index

Å kalle en side for index er god latin og betyr merke; viser skala; register; fortegnelse; liste over forbudte bøker i den romersk-katolske kirke; statistisk forholdstall; forholdstallet mellom hodeskallens bredde og lengde;statistisk sammenligningstall som brukes for å belyse en pris - eller produksjonsutvikling. Dett var dett. Så fra index til iPod:

Nå kan du podde på bøtten
Her er det du alltid har ønsket deg til iPoden: En kombinert docking stasjon og toalettrullholder.
Roy Hilmar Svendsen
Publisert: 15. jun. 2006

Det er ikke måte på hva som lages av tilbehør til den lille hvite mp3-spilleren for tiden. Amerikanske Atech Flash Technology lanserer nå sin "iCarta", som gir deg anledning til å nyte godlyd fra iPoden også mens man sitter på toalettet og gjør det man må.

"The iCarta is designed to enhance your experience in the smallest room", lyder reklamen, og firmaet skryter samtidig av at man nå kan nyte musikk i absolutt alle rom. Så kjekt.

Herligheten koster om lag 600 norske kroner, og skal levere høykvalitets lyd fra vanntette høyttalere. Den lader også opp iPoden mens den spiller - og du tørker...

Tre av ti tar telefonen på do
Norske mobilbrukere sender SMS og svarer i telefonen overalt. Tre av ti er tilgjengelig på toalettet.
Publisert: 01. mai. 2007
En undersøkelse viser at seks av ti tar mobilen mens de er på middag hos familie eller venner. Halvparten av oss svarer på en oppringing mens vi sitter på restaurant eller kafé.

80 prosent av de spurte tar gjerne telefonen mens de sitter på bussen eller toget og tre av ti synes det er greit å ta telefonen mens de gjør sitt fornødne, skriver VG.

– Der folk synes det er greit å snakke i telefonen vil langt flere synes det er greit å sende og lese SMS. Terskelen for hva som er sosialt akseptabelt i forhold til høflighet er blitt lavere, sier kommunikasjonsrådgiver Øyvind Vederhus i NetCom, som står bak undersøkelsen.

Eldre ungdommer og voksne velger i større grad bort å svare på SMS-meldinger og snakke i telefonen i sosiale sammenhenger.

En undersøkelse utfort for Telenor blant norske mobilbrukere viser ellers at bruken av SMS faller kraftig fra midten av tjueåra. Jenter i alderen 19 til 22 år ligger på topp og sender i snitt 22 meldinger i døgnet. Når de har passert 30 faller SMS-frekvensen til rundt fem meldinger per døgn.

«Hjort» var sau

Dospøkelset er her
Alle dovaskere kan glede seg. Nå skal mannfolk skremmes til å sitte på do når de pisser.
Publisert:  2004BT
Med myndig stemme setter det lille spøkelset mannen på plass i dobbelt forstand.

Til stor glede for den som har den ære å være husets dovasker. Nå skal det nemlig bli slutt på å skvette rundt hele toalettet som en annen markeringskåt hund.

Gjemt under doringen Spøkelset er på størrelse med en lighter, og festes under doringen. Når så lokket løftes begynner den å gi sine beskjeder: - Uhhuuu, dette er Dospøkelset! Gris ikke til gulvet din cowboy! Du vet ikke hvem som kommer etter deg. !

Sitt ned og slipp vannpistolen i skåla der den hører hjemme

Solgt to millioner i Tyskland
Kreativiteten blant oppfinnere er tydeligvis stor, men kommer den til å skremme slingrepisserne?

Ifølge den norske importøren Norimport i Nordreisa, skal det være solgt 2 millioner av dospøkelset i Tyskland.
Menn bør sitte og pisse
Menn risikerer alvorlige sykdommer dersom de ikke gjør som kvinner og setter seg på toalettet når de skal pisse, mener en urolog (urmaker).
Publisert:  2005BT NTB
Når menn står og pisser er det fare for at blæren ikke tømmes helt, og det kan føre til infeksjoner. - Svært mange er uvitende om at de går rundt med resturin. Å sette seg ned er å anbefale alle, både de med vannlatingsproblem og de uten, sier urolog Jens Høstmark til P4.

Du grønne, glitrende diaré god dag
Kvalme, oppkast, magesmerter og diaré. Dagene fremover kan bli tøffe for mange bergensere.

Den siste måneden har Folkehelseinstituttet sett en økning i antall utbrudd av akutte magetarmlidelser forårsaket av norovirus, også kjent som norwalkvirus, ved norske helseinstitusjoner. Denne økningen kan være begynnelsen til en ny norovirussesong, mener Folkehelseinstituttet.

Jeg drakk den Skaal, som mig Ulriken skiænkte;
drikker den samme, I, som have Viin.
Hver som opriktig mod Fødeby tænkte,
lod denne Munterheds Skaal være sin.
Held for vort Bergen, vort Fødelands Held!
Giv alting maa blomstre fra Fiere - til Field.

12 til 60 timer
Nøyaktig hvor mange som allerede er rammet, er ikke klart.

– Ikke alt blir meldt til oss, etter som det er en relativt mild sykdom. Den fører ikke til dødsfall. Det er bare hvis pasienten er ekstremt uttørket at det kan være fare for noe slikt, påpeker Elmira Isakbaeva ved Avdeling for infeksjonsovervåking til Byen e'Bergen.

Men for dem som blir rammet kan timene sykdommen herjer i kroppen likevel være ille nok.

Symptomene varer vanligvis imellom 12 og 60 timer, forteller Isakbaeva. De syke er mest smittsomme mens de har oppkast og diaré, men er også smittsomme i en kort periode før toalettet blir tilværelsens faste holdepunkt, og et par dager etter at man har frisknet til igjen.
Vi kan tørke oss i ræven me' go' samvittighet
Produsentene av toalettpapir har skjerpet seg. De bruker flere gjenbruksfibre og satser mer på bæredyktig skogsdrift, forteller undersøkelse fra WWF. En ekte bergenser bruker hvert år 13 kg toalettpapir, og Europas totalforbruk ligger på omkring 22 milliarder ruller.

Det er ikke likegyldig, hvilket merke papir man bruker til å tørke seg med, sier WWF, som igjen i år har undersøkt fem store papirvirksomheter, som leverer toalettpapir og kjøkkenruller til 75 prosent av det europeiske marked inkl. Bergen.

Siste år advarte WWF om, at langt størstedelen av deres produkter inneholder et 'alarmerende lavt innhold' av gjenbruks papirfibre. Toalettpapir, som kommer direkte fra nye fibre, er rikelig, ja altfor meget, mener organisasjonen.

Andel av gjenbruksfibre
De fem firmaene – Georgia-Pacific, Kimberly-Clark, Metsa Tissue, Procter & Gamble og SCA Tissue – er  testet bl.a. for andelen av gjenbruksfibre i de ferdige produkter, forurensningskontroll og skogforvaltning.

Dette år har to av virksomhetene fått en score på over 50 points i WWF-undersøkelsen. Det var det ingen som klarte siste år. Metsa Tissue, som bl.a. produserer merket Bambi, oppnådde 53 points, mens toppscoreren, SCA Tissue, oppnådde 69 points. Firmaet som produserer merkerne Edet og Velvet, fikk samtidig som den eneste WWF’s "grønne stempel'.

Get rid of UR shit Osama bin Laden

SCA Tissue har forbedret seg markant, når det gjelder bæredyktig skogforvaltning, mens Metsa Tissue er den eneste virksomheten som har økt andelen av gjenbruksfibre i sine produkter, opplyses fra WWF.

Press på verdens naturlige skoger
Selv om noen av firmaene har skjerpet seg, er det stadig lang vei igjen. Siden siste år er andelen av gjenbruksfibre i toalettpapir, kjøkkenruller, lommetørklær og liknende falt på verdensplan, og det legger ytterligere press på verdens naturlige skoger, mener WWF.

Man avviser påstanden om, at produsentene av toalettpapir bidrar til skog(ut)rydning verden over ved ikke å tilby forbrukerne tilstrekkelig med gjenbruksprodukter.

Papir fra skogene i Skandinavia
»Bergenserne kan fortsatt tørke seg i ræven med godt papir og god samvittighet! Det burde man også gjøre på Landås.

Det papiret som bergenserne bruker, er laget av tre fra Norge, Sverige, Finland, Danmark og de øvrige landene omkring Østersjøen. I disse land er det fullt av trær i skogene, og det kommer flere og flere hvert år. Det er riktig at det forsvinner regnskog hvert år. Men det er ikke på grunn av toalettpapiret, for det lages ikke av regnskogstrær, sies det.

Den mengde  toalettpapir, kjøkkenruller, servietter og lommetørklær, som bergenserne bruker hvert år, er laaaaangt mindre enn de norske skogenes årlige tilvekst. Og både Europa og Nordamerika har et enormt overskudd av trær, som tilogmed er "voksende"...(Tok du'an...) Bare se deg rundt.

Det er derfor bruk for en politisk innsats for å øke bruken av trær, understrekes det. På Landås og i Alta bruker mange mose til å tørke seg med. Dette startet i mosene i Danmark under kong Valdemar. ( Og kom slik smått om sent til Norge i dansketiden.) Svenskene bruker vanligvis kun toalettbørste. Men noen få av dem bruker toalettpapir, ja sogar langfingeren, i smug og ved festlige anledninger.
Danskene sparer på wcpapiret
Av MORTEN ZAHLE
Offentliggjort 01.05.07

Danskene bruker langt færre penger på de bløte 3-lags og 4-lags produktene enn toiletpapirforbrukere i de andre nordiske land. I Norden er finnene klart i front med et forbruk, som er godt 50 % høyere enn danskenes

Noen kan ikke få det bløtt nok. Andre foretrekker det med lilla blomster, knudret eller med mønster. Og så er det de prisbevisste, som kun tenker på, hvor mange meter og kilo papir de får for pengene.

European Tissue Symposium (ETS), som er bransjeorganisasjonen for de europeiske produsenter av "tissue-papir" (bløte papirtyper som kjøkkenruller og toiletpapir), har kartlagt europeernes forbruk av luksus toiletpapir, og det viser seg, at danskene bruker langt færre penger på de bløte 3-lags og 4-lags produkter end toiletpapirforbrukere i de andre nordiske landene.

I Norden er finnene klart i front med et forbruk, som er godt 50 % høyere enn danskenes. Norge/Island ligger godt 20 % foran de bløte danskene, mens Sverige har et forsprang på små 10 %. Toppscorer i Europa er Storbritannia, hvor forbruket per innbygger per år er ca. 59 % høyere enn i Danmark, når det gjelder luksustoiletpapir.

Trang tid i møte
En danske tørker seg i gjennomsnitt med luksustoiletpapir for godt 80 kr. om året, mens en englender bruker cirka 135 kr. på det bløte toiletpapiret.

Men på lengre sikt går discountpapiret kanskje en trang tid i møde. Tendensen går nemlig i retning av, at flere og flere av de bløde danskere er parate til å betale ekstra for å tørke seg med bløtt luksuspapir. I Dansk Supermarkeds butikker, Netto, Føtex og Bilka har det dyrere papiret allerede passert det billige i markedsandel.

"Vi har meget velpassede romper i Danmark," sier informationsjef Erik Eisenberg, Dansk Supermarked. For 15 år siden ble det solgt en masse etlagspapir i Danmark, og langt opp i 1970’årene var det glatte, gullige papir av typen 00 fast inventar på kommuneskoler og i hytter, hvor septiktankene ikke kunne absorbere de bløtere papirtypene. Nå er etlagspapiret helt borte vekk, og danskene er på vei mod 3-lags- og 4-lagspapir.

Alt toiletpapir , som kan kjøpes i Danmark, blir for øvrig importert. Landets siste fabrikk, Dancrepe i Næstved, lukket midt i 1990’årene, og nå får de papiret fra Sverige, Tyskland og Italia.

Kikk på kiloprisen
"Forbrugerstyrelsen" laget for tre år siden en stor test av toiletpapir, som viste, at det bløte toiletpapiret er en dyr fornøyelse. Generelt bruker vi nemlig det samme antall blader for hvert besøk, uansett hvilken slags toiletpapir vi bruker. Det er en vanesak. Derfor holder en rull med mange blader ofte lengre, lød konklusjonen.

Undersøkelsen viste også, at vi forbrukere snyter oss selv, når vi kjøper toiletpapir. Vi ser nemlig på antallet av ruller i pakkene frem for kiloprisen, selv om noen ruller veier tre ganger så meget som andre. Vekten på en rull toiletpapir varierte i testen helt fra 72 til 207 gram. Også kiloprisen var det stor forskjell på. Den dyreste kostet mere enn fire gange så meget som den billigste pr. kilo.
Tissetut for kvinner
(ANB):
Glem alt om at sitte på huk bak en busk og bli våt på tærne. Nå kan kvinner nemlig tisse stående, side om side med mannlige trengende.

De lange tissekøer på dametoalettet er forbi. Og det er endelig slutt på å måtte holde seg til nærmeste rasteplass eller bli tvunget til å sitte på huk og tisse på skoene bak en busk når nøden er størst. Det er nemlig ikke lenger et mannlig privilegium å stå og tisse.

– Jeg har tisset foran mange for å demonstrere min oppfinnelse. Menn vil så gjerne se det, fordi de tror at de kan få øye på herligheten, men de blir skuffet, sier Mette Falkenbrink, oppfinneren av det nye hjelpemiddelet Tislet, som nå er satt i produksjon i Danmark, til den danske avisa Ekstrabladet.

Feminint?
I all sin enkelhet består oppfinnelsen av et oljet papprør, som settes opp mot kvinnens urinrørsåpning, og så er hun klar til å lette på trykket. Stående, vel å merke!

– Det kan godt tenkes at enkelte kvinner finner det lite feminint å tisse stående som menn. Men det er da heller ikke særlig kvinnelig å sitte med buksa om anklene bak en busk, sier Mette Falkenbrink, som selv fikk idéen på en fisketur, der hun var iført vadestøvler.

Populært
I Danmark har Tislet allerede blitt et populært produkt både blant eldre som har problemer med å sette seg på lave toalettseter, blant festivalgjengere som er lei dokøer og blant kvinner, som skal på ryggsekktur til Østen.

4.000 papprør er allerede blitt solgt, og nå har både supermarkeder og apoteker meldt sin interesse for tisserøret.

Med i Tislet-pakken, som i Danmark bare koster sju kroner, er det selvfølgelig også en våtserviett, slik at man kan få tørket av hendene etter bruk.

                                
Toalettbørste
To svensker står og prater sammen…
– Jeg kjøpte meg en toalettbørste i går.
– Hvordan virket den?
– Jeg synes dopapir er bedre!
 

Vask hendene!
Norovirus er for øvrig meget smittsomt og smitter også på flere ulike måter.

– Viruset kan smitte fra person til person, men også via mat eller vann eller en hvilken som helst gjenstand eller overflate som har vært i kontakt med viruset. Det skal svært lite til for å bli smittet, advarer Isakbaeva.

– Er det ingenting som kan gjøres for å beskytte seg mot smitte?

– Smitten overføres via munnen. Derfor hjelper det å vaske hendene skikkelig med såpe og vann. Dette er en effektiv måte å bli kvitt viruset på, og unngå at man får det inn i munnen, etter at man for eksempel har berørt gjenstander som smittede har tatt i.

– Hvor alvorlig er økningen i antall utbrudd som dere har registrert?

– Magesyke på grunn av norovirus er en av de vanligste formene for magesyke. Det vi ser nå er ikke noe uvanlig eller forbausende, men en økning fordi det er vinter. Generelt er det økning i antallet tilfeller om vinteren.

Ulriken-kaféen er ikke lenger hovedmistenkt i Giardia-saken.

 Samtidig er vi i begynnelsen av sesongen og det er derfor vanskelig å si om flere kan bli smittet i år enn tidligere år, sier Isakbaeva.

Ferdig på do?

Han fylte muligens byens drikkevann med magefavoritten Giardia og du kan takke ham ved å utnevne han til Årets Kødd. Stem frem samarbeidskongen Torbjørn Sirseth i BA.

«Årets kødd 2004?!»
På ordentlig.
THORBJØRN SIRSETH

Det hendte i de dager da hele byen satt på potten og skrek sine forbannelser mot Svartediket mellom spyriene.

 Lite visste vi da om «Giardia - Thorbjørn» på haugen (Ulriken).

 Og det syntes åpenbart han var helt greit.

Nå er det slik at eieren av Ulriksbanen så langt ikke er funnet skyldig i spredning av den lille dritepillen.

 Men gudene skal vite at han har gjort særdeles lite for å bevise sin uskyld.

Blir han ikke «Årets kødd», bør han i det minste ligge bra an til å bli årets drittsekk.Han ble ikke årets kødd, og da...

foto: Marita Aarekol BT

PS
Ulriken-kaféen er ikke lenger hovedmistenkt i Giardia-saken. Eierne kan nå dokumentere at kloakken ble tømt i 2000. Og her ser du kumlokket på Ulrikens topp...
Uenighet stoppet Giardia-informasjon
Midt under vannskandalen i november ble en planlagt informasjonsavis fra kommunen stoppet, fordi fagetatene var uenig med informasjonsavdelingen om vinklingen av stoffet.

Publisert: 2005
HANS K. MJELVA
GUNNAR WIEDERSTRØM
Midt under Giardia-epidemien i november laget Bergen kommunes informasjonsavdeling en ferdig avis med viktig informasjon til byens innbyggere.

Spesialutgaven av «Bergenseren» inneholdt «Alt om drikkevannet ditt», og skulle komme ut til alle byens innbyggere i månedsskiftet november-desember.

Men den ble aldri trykt.

Grunnen var at Vann- og avløpsetaten, som skulle betale 3/4 av kostnadene med avisen, ikke var enig med informasjonsavdelingen om vinklingen av stoffet. Det forteller informasjonssjef i Bergen kommune, Robert Rastad.

- Det var uenigheter om en del vinklinger i denne avisen. Vi klarte ikke å bli enige om en felles informasjon som alle de ulike etatene som skulle lese korrektur kunne slutte opp om, sier Rastad, som tar på seg hele ansvaret for å ha stoppet avisen.

Gullfisk med diaré

 Feilvurdering
- Ansvaret ligger hos meg. Jeg skulle nok ha vært tydeligere og presset denne informasjonen gjennom. Jeg synes selv det var feil vurdering at den ikke kom ut, sier Rastad.

- Den som satte foten ned var jeg. Men det var ønske om så veldig mange korrekturrunder, så det ble etter hvert vanskelig å håndtere, sier Rastad.

- Hvorfor var det nødvendig med så mange korrekturrunder?

- Det var nok fordi vi hadde et veldig fokus på enkeltpersonene som jobbet med problemene, sier han, og legger til:

- Det gikk rett og slett på timingen - når det var rette tidspunkt å komme med informasjon, og om avisen ville være egnet til å informere, provosere eller forvirre folk. Det var den diskusjonen vi aldri kom til bunns i, sier han.

På det tidspunktet avisen skulle ha kommet ut, hadde kommunens kvinner og menn ennå ikke begynt bakteriejakten på Ulriken, og Svartediket smittet fremdeles byens innbyggere.

 Full styring
Det var altså de kommunale etatene og avdelingene som håndterte krisen som skulle betale for informasjonsavisen. De hadde dermed siste ord om hva som skulle på trykk, noe Rastad ikke legger skjul på.

- Det er det ikke. Vi veldig opptatt av den redaksjonelle biten i dette. Det var derfor jeg skrinla prosjektet, sier Rastad.

Ikke redd for kritikk
Fagdirektør Ivar Kalland i Vann- og avløpsetaten sier de i likhet med mange andre hadde synspunkt på hva avisen skulle inneholde. Han avviser likevel at de krevde endringer fordi stoffet i avisen var for kritisk.

Det hadde ikke vi noe synspunkt på, men alle var enige om at dette var et godt tiltak, sier han.
Knatten får skylden for Giardia-epidemien
Kraftige regnskyll i fjor høst vasket kloakk fra Knatten ned i Svartediket og forårsaket Giardia-epidemien. Det er hovedkonklusjonen i kommunens egen gransking.
Publisert: 02. mar. 2005
Hans K. Mjelva
Kari Pedersen
Kristin Jansen
Byrådsleder Monica Mæland sier hun tar rapporten til etterretning, men vil anbefale bystyret å sette i gang en ekstern gransking av Giardia-saken.

- Det har jeg ingen kommentarer til, sier Mæland.
Ei dritthistorie
Du trudde du drakk livgivande reint vatn den augustdagen i 2004, men det du fekk i deg, var tusenvis av små dyr, som du ikkje såg, men kom til å bli kjent med. Og ikkje bli kvitt.
Publisert: 05. mar. 2006
HILDE SANDVIK

- En rekke vannforsyningssystemer mangler godkjenning og tilstrekkelig hygienisk sikring, sier han. I 2007 står det nye vannverket i Svartediket klart. Dette betyr bedre hygiene og bedre kvalitet på vannet, ifølge kommunen. Utvalget advarer likevel mot at dette brukes som argument for å tillate forurensende aktiviteter, bygninger og installasjoner i nedslagsfeltet.
Ivar Kalland vil si opp
Som fagdirektør tar jeg det faglige ansvaret for det som har skjedd, og har bedt om avløsning fra min stilling, sier Ivar Kalland, fagdirektør i Vann- og avløpsetaten i Bergen.

Rune Stølås
Publisert: 19. mai. 2006

Magnar Sekse konstitueres som fagdirektør fra og med 19. mai 2006.
Kaja (38) løp to mil i uken - nå venter hun på rullestol
Kaja Iden danset salsa, klatret Stoltzen, løp Knarvik-mila og jogget flere mil i uken. Men så kom Giardia. Nå venter hun på rullestol og trappeheis.

Fjernet blære, hadde Giardia
Sverre Sørestrand drakk Giardia-infisert vann etter hjerteoperasjon. Magesmerter gjorde at galleblæren ble fjernet. Men Sørestrand hadde Giardia.
Jennifer Fossnes
Publisert: 11. jun. 2006
Den 60 år gamle bergenseren forteller om et liv som har snudd helt om etter at han fikk Giardia i august 2004.

Det begynte da den tidligere gullarbeideren høsten 2004 ble hjerteoperert. Legen hadde gitt beskjed om å drikke masse vann.

- En dag syntes jeg det luktet kloakk av vannet, og ringte vannvesenet. De sa jeg trygt kunne drikke vannet, for de kvalitetssikret det annenhver uke. To uker senere fikk jeg Giardia, forteller han.

Måtte ta avgjørelsen selv
- Da jeg først ble syk trodde de at det var noe smittsomt. Jeg ble sendt på isolat på Haraldsplass sykehus i fire dager, og gikk på toalettet 38 ganger på ett døgn. Seinere fikk jeg som en av de første i Bergen vite at jeg hadde Giardia.

Foto: JENNIFER FOSSNES

Han forteller om uutholdelige smerter. Sørestrand kan ikke leve et normalt liv og kan verken gå i butikken eller kjøre bil. Til og med feie fortauet utenfor døren er utmattende.

- Det kjennes som om noen graver inni tarmene mine. Det verste er at legen sier at det kanskje aldri forsvinner, forteller Sørestrand.

Da smertene var som verst, fant legene ørsmå gallesteiner i galleblæren hans. Og legene trodde det kunne være årsaken til de sterke magesmertene.

Da fikk Sørestrand et vanskelig valg: Han måtte selv velge om han skulle fjerne galleblæren eller ikke.

- Jeg måtte jo prøve alt for å bli smertefri, så jeg gjorde det, forteller han.

Operasjonen ble utført på Voss Sykehus 28. april i år.

- Det hjalp ikke i det helet tatt. Smertene er like intense nå, om ikke verre, sier han.

På stuebordet i Sandviken ligger et utvalg av medisinene han bruker, blant annet Nobligan og Paralgin Forte. Det er sterke saker. Sørestrand er redd for å bli avhengig.

- Det er skremmende å ta vekk en del som har vært en del av meg siden jeg ble født, sier han og ser i bordet.

Fordi galleblæren er borte må han nå passe på hva han spiser.

- Fete julemiddager går ikke lenger, sier han.

Vurderer millionsøksmål
Sørestrand har søkt erstatning og har fått tilbake egenandelen på 1545 kroner fra kommunen. I tillegg fikk han 200 kroner i redusert vannavgift.

- Det er skammelig lite for et ødelagt liv, sier han.

- Jeg har ikke noe sosialt liv lenger, og feriestedet i Sogn kan jeg heller ikke dra til. Før hadde jeg hund og kunne gå fem timers turer på Fløyen hver dag, forteller han.

Sørestrand vurderer nå å kreve millionerstatning fra Bergen kommune.

- En million gir et lite plaster på såret, men det hjelper ingenting på plagene,

 sier han.
Giardia-krav i jevn strøm
To og et halvt år etter Giardia-epidemien i Bergen ruller fortsatt erstatningskravene inn.

Berit Kvalheim

Publisert: 02. mar. 2007
Bergen kommune mottar fortsatt et par nye krav i uken. Totalt har nå over 400 av de 1500 personene som ble syke høsten 2004, krevd erstatning. Omkring 200 søknader er ferdigbehandlet av kommunen. De fleste gjelder mindre beløp. De øvrige, omkring 220 saker i alt, er under behandling i kommunens forsikringsselskap Gjensidige. Også der dukker det opp enkelte nye saker.

Flere hundre tusen
Saksbehandler Lars Fosse i Gjensidige opplyser at saksbehandlingsprosessen pågår kontinuerlig, og at man ikke kan anslå når det hele skal være avsluttet.

– Hvor store er beløpene som utbetales?

– Det varierer sterkt fra sak til sak. I noen tilfeller er det snakk om helt minimale beløp. I andre saker, der det dreier seg om tapte inntekter eller eventuelt tapt studietid, snakker vi om betydelige høyere summer, gjerne i størrelsesorden 100.000 til 200.000 kroner, i enkelte tilfeller enda mer, sier Fosse.

Venter på rapport
– Hva med dem som er blitt kronisk syke som følge av Giardia?

– Vi avventer fortsatt en rapport fra Haukeland sykehus som skal gi svar på noen av spørsmålene i den forbindelse. Det dreier seg om de såkalte ME-pasientene. Det er fortsatt mye uavklart i denne sammenhengen. For eksempel gjenstår det å få brakt endelig på det rene om det virkelig finnes en klar sammenheng mellom Giardia-sykdommen og ME-syndromet, sier Fosse.

ME står for postinfeksiøst utmattelsessyndrom. Et 20-talls Giardia-ofre hevder at de er blitt kronisk svekket av tretthet og utmattelse etter å ha blitt smittet under epidemien. Deres helsetilstand utredes nå på Haukeland universitetssykehus.

30 millioner
Bergen kommune er forsikret for 30 millioner kroner i forsikringsselskapet Gjensidige. Så langt har man kalkulert med at denne summen skal dekke samtlige Giardia-krav som måtte dukke opp.

Informasjonsdirektør Robert Rastad i Bergen kommune sier at de sakene som kommunen til nå har ryddet opp i, gjelder enklere småkrav til dekning av medisin og legeutgifter. Fortsatt drypper det inn et par nye krav i denne kategorien hver eneste uke.

Ikke for seint
Det er ennå ikke for seint å sende inn erstatningskrav til kommunen. Foreldelsesfristen for krav om økonomiske tap er tre år fra skaden oppsto, både for privatpersoner og bedrifter. For varige fysiske skader er fristen lenger. De som får varige skader vil kunne søke om erstatning både for tapt arbeidsfortjeneste og tapt livsutfoldelse. Dette krever at de blir erklært minst 15 prosent medisinsk invalide.

Gjensidige har hittil gitt erstatning ikke bare til privatpersoner, men også til bedrifter. En bergensbedrift har fått erstattet for utgifter den ble påført da en av de ansatte ble smittet av Giardia. Bedriften fikk erstattet utbetalte sykepenger og utgifter knyttet til feriepenger og arbeidsgiveravgift.
Ingrid mistet 22 kilo
- Redusert livskvalitet i snart to år kan egentlig ikke måles i penger. Likevel er jeg opptatt av at kommunen skal ta sitt ansvar på alvor, også økonomisk.
Berit Kvalheim Ragnhild Hov
Publisert: 10. jun. 2006

Det sier Ingrid Markussen (39). Hun har vært mer eller mindre syk helt siden Giardiaen slo til i Bergen høsten 2004, og er en av dem som har søkt advokathjelp hos Eva Drageset.

Ufrivillig slankekur
- Til å begynne med ante jeg ikke at det var Giardia jeg hadde, forløpet i mitt tilfelle var langsomt og snikende og langt fra så dramatisk som mange andre har fortalt om. Jeg ble bare mer og mer avkreftet, samtidig som kiloene raste av. Mistanken gikk i retning av noe svært alvorlig, og mest av alt fryktet jeg kreft. For å være ærlig var det en lettelse da prøvene endelig ble tatt, og det ble slått fast at det «bare» dreide seg om Giardia, sier Ingrid Markussen til.

KILOENE RASTE: Ingrid Markussen visste ikke at hun hadde Giardia før hun opplevde et dramatisk vekttap. - Kiloene bare rant av, sier 39-åringen.
Foto: JAN M. LILLEBØ

Men det viste seg fort at Giardia ikke var noe å spøke med.

- Vekttapet fortsatte og fortsatte. Kiloene bare rant av. Nå hadde jeg litt å gå på, men det var likevel en høyst ufrivillig og ubehagelig form for slankekur, sier hun.

- Jeg ble mer og mer bekymret. Til slutt måtte jeg be om «krisehjelp» ved Haukeland sykehus. Først etter akuttbehandling der med en spesiell type bakterier, stanset vekttapet, forteller hun.

Måtte trappe ned
Ingrid Markussen var teamleder ved Straxhuset på fulltid da Giardiaen slo til. Nå har hun måttet trappe ned arbeidstid og arbeidsinnsats. Mesteparten av tiden siden hun ble syk i månedsskiftet oktober/november for snart to år siden, har hun vært helt eller delvis sykemeldt. Fortsatt jobber hun 50 prosent og vet ikke når hun kan være fullt restituert.

Hun har ikke fått diagnosen postinfeksiøst utmattelsessyndrom, som flere andre av Giardia-ofrene, men ettervirkningene av sykdommen sitter likevel godt igjen i kroppen. Hun har blant annet måttet gå på spesialdietter i lange perioder for å få kroppen til å beholde maten.

- Jeg er oppegående og mange har det sikkert verre enn meg. Men fortsatt har jeg dårlige perioder der jeg er fullstendig utslitt og tappet for energi, sier Ingrid Markussen, som synes Bergen kommune har sluppet for lett i Giardia-saken.

- De vet ikke hvor store plager vi slutter med. Egentlig burde de ha gitt en skikkelig kompensasjon til alle ofrene i stedet for å telle på kroner og øre, sier hun.

fakta/postinfeksiøst utmattelsessyndrom

1. Utløses ofte av en luftveisinfeksjon eller en infeksjon i mage/tarmsystemet som medfører mild feber.
2. Symptomene kan være muskelsmerter, ekstrem kraftløshet, hodepine, magesmerter og svettetokter. Noen opplever besvimelsesanfall.
3. Rammer oftere kvinner enn menn. Unge er mer utsatt enn eldre.
4. Flest tilfeller oppstår i sommerhalvåret.
5. Går ofte over i løpet av tre måneder, men kan bli kronisk. Omkring 25 prosent av tilfellene ender opp i en kronisk, det vi si årelang sykdom.

KILDE: NATIONAL TASK FORCE REPORT, 1994.

Giardia stoppet karrieren
Siren Bakketun (24) hadde akkurat åpnet ny fysioterapiklinikk i Bergen da giardia slo henne ut. Nå ser det stygt ut for både karriereplaner og økonomi.

Berit Kvalheim
Publisert: 14. jun. 2006
Siren Bakketun fikk giardia i november 2004. Hun er fortsatt syk av ettervirkningene, og vet ikke hvor lenge det vil vare. Forurenset drikkevann har kostet henne dyrt, også økonomisk. Det kan dreie seg om mange hundre tusen kroner.

Siren har fått beskjed om at hun vil få erstatning for inntektstap, men dette vil ta tid.

Store utgifter
- Akkurat nå får jeg utbetalt 3700 kroner i måneden i sykepenger. Hadde det ikke vært for mannen min, måtte jeg ha solgt hus, bil og praksis.

Klinikken var helt stengt i et halvt år før hun fikk inn en vikar. Om hun klarer å få den på fote igjen, vet hun ikke helt.

- Det er ille å få en så dårlig start. Jeg hadde helt fulle lister med pasienter før jeg sykemeldte meg. Nå vet jeg ikke om de vil komme tilbake, sier hun til Bergens Tidende.

Det er store utgifter forbundet med å holde praksisen i gang, ca. 15.000 kroner i måneden kan det bli.

- Dette skal kommunens forsikringsselskap Gjensidige dekke, men det krever masse dokumentasjonsarbeid fra måned til måned fra min side, og utbetalingen skjer etterskuddsvis. Det er ikke lett å få det hele til å gå rundt, sier hun.

Fikk ikke svar
Siren Bakketun tok tidlig kontakt med både kommunen og Gjensidige i erstatningsspørsmålet.

- Men det skjedde ingen ting, jeg fikk ikke svar engang. Først da jeg engasjerte advokat, kom det fart i sakene og utbetalingene begynte å komme, sier hun.

Nå har hun vært helt sykemeldt sammenhengende i ett år.

- Den første tiden etter giardia-angrepet presset jeg meg selv til å jobbe i et halvt år. Jeg hadde ikke mulighet til å sykemelde meg fordi jeg var i oppbyggingsfasen av den nye praksisen, og hadde ikke krav på sykepenger.

Usikker behandling
Siden giardia er en forholdsvis ny sykdom i Norge, var det ikke klart noe behandlingsopplegg for de som ikke ble friske etter to sterke antibiotikakurer.

- Jeg ble henvist til Haukeland i april 2005, og siden har jeg vært med i diverse forskningsprosjekter, forteller Siren Bakketun.

- Problemet er at ingen vet hva som kan gjøre meg frisk. Flere kurer har vært prøvd uten suksess, i alle fall i mitt tilfelle. Nå har jeg fått påvist asteni, en utmattelsestilstand som ingen vet hvor lenge vil vare, og de har funnet endringer i hjernen min etter en EEG-undersøkelse. Det viser seg at informasjon som hjernen min nå får inn, ikke blir bearbeidet like effektivt som normalt. Og jeg har fremdeles mageplager og intoleranse for diverse matvarer som for eksempel hvetemel og sukker, sier hun.

Siren Bakketun er sykmeldt ut året og håper hun skal være i jobb igjen i 2007.

- Men jeg vet jo ikke. Det er dem som hevder at en tilstand som denne kan vare i tre år og mer enn det.

Friluftsmenneske
Siren er aktiv idrettsjente, hun har trent jevnlig, gått på skigymnas og alltid vært et friluftsmenneske. Fjellturer om sommeren og skiturer om vinteren har vært en viktig del av livet henne. Nå må hun ta bilen til butikken, selv om det bare er fem minutter å gå, og selv det å skyve handlekurven er et ork. Det hjelper ikke å trene. Det blir hun bare mye verre av.

- At jeg må holde meg mye i ro går sterkt ut over mitt sosiale velvære. Familien min, mannen min og hele mitt sosial nettverk lider under dette, sier hun.

Siren giftet seg i august 2004, like før hun ble syk.

- Familieforøkelse er ikke å tenke på i denne situasjonen. Jeg har nok med å holde meg på beina selv. Det er som om hele livet mitt har parkert. Jeg kommer ikke videre verken med det ene eller det andre. På en «god» dag kan jeg handle og gjøre litt husarbeid, men en «god» dag blir fort til en dårlig dag hvis jeg gjør for mye. Jeg har for eksempel ikke handlet klær siden jeg ble syk. Det er for slitsomt å gå i butikker. Da må jeg regne med å være helt utslått i flere dager etterpå, sier hun.

Minst ti i samme situasjon
Et titall bergensere er rammet av såkalt postinfeksiøst utmattelsessyndrom etter Giardia-epidemien for halvannet år siden.

Ragnhild Hov Berit Kvalheim
Publisert: 09. jun. 2006
– Tretthetssyndrom er i tillegg til tarmproblemer en av de vanligste følgesykdommene etter Giardia. Sykdommen slår ut når immunforsvaret er svekket, sier Nina Langeland, seksjonsoverlege ved Haukeland Universitetssykehus og en av landets fremste eksperter på Giardia.

Kunnskapen om hvordan syndromet rammer etter Giardia er mangelfull. Men Langeland regner med å få mer kunnskap når alle de 1400 Giardia-pasientene i Bergen i løpet av de nærmeste månedene skal svare på et spørreskjema om følgesykdommer etter epidemien.

Rammer gamle og unge
– Det kan like gjerne ramme unge som gamle. Vi vet også at pasienter har vært syke inntil fem år av postinfeksiøst utmattelsessyndrom. Og etter Giardia-epidemien har vi dessverre fått erfaring for at det ikke er uvanlig at det tar lang tid før pasientene kommer seg. Men vi tror ikke plagene blir livsvarige, sier infeksjonslegen.

Bare tiden hjelper
Det er lite dokumentert hvilken behandling som hjelper.

– Men det viser seg at de fleste pasientene kommer seg ved å ta tiden til hjelp. Mange av Giardia-pasientene er på bedringens vei, konstaterer Langeland.

Typiske symptomer er tretthet og utmattelse. Langeland kjenner ikke Kaja Idens sykehistorie.

– Men jeg kjenner tilfeller hvor pasientene er blitt så kraftløse at de har problemer med å bevege seg, sier Langeland.

800 000 kroner
i giardia-bot
Bergen kommune har fått en bot på 800 000 kroner fordi drikkevannet ble infisert av giardia og 1400 personer ble syke.

----- Original Message -----
From: Ingolf Jarl
To: kongen av krematoriet net ovenfor
Sent: Thursday, December 23, 2004 14:11 PM
Subject: Krematoriet
Beklager, men jeg liker HS’en  din – heimesida di, og den plasserte jeg under et foto fra krematoriet, ikke ditt, men mitt,  på siden Index
der du selvsagt er velkommen innom. Jeg liker tanke(virksomhet) og det orginale originale, fortsett, det er BRA!

SVAR sendt to Ingolf Jarl  23.12.2004 14:37: Berre hyggeleg at folk tek seg tid til å spreie bodskapet om sida mi. Eg kan hellers leggje inn ein link til din gjeve nettstad den dagen eg finn det for godt å lage meg ei lenkjeside.
S.K.Sæle
Varslet ikke om død mann

Berit Kvalheim
Publisert: 08. mar. 2007

71-åringen døde av hjerteinfarkt 3. februar i år umiddelbart etter at han var akuttinnlagt på hjerteavdelingen ved Haukeland Universitetssykehus. Siden ble han liggende på sykehusets kjølerom.

Først 28. februar ble familien klar over dødsfallet. Det skjedde ved en ren tilfeldighet.

- Vi er rystet alle sammen over at noe slikt overhodet kan være mulig, sier 71-åringens niese, Rita Halden.

71-åringen har to søstre og fem nieser og nevøer. Selv hadde han ingen egen familie.

Han bodde i en omsorgsbolig ved en eldreinstitusjon i Bergen og hadde en psykiatrisk lidelse. Han hadde også en venninne som bodde i en annen omsorgsbolig i samme boligkompleks.

Glemt på kjølen
- Det som skjedde, så langt vi har klart å rekonstruere hendelsesforløpet, var at denne venninnen overfor sykehuspersonalet hadde tatt på seg oppgaven med å informere familien og ordne opp i det praktiske i forbindelse med begravelsen. Men det var hun åpenbart ikke i stand til. Iallfall skjedde ingen ting, og onkelen min ble liggende på kjølerommet, sier Rita Halden.

Hun er sjokkert over at sykehuset kan ha så dårlige rutiner ved dødsfall at en avdød kan bli «glemt» på denne måten.

- Kanskje det ville gått enda lengre tid hvis ikke en beboer ved institusjonen der min onkel bodde, hadde tatt affære. Han visste at onkelen min var død, og syntes noen måtte ta ansvar for å få ham begravet. Derfor tok han kontakt med min onkels venninne og fikk henne til å sette i gang arbeidet med å arrangere begravelsen, sier Halden.

Fant dødsannonse
- Ingen i den nærmeste familien visste noe som helst før min bror leste dødsannonsene i avisen. Dette var to dager før begravelsen 2. mars. Først trodde vi det ikke. Vi visste ikke engang at han hadde vært på sykehus. Vi leste annonsen flere ganger og tenkte det måtte være feil, at det måtte være en annen med samme navn. Men etter å ha kontrollsjekket detaljene grundig var det ikke noen tvil. Det var ham. Hvis ikke broren min hadde lest avisen den dagen, ville vi verken ha visst at han var død eller begravet, sier Rita Halden.

LÅ DØD: Innenfor disse dørene i første etasje i Sentralblokken på Haukeland sykehus lå 71-åringen død i fire uker uten at hans nærmeste familie fikk beskjed.
Foto: Paul Sigve Amundsen

Ingen beklagelse
- Verst er det for søstrene hans. På grunn av alt det absurde som har skjedd har det fortsatt ikke gått helt opp for dem at han er død, sier Rita Halden.

Hun sier at sykehuset ennå ikke har tatt kontrakt for å beklage det skjedde.

- Vi hadde i det minste ventet oss en unnskyldning eller et forsøk på å forklare hvordan dette kunne foregå, men det har vi ikke fått, sier hun.

Informasjonsdirektør Mona Høgli i Helse Bergen sier at retningslinjene ble fulgt i dette tilfellet.

- Det er pasienten selv som bestemmer hvem som skal varsles ved sykdom, og det behøver ikke nødvendigvis være nærmeste familie. Det kan være en venn, en kjæreste eller hvilke som helst andre. Dette ble gjort i denne saken, sier hun.

"Jeg har gjort noe fryktelig dumt"
(lenkje til VG-Nett sin artikkel om Fredrik Hauge som vart tatt med hasj.

Scenario:
Fredrik Hauge blir tatt for besittelse av hasj. Ingenting nytt. Vi veit då alle at han går rundt og røyker hasj utan at vi bryr oss nemneverdig om det.

Problemstilling:
Mannen går ut og beklager seg. Dette skal aldri skje igjen, verkar det nesten som om han seier, sjølv om han ikkje seier det. Det han derimot seier er at det var frykteleg dumt av han. Kva? Å bli tatt for det? For eg nektar å tru at han syns det er frykteleg dumt å røyke hasj.

Jaha?
Det skal mykje til å overbevise meg om at den mannen ikkje kjem til å setje seg ned i sofaen og fyre opp ein ny joint innan veka er omme. Ein naturvernar som har blitt tatt med hasj. To gonger. Med mindre han fungerar som vennekrinsen sin offisielle hasjoppbevaringskompis, vil eg seie at denne mannen veit å setje pris på ein blås i ny og ne. Eg skal ikkje nekte han. Norsk lov nektar han. Men eg skal ikkje.

Så kva er problemet (ditt)?
At mannen ikkje har ballar nok til å fronte si eiga sak. Han er openbart for legalisering og då burde han då gå ut og seie dette: Ja, eg røyker hasj. Eg syns det er dritkult. Det burde vert lovleg. Sug deg, snut, du er dritkjip.

Då ville du respektert han?
Ikkje faen, men han hadde i det minste stått for det han trur på. Tenk over dette: Mannen, som leiar av Belona, jobbar faktisk utelukkande med å fremje sine meiningar. Jobben hans er å stå for det han trur på. Viss han ikkje kan gjere dette i privat samband òg, korleis skal då folk ha tillit til han? Når han er for feig til å fremje ei sak han opnbart trur på, medan han vanlegvis brukar all tid og energi på å kjempe for ei anna, så verkar mannen useriøs i båe rollar.

Du er for legalisering?
På ingen måte. Alle staten sine svertekampanjar og bevisst feilinformeringar, som legaliseringsmiljøet kallar det, har openbart fungert heilt ypparleg på meg, og akkurat dette har eg ingen ting i mot. Eg gidd ikkje gå på eit krosstog for andre menneske si rett til å ruse seg.

Så du er vel imot alkohol og, då?
På ingen måte. Eg drikker meg stupfull til eg spyr, lovar eg aldri skal drikke att og repeterar neste helg. Kvifor? Fordi det er gøy. Fordi det er loveleg.

Men marihuana er då ein mildare og mindre skadeleg rus enn alkohol
Mulig det. Dette veit eg ingenting om. Då eg ikkje veit noko som helst om det ville det vore idiotisk av meg å stå for å legalisere noko eg ikkje har peiling på. Eg er ikkje den sterkaste av motstandsmenn heller, men eg kan ikkje seie at eg er for legalisering då eg til no har gjort meg ingen erfaringar som tilseier at verda vil verte ein betre stad med legalisert marihuana eller hasj eller kva no folk ynskjer å inhalere eller innta på andre vis. Egoistisk og trangsynt av meg? Visst faen. Men då igjen så er egoisme og trangsyn som regel opphavet til dei sterkaste av meiningar.

Konklusjon:
Fredrik Hauge, skjerp deg!
Holberg:
” Hele sit liv Anicet, skal et menneske
lære at leve; Hele sit liv Anicet, skal han og
lære at dø ”

Når jeg er borte,
gråt litt over meg.
Tenk på meg av’en og te',
Men ikkje for ofte.
Det er ikke godt
for deg og dine
å la tankene dvele
for lenge ved døden.

Tenk på meg slik jeg var
i de lykkelige
stunder i livet.
Ta frem minnene –
men ikke altfor lenge.
Når du lever
skal dine tanker være i livet.

Tilbyr gravstein med data-hilsen

Uttrykket «stille som i graven» kan snart bli en saga blott - og «siste hilsen» få en helt ny mening.

Av RUNE THOMAS EGE

 Om kort tid kan trolig amerikanske etterlatte både se og høre sine avdøde venner og slektninger når de besøker kirkegården. Og nei - det er ikke nok et grensesprengende reality-konsept som er på trappene.
 
Grav alvorlig

Den amerikanske oppfinneren Robert Barrows er nemlig grav alvorlig, og har søkt patent på en gravstein med innebygget datamaskin og LCD-skjerm.   - Jeg håper at når folk utformer testamentet hos sin advokat, kan de samtidig levere fra seg en video, sier oppfinneren til New Scientist. Planen er at videoen så skal rulle og gå over gravsteinens innebygde skjerm. Og ikke nok med det: Via trådløse høretelefoner skal de etterlatte også kunne høre en stemme fra graven.   Ikke begeistret   Norske monumentmarkere er ikke akkurat dødsbegeistret for hi-tech-gravsteinen.   - Det synes jeg høres helt «hål i håve'» ut, ler Kåre Veland, daglig leder i Th. Vaaland Granitt i Kirkebakken i Stavanger.  Firmaet han leder, har spesiallaget gravmonumenter siden 1930, men har aldri fått forespørsler om å lage gravsteiner med innebygd datamaskin.

- Du vet, amerikanerne er jo nokså spesielle - også når det gjelder gravferden, mener Veland.
 
- Veldig spesielt
 
Heller ikke blant de ellers så sprell levende nordlendingene faller ideen i smak.
 
- Det høres veldig spesielt ut. Den nordnorske befolkningen er nok veldig tradisjonsbundet i alt som har med gravferder å gjøre, sier Gunnar Hartvigsen i Hartvigsen Begravelsesbyrå i Tromsø. Han tror heller ikke gravsteinen ville overlevd det norske klimaet.
 
- Her oppe har vi korte somrer, vet du, ler han.
Reddet fra å drukne i egen møkk
Bonde Terje Dalseid kastet seg uti mottingen og reddet to drektige kyr fra å drukne i egen møkk.

REDDET: Med god hjelp fra brannmannskapene, klarte Dalseid til å slutt å få begge kvigene trygt opp.
Foto: Vidar Herre/Hordaland

Roy Hilmar Svendsen
Publisert: 15. jun. 2006

Den dramatiske hendelsen fant sted på Dalseid i Vaksdal onsdag formiddag.

Da familien kom ut etter frokosten, kjente de en rar lukt og forstod at noe var galt.

- Da jeg sjekket fjøset, så vi med en gang at to kyr manglet, forteller Terje Dalseid til avisen Hordaland.

Hodet over møkken
Bak båsene er det en rist som dyrenes avføring renner gjennom og ned i mottingkjelleren. Risten var kommet ut av posisjon, og de to kyrne hadde rett og slett sklidd bakover og falt to meter ned i møkkrennen.

Der lå de to drektige dyrene og kjempet for å holde hodet over den flytende møkken.

- Til alt hell røk kjettingene de hadde rundt halsen, Hvis ikke, kunne begge to rett og slett ha blitt hengt, forteller Dalseid til avisen.

- Gjorde en kjempejobb
Med god hjelp fra brannmannskapene på Dale, klarte Dalseid til slutt å få en jernbukk på tvers av mottinggropen og stropper under og rundt kyrne.

Deretter ble de heist opp, og trekt inn på gulvet, hvor brannmannskapene stod klare med slange for å spyle både dyr og bonde rene for møkk.

MØKKAJOBB: Terje Dalseid stod med møkk opp til livet mens han prøvde å hjelpe kyrne sine.
Foto: Vidar Herre/Hordaland

- Redningsmannskapene gjorde en kjempejobb. Uten deres hjelp, hadde vi aldri i verden klart dette, sier Terje Dalseid.

 Dekket av møkk
I og med det hele endte godt, var det flere som kostet på seg både smil, latter og noen kjappe kommentarer da bonden kom opp av mottingen, fullstendig dekket av stinkende kumøkk.

- Få tak i shampo for vanskelig hår, ropte en av hjelperne da brannslangen ble åpnet.

Begge kyrne ble undersøkt av veterinær etter badet i mottingen, og har ikke fått noen synlige skader.

- Vi får bare håpe dette gikk bra, og at de ikke kaster kalvene, sier bonden.

Vilde (10) falt i dyp septiktank

Av Yngve Johnsen,  01.09.06 ASKØYVÆRINGEN

Plutselig forsvant grunnen under Vilde Vinnes Skauge. De neste minuttene kjempet hun sitt livs kamp for å holde seg flytende i kloakk. –Jeg trodde jeg skulle besvime. Alt sammen var uvirkelig. Som en vond drøm. Akkurat som et mareritt, sier hun.

Det ble en særdeles dramatisk ettermiddag for Vilde Vinnes Skauge fra Solhola i Kleppestø.
Tirsdag i 14-tiden lekte hun sammen med tre venninner bak forretningen Antenne Service i Holmedalen. De skulle på lekseklubben. Plutselig forsvant Vilde - rett ned i et stort hull i bakken. Hun forteller selv:

 -Vi lekte med en katt. Så tråkket jeg på et grønt lokk, og plutselig merket jeg at jeg falt gjennom bakken. Det var helt uvirkelig. Jeg skjønte ikke hva som skjedde og visste ikke hva jeg hadde falt ned i. Jeg skrek og skrek, forteller Vilde. AV snakker med henne dagen etter episoden. Hun er i fin form nå.

Det var mye kloakk i septiktanken. Vilde var under med nesten hele kroppen.

 FALT: Vilde Vinnes Skauge (snart 11) falt i septiktanken som nå er sikret med store steiner. –Jeg kunne druknet. Det var helt forferdelig, sier hun. (Foto: Yngve Johnsen)

-Omtrent opp til nesen, forteller Vilde.

Hun forsøkte å holde seg flytende, men det var ikke lett å gripe fatt i noe. Det var halvannen meter opp til venninnene som forskrekket fulgte dramaet.

-En av dem prøvde å stikke en pinne ned til meg. Så forsøkte jeg å dra meg litt opp, men det var ikke så lett. Til slutt fikk jeg tak i en jernstang som jeg holdt meg fast i, sier den snart elleve år gamle jenten.

-Jeg tenkte «vær så snill, vær så snill at det kommer noen og hjelper meg», forteller hun.
De tre venninnene (Ida Kristine Pettersen, Ida Giske og Mariell Bjørnsen Lillefosse) var i sjokk. Alle skrek høylydt. En av dem fikk summet seg og løp av gårde for å hente hjelp av voksne. Innehaver av Antenne Service, Ketil Kleppe, kom til og fikk dradd Vilde opp fra tanken.

-Jeg ble glad da jeg så ham. Da forsto jeg at jeg skulle klare å komme meg ut derfra, sier Vilde.
Vel oppe ble hun tatt godt hånd om. Bortsett fra noen skraper på armen kom hun fysisk uskadd fra den traumatiske hendelsen. Hun ble skylt med vann, og fraktet til legevakten for sjekk.

I følge Vilde og venninnene pågikk dramaet i rundt fem minutter før hun ble dradd opp.

-Jeg kunne druknet der. Det vet jeg jo. Jeg mistet pusten og holdt på å besvime, for det var så utrolig dårlig luft der. Alt sammen var veldig skremmende. Og det var skikkelig ekkelt, nikker hun.

-Jeg tenkte «vær så snill, vær så snill at det kommer noen og hjelper meg», forteller hun.
-Jeg begynte å kaste opp da jeg var kommet opp, forteller hun.
Vilde sier at hun ikke tenkte på at det var kloakk hun svømte i.

-Jeg tenkte ikke på lukten. Jeg tenkte på livet, sier hun ettertenksomt.

Tilbake på skolen dagen etter skulle «alle» snakke om uhellet.

–Ryktet gikk fort. Men jeg slapp i hvert fall å gjøre lekser den dagen, smiler hun.
-Det var helt sinnsykt alt sammen. Og ekkelt, sier hun.

På under ett døgn har hun vasket håret sitt fem ganger...

-Ante det verste

«Redningsmannen» Ketil Kleppe ante det verste da en hysterisk jente kom løpende inn i butikken hans. –Jeg vet at septiktanker kan være dype, så jeg fryktet det verste, sier han.

Venninnen som kom løpende skrek at Vilde hadde falt ned i et kumlokk. Kleppe forsto at det dreide seg om en septiktank og kastet det han hadde i hendene for å komme til unnsetning.

-Jeg tenkte det verste da jeg løp bak huset, sier han.

Han hørte skrikene til Vilde og forsto at dette kom til å gå bra da han så henne i tanken.
-Men hun var i sjokk. Det så ut som om hun hadde vært under med hele seg. Jeg forsøkte å roe henne ned. Men det var slett ikke lett å få henne opp, sier han.

-Det var litt av et drama dette her, sier han.

Krever 750 000,-
Per Steinar Sørå (56) fikk diagnosen "åndssvak" som liten. Han søker erstatning fra Bergen kommune, men vinner neppe frem
Av: Christian Lura
 I mer enn 50 år fikk Sørå høre at han var mentalt tilbakestående. Diagnosen «åndssvak» hang ved ham helt til han fikk billighetserstatning av Staten i februar i år. 180 000 kroner var prisen for et ødelagt liv.

Bergen vergeråd skrev brev til Hamarøy forsorgsstyre 29. mars 1952: «Per Steinar er åndssvak og trenger spesialpleie,» var dommen over fire-åringen.

– Fordi jeg var skjeløyd og sterkt nærsynt, fikk jeg diagnosen «åndssvak», forteller Sørå til BA.

Per Steinar Sørå (56) krever erstatning fra Bergen kommune for et ødelagt liv. Klicker du Per'en på magen får du frem statens infosider om mat (Foto: Terje Pedersen).

FORLATT
Sørå ble forlatt av sin mor som baby. Besteforeldrene fikk ikke lov å ta hånd om ham. I stedet ble han det offentlige Norges ansvar.

I to-årsalderen ble han plassert på gamlehjem av Bergen kommune. Senere ble han sendt fra institusjon til institusjon.

– Det offentlige er skyld i at jeg fikk diagnosen. De kom med en påstand de slett ikke var herre over, sier Sørå.

Noen av de første minnene fra barndommen er fra tiden hos fosterfamilien på Søreide.

– Da de ikke kunne ha meg lenger, ble jeg stuet vekk sammen med voksne, psykisk utviklingshemmede mennesker, erindrer Sørå.

Han var Bergen kommunes ansvar i 22 år. Sørå ble blant annet plassert i institusjon på Skjørsand i Fusa kommune. Han fikk bare noen års skolegang, omgitt av psykisk utviklingshemmede på Eikelund.

– Institusjonen på Skjørsand var ikke godkjent til sitt bruk, sier generalsekretær Ola Ødegaard i foreningen Rettferd for Taperne.

Han kaller behandlingen av Sørå noe av det groveste han har vært borti.

– Hvis noen fortjener erstatning, må det være ham, sier Ødegaard.

FALLER UTENFOR
– Bergen kommune har vist seg rausere enn regjering og storting, sier Sørå selv, og tenker på erstatningsordningen til barnehjemsofrene i Bergen.

Nå vil også han søke om 750 000 kroner i erstatning. Men Sørå vil neppe vinne frem.

 – Det er gitt klare premisser for hvem som kan motta erstatning fra dette utvalget, sier helsebyråd Trude Drevland (H).

Hun presiserer at hun ikke kjenner til Sørås sak og uttaler seg på generelt grunnlag.

– Utvalget kan bare gi penger til barnehjemsbarn som har lidd overlast ved barnehjemmene som er med i rapporten, sier Drevland.

- Spesialskolen ødela livene våre

De voksne dyppet hodet mitt ned i grøten og tvang meg til å spise den. Nektet jeg, måtte jeg vente til neste måltid før jeg fikk mat .
Publisert: 14. jun. 2006

- Årene på Eikelund offentlige skole har forfulgt oss hele livet. Vi fikk aldri noen mulighet til å vise hva vi dugde til, sier Anne-Lise Bottolfsen (47) og Lyder Eide (48) i dag, mer enn 30 år etter de var skolekamerater.

Sammen med ti andre personer fra Hordaland og Sogn og Fjordane krever de erstatning for omsorgssvikt og mangelfull skolegang på bergensskolen.

- Bergen kommune burde hatt en erstatningsordning for spesialskoler, etter modell fra barnehjemserstatningen. Det var Bergen som hadde ansvaret for skoletilbudet. Skolen har satt mine klienter på sidelinjen, nærmest for all fremtid, sier advokat Arild Dyngeland.

Sammen med advokatfullmektig Anne Lorgen Riise representerer han Eikelund-elevene som nå søker Stortingets billighetserstatning.

Ble flyttet ned
Lyder Eide kom til Eikelund fra Ytre Arna da han som niåring skulle begynne i tredje klasse, og gikk der til han var ferdig med ungdomsskolen.

Eide har lese- og skrivevansker, som gjorde det vanskelig for ham å følge med i klassen.

- Jeg fikk ingen hjelp for dysleksien min på skolen. I stedet gikk jeg alle ti årene på Eikelund i en klasse for psykisk utviklingshemmede, og fikk aldri lærebøker som passet for alderstrinnet mitt, sier Eide.

Da han gikk ut av ungdomsskolen, fikk han ingen karakterer.

- Fremdeles leser jeg dårlig og må ha hjelp til korrespondanse. Men psykologiske tester jeg har tatt i voksen alder, viser at det ikke er intelligensen som hemmer meg, Venner og bekjente sier jeg er både smart, omsorgsfull og snill. Førerkort fikk jeg allerede som 19-åring. Men jeg har slitt mye med dårlig selvtillit og mindreverdighetsfølelse som voksen, sier Eide, som i dag er ufør.

- Skolen har manglet individuell oppfølging, vurderinger og vitnemål. Barna er plassert borte fra hjemmet, men ikke gitt tilstrekkelig hjelp, oppfølging og voksenkontakt, sier advokat Dyngeland.

- Håpløs situasjon
Anne-Lise Bottolfsen kom til Eikelund allerede da hun skulle begynne i andre klasse, men måtte gå første klasse om igjen. Hun bodde på Eikelund i hele skoletiden, men fikk gå på vanlig ungdomsskole de to siste skoleårene.

- Da forsto lærerne at jeg passet best på en vanlig skole. Jeg fikk en lærer som forsto situasjonen min. Endelig fikk jeg også karakterer og ble respektert på samme måte som andre skoleelever, sier Bottolfsen.

Tiden på spesialskole satte likevel varig preg på livet hennes. Etter å ha ulike fabrikkjobber de første årene etter skolen, er hun i dag ufør.

- Mange har ikke fått noe vitnemål, og har havnet i en håpløs situasjon i forhold til videre utdanning og jobb. Hovedtyngden av Eikelund-elevene har fått jobb i vernede bedrifter og liknende ved hjelp av skolen, og veldig mange er blitt uførepensjonerte, sier Dyngeland.

Pugging av salmevers
Hverdagen på Eikelund var både stusslig og ensformig, forteller Bottolfsen og Eide. Fram til midt på 60-tallet bodde barna på sovesal. Kosten var svært enkel.

- Det hendte ikke sjelden at vi var sulte da vi la oss om kvelden, forteller de.

Eide likte ikke grøt, men i spisesalen var det ingen bønn. Grøten skulle spises opp.

- De voksne dyppet hodet mitt ned i grøten og tvang meg til å spise den. Nektet jeg, måtte jeg vente til neste måltid før jeg fikk mat. Ofte kunne det bli mange timer å vente, sier Eide.

Ifølge ham og Bottolfsen skjedde det også fysiske overgrep på spesialskolen:

- Når vi skulle dusje, måtte vi alltid stille oss nakne i kø. Ble det uro, ble vi slått både på rumpen og over kjønnsorganene.

Også i skoletimene skal elevene ha blitt straffet dersom de var urolige. Pugging av salmevers var en vanlig avstraffelse.

- Berøvet utdanning
Anne-Lise Bottolfsen og Lyder Eide søkte i 1990 begge Stortingets billighetserstatningsordning uten å vinne frem. De mener at barna som ble feilplassert på spesialskole har samme rett til oppreisning og unnskyldning fra myndighetene som barnehjemsbarna har fått.

- Også vi har fått livene våre ødelagt, sier de to, og får støtte av Dyngeland.

- Bergen kommune burde hatt en ordning for dette. Jeg tror ikke politikerne er klar over konsekvensene og omfanget av dette. Sakene for barnehjemsbarna gjaldt omsorgssvikt fra det offentlige. Denne saken gjelder både omsorgssvikt og at elevene er blitt berøvet sin rett til en utdannelse, sier Dyngeland.
Eikelund-barn kan endelig få erstatning
I 17 år har Lyder Eide (47) kjempet for å få erstatning for en ødelagt barndom. Endelig er han og de andre spesialskolebarna blitt hørt av politikerne.

Ragnhild Hov
Publisert: 20. apr. 2007
Mandag vedtar Bergen bystyre å utvide barnehjemserstatningsordningen til også å omfatte barn som har vært elever på spesialskole.

- Jeg har kjempet for å få oppreisning i 17 år. Dette er en ubeskrivelig lettelse. Vær sikker på at jeg skal være til stede, sier Eide.

Vekket bystyret
Han var elev ved Eikelund spesialskole fra han var ni år til han var ferdig med ungdomsskolen. Eide ble plassert der fordi han hadde lese- og skrivevansker og ikke klarte å følge vanlig skolegang.

Mens Oslo og Stavanger har en erstatningsordning som gjelder alle institusjonsbarn, har ordningen i Bergen til nå bare omfattet barn som ble plassert på barnehjem.

Først da Eide og Anne Lise Bottolfsen (50), som var skolekamerater på Eikelund, fortalte historien sin til BT i juni i fjor, våknet politikerne.

- SV, RV og Fremskrittspartiet har hele tiden vært på laget vårt. Men det var først da jeg begynte å få positive e-poster fra medlemmer i de store partiene Høyre og Arbeiderpartiet, at jeg forsto at det ville gå vår vei, sier Eide.

Roser Eide
- Lyder Eide har gjort en stor innsats for å få til et enstemmig vedtak i denne saken, sier Liv Røssland, gruppeleder i Fremskrittspartiet.

- Hadde han ikke han stått på som han har gjort for spesialskolebarna, er det ikke sikkert denne saken hadde blitt løst så glatt, sier hun.

Også Eides skolevenninne, Anne Lise Bottolfsen, er glad for nyheten.

- Jeg har lidd mye på grunn av at jeg ikke fikk den skolegangen jeg skulle ha, sier hun.

Bottolfsen tror det blir vanskelig å legge barndommen helt bak seg.

- Jeg kommer aldri til å få svar på hvilken retning livet hadde tatt om jeg ikke var blitt feilplassert på Eikelund., sier hun.

- Men når jeg vet at jeg får oppreisning, vil tilværelsen min bli lettere. Det blir en erstatning for tort og svie fordi vi ikke fikk den skolegangen vi hadde rett til, sier Bottolfsen som ble ufør allerede da hun var 20 år.

Saksøker også staten
Lyder Eide vil ikke gi seg med seieren overfor Bergenspolitikerne. Han er fast bestemt på å gå videre med saken og kreve oppreisning fra staten for den manglende skolegangen og oppfølgingen han fikk som skoleelev.

Allerede i 1990 søkte han Stortingets billighetserstatningsordning. Men den gang fikk han avslag.

Nå vil han også saksøke staten på nytt, slik Ranveig Norén Risberg, som var plassert på barnehjemmet Morgensol, har gjort.

Risberg er glad for at Bergen kommune endelig også anerkjenner at spesialskolebarna har rett til å søke erstatning.

- Det skulle bare mangle at ikke også Bergen utvider ordningen slik de andre storbyene har gjort, sier hun.

Erstatningsordningen

* Mandag vedtar bystyret at Bergen kommunes erstatningsordning for barnehjemsbarn også skal omfatte barn som av barnevernet ble plassert i spesialskoler og fosterhjem.

* Barn som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige omsorg må enkeltvis søke erstatning.

* Erstatningsutvalget for barnehjemserstatningsordningen skal behandle søknaden.

* Mandag vil bystyre fastsette endelig frist for søknaden.

Foto: Edvard Pettersen
Fra søndag til mandag kveld hang bildene av Dagfinn Høybråten i pissoarene på Fotballpuben
Helpful lads!

Fra urinalene har Dagfinn Høybråten smilt sitt lune smil

Og mange er de som har urinert på hans glade åsyn. – Det har aldri vært så mange folk på do på Fotballpuben før. Til og med damene var inne og kikket, sier Jarle Meland (55), en av pubens stamkunder.

– SKAPTE GLEDE
Han legger ikke skjul på at det var en fornøyelse å slå lens på portrettet av den tidligere helseministeren.– Etter alt det han har gjort mot oss, har han fortjent dette, sier Meland. Han får full støtte fra Ove Karlsen (55). – Det er vel første gang Høybråten har skapt glede her på Fotballpuben, sier han til BA. Gjerningsmannen bak pissoarverket er ukjent for BA, men det skal være en eller annen stamkunde som står bak. Arbeidet var svært forseggjort. Det var lagt en beskyttende folie på bildet for beskytte bildet mot den sure fuktigheten.

- Loven folk har lært å elske
En fersk undersøkelse viser at røykeloven verken har ført til restaurantdød eller sviktende uteliv. - Dette gjør dystre spådommer til skamme, sier Dagfinn Høybråten.

Heidi Torkildson Ryste Gordon Andersen
Publisert: 27. mai. 2006
Han legger ikke skjul på at han er svært stolt av det mange mener er hans viktigste politiske seier.

- Dette er historien om loven folk har lært å elske, sier Høybråten.

På forhånd mente skeptikerne at røykeloven ville bli døden for utelivsbransjen i kalde nord.

Går like mye ut
- Vi ser at folk går like mye ut som før. Omsetningen i restaurantbransjen er omtrent den samme og både gjester og ansatte er fornøyde med loven, sier Karl Erik Lund, forskningsleder i Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus)

I den ferske rapporten har Sirus sett på konsekvenser for omsetning, besøksfrekvens, trivsel og etterlevelse.

Hovedkonklusjonen i rapporten er at røykeloven ikke har ført til noen av de negative konsekvensene som skeptikerne fryktet på forhånd.

Lund oppsummerer at røykeloven har gått fra å være en kontroversiell lov, til å bli en lov som godtas av stadig flere.

- På sikt vil røyking bli avnormalisert, sier Lund.

Hjernen bak røykeloven er også fornøyd med at loven ikke har ført til at færre går ut.

- Det var aldri noe mål for meg å hindre det, selv om jeg ble beskyldt for det. I stedet er det mange som ikke kunne gå ut på grunn av astma og allergi for eksempel, som nå kan gjøre det, sier Dagfinn Høybråten.

Omvendt pessimist
Espen Davanger på Fotballpuben er selv røyker. Han var negativ til røykeloven da den kom.

- Vi trodde det skulle gå veldig dårlig da røykeloven kom, men er positivt overrasket, sier Davanger.

På de tre første ukedagene har Fotballpuben ifølge Davanger en omsetningssvikt på 30-40 prosent. Dette setter han i direkte sammenheng med røykeloven.

- Det gikk rett ned da røykeloven kom, men vi tar det igjen i helgene. Vi synes det er helt greit med røykeloven. Det er deilig å slippe røyken på utestedene, sier Davanger.
Pissoar eller skulptur?
Debatt ble det også da Per Kirkeby, en av Danmarks fremste kunstnere, ble invitert til Bergen for å være med i Bergens internasjonale skulpturprosjekt. Kirkebys idébakgrunn var norske stavkirker. Skulpturen «Bergen» ved inngangen til Nygårdsparken ser ut som et lite hus og er murt i rød teglstein. Gjennom små åpninger kommer man se inn i det som betegnes som skulpturens «helligste rom»

Kunstneren hadde trolig ikke sett for seg at verket skulle få kallenavnet «pissoaret», og bli en yndet urinal og oppholdssted.

URINAL: Inspirert av norske stavkirker, men tidvis forstått som pissoar. Per Kirkebys «Bergen». Henning Warloe reagerte på manglende vedlikehold av byens skulpturer. FOTO: HELGE SKODVIN

I 2001 håpet Gunnar Kvaran at ny oppmerksomhet og oppussing skulle redusere denne type bruk av teglsteinskulpturen. Da var det nemlig duket for oppussing av skulpturene i Bergen. For også vedlikeholdet av byens 116 kunstobjekter har med jevne mellomrom utløst kritikk.
Bilprisene kommer til å synke kraftig
På grunn av EUs krav om å kutte registreringsavgiften, vil trolig bilprisene i Norge synke til EU-nivå innen ti år, osv. osv...

Vaskekte bergensk humor
For det finnes en egen, ekte, bergensk humor. Ifølge instruktør Steinar Thorsen fra Tønsberg.

Humoren i Bergen er langt mer intelligent enn den østpå.

Folk har nemlig en kulturbakgrunn her, og slipper å være så plumpe som østlendingene, sier Thorsen om sitt eget folk.

Det tok flere år før jeg skjønte den bergenske ironien. Men da den gikk inn forsto jeg hvor mye bedre humoren her er enn den de sliter med østpå. De ekte bergenske vittighetene florerer. Egentlig er den bergenske humoren en raffinert form for ondsinnethet. Men det ligger også mye kjærlighetiden.

”Bergenserens humor er svært så lik den i Nord-Norge. Gatekulturen i Bergen, der har du den fremtredende, gode replikken!” Det sier Helge Jordal. …Historisk sett ligger Bergen kommunikasjonsmessig mye nærmere England og Nord-Norge enn østlandet. Bergen har fått tilført mye fra utenverdenen.

 På 1600 tallet var 25 prosent av blandingsrasen bergenserne opprinnelig fra et annet land.

Kannibal-mat i Fyllingsdalen
Hva hadde han gjort for å fortjene det, den stakkars tosken som skulle selges i skiver på kjøpesenteret Oasen ?
Publisert: 2005
Jon Tufto BT

Dustete menn får hard behandling på den lokale Meny-butikken i Fyllingsdalen, ser det ut til.

Selv om Meny til tider har hatt problemer med kjøttleveransene, er det kanskje litt drøyt å dele opp tosker i småbiter og legge dem ut for salg - om de er aldri så ferske? Kan det ha vært en frekk kunde som fikk gjennomgå i delikatessedisken?

 - Jeg holdt på å le meg i hjel første gangen jeg så skiltet i dag, sier Anne Bjørlykke, som knipset den artige plakaten med mobilkameraet sitt
Herrefolket sin kultur
"Når Hernes og Sandal snakkar om at vi må bygge skolen på den felles nasjonale kulturen definerer dei den norske kulturen, herrefolket sin kultur, som det som er felles."

Kronikk i Klassekampen 18.09.97 Dette er andre del i ein dobbeltkronikk. Les første del. Svein Lund: Statleg rasisme mot samar... gi deg tid til alt det interessante stoffet på Svein Lund sin nei hjemmeside - her er mangt  om mye  Apropos Lunds NEI til Eu matvareprisene i Eu er 56% lavere enn i Norge!

"Skrevet av en sint Båtsfjording"
sakset fra:
http://www.osloung.no/index.php?todo=nyhet&id=98263542
  -"Æ trudde jo at æ hadde hørt og sedd det mæste fra fanatiske revolusjonære fjellfinna, men nei, tullingan gjer sæ ikke:

 I avisa forleden dag står han Ole Henrik Magga frem og lire av sæ følgende:  Samene har krav på særbehandlig i følge folkeretten. Den nye Finnmarksloven er et forræderi mot den samiske  befolkninga. Alt vi har investert i vårt politiske virke frem til i dag, er forgjeves...

 Forræderi mot saman??? Unnskyld mæ Magga, men ka i sinnsyke mongoloide satan slags førpliktelsa har den norske stat nån gang hadd for å gje dåkker særbehandling!? E du fette idiot?

Dåkker hærje tulling oppe på Finnmarksvidda som nån jævla cowboya og har rasert utmarka uforstyrra i fylla i alle år, helt siden dåkker fikk ERSTATNING nok tell å kjøpe dåkkers første scootera, firehjulinga og helikopter. Det har fan ikke  vært en same i Båtsfjord siden middelaldern, og allikavæl skal dåkker eie blåbæra i hagen  min?

Du vil ikke være så vænnlig å hente tellfart og sykle vannrætt inn i  hælvette? Det politiske arbeidet forgjeves?

 Ka i satan hadde dåkker venta? Trudde dåkker virkelig i de lavpanna skoiltan dåkkers at det va bare å spasere rætt inn i norsk politikk og bynne å bestæmme?

 Dåkker fikk 130 milliona førr å bygge lekestua i Karasjok, med årntlige møbla og bøker på samisk, men det va ikke godt nok? Må jo ha land også - like stort som Danmark. Mye vil ha mer. Kreve, kreve, kreve! Fy fan, æ spyr.

 Hadde det vært opp tell mæ så sku dåkker ha fådd det dåkker ber  om: Et ti  meter høyt høyspentgjærde rundt Kautokeino, Karasjok, Porsanger  og øvre      Tana. All statsstøtte blei kutta, alle sosiale goda inndratt.

 Der inne va dåkker herre i eget land, og kunne drikke, innavle, skjære av  hverandre hauet, lage samiske fængsel, samiske pænga, samiske klovnekostyma, samisk joike-GrandPrix, og ete reinkjøtt tell det vaks ut klauva og horn.

 Men da ville æ ikke høre et pip fra hværken han Magga, han Nystø, han rosten eller nån av de andre degenererte, evneveike, utakknæmlige  gnålkukan der inne frem tell dåkker svalt ihjæl. Førr husk på  kem som holde liv i dåkker, forbainna samfunnssnyltera!

 Dra til hælvette!"

Kautokeino vurderer meldeplikt for joiking

Publisert: 24. nov. 2005, 15:46
I forslaget til nye politivedtekter for Kautokeino heter det at det må meldes fra til politiet om man har tenkt å joike offentlig.

Dagny Sofie Aune er leder i utvalget som foreslår å innføre et påbud om at offentlig joik skal meldes fra til politiet.

– Det står ikke at det er forbudt. Det står at man skal sende melding til politiet hvis man skal holde joikekonsert for eksempel. Det er ikke tenkt at dette skal gjelde enkeltpersoner som tar seg en hyggelig liten joik mens man går mellom banken og kommunehuset, sier hun til NRK Sámi Radio.

Om kommunestyret i Kautokeino vedtar meldeplikt, vil uautorisert joiking i offentlighet kunne straffes med bøter.

– Jeg kan ikke tenke meg at lensmannen bryr seg om det hvis joikingen foregår på en måte som ikke sjenerer noen, sier Aune.

Helt fram til 90-tallet var joik forbudt ved skolene i Kautokeino.

Samer vil ha joikehus i Bergen
Arvid Sjøseth vil bygge et samlingssted for samer i Bergen slik at de ikke forstyrrer andre med joiking
Bergen.no 2007 H. Storli

Det var da byrådet arrangerte åpen dag i forbindelse med kommuneplanens arealdel i går at forslaget fra Arvid Sjøseth kom. Sameentusiasten var nummer to i rekken av de 60 som fikk legge frem sine saker. Han vil ha et samisk kulturhus på Dokken formet som to store lavvoer.

- Samene i Bergen trenger et samlingssted. På en av mine løpeturer fant jeg den perfekte tomten. Det blir et sted der vi kan samles uten å forstyrre andre. Når samer samler seg blir det mye latter og joiking, sa Sjøseth i følge BT.

Sjøseth vil at Bergen skal være først ute med å oppfylle målsetningen til Norske Samers Riksforbund om samiske kultursentre i landets store byer. Byrådsleder Monica Mæland kunne imidlertid ikke gi noen kommunale lovnader om støtte.

Blant de andre forslagene var en undersjøisk tunnel til Sotra og å hindre bygging av høyhus på Møllendal. Det er første gang byrådet gjennomfører en slik åpen dag, og Mæland lover i følge avisen å ta med seg alle innspillene i det videre arbeidet med kommuneplanen.

Skrek «jævla same» - fikk karantene

(VG Nett) En fotballspiller fra Kvaløysletta fikk tre kamper i karantene for å ha kommet med rasistisk utrop mot en motspiller.

Det rant over for Kvaløysletta-spilleren Espen Bruvold da laget hans møtte Nordreisa i forrige kamp. Han skrek «jævla same» til Nordreisa-spilleren Johan Anders Logje, skriver Adressa.no.
 
Denne karakteristikken av motspilleren ga Bruvold opprinnelig en måneds utestengelse, men vedtaket ble omgjort etter at Troms fotballkrets behandlet saken. Saken endte med tre kampers karantene. Selv om straffen ble formildet, understreker fotballkretsen at forbundet har nulltoleranse for rasisme.
 
- Skjer det flere slike tilfeller fremover, så vil det bli slått hardt ned på, sier styreleder Torleif Josefsen overfor Sami radio ifølge Adressa.no

Til forsvar for ironien
Vi står i dag overfor en alvorlig oppgave: Begrepet ironi må reddes fra posørene og idiotene.

Publisert: 21. mai. 2006

Frode Molven
forlagsredaktør

Om vi ikke klarer å avgrense hva som er ironi og hva som ikke er det, risikerer vi at norsk offentlighet og intellektuelt liv går i stå. For om vi ikke vet hva ironi er, vet vi heller ikke hva slags kommunikasjon som er bokstavelig. Kjærester vil slutte å elske hverandre, barn kan ikke lenger ta et ja for et ja og et nei for et ja, og vi må slutte å ta det lærebøkene sier om Hans Egedes misjonsferd på alvor.

Et uklart ironibegrep har kort sagt sivilisatoriske konsekvenser. Det er først og fremst den påståtte ironien som er ironiens fremste trussel.



FØRST TIL IDIOTENE. Silvio Berlusconi, en på alle måter begredelig utgave av en italiener, sa i den italienske valgkampen nylig at i Kina koker man barn og spiser dem. For et par år siden kalte han en tysk EU-parlamentariker for «konsentrasjonsleirvokter». Etter kritikken han fikk for dette, unnskyldte han seg i begge tilfeller med at det var ironi.

Men i så fall: Hva var det han ironiserte over, hva var den egentlige meningen med å si noe slikt om kinesere og en tysker? Dette ble aldri belyst, og vi står overfor noe som ikke er ironi. (Om det da ikke var selvironi fra en som har slukt det meste av italiensk medieverden og som samarbeider med fascister.)

Skal en bruke ironi, må det være mulig å skjelne den fra bokstavelige påstander. Det må være noe annet som blir sagt gjennom ironien, ikke bare tøys. Om ironi skal kunne brukes som unnskyldning for bokstavelige miserer, kan vi aldri vite hva vi kan ta alvorlig. I sin ytterste konsekvens kan vi da ikke engang være sikker på at kongen i sin nyttårstale mener alvor når han sier «Godt nytt år». Jeg tør ikke engang tenke på et slikt Norge.

SÅ TIL POSØRENE . Per Asbjørn Risnes skriver bøker og artikler der «den ironiske generasjon» er sentral. Det kan sannsynliggjøres at Per Asbjørn Risnes lever av å fremstille noe han kaller «den ironiske generasjonen.»

For det første trekker jeg revolveren hver gang noen vil snakke om generasjoner, og det gjør jeg i hvert fall når det gjelder min egen generasjon: Jeg vil på ingen måte føyes inn i det Risnes snakker om. «Kem e det du viar deg med,» sier bergenserne. Snakk for deg sjøl - om du spilte tv-spill til du var 35, er det ditt problem og overhodet ikke noe som må gjelde andre, som har strevd med utdannelse, økonomi og kjærlighet - og ikke minst med det å prøve å tenke klart midt oppi alt dette - i alle disse årene. Som ironisk barnefar er det bare å gratulere.

PER ASBJØRN RISNES og Silvio Berlusconi er ikke ironikere. Hva er de da? Berlusconis manøvrer gjøres antakelig for å sanke stemmer fra enda mer begredelige italienere, mens Risnes er hakket mer avansert. Han har noe som likner en filosofisk begrunnelse. Han er skeptisist: Han tviler på at det han opplever er virkelig, noe han bruker det filosofiske begrepet «liksom» for å fange. Alt er liksom bare på lissom. Det er ikke noe virkelig der, eller virkeligheten er umulig å nå. Derfor må vi spille spill og posere til døden innhenter oss som en siste meningsløs gest. Skeptisisme kan være interessant og fruktbart, men om Risnes vil være filosof bør han begynne med skepsis til egne innsikter.



IRONI FORUTSETTER ET visst nivå blant publikum, at en kan se det som er bokstavelig ment utenfra. Ironi kan slik også være innforstått, og gjøre narr av noe «vi» kjenner til, men som andre ikke forstår. Mye såkalt selvironi er bare en sekundær form for selvopptatthet, for eksempel i Oslo.

For hverdagslig ironi gjelder at den må være både tydelig og elegant. Og i monolittiske tider som disse kan skikkelig ironi være et kritisk håp. Amerikaneren Stephen Colbert har utviklet et sannhetsbegrep spesielt for Bush-administrasjonen: «truthiness». Det er noe som kanskje ikke er helt sant, men som føles slik.

Et prosjekt på liv og død

Illegale aviser holdt liv i håpet om et fritt Norge under andre verdenskrig. Samtidig kunne de bety sikker død for de som produserte dem. Universitetsbiblioteket i Tromsø har nylig mottatt 150 av disse avisene fra Victor Nøstdal, en av de som fikk leve og fortelle.

- Det viktigste man lærte under krigen var taushetens kunst. Min mor laget et belte som vi gjemte under klærne og brukte til å frakte avisene i, og selv om hun ante noe, spurte hun aldri hva vi drev på med.

- Man overlevde gjennom å ikke fortelle hverandre mer enn nødvendig, husker 85-årige Victor Nøstdal.

Uvurderlig historisk materiale
I 1941 hadde tyskere forbudt bruk av radioapparater, og behov for nyheter som ikke var tysk propaganda var stort i den norske befolkningen.

Fra 1940 til 1945 ble det utgitt nærmere 444 illegale titler, ifølge krigshistoriker Hans Luihn. 3000 til 4000 mennesker ble arrestert for dette og 212 ble drept.

Bare radioavisen London Nytt, som var en dagsavis, gav ut anslagsvis 1,5 millioner eksemplarer i løpet av 2,5 år.

De 150 avisene Universitetet i Tromsø nå har mottatt skriver seg fra Nøstdals fødeby, Bergen.

– Disse illegale avisene er uvurderlig historisk kildemateriale og inneholder alt fra informasjon til motstandsbevegelsen, til redegjørelser for den storpolitiske situasjonen. Jeg synes at det er flott at eldre mennesker som har vært med på dette ser verdien av at vi tar vare på det for fremtidige generasjoner, forteller universitetsbibliotekar Rune Blix Hagen. Blix Hagen understreker at arkivering av slikt materiale var en veldig modig handling, et prosjekt på liv og død.

150 dødsdommer
Sammen med sin venn Egil Helle, laget den da 19-årige Nøstdal sin første illegale avis Ukenytt, 14. februar 1942. Samme år hadde Reichskommisar Josef Terboven offentliggjort en forordning som gav dødsdom til alle handlinger som ble oppfattet som norsk motstand mot tyske interesser, inkludert det å høre på radio. Avisen byttet ofte navn, men fortsatte helt til frigjøringen 8. mai 1945.

- Det man trengte for å sette i gang en avis var en skrivemaskin, gjennomslagspapir for kopiering og et radioapparat.

- Til den første utgaven leide vi en skrivemaskin, men etter hvert laget jeg kopier av nøkler til Statens Fiskebank i Bergen hvor jeg jobbet som bud. Der satt Egil og jeg og skrev om lørdagene, når det var tomt for folk. Det hendte at vi ble oppdaget av revisorer, og da måtte vi bare lyge, forteller Nøstdal.

Distribusjonen av avisene foregikk på de respektive budrutene til guttene. Tanken om å arkivere avisene falt dem ikke inn før nummer to av Ukenytt.

– Vi fant ut at vi skulle ta tre kopier av hver utgave og legge dem i en bankboks som vi leide i falsk navn. Når jeg tenker på det nå kan jeg ikke forstå at vi våget å gjøre dette. Det var jo ren galskap. Vi tok faktisk vare på 150 dødsdommer.

Én blant tusener
I januar 1944 måtte Egil Helle flykte til Sverige. Nøstdal fortsatte med avisen og fikk etter hvert til et samarbeid med Hjemmefrontens ledelse på Vestlandet. I 1945 ble han tatt av tyskerne fordi hans navn forekom på en navneliste i redaksjonen til en annen avis.

– Jeg havnet på Espeland fangeleir men led ingen nød, sier han. Nøstdal er opptatt av å fortelle om hvor mye menneskene rundt dem bidro til at han og hans kamerater overlevde. Enkefru Anna Lindholm som ga dem et fast oppholdssted i flere måneder, og laget smørbrød til de forfrosne guttene. Alle de som hjalp med å gjemme radioapparater og bråkete stensilmaskiner. Alle som ga kameratene muligheter til flukt.

– Jeg føler ikke at det var noe heroisk over mitt arbeid. Jeg var bare én blant tusener som drev på med illegalt arbeid. Vi gjorde det vi mente var nødvendig, understreker Nøstdal.

Evakueringen fra Finnmark
Victor Nøstdal har i senere tid fulgt med på Arvid Pettersons forskning på tyskernes brenning av Finnmark. Petterson er en lokalhistoriker i Porsanger kommune som har intervjuet nærmere 200 mennesker for sitt bokprosjekt om tvangsevakueringen av Finnmarks befolkning i 1944.

- Jeg lurte på om vår illegale presse skrev noe om tvangsevakueringen. Etter litt leting fant jeg en artikkel fra 1944 som jeg kopierte og sendte til Petterson. Det var det første innslaget han fikk fra en sørnorsk illegal avis. Deretter begynte Nøstdal å lete etter annet stoff i disse avisene som omhandlet Nord-Norge, og endte opp med å samle kopier fra sine dager som illegal journalist. Disse overleverte han til Universitetet i Tromsø med klare betingelser.

- De eneste betingelser Nøstdal stilte var at disse trykksakene var tilgjengelige for alle og at kopiering var tillatt, forteller Rune Blix Hagen.

Sammenhenger i livet
Etter krigen kom Nøstdal til Tromsø, giftet seg med sin Kari og ble værende. Han engasjerte seg i lokalsamfunnet, og tok blant annet utfordringen med å lede Nordnorsk Kulturråd da det ble etablert i 1964. Arbeidet til kulturrådet ble innledningsvis gjort på dugnad, og dets første oppgave var å presse på for etablering av Universitetet i Tromsø. 85-åringen har et langt liv med kulturengasjement i Nord-Norge bak seg og var Fylkeskultursjef i Tromsø fra 1977 til han pensjonerte seg i 1988. Hele hans yrkesaktive liv kan spores gjennom store og små trykksaker, blant disse forgjengeren til den første universitetsavisen.

– Ting henger merkelig sammen. Jo eldre man blir jo mer undrer man seg over sammenhenger i livet. Hvis jeg ikke hadde drevet på med illegale aviser hadde jeg kanskje ikke visst hvor mye man kan påvirke med en avis.

Kjørte rett i dass

 - For noe dritt, tenkte Kjetil Daatland da han rundet hjørnet på Kiwibutikken og kolliderte med et brunt 70-tallsdass.
Av: Gordon Andersen

 Daatland var akkurat ferdig med å handle en onsdag kveld i Bergen da han opplevde sin livs første kollisjon.

Midt i veibanen rundt hjørnet på Kiwi-butikken uti Hetlevikåsen stod et brunt toalett fra det glade 70-tallet og lyste opp i veibanen.

– Boink, sa det, og vipps så hadde Daatland smadret dassen.

Boink Boink Boink...

– JEG HAR KNUST DOET

– Min første tanke var at jeg måtte erstatte hele toalettet, og at det var Kiwi-butikken som eide det. Jeg var fortvilet, sier Daatland.

Helt etter læreboken gikk han inn i Kiwi-butikken og la alle kortene på bordet.

– Jeg har knust doet deres som står utenfor, sa Kjetil.

Damen i kassen så ut som et spørsmålstegn og fikk bare sagt HÆÆ?

Butikksjefen ble med utenfor og kunne berolige den ærlige doknuser med at han ikke trengte å bekymre seg.

– Han fortalte at noen hadde dumpet toalettskålen der tidligere på dagen, forteller Daatland.

– TA ANSVAR

Han synes kollisjonen med vannklosettet var overraskende, men synes det er dritt at folk driver og forsøpler offentlig plass med over 20 år gamle doskåler.

– Jeg håper eierne ser bildet i avisen og tar ansvar for sitt eget dass, sier Kjetil.

Han kan ellers opplyse at hans egen Polo 1,4, med en verdi på 13 000 kroner ikke tok store skaden av kollisjonen med vannklosettet.

– Både jeg og bilen slapp unna med skrekken. Gudskjelov så var det også tomt for innhold, sier Kjetil Daatland til BA.

Giardiasyk slapp fengsel
Siden 19-åringen var på vei til legen for å giardia-sjekk, slapp han fengsel for grisekjøringen.
Av: Kathrine Hammerstad

Det var 26. april i år mannen ble fersket i råkjøring på Osterøy.

Til tross for at høyeste tillatte fart på stedet var 50 kilometer i timen, slapp ikke 19-åringen gasspedalen før speedometeret viste 107 kilometer i timen.

SKULLE TIL LEGEN
19-åringen tilstod grisekjøringen da han møtte i retten. Vanligvis ville råkjøring av det kaliberet mannen gjorde seg skyldig i sendt ham rett bak lås og slå.

Men 19-åringen er en av de som fremdeles sliter med ettervirkninger etter giardiaepidemien i Bergen høsten 2004. Han har i lengre tid vært sykemeldt på grunn av dette.

Den dagen han ble fakket for råkjøring, var han på vei til en legetime for å sjekke den illsinte parasittens herjinger i kroppen. Men siden han var seint ute, måtte han gasse ekstra på.

– SPESIELT FORHOLD
Retten mener dette er et så pass spesielt forhold at man kan se bort i fra hovedregelen om ubetinget fengsel.

Hensynet til trafikksikkerheten er dermed ikke enerådende i dette tilfellet, ifølge dommen fra Nordhordland tingrett.

Dermed har retten kommet frem til at det er tilstrekkelig at råkjøreren straffes med samfunnsstraff.

Han er nå dømt til 30 timers samfunnsstraff, og blir fotgjenger de neste 18 månedene.

19-åringen godtok dommen på stedet.
Skylder på WC-mangel
Den fulle finnen er arrestert over 100 ganger i Bergen, ofte med buksene på knærne. 39-åringen skylder på dårlige toalettforhold.

Av: Olav Sundvor

I går startet rettssaken mot finnen. Han ble verdenskjent da BA i desember i fjor fortalte om de 99 bøtene han aldri har betalt.

39-åringen er tiltalt for 18 nye straffbare forhold. De fleste av forholdene gjelder plagsom oppførsel i fylla. Men han er også anklaget for vold, tyveri, naskeri og blotting.

STJAL ØL
Finnen erkjente seg bare skyldig i ett av forholdene, tyveri av en flaske øl fra en Kiwi-butikk i sentrum. De øvrige påståtte straffbare handlingene har han ingen eller liten erindring om.

Foto: Herb
Finnen er pågrepet halvnaken en rekke ganger i Bergen. I retten skyldte han på dårlige toalettforhold.

- Jeg husker svært lite når jeg er beruset. Og det er jeg for det meste av tiden. Jeg har overnattet over 100 ganger i drukkenskapsarresten i Bergen, innrømmet finnen i Bergen tingrett i går

Han er også anklaget for å ha truet med å bite og drepe et par av arrestforvarerne.

- Jeg snakker ikke så bra norsk når jeg er full, og jeg kan ikke forestille meg at jeg skal ha sagt det. De må ha hørt feil, forklarte mannen.

MANGE EVNER
Ettersom finnen husker lite av handlingene han er tiltalt for å ha begått, må påtalemyndigheten føre en rekke vitner. I alt 22 personer må forklare seg for retten i løpet av den to dager lange rettssaken.

Finnen er tidligere både utvist og bortvist fra Norge, men han har altså stadig vendt tilbake og fortsatt sitt uoffisielle NM i politiets bøtegerister.

I dag avsluttes rettssaken med påstand om straff
Den 39 år gamle finnen  e r  nå dømt til fengsel i åtte måneder av Bergen tingrett. Han må dessuten tåle inndragelse av lommekniven sin, skriver retten.

Lod min nabo dø i skidt
Enkes lig lå i to uger: Kommunen ikke interesseret i den ensomme advokatfrues skæbne
Karsten Gøttler - 08:00 - 01. jun. 2006 Jyllandsposten

Funnet død etter tre år foran TV-en
Fjernsynsapparatet og varmen sto fortsatt på.
RALF LOFSTAD
Torsdag 13.04.2006
(Dagbladet.no): Da folk fra en kommunal boligseksjon i London brøt seg inn hos Joyce Vincent (40) for å kreve inn tusener av pund i utestående husleie i januar, fant de skjelettet av kvinnen foran TV-en.

Hun har etter alt å dømme vært død i tre år, melder CNN.com.

De kommuneansatte måtte drille døra åpen, og ble møtt av en haug med uåpnet post. Vincent lå på ryggen blant uåpnede julepresanger, og TV-en og varmen sto fortsatt på.

Liket var så ødelagt at den eneste måten å identifisere henne på var gjennom tannundersøkelser. Den uåpnede posten og datostemplingen på medisiner og mat viser at hun sannsynligvis har ligget død siden februar 2003.

Vincent var plassert i den kommunale leiligheten som del av et beskyttelsesprogram for kvinner som er blitt utsatt for ekteskapelig vold. Politet tror 40-åringen døde av naturlige årsaker.

Søndag 18.02.2007
Fant død mann ett år etter at han døde
En (?)blind mann ble funnet død foran et fjernsyn som fortsatt sto på - mer enn ett år etter at han døde.

Torsdag oppsøkte politiet mannens hjem på grunn av et ødelagt vannrør. Da de tok seg inn i huset, oppdaget de et uttørket lik foran fjernsynet.

Vincenzo Ricardo, som bodde i Hampton Bays øst på Long Island i delstaten New York, ble 70 år gammel. Han hadde vært død i mer enn et år da han ble funnet, men liket var bevart på grunn av lav luftfuktighet i hjemmet hans.

- Du kunne se ansiktet hans. Han hadde fortsatt hår på hodet, sier Jeff Bacchus, en ansatt ved det lokale likhuset, til avisa Newsday.

Ricardo skal ha lidd en naturlig død. Han var diabetiker og hadde vært blind i flere år, og naboene sier de antok at han var lagt inn på sykehus. Ingen hadde hørt fra ham siden desember 2005.

Lå død syv år
Det delvis oppløste liket av en tysk mann ble funnet i hans seng i byen Essen syv år etter at han døde. Ingen hadde savnet ham.
Publisert: 11. mai. 2007

Ifølge politiet dreier det seg om en 59 år gammel arbeidsløs mann som etter alt å dømme døde av naturlige årsaker.

Politiet slo fast at han døde rundt 30. november 2000 fordi et brev fra sosialkontoret datert den dagen ble funnet ved hans side.

Sammen med mannen var det også sigaretter, et programblad for TV og mynter i tyske mark, som gikk ut av bruk da euroen ble introdusert i 2002.

Mannens leilighet befant seg i en bygning med kontorer og leiligheter. Ingen hadde savnet ham, og ingen hadde meldt ham savnet, sa politiet.

bt.no byens nest største avis
bt.no har for første gang flere lesere enn Bergensavisens papirutgave.
Jon Tufto
Publisert: 28. apr. 2006
Nettavisen bt.no hadde i gjennomsnittlig 132.000 lesere om dagen i årets tre første måneder, opp fra 113.000 daglige lesere kvartalet før. Det betyr at Bergensavisens papirutgave ikke lenger er byens nest største avis. Tabellen under viser de siste lesertallene til Gallups undersøkelse Forbruker & Media, med antallet daglige lesere for mediene:

BTs sjefredaktør Einar Hålien er nå sjef for Bergens to største medier. Han gleder seg stort når han får høre de ferske lesertallene for bt.no.
 - Fantastiske tall, og en utrolig bra økning! Dette er en anerkjennelse fra publikum som jeg setter stor pris på. Samtidig styrker det oss i troen på ytterligere satsing på nettet, sier han.
Bedre og raskere
Hålien forsikrer at bt.no skal styrkes med stadig bedre stoff i tiden fremover. Særlig vil leserne merke at oppdateringen av nettavisen skal bli bedre på kveldstid og i helgene.
 - Det kanskje aller viktigste er satsingen på levende bilder på nett. Den videre utviklingen av web-tv er veldig spennende, nå når over halvparten av befolkningen har bredbånd, sier Hålien. Fra sommeren av skal også dekningen av kultur og underholdning bli langt sterkere.
- Uproblematisk
- Ser du noen problematiske sider ved at du nå er sjefen for byens to største aviser?
- Nei. Vi har reell konkurranse i Bergen. Det er ingen tvil om at BA er en maktfaktor, og det er også NRK Hordaland, sier Hålien. Han tror lesertallene for bt.no vil fortsette å stige, og ser ikke bort fra at nettavisen før eller siden har flere lesere enn papirutgaven.

Vil rive byens eldste leiegård
Huset fra 1832 var byens første leilighetsbygg. Nå vil eierne rive Lille Markevei 28, og oppføre et «tidsmessig» bygg i stedet. Naboer og kunsthistorikere kjemper imot.
Pål Andreas Mæland
Publisert: 29. mai. 2006
- Vil de rive huset? Du verden. Det er et veldig viktig bygg i byen, og det vil være ille hvis det forsvinner på grunn av spekulanter, utbryter konservator Trond Indahl ved Vestlandske kunstindustrimuseum.

Lille Markeveien på Nordnes er en av de klassiske bergensgatene, med brostein, rosehager og hus tett i tett. Hjørnehuset mot Cort Piils smau er barndomshjemmet til Amalie Skram. Nå kan det få en helt ny nabo, 174 år etter at leiegården ble oppført.

Perle og tidsskille
Murpussfasaden i tre etasjer skjuler en arkitekturhistorisk perle, mener Indahl, som er en av forfatterne av boken «Hus i Bergen». Der er Lille Markeveien 28 viet flere sider.

En av de andre forfatterne, Erlend Hofstad, har skrevet hovedfagsoppgave om bergensk 1800-tallsarkitektur. Han er like forferdet.

- Dette er Bergens - og en av Norges -eldste leiegårder. Tidligere bodde folk i hvert sitt lille trehus. Lille Markeveien 28 markerer et tidsskille. I løpet av 1800-tallet ble leiegårder i flere etasjer den dominerende byggemåten, forteller Hofstad.

SLÅR RING OM GATEN:. Leiegården fra 1832 har stått tom siden i fjor sommer. Nå vil eierne rive. � Det rene vanvidd, mener naboene. Foran ser vi Silje H. Hamre (7 og et halvt). Bak er Lasse Kaltenborn, Odd Engelsen, Edle Burgess, Christine H. Lien, Marit Berg Olsen og Tobias Nieber.

- Ikke veldedighet
Firmaet Bo-Eiendom kjøpte bygården for over syv millioner kroner i juni 2005. Opprinnelig var planen å rehabilitere de seks leilighetene for utleie, sier daglig leder Petter Sivertsen.

- Leilighetene har ikke bad, og det er ikke brannsikring i huset. Det blir altfor høy kostnad å rehabilitere. Da må vi i tilfelle bygge hybelhus eller hospits for å få nok inntekter, og det er verken naboene eller vi interessert i.

- Men visste dere ikke om tilstanden da dere kjøpte bygget?

- Ikke at den var så dårlig. Jeg skjønner at naboene er bekymret, men de må jo også forstå at vi er nødt til å tjene penger. Vi driver ikke med veldedighet til kultur, vi må ha avkastning på millionene vi spytter inn.

- Må ha noe nytt
Sivertsen forteller at de ønsker å bygge et nytt, tidsmessig boligbygg på tomten. Verken størrelse eller utseende er avklart.

- Vi kan ikke bygge alt gammelt i en by i utvikling. Noen moderne bygg må det være, og det er det jo i gaten fra før, sier han.

Firmaet har tilbudt Fortidsminneforeningen å kjøpe bygget, men kun til markedspris. Erlend Hofstad er for tiden daglig leder i foreningen, og han sier at de ikke har midler til et så stort løft.

- Vi har tenkt tanken, men da må vi skaffe penger utenfra. Huset er veldig godt bevart med mye opprinnelig interiør. Vi tror det kan bli flotte boliger hvis det restaureres skånsomt, sier han.

Hofstad avviser at huset ikke kan rehabiliteres.

- Jeg tror ikke det er i dårligere stand enn veldig mange trehus var i området før de ble pusset opp, sier han.

Musikalsk toalett var et hakk for patriotisk
Av JENS ARVID HANSEN
Et toalett, som skyller ned til tonene av den italienske nasjonalmelodi, er blitt beslaglagt av det italienske politiet.
JP
Det musikalske toalett er egentlig et kunstverk.

Frem til beslaget kunne man se og høre toalettet på Bolzanos museum for moderne kunst.

Toalettet - og beslaget av det - har skapt stor debatt i Italia.

Anklageren som beordret toalettet fjernet fra museet, hevder, at nasjonalmelodien, "Fratelli d'Italia", er et nasjonalt symbol, som skal beskyttes og aldri må være gjenstand for hån eller spott.

Museets advokater svarer, at melodien ganske vist har patriotisk og sentimental verdi, men at den ikke kan regnes som et nasjonalt symbol.

Har en god sak
Anklagemyndigheten har sagt offentlig, at den mener å ha en god sak.

Den henviser til et dekret, som ble fremsatt tidligere i år, da Silvio Berlusconi var regjeringsleder.

Her i heter det nettopp, at nasjonalhymnen bør betraktes som et nasjonalt symbol, som tilhører staten.

Det forventes, at dommeren i Bolzano avsier dom i løpet av uken.
Stjal urinal
I 40 minutter arbeidet tyven for å få med seg sitt bytte fra en engelsk pub: Et urinal.

Liv Solli Okkenhaug
Publisert: 06. jan. 2007
Det frekke tyveriet fra en pub i Southampton i Sør-England forundrer eierne. Overvåkingsfilm viser hvordan mannen i 40 minutter arbeidet med å få løs urinalen, før han tørket vekk fingeravtrykkene sine og forsvant.

Byttet hadde han da plassert i en ryggsekk.

Det er BBC som melder om det noe spesielle tyveriet. Eier av puben, Suzie Dreja, forteller at mannen kom inn i puben, gikk frem til baren og bestilte en øl.

I løpet av puboppholdet tok han dessuten flere turer på toalettet. Det viste seg i etterkant at dette muligens var mannens hovedformål med pubbesøket. Dagen etter oppdaget personalet nemlig at urinalet var borte.

- De trodde først vi hadde sendt det til vedlikehold, sier Suzie Dreja til BBC.

Overvåkningsvideoen viste imidlertid noe helt annet. Om tyven har bakgrunn som rørlegger er ikke avklar, men han klarte å få med seg urinalen uten å ødelegge noe, eller skape lekkasje av noe slag.

- Det er vi for så vidt takknemlige for, sier Dreja til BBC.

 *Alt virket nok så langt bra, men uheldigvis ble det tatt noen blinkskudd av ham på pubens overvåkningssystem. Disse ble overrakt politiet og urinaltyven fikk presseomtale så langt unna som India, Australia og Kina.

Om det var all interessen rundt saken som fikk han på bedre tanker vites ikke, men tirsdag overga mannen både seg selv og fangsten til politiet.

Ifølge politiet har mannen oppgitt at han tok urinalet som suvenir. Dokøen ved puben vil trolig returnere til normale tilstander nå som politiet leverer tyvegodset tilbake.

Mannen fikk gå med en advarsel.