Lite land – stor litteratur
Av Olav Aalberg,: E-post
Oppdatert: Mai 2006
Read more English, Portuguese, German and French articles
http://home.no/tabanka/cvbokomplett.doc - Our own library. Updated May 2006
Where to buy books/records?
- TFM - Centro do Livro e do Disco de Língua Portuguesa (in Germany)
- FNAC (Portugal)
- Som livre in Portugal - an amazing number of Capeverdean CDs available!
- Som livre in Brazil
-
Danish shop at
the NGO Mellemfolkeligt Samvirke
Look up books and CDs as "Cap Verde"
Germano Almeida – varm humorist og satiriker
Djunta mô – dugnads- og solidaritetsånd i praksis
Kvinnelige forfattere på Kapp Verde.
Kapp Verde er et lite land sør for
Kanariøyene. Nordmenn flest kjenner bare stemmen til
Cesaria Evora herfra.
Hennes melankolske mornas har gledet oss i noen få år, men nå har vi endelig
litt mer fra dette spennende landet. I 2001 fikk vi for første gang en roman herfra
oversatt til norsk, Avdødes siste uvilje, av Germano Almeida.
Forfatteren besøkte Norge høsten 2001. Germano Almeida tilhører en ny generasjon
forfattere, født i 1945 på øya Boavista.. I dag arbeider Almeida som advokat
(og dommer) på en annen øy, São Vicente. Her har han siden debutromanen i 1988,
utgitt omtrent en bok i året. Til nå har det blitt ni romaner, én
novellesamling, ett lengre essay, og en samling kronikker. Debutromanen
utspilles på São Vicente.
Kapp Verde er ukjent for de fleste nordmenn. Selv om Almeidas romaner er så allmenngyldige at de ikke krever noen innsikt i samfunnsforhold og historie, kan det likevel være nyttig å vite litt.
Kapp Verde består av ni bebodde øyer og var en portugisisk koloni i over fem hundre år. Landet ble selvstendig i 1974. Sannsynligvis bodde det ingen på øygruppa før portugiske sjøfarere kom dit på 1460-tallet. Befolkningen kom til å bestå av ulike folkegrupper fra Vest-Afrika, sendt dit som slaver, portugisiske bønder, forviste jøder og en rekke andre grupper. Opp gjennom århundrene har disse menneskene skapt en helt særegen kappverdisk kultur, med et eget språk, kriolo. Portugisisk er det offisielle språket, men kriolo er dagligspråket, og det første alle lærer. En kappverdisk lingvist har sagt at Kapp Verde på 14- 1500-tallet må ha vært det nærmeste Babels tårn verden noen gang har vært!
I 1856 kom det som nå regnes som den første kappverdiske romanen; José Evaristo d`Almeidas O Escravo – Slaven. Forfatteren var født i Portugal, men så seg selv som kappverdisk. Romanen inneholder ikke den samme type eksotisme overfor koloniene, som preget europeiske samtidige forfattere.
Et viktig vendepunkt i kappverdisk litteratur og kultur overhodet, var tidsskriftet Claridade – Klarhet, som ble utgitt første gang i 1936. Claridade var et svar på en økende undertrykking fra Salazarregimet i Portugal og et resultat av innflytelsen fra den brasilianske samtidslitteraturen – med Jorge Amados samfunnskritiske romaner som en av flere viktige inspirasjonskilder. De brasilianske forfatterne skildret en verden som i mangt og mye liknet den kappverdiske.
Undertrykt
Regimet i Portugal undertrykte alt
som smakte av afrikansk kultur. Når så den første utgaven av Claridade
(i 1936) åpnet med folkesanger (såkalte finasons) fra øya Santiago, på kreolsk
og uten oversettelse til portugisisk – var det en i seg selv en sterk
programerklæring! Kolonimakten krevde at den som skulle utgi et tidsskrift
skulle deponere 50 000 escudos, en enorm sum den gangen. I tillegg var det
ulovlig for lærere å være sjefsredaktør, slik læreren Baltasar Lopes var. En
rekke slike hindre bidro til at tidsskriftet ikke kom ut i mer enn tre numre i
perioden 1936-37. Deretter drøyde det ti år før ytterligere seks numre ble
utgitt, mellom 1947 og 1960. Claridade utgjøres av essays, folkesanger,
eventyr, poesi, noveller og utdrag fra romaner. 400 sider -det var alt,
effekten var enorm. Kappverdisk litteratur kan grovt inndeles i fire epoker –
før Claridade, Claridade, etter Claridade og dagens
litteratur.
Kroppen drar, men sjelen blir
Kapp Verde er og var et fattig land. Portugiserne tømte landet for det lille som var av verdier, hogg ned skogen, tynte jorda og folket. Emigrasjon har alltid vært en viktig strategi for å overleve. Allerede ca. 1590, lenge før Cleng Peerson, kom den første kappverder til USA! For forfatterne rundt Claridade var de sosiale problemene rundt emigrasjonen. Kvinnene ble sittende med barna og ansvaret, mens mennene dro ut for å skaffe inntekter. Ikke alle husket å sende penger hjem.. ”Carta seca”, eller tørre brev, ble snart et stående begrep om brev uten penger i fra de der ute i verden et sted. Likevel utgjør bidrag fra emigrantene og deres barn, barnebarn og oldebarn mer enn 15 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Korpo ta bai, alma ta fika, sier kappverderne. Kroppen drar, men sjelen blir.
Litteraturen kom altså til å dreie seg om temaene emigrasjon, tørkeproblemet, og forholdet mellom de hvite(ste), rike, og de fattige. Med femti-og sekstitallet kom også opprør mot kolonimaktene. Yngre forfattere begynte å kritisere Os Claridosos for å ha glemt den afrikanske arven. Kritikken var berettiget og urettferdig på én gang. I dag er det mulig for kappverdere å akseptere både sin afrikanske og europeiske arv samtidig.
Etter Claridade har det kommet og forsvunnet et titalls litterære tidssskrifter, hvor mange forfattere har fått sin debut. En av dem heter altså Germano Almeida.
Germano Almeida – varm humorist og satiriker
Germano Almeidas skjønnlitterære debut var i tidsskrifter, som Ponto e Virgula (Semikolon), som han startet selv i 1983. Sin første bok ga han imidlertid ut i 1982, en beretning om et opprør i forbindelse med en landbruksreform på øya Santo Antão. Germano Almeida er den mestselgende forfatter på Kapp Verde de siste 20 årene. Han har oppnådd en status som en uavhengig kritiker av politikerne, til tross for sin egen rolle som en av grunnleggerne av dagens største opposisjonsparti, MpD.
Fra frigjøringa i 1975 til 1991 styrte PAICV, et i teorien kommunistisk ettpartisystem. Den første fredelige overgangen til et reelt demokrati i Afrika førte til et for PAICV overraskende valgnederlag for MpD. Ti år etter har ”kommunistene” igjen inntatt regjeringsbygget, kanskje noe mer bevisst over maktens korrumpering av dens utøvere. Almeida gjør i hvert fall sitt for at regjeringenes handlinger ikke skal foregå ukommentert. Hans kommentarer trykkes stadig i ukeavisen A Semana
Samtidig som han aksepterer sin sosiale status, sier han med et smil i et intervju, at det ikke alltid er lett å bli oppfattet som en seriøs forfatter, når man leker på stranda. Han påpeker selv i intervjuer det store skillet mellom forfatter og person hos mange kappverdiske forfattere. Mens de selv alltid var fulle av historier som fikk folk til falle av stolen av latter, ble bøkene alt for alvorlige, mener han. Germano Almeidas romaner er i alle fall fulle av humor.
Djunta mô – dugnads- og solidaritetsånd i praksis
Kapp Verde er ekstremt avhengig av bistand utenfra. 15 prosent av BNP kommer fra kappverdere som bor i andre land. I tillegg mottar landet mye støtte fra EU og en del enkeltland. Almeida mener dette ikke fører til noen form for takknemlighet fra kappverderne. I et land der opp mot en ¼ av befolkningen døde under de verste tørkekatstrofene – uten at Salazarregimet i Portugal gjorde noe, forekommer ikke takknemlighet å være en riktig følelse. Landets avsondrethet har i stedet styrket dugnadsånden. Djunta mô – samlede hender - kalles det på kappverdisk kreol. –Når jeg ikke har mat, går jeg til deg og forventer at du gir meg litt mat. I morgen kan det være omvendt. Slik beskriver Germano Almeida begrepet. Deretter legger han til at i det moderne Kapp Verde har begrepet mistet mye av innholdet. – Folk har blitt mer opptatte av seg selv, av egen velstand. Dét var en av de viktigste grunnene til at jeg i 1994 forlot partiet (MpD) jeg var med på å starte. Etter at de vant det første frie valget i 1991, gled partitoppene stadig lengre bort fra grunnideene og lengre bort fra folks hverdag. Maktmisbruket ble for grovt.
Almeida er i dag uavhengig, men påpeker at kappverderne burde ha satt større pris på grunnideene til geriljaen som ble parti, PAICV. Dette partiet hadde makten fra frigjøringen i 1974 til de tapte valget i 1991. PAICV satset på å være uavhengige av stormaktene og på en jevn velstand i befolkningen.
Avdødes siste uvilje
Avdødes siste uvilje var planlagt å være første del av en trilogi. Den tok for seg tiden før frigjøringen fra kolonimakten Portugal. Den neste skulle ta for seg overgangsperioden til selvstendigheten, mens den tredje og siste skulle handle om tiden etterpå. Senere har han skiftet planer. Den midterste perioden opptrer så vidt i bakgrunnen i debutromanen. O Meu Poeta (Min Dikter) utgjør den tredje og siste delen. Denne romanen var opprinnelig den første romanen han begynte å skrive. Etter å ha blitt tilkalt i egenskap av advokat for å åpne et, skulle det vise seg, noe uvanlig testamente, ble han så inspirert, at han straks gikk i gang med å skrive Avdødes siste uvilje. Romanen ble i hovedsak skrevet på et par uker! –Jeg skrev den opprinnelig som en gave til en venninne, sier Almeida.
I 1998 ga Almeida ut A Morte do Meu Poeta (Min dikters død) på eget forlag, fordi kollegene i det hjemlige forlaget mente den ble for kritisk til ledende politikere. Hovedpersonen, Poeten, blir en oppblåst president. Romanen avstedkom en del oppstuss, men Almeida er beskjeden på egne vegne med hensyn til seg selv som samfunnsrefsende forfatter.
Beskjeden er Almeida også i privatlivet. –Jeg går sjelden ut, sier han i et intervju. Han har kontor hjemme og bruker en del tid på skriveøvelser. – Vi må velge, sier han. Man kan ikke både skrive og være svært sosial. Han har selv valgt bort mottakelser og turer med venner på byen.
I forordet til A Morte do Meu Poeta sier Almeida at en forfatter egentlig ikke burde forklare sin egen roman. De politiske omstendighetene rundt romanen gjorde at han fravek regelen. Han kritiserer sterkt hvordan løgn, nepotisme og regelrette lovbrudd skjer i maktens øverste kretser. I et intervju i 1991 sier han at mangelen på kvaliteter hos min poet, ser ut til å ha stått modell for hvordan en god politiker bør være. Poeten blir da også valgt til president, men etter noen få dager i godstolen blir han slukt av en hammerhai. Ingen nåde for den som havner under Almeidas vittige penn!
Høsten 2002 ga Almeida ut sin
åttende roman, bok elleve, As memórias de um Espírito. En ånds memoarer.
Den utgis på forlaget Ilheu, som Almeida eier og driver sammen med to
andre.Samtidig gis den ut i Portugal, på prestisjeforlaget Caminho. Også denne
romanen tar for seg livet på øya São Vicente, hvor forfatteren i dag bor og
arbeider. Det er den avdødes ånd som forteller om (den fysiske) kjærlighetens
kår og vilkår i det småborgelige miljøet i byen Mindelo. Kjæresten hans finner
ham død på gulvet. Hun tror først han leker med henne som vanlig, men skjønner
til slutt at det er alvor denne gang. –Hun skrek så høyt, at om jeg ikke
allerede hadde vært død, ville jeg våknet opp igjen, sier romanens hovedperson,
og slår an tonen. Underfundig sarkasme og varm humor går igjen i alle hans
romaner.
Almeida er fullt på høyde med sine europeiske kolleger hva angår fortellerteknikk. Fortellingen er det viktige, ikke om den er sann. Herr Napumocenos hovedarving, den ukjente datteren, foretrekker sin egen tolkning av hvem faren var, framfor den han selv beskriver seg som. Fetteren vet å fortelle en annen versjon igjen, ispedd et småbyens sladder. Historiene flettes inni hverandre, i en blanding av fiksjon og ekte vare. Noe henter Almeida fra selvopplevde hendelser, andre fortellinger har kommet til ham via venner og bekjente. Resten er dikterens frihet. Skal man sammenlikne med andre forfattere, er Gabriel Garcia Marquez en av de nærmeste, selv om fortellerteknikken er mer europeisk. Dette stemmer godt med den geografiske plasseringen, plassert mellom Afrika og Sør-Amerika som Kapp Verde er, befolket av mennesker fra alle verdensdeler. Den afrikanske arven er hele tiden til stede og alt er smeltet sammen til denne særegne kappverdiske stemningen.
Herr Napumoceno lever hele livet alene, men har seksuelle forhold til flere kvinner. Napumoceno tilbyr én av dem å betale for en abort, men hun svarer at et farløst barn fra eller til ikke gjør så mye. Uvanlig høy utvandring over mange generasjoner har skapt et samfunn med kronisk underskudd på tilstedeværende menn. Kvinnene blir dermed sittende med ansvaret for familien. Fattigdom, afrikansk tradisjon for flerkoneri og motstand mot tilgang til prevensjon fra den katolske kirken, er noen av faktorene som gjør at det å ha barn med flere forskjellige partnere temmelig vanlig. Det portugisiske koloniveldet brydde seg lite med å sikre at fedrene tok et reelt økonomisk ansvar. Til tross for at myndighetene har nedfelt dette i lovs form, kan dette fortsatt være problematisk å gjennomføre i praksis. Opp til 40 prosent arbeidsledighet gjør at mange har problemer med å være en god forsørger, selv om de måtte ønske det.
Om Cesaria Evora er usentimentalt sentimental, er Almeida humoristisk-erotisk sentimental. Hos begge to er det lett å forstå hvorfor den som reiser ut alltid lengter hjem. Korpo ta bai, alma ta fika.
Almeidas aller nyeste roman, "Eva", kom ut våren 2006. får vi se den på norsk også?
Kvinnelige forfattere på Kapp Verde.
I
folkelige tradisjoner på øya Santiago, er det ofte kvinnene som leder an, som i
finason . Lederen gjerne en eldre kvinne, improviserer over et tema,
som er samfunnskritisk, filosofisk, eller bare underholdende. De andre kvinnene
faller inn i refrenget, alt mens de klapper en intens rytme, batuku.
Kvinnelige kapppverdiske forfattere har kommet senere i gang enn sine mannlige kolleger, men er langt fra dårligere. En av de mest interessante er Dina Salústio. Hun har skrevet to romaner, en del lyrikk og en essaysamling. Debutromanen het A louca de Serrano – Den sinnssyke i Serrano. Den kom ut i 1998 og er lagt til den lille landsbyen Serrano. Hovedpersonene er to kvinner. Den ene søker å finne seg selv ved å leve gjennom familien og elskerne, men ender med å innse at hun må finne ut av livet gjennom seg selv. Den andre, den sinnssyke, har ingen samfunnsmessige sperrer og kan derfor si det ingen andre tør. I et lite samfunn som Kapp Verde kan det være hardt å gå ut med kritikk av andre, som man er, eller kan bli, avhengig av.
Blant andre kvinnelige forfattere kan nevnes poeten Vera Duarte, Orlanda Amarilis Maria Margarida Mascarenhas, og Ivone Ramos.
Les mer om Germano Almeida
Les mer om Dina Salústio
Les om kappverdisk litteratur (på fransk)