|
Shetland Sheepdog  Ved første øyekast kan en Shetland Sheepdog se ut som en Collie i Miniatyr, men den skiller seg vesentlig fra Collie i hode og utrykk. Den er ytterst intelligent. Sheltie som den blir kalt er en trivelig familiehund med fin størrelse, den er lett dresserbar og svært oppmerksom. Den formes lett av den familien den er knyttet til, enten det er folk med mye aktivitet i skog og mark, eller de som helst går en kort tur på 30 minutter.Men en Sheltie har bakgrunn som gjeterhund så den trenger en god del mosjon,en sheltie blir godt fornøyd med 1 times tur vær dag.Dersom den blir overbeskyttet, kan den nok bli nervøs og lite selvstendig. Fra 5-6 måneders alder begynner valpen gjerne å oppdage verden rundt seg på en ny måte, ting som de før ikke har reagert på kan plutselig virke skremmende. Denne "tenårings alderen" også kalt spøkelses alderen kan vare til ca 18 måneder. Det er stort sett ikke nødvendig å snakke hardt til en Sheltie, med en venelig stemme oppnås det beste resultatet. Oppdragelsen av en Sheltie starter den dagen du får den i huset. Et lite kremt kan være nok til at den forstår at den har gjort noe galt. Å være bestemt og konsekvent er en forutsetning for et godt resultat. Hunden er meget lett dresserbar, og den egner seg utmerket til lydighets konkurranser og Agility. Som bruks og gjeterhund er den mindre egnet,men det er aldring en regel uten unntak.Det meste av gjeter instinktet på en Sheltie er nå avlet bort, den er nå mer en familiehund, men det fines noen som har det i behold. En Sheltie trenger å ha noe og gjøre, så og trene Lydighet eller Agility er bra. Men den trenger ikke like mye som mange andre, men jeg vil råde og la sheltien få bruke hode, dne blir lykkeligere av det. Det er viktig å ha hunden på et valpekurs, dressurkurs, ikke bare for dressurens, men for å få omgang med rasefrender, andre hunder og mennesker. Når det gjelder reaksjonsterskel og aggressivitet,så er Sheltien ikke Aggressiv av natur. En kan godt slippe 50-60 Sheltier sammen uten at det oppstår krangel og bråk. Enkelte hanhuner kan nok si litt ifra, men det hører til sjeldenheten, og det byr ikke på problemer å avvegre slike situasjoner. I en ukjent situasjon vil den heller bli skremt enn å gå til motangrep. Den har liten jaktlyst, men noen har gjeter instinktet i behold. Kjønnsdriften er ikke spesielt sterk, derfor spiller det liten rolle om en har hannhund eller Tispe. En av minusene er den lange pelsen i røyte tiden, som er 1-2 ganger i året. Hannene røyter mindre en Tispene. Tispene feller gjerne i forbindelse med løpetiden. Pelsen legger seg lett opp på klær og møbler, og er derfor også lett å fjerne med et fuktig håndkle eller klut.Pelsen er meget godt egnet til spinning, og deretter strikking. Av en Shetland Sheepdog lukter det ikke den sterke hunde lukten som, mange raser har, den lukter sjeldent noe spesielt, mn den lokter da noe når den er søk våt av regn, men ikke i samme grad som for eksempel en Golden Retriver som jeg nå synes får en veldig stram lukt når de er våte av regn. Shelter er lite badelystene, spesielt saltvann er lite heldig for pelsen. Søle dammer går den helst rundt, men her er det heller ingen regel uten unntak. Det er lurt å børste hunden et par ganger i uka og spesielt bak ørene, der pelsen er svært myk og det lett blir klumper. Børsting er også viktig for å få god kontakt med hunden. Pelsstellet er ikke så vanskelig som en skulle tro, børsting(med stiv børste) en gang ukentlig er tilstrekkelig, børst mot hårene. Gre jevnlig med stål kam bak ørene for å unngå tover der. Når hunden røyter, må kameen benyttes på hele pelsen for å unngå kladder i underpelsen. Bading et par ganger i året er tilstrekkelig.Dersom hunden er vant med barn fra valpe stadige, vil barna høre naturlig inn i deres omgivelser.Med sin familie tilpasser den seg hva som helst,og likeledes sammen med dem den kjenner. En Sheltie er nok ikke den mest lydløse. Spesielt når det ringer på ytterdøren eller det kommer fremmede til "gards". Det er et naturlig instinkt som man må forsøke å dempe, men å bli kvit det er nok umulig. Mosjonsbehovet tilpasses eieren. Sheltien egner seg like godt for aktive turfolk som kan gå times vis i skogen vær dag som den som helst bare går moen små turer vær dag.1 times tur vær dag anbefaler i vertfall jeg, men det er først når hunden er voksen. Ikke overanstreng en valp, men de kan et gått stykke så lenge du går i valpens tempo, men begynt allikevel ikke tidlig med dette, se valpen an. Ta med en sekk så valpen kan sitte i den og ville av og til. Som utstillingshund er Sheltien svært populær. Det blir registrert ca 259 hunder per år, og av disse er det forholdsvis mange som deltar på utstilling. Likeledes på Lydighet og Agility. Her hevder rasen seg veldig bra. Sheltiens levealder er gjennomsnittelig ca 13 år. Den er vanligvis ikke plaget med spesielle sykdommer, men det er ønskelig at så mange som mulig lyser øynene for CEA(Collie Eye Anamoli). Dette gjøres mellom 7-8 ukers alderen, og da hos godkjent veterinær som øyespeiler. Dette blir registrert i NSSK`S(Norsk Shetland Sheepdog Klubb) avlsråd, NKK(Norsk Kennel Klubb) og Norges veterinærhøyskole. Det er få påviste alvorlige tilfeller. CEA er oppdelt i grader, og dette bør tas hensyn til ved videre avl. Det er viktig å få godkjent parring av avlsrådet. Den har lang tett pels som danner en man rundt halsen, nesten som en slaks løve manke. Dekkspelsen er grov og lang med tykk unnerull. Den har et edelt, yndig ansikt og et kileformet hode. Den har klipører og mørkbrune mandelformede øyne (Blu Merle fargede Sheltier kan også ha blå øyne). Vekten skall være på ca 6-7 kg, og høyden skal være fra 35-37 cm. Beskrivelse: Sheltien er kvikk, sterk og lettbygd, løper raskt og hopper godt. De vanneligste fargene er Sobel Blu Merle og Tricolour. men også sort/hvite eller tannfargede eksemplarer forekommer, men av det mer skjeldene. Temperament: Den følsomme Sheltien er årvåken og bemerkelsesverdig intelligent. Den liker og føler seg som en del av familien. Den er lett og trene, men kan være sky overfor fremmede. Pellstell: Pelsen er letter og stelle en du kan forvente, men regelmessig børsting er viktig. Fukt pelsen lett med vann før du begynner, og løsne floker før de blir alvorlig, men vær forsiktig med bruk av kam. Den tette underpelsen blir røytet 2 ganger i året, om våren og høsten. Pelsen kvitter seg lett med skitt og møkk, og Sheltier er temmelig nøye med å holde seg rene. Bad eller bruk sjampo bare når det er høyst nødvendig. RASESTANDAR FOR SHETLAND SHEEPDOG Hjemland: England GRUPPE: 1 - FCIs RASENR.: 88, av 24.06.1987 -------------------------------------------------------------------------------- Helhetsinntrykk: Liten, langhåret brukshund med stor skjønnhet, ikke klumpet eller grov. Symmetrisk silhuett slik at alle detaljer harmonerer med helheten. Rikelig pels, manke- og brystpels, velformet hode og yndig uttrykk er med på å skape idealet. Karakteristikk: Våken, mild, intelligent, sterk og bevegelig. Temperament: Hengiven og oppmerksom overfor sin eier, reservert overfor fremmede, aldri nervøs. Hode og skalle: Edelt hode; sett ovenfra og fra siden formet som en lang, stump kile som avtar i bredde fra ørene til nesebrusken. Skallens bredde står i forhold til skallens og snutepartiets lengde. Hodet må være i forhold til hundens størrelse. Flat skalle, moderat bred mellom ørene, uten markering av nakkeknølen. Flate kinn som jevnt går over i et godt avrundet snuteparti. Skallen og snutepartiet av samme lengde, midtpunktet er indre øyekrok. Skallens overlinje parallell med snutepartiets overlinje, med et lite, men tydelig stopp. Sort nesebrusk, sorte lepper og øyelokksrender. Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører. Bitt: Jevne kjever, tørre og kraftige med velutviklet underkjeve. Stramme lepper. Sunne tenner med et perfekt, jevnt og komplett saksebitt. Tennene jevnt plassert i kjevene. Det er meget ønskelig med fullt tannsett med 42 korrekt plasserte tenner. Øyne: Middels store, skråstilte, mandelformede. Mørke brune, unntatt hos blue merles, som kan ha blå eller blåflekkede øyne, enten det ene eller begge. Ører: Små, moderat brede i basis, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover; når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper. Hals: Muskuløs, godt buet og så lang at hodet bæres stolt. Forlemmer: Godt tilbakelagte skuldre. I manken er skuldrene adskilt bare av ryggsøylen, men skulderbladene skråner utover for å gi plass til den ønskede hvelving av ribbenene. Godt vinklet skulderledd. Overarm og skulderblad av omtrent samme lengde. Albuen plassert midt mellom bakken og manken. Rette forben sett forfra, muskuløse og tørre med kraftig benstamme. Sterk og elastisk mellomhånd. Kropp: Kroppen en anelse lengre fra skulderleddet til sittebensknuten enn mankehøyden. Dyp brystkasse som når minst til albueleddet. Godt hvelvede ribben som blir smalere i nedre halvdel for å gi fritt spillerom for forben og skuldre. Rett rygg med en pen lendebue, krysset skal skråne jevnt bakover. Baklemmer: Brede og muskuløse lår. Godt vinklede kne- og haseledd. Hasene lavt ansatt. Kraftig benstamme. Rette haser sett bakfra. Poter: Ovale poter med gode tredeputer, tærne buet og plassert tett sammen. Hale: Lavt ansatt hale, siste halevirvel skal nå minst til haseleddet, rikelig pels, sabelformet. Kan løftes litt under bevegelse, men aldri over rygglinjens forlengelse. Den skal aldri ha haleknekk. Bevegelser: Smidige, jevne og grasiøse. Godt driv i bakbenene slik at mest mulig mark blir dekket med minst mulig anstrengelse. Passgang, nøstende, rullende eller stive styltende opp og ned bevegelser er meget uønsket. Pels: Dobbel pels; dekkhårene lange, strie og rette. Myk, kort og tett underull. Meget rikelig manke- og brystpels, forbena skal ha faner. Bakbena ovenfor hasene skal ha rikelig pels, men nedenfor hasene skal pelsen være ganske kort. Hodet skal være korthåret. Korthårete individer er meget uønsket. Farge: Sobel: Klar eller skygget, enhver farge fra blek gylden til dyp mahogny, i sin nyanse skal den være rik i tonen. Ulvesobel og grå er uønsket. Tricolour: Intens sort farge på kroppen, rike tan-tegninger foretrekkes. Blue merle: Klar sølv-blå farge, flekket og marmorert med sort. Rike tan-tegninger foretrekkes, men mangel på disse anses ikke som feil. Store sorte tegninger, skiferfarge eller rustfarge i enten dekkhår eller underull er meget uønsket; helhetsinntrykket skal være blått. Sort & hvit og sort & tan er også godkjente farger. Hvite tegninger kan finnes (unntatt hos sort & tan) som bliss og krave, på bryst, ben og halespiss. Alle, eller noen av, de hvite tegningene foretrekkes (unntatt hos sort & tan), men mangel på disse tegningene anses ikke som feil. Hvite flekker på kroppen er meget uønsket. Størrelse: Ideell mankehøyde: Hannhunder 37 cm - Tisper 35,5 cm. Mer enn 2,5 cm over eller under disse høydemål er meget uønsket. Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen. OBS: Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass. Sheltien`s Farger  Blu Merle - Sobel - Tricolur  |