|
Artikler  Arthur F. Lydiard vasker joggeskoa etter en økt med sine stjerner, trolig på 1960-tallet. ARTHUR F. LYDIARD 1916-2004 MODUM/team Løver: – Arthur F. Lydiard var en av de tre profilene innen trening for mellom- og langdistanse som jeg vil rangere høyest, de to andre var australieren Percy Cerutty (1950-tallet) og amerikaneren Bill Bowerman som hadde sitt virke ved universitetet i Oregon, sier Johan Kaggestad. Johan betegner samtlige tre som banebrytere, og det har egentlig skjedd lite siden disse lanserte sine treningsteorier – og fulgte dem opp i praksis. I helga kom meldingen fra New Zealand om den aldrende Lydiards bortgang. - Når hørte løperverden for første gang om Lydiard, Johan? - Det var på slutten av 1950-tallet. Da kom det new-zealandske løpere til Europa i følge med australierne ledet av Cerutty. Australierne hadde markert seg litt tidligere, løperne fra disse nasjonene vakte oppsikt da de begynte å slå rekorder som var satt i den foregående intervalltreningsperioden. Så kom OL i Roma som det store gjennombruddet for løperne fra Oseania, Snell (NZL) vant 800 meter, Elliott (AUS) (trent av Cerutty) vant 1500 meter og Halberg (NZL) vant 5000 meter. - Hvordan forløp Lydiards karriere videre på 1960-tallet? - Peter Snell var hans mest kjente elev i disse årene og Snell vant både 800 meter og 1500 meter i Tokyo OL 1964, - Lydiard røk uklar med sitt eget forbund? - Ja, han gjorde det. Det er ikke uvanlig, karismatiske og dyktige trenere gjør ofte det, fordi de kjenner utøverne og har sin plan for dem. Forbundene har gjerne andre planer, som kanskje er mer kortsiktige. - Så dukker han opp i Finland sent på 1960-tallet? - Ja, han gjør det. Finnene hadde hørt om Lydiard, som altså var falt i unåde hos sitt eget forbund og hentet ham til Finland. Det tok noe tid før Lydiards prinsipper fant fotefeste i Finland, og Lydiard reiste hjem, antagelig røk han uklar med forbundet der også, jeg vet ikke. Men så skjer det: Under EM i Helsinki i 1971 vinner Juha Väätainen både 5000 og 10000 meter på en imponerende måte. Han løper sisterundene på 53 sekunder og skaper stor forundring. Året etter vinner finnene 1500 meter ved Pekka Vasala og 5000 og 10000 meter ved Lasse Viren i München OL. Viren gjentar dette fire år senere i Montreal. Da vinner Anders Gärderud 3000 meter hinder, Anders hadde tidlig begynt å interessere seg for Lydiards ideer og trente mye med finnene. - Han dukker opp i Danmark også? - Ja, han gjør det, og får fram løpere som Nils Kim Hjorth, en av verdens beste 1500 meterløpere på sin tid, og maratonløpere som Henrik Jørgensen og Allan Zakariassen. - Og så får vi en ny new-zealandsk epoke samtidig.? - Ja, den er representert ved løpere som Dixon, Walker og Quax som alle er blant verdens beste på mellom og langdistanse i en lang periode, helt inn på 1980-tallet. TRENINGSFILOSOFIEN - Hva gikk Lydiards treningsfiosofi ut på? I bunnen lå det en lang grunntreningsperiode hvor løperne tilbakela et stort antall kilometer. Denne perioden varte i minst 20 uker. Da løp Lydiards elever vel 200 km i uka. Også Snell gjorde det, til tross for at han var 800/1500 meterløper. Hver søndag løp de en maratondistanse (42 km) i traktene utenfor Aukland, jeg tror det er en bukt eller sjø der som de løp rundt. 800-meterløperen Snell løp den distansen, som de andre. - Hvor fort gikk det? - Det gikk fort. Her er det nok misforståelser ute og går, fordi uttrykket long, slow distance har vært brukt. Men det var altså ”steady” distance, jeg vil karakterisere det som intensitet 3 i Olympiatoppens skala. Men poenget er at dersom du ligger på, la oss si 155 i puls på disse distansene, så vil du etter hvert oppleve at du kan løpe fortere på samme puls. De holdt seg under , men ikke nødvendigvis så langt under anaerob terskel. - De orket å løpe langt? - Ja, en løper som John Walker som satte verdensrekorder på mile-distansen har en sjetteplass på VM i terrengløp over 12 km. Det forteller sitt. - Så fulgte det en bakketreningsperiode? - Ja, om den er omdiskutert. Også Cerutty brukte bakketrening, gjerne i sanddynere. Men det viste seg at mange kjørte seg i senk på å trene bakke, kanskje annen hver dag i ukesvis. - Hvordan løp de bakkene? - De løp med oppreist kropp og la veldig trøkk i steget. Anders Gärderud holdt på med dette, men da han som svensk landslagstrener kjørte samme trening for svenske løpere, ble samtlige skadet. Det er tøft. - Er ”sprunglauf” det samme? Ja, det er noe lignende. Også skiløpernes sprettende skigang hører til samme kategori. Det er samtidig svært formutløsende. - Så hadde han en spesialtreningsperiode? - Ja, det var banetreningen og den perioden var kort. Her tror jeg han hentet ideene fra Bowerman. En 5000 –meterløper startet banetreningene med å trene for 800 meter. De trente på en måte det som i Norge er kalt ”overfart”. Men dette er litt komplisert å forklare kortfattet. - Hva med konkurranseperioden? - Ja, da drev de ren vedlikeholdtrening. Konkurranseperioden varte i først 6 uker. Da Walker og de andre new-zealandske løperen kom til Bislett, bodde de på Studentbyen på Sogn. Da løp de turene sine i Ankelveien og rundt Sognsvann, men de løp aldri til Ullevålseter hvor det er bakker. De skulle ikke akkumulere melkesyre. Men det var lett trening. Etter de seks ukene tok de en konkurransepause og brukte 3 uker på en ny ressursperiode. Deretter var de klare for konkurranser igjen. IDEER - Hvilken innflytelse fikk dette for norsk og europeisk løping? - Enormt. Vi ser det på alle statistikker fra denne epoken. Ja, selv relativt talentløse Kaggestad fra Kamp-Vestheim slo den fremste eksponenten for intervallstreningsmetodene, Emil Zatopeks tider. (Johan har 13.56 på 5000 meter/1976). Og det gjorde jeg ved siden av familie og full jobb, jeg løp fram og tilbake til jobben, og trente ellers med Tjalve og Kamp-Vestheim-gutta i Frognerparken. Og så løp vi en skikkelig langtur på søndagene. Ikke noe hokus-pokus ved det. Johan forteller at han brukte disse prinsippene da han var trener for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. - Ja, og Grete løp veldig jevnt fort på langturene. Hun løp så fort, at da Rob de Castella (maratonstjerne på 1980-tallet), skulle være med henne klagde han over at hun løp for fort. Vi drev også noe med bakketrening, men fant ut at det var vanskleig med glatt underlag og at det ga mye skader. - Hva her hemmeligheten ved at disse treningsmetodene ga så gode resultater? - Hovedårsaken er at du løper mye, kroppen vennes eg til det, og du kan etter hvert øke farten med samme puls. Lydiard var også opptatt av løpsøkonomi, du forbedrer løpsøkonomien din på denne måten. - Det hevdes at afrikanerene står for andre prinsipper? - Nei, det er ikke tilfelle. Men husk på at disse har med seg mye bevegelse fra barnsben av. Men de løper mye i treningsperiodene og farten er høy. Intervallmetodene har fått en ny ”vår” i Norge ved forsker Wisløff og andre? Det er historieløst. Dette er metoder som var kjent allerede før siste verdenskrig, tyskeren Rudolf Harbig trente slik da han løp på 1.46.6 i 1939. Jeg vil si det slik: Etter Lydiard, Cerutty og Bowerman har det skjedd lite revolusjonerende innen trening for utholdenhetsidretter, sier Johan Kaggestad.Han understreker også at friidrett/løping er interessant, fordi prestasjonene er målbare. Så langt har ingen kommet fram til noe som gir bedre resultater enn hva Lydiard & Co gjorde.  To pensjonerte verdensmestere i samtale, Hanne Staff og Ola Skarholt (stafett 1970). Ola er fortsatt inne på trenersida, selv om Tom Hultgren nå har overtatt som trener i Asker Skiklubb. OSLO: Team Løver: Trenerforeningen i norsk orientering ved Egil Johansen avholdt i helga et meget vellykket trenerseminar på Idrettshøgskolen. Det var imidlertid for få med, totalt var det vel innom forskjellige 30-35 deltagere. Det er for dårlig sett på bakgrunn av den store etterspørselen det er etter trenere i o-klubbene. Det var Hanne Staff og Bjørnar Valstad som var hovedattraksjonene under årets orienteringsdel. De skuffet ikke denne gangen heller. Hanne var mest i ilden lørdag, mens Bjørnars utvikling sto i fokus søndag. Hanne redegjorde for sin «klassiske» bakgrunn med orientering om sommeren og langrenn om vinteren i ungdomsårene. Med kunnskapsrike og ikke minst nådeløse ”mentorer” i pappa Peer og Odd Martinsen lærte Hanne seg tidlig at det var forskjell på å vinne og å prestere. En seier i et kretsrenn på Romerike kunne få følgende oppsummering: Men i den bakken gikk du som ei ku! Med andre ord, et hardt liv. Hanne trente aldri mye i ungdomsårene, men da hun ble senior skjønte hun at hun måtte begynne å bygge mengde. I slutten av karrieren var hun veldig opptatt av å balansere treningen slik at hun unngikk sykdom. Hanne fortralte også om den legendariske treningsgruppa i orientering under ledelse av pappa peer i ungdomsårene. Hun mente "pappa" nok så på det som et eksperiment, som noen ideer han ville sette ut i livet. Ikke mist dette med at jentene skulle trene med gutta. Men hun konkluderte humørfylt med at i denne treningsgruppa som drev med orientering og langrenn var det jentene som ble gode, altså Bente Skari og hun selv. I motsetning til Hanne konkluderte Bjørnar at han ikke hadde vært noen ungdomsstjerne. Framgangen hadde kommet etappevis, etterfulgt av lange stagnasjonsperioder. Bjørnar mente han var 30 år før han skjønte hva som skulle til for å vinne når det gjaldt. Duoen, som nå slapper mest av på sofaen, og antagelig hygger seg med rødvin og levende lys etter en lang og suksessrik karriere, oppsummerte det viktige i treningsarbeidet ganske kort. Mye basistrening i form av langkjøring og mye o-teknisk trening. Klare målsettinger. Men Bjørnar mente han hadde hatt lett for å tukle til utsikten til målsettingene underveis, det kom ting i veien som forstyrret. Først da han passerte 30 klarte han å få orden på dette. Begge har brukt skiene mye i treningsarbeidet. Tilhørere fra friidrettsmiljøet var tydelig litt desperate over duoens litt konkretisering (det var der nå den også) av treninga i soner. Friidrettsløpere som bruker 15 minutter på en 5000 meter er svært opptatt av hvordan treningen skal settes sammen. Jeg satt igjen med inntrykket av at duoen sverget til den klassiske norske langkjøringsmodellen som har gitt gode resultater i norsk eliteorientering gjennom 30 år. Men Bjørnar redegjorde også for formtopping, der han etter Gärderuds anbefaling startet opp 9 uker i forkant av det store Mesterskapet med å løpe harde økter annen hver dag. Dette vannet han ut med mer rolig trening til nærmere han kom mesterskapet. Da kom toppformen, det virka, sa Bjørnar. Dette kjenner vi igjen som en ren Lydiard-modell. Kenneth Buch redegjorde for sin rolle som trener for unge og ambisiøse løpere i Østmarka. Der satses det seriøst og det skal bli moro å se hva de får til i åra framover. Bjørnar Bjørke Olsen, trener i Løten OL fortalte om hvordan de la opp treninga for de unge i Løten. De brukte mye laserutskrifter, og de tok ikke tida. Alle løp samme løypa Og de mest usikre løp sammen. I denne sekvensen diskuterte flere klubbtrenere aktuelle problemstillinger, vi burde hatt bedre tid for det var interessant. Bernt O- Myrvold fortalte interessant om orientering i Japan, VM-land i 2005. Det mest eksotiske var at løperne møter såkalte ”blekksprutkoller”, altså koller med rygger ut til andre kanter. Slike er det smått med i Norge, undertegnede veit imidlertid om én, den ligger i Skotselv. Men det er ikke så mye å by på i en VM-samling. Lørdag ettermiddag deltok de fleste da Leif Inge Tjelta snakket om trening for lang- og mellomdistanse. Han tok utgangspunkt i treninga til Arne Kvalheim (ca 1970) og Trine Pilskog. Selv om Pilskog har oppnådd meget gode resultater med små treningsmengder, var Tjelta overbevist om at det måtte en viss mengde kilometer til for å oppnå gode resultater på distanser fra 1500 meter og oppover. Han forkastet de populære intervallmetodene som det har vært mye snakk om de siste årene. ”Man blander kortene, på utrente personer som starter opp med trening kan de gi god effekt, men det avtar fort” sa Tjelta. Friidrettens dilemma er at idretten er så målbar i forhold til feks o-løp og langrenn. I 1974 var det 140 løpere som løp under 4.00 på 1500 meter i Norge, mens det i 2004 var bare 20 (tar tallforbehold). Redaktør i Kondis, Runar Gilberg mente mye av de samme tendensene som en har sett i friidrett egentlig er der i orientering og langrenn også, bare at de ikke kan konkretiseres gjennom målbare resultater. Vi er kanskje littheldige i forhold til friidrett i så måte, i og med at o er lite målbart.. En ting er sikkert: Egil Johansen er et stort navn i disse kretsene også i friidrett, fordi han sammen med Jan Fjærestad og flere sto for solide treningsmengder og gode resultater, ikke minst fordi noen av dem er sammenlignbare, feks. Adelskalenderen i Svalandsgubben er disse gutta topper den dag i dag. Det var vel det grøvste fra en som sin vane tro ikke noterte. Takk til Egil for godt arbeid, men neste år må datoen for trenerseminaret offentliggjøres tidligere, helst i august/september.  Leif Inge Tjelta konstaterte at det var 140 norske løpere som løp under 4.00 på 1500 meter i 1974. I 2004 var det 20.- eller noe deromkring. -------------------------------------------- Fin artikkel om Cerutty på den nye sida. Litt utfyllande: Då Elliot var 18 år braut han foten, og kunne ikkje springe på fleire månader. Han beundra og studerte landsmannen John Landy, som sprang mila under 4 minutt. Då foten var god att, gjekk han til trenaren til Landy, Percy Cerutty, som alt då var på veg til å bli legendarisk: –Mr. Cerutty, eg vil gjerne springe mila under 4 minutt . Cerutty såg på guten og sa: –Veit du kva som krevst for å springe mila under 4 minutt? Veit du kva det er å springe til du nesten ikkje kan stå oppreist, å springe i varmen til du er nesten medvitslaus? Veit du kva det vil seie å springe eit slikt løp? Elliot svara: – Det bryr eg meg ikkje om, eg vil springe mila under 4 minutt. Cerutty sa: –OK, møt opp på bana i morgon . Men Cerutty slapp han ikkje til på bana, men tok han med til stranda og beordra han til å springe oppover sanddynene, over klipper, og i det vanskelegaste terreng han kunne finne. Elliot gjorde som Cerutty sa, og eitt år seinare sprang han på 3.57.8 i Los Angeles, og ganske kort etterpå 3.54.5. Resten av historia kjenner dei fleste. (Elliot var forresten fødd i 1938, og var såleis 22 år i 1960). MODUM: team Løver: På Øystein Sørensens hjemmeside fant jeg en overskrift, «No train, no gain». Jeg fikk ikke ordene til å stemme, og etter hvert kom jeg på at det må være en omskriving av et annet uttrykk, «no pain, no gain». Det forbindes med en australske trenerlegenden Percy Cerutty, som ble berømt på 1950 og inn på 1960-tallet for sine storløpere. Cerutty hadde drevet idrett som ung, men ble rammet av en alvorlig sykdom. Den kom han seg fra, og som den livskunstner han var, brukte han resten av livet sitt til å trene unge løpere. Alle som hadde lyst til å løpe kom til Ceruttys (utt. serutty) treningsleir Portsea Camp på sydkysten av Australia utover på 1950-tallet. Ofte var det bare guttungene, og de utviklet seg til å bli verdensrekordsettere og OL-vinnere. Ceruttys treningsresept var lange løpeturer, ofte flere ganger om dagen, fysisk arbeid i form av feks vedhogst, og ikke minst barbeint løping opp sanddynene. Hans mest berømte elev ble Herb Elliott, som kom til Portsea Camp allerede i 16-årsalderen. Da han var 20 år hadde han satt flere verdensrekorder på 1500 meter og en engelsk mil, og han var OL-vinner med 3.35.6 i Roma OL i 1960. Etter 1960-sesongen, da Han fortsatt var bare 20 år, tok han et hvileår, giftet seg, begynte å studere, og kom aldri tilbake på friidrettsbanen. Men han begynte etter hvert å løpe orientering som mosjon, slik som andre australske løpere. Men «no pain, no gain», hvis det ikke gjør vondt, er det ingen mening ved det? – Ja, han sa det, sier eksperten Johan Kaggestad til team-Løver-sida. Men Johan mener Cerutty på en måte overdrev dette poenget. Han beordret bla. bolker med bakketrening i løs sand som ofte tok helt knekken på løperne. – Erfaringen er vel at dersom du kjører tre-fire harde økter på hverandre, så må du løse opp med noen rolige lengre turer, sier Johan. Cerutty hadde en «kollega» på New Zealand, Arthur F. Lydiard. Han hadde mye av det samme synet på trening som Cerutty, og hans løpere vant både 800 og 5000 meter under OL i Roma. – Cerutty og Lydiard var grensesprengere, og stort sett er det de samme prinsippene som er anerkjent innen løping den dag i dag, sier Johan. Også norske trenere ble veldig påvirket av disse to, langrennstrenerne Kristen Kvello og Oddmund Jensen hentet mye av sine ideer fra Cerutty og Lydiard, og de prinsippene følges stort sett i norsk langrenn den dag i dag. Slik er det også i orientering. Cerutty var en eksentrisk original. der er fortalt at han før de store løpene tok med seg gutta ned på banen noen timer før stevnet. Deretter løp den gamle mannen en 1500 meter alt han kunne, mens elevene satt på tribunen og så hvordan han slet. Etter å ha kommet i mål, sa Cerutty: Dere kommer til å løpe fortere enn meg i kveld, men dere kommer ikke til å ta i mer enn meg. Det ble også sagt at Cerutty like gjerne oppsøkte galoppbanen i Sidney som en friidrettsbane. Han studerte hvordan dyrene løp, og var ikke alene om det som trener i sin samtid. I september 1959 gjestet han Bislett med sine elever Herb Elliott og og Murray Halberg. I regnværet løp Elliott til ny banerekord på den den gangen utrolige tiden 3.37.4 (er ikke helt sikker på tidelene), Halberg kom på 3.38-tallet, og de dro også med seg nordmannen Arne Hamarsland under 3.40, 3.39.8. Nordmannen sto dermed med som nummer fire på v.statistikken all time etter 1959-sesongen. MODUM/team Løver: Jeg glaner ut av vinduet. Der ligger Tyrifjorden blank og fin, kanskje jeg skulle ta en tur med kajakken i ettermiddag? Vi skriver 5. november. Det er ganske klart, men det er mildt, flere varmegrader. I 30-årsspalten til Bygdeposten torsdag sto det om forholdene i 1974. 4. nov. 1974 var det 60 cm snø på åsen og skitrekket gikk. Hva har skjedd med været? Må jeg innse at den eksosen jeg fiser ut av Mitsubishien samen med andres bidrag fører til oppvarming av kloden? Jeg hater problemstillingen. Det har nok vært varme perioder før også. I bronsealderen var det veldig varmt og Ola Nordmann levde et behagelig liv uten tanke på vinterveden, han samlet nøtter og han elsket sin kvinne, han satt foran bålet og filosoferte. Gradvis ble det nok varmere gjenom 1900-tallet. Det var neppe uten grunn at det heter Halden Skiklubb eller Oddersjaa Ski og skøyteklubb. Kong Olav, som altså var sønn av en britisk gynekolog, hoppa på blankisen i Songebakken på Sørlandet på 1920-tallet. På 1950- og 1960-tallet var det flotte vintrer. Så kom 1970-tallet med en varsel om det som skulle komme. I 1970 hadde jeg en overraskende god langrennssesong, jeg gikk på Ås, og bestemte meg for å legge meg ekstra i selen foran neste sesong. Men 1971 ble uten snø, hvorfor det, det hadde jo vært en meter på flatmarka i Ås både i 1969 og 1970? Så kom det en snøvinter, men så ble det dårlig et par vintrer igjen. Deretter ble det bra, ja 1980-tallet var jo en velsignelse. Men 1990-tallet bød på den ene dårlige vinteren etter den andre. det har bedret seg litt på 2000-tallet, men som Kristen sier, det har vært på hengende håret ved flere anledninger. Hadde det ikke kommet snø i januar i fjor, så hadde det vært bart, annen snø kom ikke. Det skumleste er å utfordre værgudene. Både Kristen, Pål Bakke, Geir Holte og jeg har nå daglige telefonsamtaler med hverandre der vi gjentar at det kommer til å bli en dårlig vinter. Vi vet også at dersom vi kjøper ski om høsten, for på den måten å være rustet til den kommende årstid, så vil værgudene hevne seg umiddelbart. Så vi kjøper ikke ski før det ligger minst en meter snø og diverse skarelag på flat mark. "Tredagersvintrene" ble et begrep på 1990-tallet. De startet slik: Det begynte å regne ved null. I løpet av natta sank temperaturen og du våknet opp til 30-40 centimeter snø. Brøyteren kom med traktoren sin, det klarnet opp, og dagen etter var det den herligste norske vinter. Da tenkte du at dette ser bra ut, det er torsdag, men du venter til lørdag med skituren, da er nok løypene fine. Fredagen kommer, fremdeles klart og noen kuldegrader, du tenker på Blå extra. Men hva er dette? På vei til Åsheims for å ta en kafffekopp merer du noen milde vinder, nei det kan ikke være mulig. Utpå natta til lørdag våkner du av verdens gufneste lyd, det drypper i takrennene. Ute er det fullmåne, men det er ikke kaldt, det er jævelig mildt. Noe har skjedd, men heldigvis har en mølle og sykkel i kjelleren.  Bildet forteller mer enn ord. Dette er kretsmesterne i KM i langrenn på Eikvang, Simostranda den velsignede vinteren 1984. Snø over alt, slik det skulle være. Men snøen på samme sted i dag kommer ikke fra himmelen, den kommer fra en snøkanon. |