroser fra 0,5 til drøyt 1 meter. Alle selges på egen rot i Canada, for de er mest harføre da sier de. I Canada er det ett kvalitetsstempel å selge roser på egen rot. De sier at rosen får ikke blitt mer hardfør enn grunnstammen den står på, og de har ikke funnet egnende grunnstammer til sine kaldeste strøk. Her hjemme selges begge deler, og fra sone 5 og mildere kan det muligens lønne seg å ta en som står på en grunnstamme, da de som regel vokser fortere i starten. Rosene er krysset frem med blod fra andre hardføre buskroser, og også stilk og klaseroser. Blomsterformen er både som moderne roser og også litt gammeldags. Dette er en glimrende serie for sone 6 og kanskje 7, noen av sortene bør også prøves i sone 8. Men flere av sortene har så stor sjarm at de bør plantes over hele landet. Flere av disse rosene passer også glimrende inn på offentlige anlegg og lignende. Dette er lettstelte roser som fordrer lite pass og vedlikehold. Hvem vil vel ikke ha roser som en ikke behøver å dekke til for vinteren? Her følger beskrivelse av de enkelte sorter.
Cuthbert
Grant (1967) 
Store lett fylte stilkroseaktige blomster i en klar fløyelsaktig mørkerød farge sammen med ett flott matt grønt bladverk gjør denne meterhøye og brede buskrosen til ett blikkfang. Blomstene kommer i små klaser på 3-6, og er 9-11 cm store. Den kommer med ett stort flor i siste halvdel av juni, og i førsten av september med noen blomster i mellom. Den er meget sterk mot sykdom. Busken har en opprett vel forgrenet vekst. Denne rosen har oppnådd utmerkelser i sitt hjemland. På toppen av det hele dufter den også. Herdig i sone 6.
Adelaide
Hoodless (1973)
Maken til tettvokst og frodig busk skal en lete lenge etter. Den blir en meter høy og har litt overhengende vekst. Busken er meget blomsterrik, og de kommer i store klaser med opptil 35 blomster. (Owald Watndal har talt over 50 på sitt eksemplar) Blomstene har en fin høyrød farge, er lett fylte og måler 7 cm, og de dufter lett. Tett matt grønt bladverk. Hovedblomstringen foregår i starten av juli og september. Den er sterk mot meldugg, men kan få noe svartflekk senhøstes. Denne rosen får nyper, så en må velge om en vil skjære ned avblomstrede blomsterstander for å fremme remonteringen eller nyte nypene (lite farge). Frodigheten kan føre til at bladverket kan dekke en del av blomstene. Dette er en hardhaus, den går godt i sone 6 her hjemme, og etter rapporter fra Canada bør den også prøves i sone 7.
Morden
Amorette (1977)
Denne lille buskrosen har vekst og blomstring som en klaserose. Høyden blir 0,5 m eller litt lavere. De høyrøde blomstene trekker utvilsomt til seg øynenes oppmerksomhet. Blomstene er 7-8 cm store med 20-30 kronblader. De innerste kronbladene dekker sentrum lenge, men åpner seg og viser gule støvdragere. Den remonterer godt og er sjeldent uten blomster, og det er noe duft. Denne får også nyper, så en bør skjære ned avblomstrede blomsterstander for bedre blomstring. Bør gå bra i sone 6. Bra mot sykdom.
Morden Ruby (1977)
Godt fylte rubinrøde litt mindre blomster kommer frem i mindre og
større klaser på denne meterhøye buskrosen.
Den har glinsende grønt bladverk, og en kan fornemme litt duft av
busken. Den enkelte blomst har lang
levetid, og remonteringen er god.
Sykdomsresistensen er brukbar, men i kyststrøk kan en nok med fordel gi
en forebyggende sprøyting. Imidlertid
bør denne kunne prøves i sone 7.
Morden
Cardinette (1980)
Kardinalrøde doble koppformede blomster med 25 kronblader kommer i små klaser på 2-8 blomster på denne lave busken. Den blir 0,5 m høy eller noe lavere. Opprettvoksende som den er passer den godt i potter og på gravsted, for den remonterer godt. Blomsten er 8 cm stor, og blir i sitt hjemland brukt som morsdagsrose. Denne bør klare seg godt i sone 6.
Morden
Centennial (1980)
Denne har gammeldags rosesjarm. De tett fylte blomstene i dyp rosa, som blekner noe etterhvert er 7-8 cm store, og kommer i store mengder i slutten av juni og i månedsskifte august/september. I starten ser blomsten ut som en stilkrose, men bretter seg ut og viser gule støvdragere. Den blir ca 1,20 m høy og har en frodig vekst. Dufter svakt. Fjern visne blomsterstander for bedre remontering. Rosen har fått utmerkelse i sitt hjemland. Glimrende både som solitær og gruppeplante. I popularitet ligger den på 5 plass blant alle Canadiske roser. Det sies at den kan få noe svartflekk, men er meget sterk mot meldugg. Ikke svartflekk på denne her hjemme i år. Denne bør prøves til lune steder i sone 7. Bladverket er tynt glinsende mørkegrønt. Flottest nypeprakt. Den mest solgte i serien.
Morden
Blush (1988)
Dette var den rosen som vekte min nysgjerrighet for denne serien. Blomstene på denne opptil en meter høye busken er nydelige. Meget pen i knopp og i begynnende åpning som en stilkrose, for å flate seg ut med ett sjarmerende øye og firdeling i blomsten. Den blomstrer fra siste halvdel i juni og holder på til frosten kommer. Fargen på blomstene varierer noe med temperaturen, men som oftest har den en lys rosa midte som går over i sart gult til kremhvit utover i kronbladene. Denne blomsten blir mye brukt til brudebuketter i Canada. Blomstene blir fra 6-10 cm store og er godt fylte og kommer enkeltvis eller i små klaser. Bladverket er mørkegrønt, og er sterkt mot sykdom. Den er den mest populære av alle de Canadiske rosene og har fått registrert lengst blomstringstid av Parklandrosene. Den har bare en svakhet, den liker ikke mye regn. Herdig til sone 6, bør ha en god mulighet i lune steder i sone 7.
Morden
Fireglow (1989)
Med sine orangerøde 6-8 cm store blomster med 28 kronblader og ett sunt mørkegrønt bladverk er dette en rose en legger merke til. Den har en sjelden farge til å være såpass hardfør. Den bør gå bra i sone 6. Selve busken blir en drøy halvmeter høy og er kompakt og vel forgrenet. Blomstene kommer både enkeltvis og i små klaser. Den har inntatt 10 plassen på den Canadiske rankingen.
Winnipeg
Parks (1990)
Denne sorten er en glimrende grupperose, eller til en lav hekk eller som solitær. Den blir fra 0,5 til 0,7 m høy og like bred. Veksten er vel forgrenet og kompakt som på de beste klaseroser. Den har flotte purpurrøde 8 cm store blomster med 22 kronblader, og de kommer både enkeltvis og i mindre klaser fra slutten av juni. Bladverket er nydelig mørkegrønt, sunt og det blir rødlig om høsten. Denne har de flotteste høstfargene. Blomstene er koppformet, senere flater de ut. Den remonterer bra og har en svak duft. Den er favoritt sammen med ’Therese Bugnet’ i den kaldeste sonen i Canada, samtidig er den også på topp i den varmeste sonen, og har inntatt 3 plass blant alle de Canadiske rosene. En av mine pennevenner fra Alberta som har –25 til –40 grader fra november til mars har ikke hatt problemer med denne. Den er ikke solgt til høyere strøk enn sone 6 her hjemme, men denne bør absolutt prøves også i sone 7.
Prairie
Joy (1990)
Denne regnes egentlig ikke med i serien. Men jeg tar den med for det er en krysning av ’Morden Cardinette’ X en Buckrose. Den blir 1-1,5 m høy og like bred med en rund vekstform og litt overhengende grener. Dermed egner den seg meget godt til hekk, leplanting og som landskapsbeplantning. Midt i juni kommer den med ett stort flor, deretter remonterer den sparsomt. Blomsten har 40 kronblader og er lys rosa i fargen, og de kommer både enkeltvis og i klaser opptil 6 blomster. Blomsten er 6-7 cm stor. Bladverket er litt matt mørkegrønt, og den skal være den sunneste av disse rosene. Hardførheten oppgis til å være meget god, så denne kan nok trygt prøves i sone 7.
Hope for Humanity (1995)
Denne rosen er navngitt i forbindelse med det Canadiske røde kors sitt 100 års jubileum. De fikk samtidig alle rettigheter på denne, og det er først nå den blir satt i alminnelig omløp. Denne praktfulle planten har en litt åpen vekst og blir en drøyt halv meter høy og bred. Blomstene blir båret frem på sterke stilker. Vinrøde i knopp, blodrøde 8 cm store blomster i klaser opptil 15, men mest vanlig med 4-5. De får en liten hvit stripe i roten av kronbladene innvendig, og utvendig i roten får den hint av hvit og sitrongult. Blomstrer fra slutten av juni til frost. Blomsten blir koppformede og er lett fylte med noe duft. Lysegrønt friskt bladverk, og skal være like herdig som de andre sortene som passer i sone 6.
Morden Snowbeauty (1997)
Denne blir sluppet ut på det frie marked neste år. Dette er den første i serien med enkle blomster. Blomstene er hvite og 5-6 cm store oppgis det. Den skal ha meget god sykdomsresistens, og remonterer godt. Dette er en lav markdekkende plante.
Morden Sunrise (1999)
Dr. Campbell Davidson forteller meg at det står en ny introduksjon klar nå. Det er en gul buskrose som han ikke har navngitt enda. Alle egner seg som snittblomster, og hans favoritt til dette formålet er ’Morden Blush’. Den er også populær som knappehulsblomst. Videre forteller han at det beste tidspunkt for å ta stiklinger for alle rosene i serien er når blomsterknoppene begynner å åpne seg. Han sier også at en må regne med at de fleste sortene kan fryse ned til snølinjen i områder med –35,40 grader eller mer i lengre perioder, men at de vokser raskt opp og blomstrer bra allikevel. Dette er jo lave roser, så hvis en vil ofre tid og penger kan en plante de i høyere soner enn angitt. Steinull eller glava over og rundt rosene med hvit plast over gir rosene ett stabilt klima vinteren gjennom. Husk da å sprøyte med ett soppdrepende middel, og legg ut musegift.
Alle opplysninger om høyde, bredde, fargenyanser, blomsterstørrelse, antall kronblader, løvverk og blomstringsevne er basert på rotekte planter. Okulerte eksemplarer kan være avvikende i alle de nevnte forhold. I de tilfelle jeg har angitt blomstringsstart, gjelder det for sone 3-4, høyere soner må nok beregne seg litt senere blomstring. Alle rosene i Parkland serien er mest hardføre på egen rot. Rotekte roser får jo heller ikke plagsomme villskudd, og har mye lengre levetid, samt at de avmodner naturlig om høsten og møter vinteren mer forberedt enn okulerte roser. For noen kan rotekte planter virke spinkle i starten, og grenene bøyes ofte ned av tyngden fra blomstene, men fortvil ikke, de blir bare bedre og bedre for hvert år som går. Disse rosene sprer seg ikke med rotskudd. En eller flere av disse sortene kan du få kjøpt hos A.J. Landsnes, Melbyes planteskole, Kobberstad planteskole, Svein Myrvold, Buers planteskole, Rose Experten og Sømna planter. Det finnes sikkert flere. Følgende sorter har vært til salgs her hjemme i år. ’Adelaide Hoodless’,’Cuthbert Grant’,’Morden Blush’, ’Morden Centennial’, ’Prairie Joy’ og ’Winnipeg Parks’. Disse får du også kjøpt neste år, muligens kommer det flere av sortene hit.
Den observante leser vil vel lure på hvorfor ikke jeg angir disse rosene for sone 7 og 8, siden de er satt i de 2 kaldeste sonene i Canada. De har forresten en sone til, men der bor det ikke folk. Vi har liten erfaring med disse rosene i de 2 sonene, det er solgt noen til sone 7, men selgerne har ikke fått noe tilbakemelding. Andre forhold enn temperatur som må legges til grunn er for eksempel snømengde, vind, soltimer etc. Sammenligning med kjente hardføre rosesorter vi kjenner godt til mot soneplasseringen i Canada og Amerika stemmer ikke overens med våre erfaringer. Her følger en tabell over normal gjennomsnittstemperaturer for de siste 30 år.
|
Sone/ Sted |
Jan |
Febr |
Mar |
Apr |
Mai |
Jun |
Jul |
Aug |
Sept |
Okt |
Nov |
Des |
|
2 Canada |
-16,5 |
-12,9 |
-6,0 |
4,1 |
11,4 |
16,4 |
19,1 |
18,1 |
11,6 |
5,1 |
-5,1 |
-13,6 |
|
3 Canada |
-15,0 |
-12,8 |
-5,6 |
2,7 |
9,0 |
13,9 |
17,7 |
16,4 |
11,2 |
5,4 |
-2,6 |
-11,3 |
|
8 Karasjok |
-17,1 |
-15,4 |
-10,3 |
-3,1 |
3,8 |
10,1 |
13,1 |
10,7 |
5,3 |
-1,3 |
-9,4 |
-15,3 |