Tor ingars hjemmeside

Poengskala: 1 til 10 poeng - med 10 poeng som toppkarakter

Da er det omsider klart for er den spennende italienske komponisten Ottorino Respighi, som kan sies å være en viktig skikkelse ved overgangen til 1900-tallet. Hans musikk inneholder mange interessante ingredienser, og kanskje spesielt hans orkestermusikk, der komponisten viser sine evner til det ytterste. Respighis orkestrering er av høy kvalitet, og dette kommer til de grader til syne på månedens cd, som inneholder hans relativt kjente romerske trilogi. Dette verket består egentlig av tre mindre orkestersuiter: "Romerske fontener", "Romerske pinjer" og "Romerske fester". Disse små suitene ble skrevet over en lengre periode et stykke utpå 1900-tallet, og beskriver noen av Romas mange skjønnheter, slik Respighi så det. Karakteristisk for denne musikken er store kontraster, med alt fra det massive til det enkle, i tillegg til innslag av frisk harmonikk og rytmikk. Den allerede nevnte orkestreringen er dessuten med på å skape store variasjoner i stemningen gjennom disse tre suitene, og gjør det dermed svært interessant for lytteren hele veien. Høydepunktene er mange, der jeg spesielt ønsker å trekke frem avslutningssatsen i "Romerske pinjer", i tillegg til flere av satsene i "Romerske fester". Når orkesteret på månedens cd attpåtil gjør en glimrende tolkning av verket, kan jeg derfor varmt anbefale denne plata.

POENG: 9

Ralph Vaughan-Williams (1872-1958): Sinfonia Antarctica (Symfoni nr. 7), Teldec Classics International - 1997, Patricia Rozario, sopran, BBC Symphony Orchestra og Women of the BBC Symphony Chorus, dir. Andrew Davis

Denne engelske komponisten er en sentral skikkelse i overgangen til 1900-tallet, i et århundre hvor vi får et kraftig skifte innenfor tonaliteten i den europeiske kunstmusikken, noe som gir han en velfortjent plass som månedens andre cd-tips. Vaughan-Williams spiller særlig en sentral rolle i gjenoppdagelsen av England i det europeiske musikkbildet, samtidig som hans musikk dessverre ikke har oppnådd samme posisjon i Europa som Schönberg, Stravinskij, Bartok m.fl. Likevel vil jeg hevde at hans musikk utarter seg som en helt personlig stil blant mangfoldet i hans samtid, og at han er en viktig brikke i den dramatiske starten av 1900-tallet. Jeg ønsker særlig å fremheve hans fantastiske orkestrering, der vi hører en komponist som vet å illustrere ulike stemninger gjennom en høyst detaljert og kontrastfylt bruk av et stort symfoniorkester. Hans symfoni nr. 7, med tittelen "Sinfonia Antarctica", er et godt eksempel på disse elementene, med bruk av både kor, orgel og vindmaskin for å fremheve det iskalde landskapet, noe som gir lytteren et klart bilde av bitende kulde, og endeløse sletter fylt av snø og is. Som vanlig spiller BBC Symphony Orchestra utmerket, denne gangen under ledelse av Andrew Davis. "Sinfonia Antarctica" inneholder dessuten flere partier for sopran solo, og Patricia Rozarios stemme passer perfekt i dette mektige lydbildet. Vi må også fremheve Teldec Records, som stadig overbeviser med god lydkvalitet. Ellers inneholder også plata hans Symfoni nr. 3 ("A Pastoral Symphony"), hvor vi også finner mange interessante elementer, men herfra overlater jeg resten til lytteren.

John Taverner (ca. 1490-1545): "Missa Gloria Tibi Trinitas", Gimell Records CDGIM004 - 1984/2002, The Tallis Scholars, dir. Peter Phillips

John Taverner er en svært viktig figur i overgangen mellom tidlig- og senrenessansen i England, og får naturlig nok plass som cd-tips her. Hans verker har hatt stor betydning for senere engelske komponister, noe vi ser gjennom at komponister som William Byrd og Robert White låner enkelte idéer fra Taverners musikk. "In nomine" fra Benedictus-leddet i "Missa Gloria Tibi Trinitas" florerte faktisk rundt omkring i England på 1500- og 1600-tallet, der en mengde komponister skrev variasjoner rundt temaet fra Taverners messe. Denne plata består av to av de mest sentrale verkene fra denne komponisten ("The Western Wind Mass" og "Missa Gloria Tibi Trinitas"), og er trolig skrevet tidlig i hans karriére. Karakteristisk for Taverner er hans fokus på klangfylde, og spesielt interessant er bruken av svært lyse sopraner, noe som krever ekstra mye av utøverne. I forbindelse med dette aspektet ønsker jeg spesielt å fremheve "Missa Gloria Tibi Trinitas", som utvilsomt kan regnes som en av de flotteste messekomposisjonene fra renessanseepoken. Her får man melodisk spenst, fyldige klanger, og lange linjer med en melismatisk tekstutforming, som blir nydelig fremført av The Tallis Scholars, der den lyse sopranen fremviser en forbløffende god kontroll hele veien. Det er kanskje ikke overraskende at The Tallis Scholars gjør en såpass hederlig innsats, siden de etter hvert har produsert en rekke fantastiske innspillinger av renessansemusikk, og derved har oppnådd større oppmerksomhet omkring denne epokens musikk. Eneste lille minus med cd-en er vel kanskje at ensemblet har ørlite problemer med intonasjon, i tillegg til at det skorter litt på lydkvaliteten. Akkurat dette sistnevnte skyldes selvsagt at opptaket er gjort tidlig på 1980-tallet, da man hadde langt dårligere teknisk utstyr.

POENG: 8

Denne plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Den italienske komponisten og cellisten Luigi Boccherini er kjent for sine sangbare melodier, som står i kontrast til Haydns allegro-satser og godt utviklede former (sitat fra The New Oxford Companion to Music). Som komponist har nok Boccherini noe ufortjent kommet litt i skyggen av de tre store wienerklassikerne (Haydn, Mozart og Beethoven), når vi tenker på hvilke kvaliteter som finnes i hans musikk. Disse ukjente kvalitetene ønsker jeg å få frem for allmennheten, og dette blir derfor en viktig årsak til at jeg velger nettopp denne musikken som juni måneds andre cd-tips. På denne plata finner vi to gitarkvintetter med opusnumrene G. 448 og G. 451, som regnes for å være noe av komponistens mest populære musikk. Moreno og hans strykerensemble
har her fått til en unik tolkning av Boccherinis nevnte sangbare linjer, der vi kan høre musikere på et svært høyt nivå som vet å få frem både de elegante og temperemantsfulle sidene i denne musikken. De gode kvalitetene i denne musikken kombinert med utøvere som kommuniserer såpass godt sammen gjør at man bare kan la seg rive med. Og nettopp rives med gjør man av den siste satsen i kvintetten med nummeret G. 448. Introduksjonen og Fandangoen her er et definitivt høydepunkt på plata, der vi til og med får innslag av kastanjetter, som gir en skikkelig feiende avslutning av verket. I tillegg vil jeg fremheve en forbløffende bra lydkvalitet fra Glossa Music, og konklusjonen må jo selvsagt da være at jeg anbefaler cd-en på det varmeste.

POENG: 8

Denne plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Den blinde franske organisten og komponisten Jean Langlais føyer seg inn i rekken av en mengde sentrale franske orgelkomponister, og jeg ønsker derfor å anbefale han på denne siden. Hans orgelmusikk har sin inspirasjon fra Messiaen, med et relativt fritonalt språk og en frisk rytmikk. Som hos mange andre franske orgelkomponister, viser også musikken til Langlais en helt unik bruk av orgelets kontrastfylte sider, fra det enkle, slanke lydbildet, til det enormt massive, som helt klart gir oss assosiasjoner til et symfoniorkester. Denne musikken egner seg nok aller best å oppleves i en kirke, men en CD-innspilling er også akseptabelt. På denne innspillingen får vi høre to av hans fremste orgelverker, "Suite médiévale en forme des messe basse" og "Cinq Médiations sur l'Apocalypse". "Suite médiévale" er en såkalt stille messe, altså et verk som er ment for å benyttes under den stille messen i kirken, da man ikke bruker kirkesang (kirkesang benyttes derimot i den langt vanligere høymessen). Verket er en såkalt middelalder-suite, ved at Langlais tar i bruk en rekke middelalderske melodier, som har blitt infiltrert i et moderne tonespråk på en ganske finurlig måte. Mens dette verket ble skrevet i 1947, ble det andre verket på cd'en, "Cinq Médiations sur l'Apocalypse", komponert over en periode på mer enn 30 år. Dette siste verket, som omhandler Johannes åpenbaring, viser flere referanser til Messiaen, siden også han har skrevet et lignende verk for orgel, der den største forskjellen ligger i antall satser, ved at Messiaen har skrevet ut et nisatsig verk, mens Langlais' verk består av kun fem satser. Om dette siste verket er det først og fremst verdt å legge merke til det viser flere andre sider av komponisten, sammenlignet med middelalder-suiten, noe som helt klart henger sammen med komponistens arbeidstid på prosjektet. Ellers skal det være sagt at Bruno Mathieu fremviser glimrende ferdigheter som organist på denne plata, med god teknisk kontroll, og utmerkede tolkninger av verkene. Plata scorer likevel ikke helt til topps, først og fremst på grunn av litt tørr lydkvalitet fra Naxos, noe som dessverre er typisk for flere av deres utgivelser.

POENG: 8

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Også mitt neste cd-tips kommer fra Naxos, med to komposisjoner som har en viss relasjon til middelalder-suiten i første cd-tips, ved at vi har å gjøre med to verker som er skrevet omkring den tiden. De to verkene på denne plata, "Tournai-messen" og "Lukas-pasjonen", må betegnes som svært sentrale verker, fordi de er den første komposisjonen i sitt slag i musikkhistorien, ved at "Tournai-messen" er musikkhistoriens første ordinariemesse (ordinariemesse=de uforanderlige tekstene i kirkeåret), med satser som er skrevet av flere ulike komponister, mens "Lukas-pasjonen" stammer fra "Windsor-manuskriptet", uten at komponisten er kjent. Denne plata blir dermed et møte med de gamle komposisjonsteknikkene fra middelalderen, som ikke er spesielt godt etablert for våre ører. Typiske eksempler finner vi i "Tournai-messen", gjennom bruk av fauxbourdon, med tre stemmer som beveger seg mye parallellt i en åpen kvintakkord, i tillegg til en fri rytmikk, samt mye bruk av melismer, særlig ved "Amen"-sekvensene. Teksturen er med andre ord langt enklere enn vi er vant til, men blir på den måten også ganske unik for oss i dag, siden våre ører er vant til langt mer avanserte teksturmessige teknikker. Og nettopp teksturen er ganske enkel i sin karakter i "Lukas-pasjonen", ved at dette verket har svært lange, resitativiske solopartier, kombinert med korte flerstemte svar fra koret. Det er tydelig at verket er skrevet noe senere enn "Tournai-messen", ved at de flerstemte partiene har en langt fyldigere tekstur, i tillegg til større grad av treklangsbasert harmonikk, for øvrig også et prinsipp som engelskmennene er spesielt glad i, og som gjør seg mer gjeldende i renessansen. Det som gjør denne plata såpass bra er selvsagt utøverne, som har en helt utrolig bra forståelse for denne musikken. Gruppen "Tonus Peregrinus" består av glimrende stemmer, som skaper en utrolig bra homogen klang sammen, samtidig som også de individuelle stemmene kommer til sin rett der det trengs. Deres nydelige musisering har hele veien sitt fotfeste i musikkens egne prinsipper, noe som gjør dem til noe helt unikt i det store mangfoldet av fremragende ensembler på dette feltet. Dessuten er faktisk lydkvaliteten på denne plata over gjennomsnittet fra Naxos sin side, og jeg kan derfor anbefale denne cd'en på det varmeste.

POENG: 9

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Geirr Tveitt (1908-1981):
Hundrad Hardingtonar, op. 151: Suite No. 1 og 4 - Naxos 8.555078, 2001, Royal Scottish National Orchestra, dir. Bjarte Engeset
Geirr Tveitt (1908-1981):
Hundrad Hardingtonar, op. 151: Suite No. 2 og 5 - Naxos 8.555770, 2002, Royal Scottish National Orchestra, dir. Bjarte Engeset

Geirr Tveitt må betegnes som en av de mest betydningsfulle norske komponistene på 1900-tallet, og han vies derfor plass til begge mine neste cd-tips. Tveitt vokste opp i Hardanger før han etterhvert reiste for å studere i Leipzig, Wien og Paris hos personer som Honegger, Villa-Lobos og Wellesz. Han var en relativt produktiv komponist, men dessverre gikk nesten 3/4 av produksjonen hans tapt i en brann i 1970, og ingen får nok noen gang vite hvilke skatter musikkhistorien mistet der. Blant de overlevende verkene finner vi "Hundrad Hardingtonar, op. 151", som må betegnes som et glimrende stykke arbeid, med en interessant miks av europeiske og nasjonale stilretninger. Verket er egentlig satt sammen i suiter med 15 små stykker i hver suite, der vi på disse to cd'ene får høre suite nr. 1, 2, 4 og 5. Karakteristisk for stilen i verkene er en fin blanding av senromantiske trekk, folkemusikalske elementer og visse impresjonistiske innslag, der store kontraster med mye bruk av kromatikk, brå rytmiske skifter og fine melodiske linjer er viktige ingredienser. Tveitts tonespråk må nok anses som nokså "snilt" i sammenligning med mye av de radikale strømningene i kunstmusikken som foregikk i hans samtid, og man kan derfor undres på om dette preget komponisten i en eller annen grad. Jeg kan nok dessverre ikke gi noen svar på den problemstillingen her, og ønsker i stedet å understreke at Tveitt fortjener en viktig plass i norsk musikkhistorie, siden musikken hans fremviser noe helt originalt både med tanke på orkestrering og integrering av folkemusikalske elementer i kunstmusikken på en ytterst utradisjonell måte. Nettopp slike nye stilelementer er med på å utvide kunstmusikk som begrep, og disse to platene fra Naxos har
også vært et populært bidrag til cd-samlingen hos mange musikkjennere. Litt synd er det jo at det ikke er et norsk orkester som fremfører musikken på disse to platene, men for all del, det skotske orkestret gjør en meget god innsats, noe som nok til dels skyldes den norske dirigenten Bjarte Engeset, ved at han viser hvordan han kjenner musikken fra innsiden.

POENG: 9

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Robert Schumann (1810-1856): "Complete Symphonies", Archiv Produktion, 1998, Orchestre Révolutionnaire et Romantique, dir. John Eliot Gardiner

Mitt neste tips er fullt og helt viet til den tyske komponisten Robert Schumann, og hans meget interessante symfonier. Schumann må betegnes som en svært sentral komponist i den tidlige delen av romantikken, der flere av verkene må betegnes som høydepunkter fra denne spennende epoken. Han var en produktiv komponist som skrev en mengde klaververker og kammermusikalske verk, i tillegg til at han var en viktig skikkelse i grunnleggelsen av den tyske Lied. Schumann nærmet seg musikken med klaveret som utgangspunkt, men viste i tillegg også evne til å skrive gode sanger. Derimot forsto han ikke noen av orkesterinstrumentene så godt som klaveret, og hans instrumentasjon er ofte blitt kritisert. Schumann skrev totalt 4 symfonier, men ingen av dem har nådd den fulle og hele anerkjennelse. Verkene blir gjerne betegnet som romantisk inspirerte stemningsbilder, med en rikdom av musikk, spontant følt lyrikk, energi og kraft, men med mangel på episk bredde og symfonisk inspirasjon. Personlig stiller jeg meg litt uenig i all denne kritikken, fordi jeg mener symfoniene tross alt består av god musikk med et flott rytmisk driv, og med fin bruk av kontraster. Så kan man selvsagt kritisere hans instrumentasjon, men for min del kommer dette litt i annen rekke. Et annet poeng er jo at musikken bør fremføres av gode musikere for å låte interessant, og jeg vil så absolutt si at mitt valg av innspilling
bærer frem musikken på en fantastisk måte. Anbefales på det sterkeste!

POENG: 9

William Byrd (ca. 1540-1623): "The Three Masses", Gimell Records CDGIM 345 - 1984/2002, The Tallis Scholars, dir. Peter Phillips
William Byrd (ca. 1540-1623): "With lilies white"- Consort Songs & Music for viols, Virgin Classics Ltd. 7243 5 45264 2 8 - 1998, Gérard Lesne, alto,
Ensemble Orlando Gibbons

I forbindelse med utgivelsen av The Byrd Edition, volum 9, hos ASV Records i oktober 2004, ønsker jeg å vie alt mitt fokus mot den engelske komponisten William Byrd her, som jeg for øvrig selv arbeider med i min avhandling ved Universitetet i Oslo i disse dager. Som en av de ruvende skikkelsene i renessansen, fremstår han som mer enn kvalifisert til å bli begge cd-tipsene denne måneden. Når vi så ser nærmere på Byrds liv er det først viktig å trekke frem hans sterke posisjon i engelsk musikkliv, der han blant annet medvirket i koret i Det Kongelige Kapell i London, for øvrig en høyt beæret stilling på denne tiden. Dessuten fikk han og Thomas Tallis, en annen betydningsfull komponist på den tiden, tildelt enerett på utgivelser av musikk i England fra 1575, og dette vitner om en mann med en sentral plass i musikklivet. Ellers er det interessant å se at han var en innbitt katolikk, som faktisk fikk leve et ganske normalt og trygt liv, til tross for at England på denne tiden hadde en protestantisk statskirke. Derfor kan man lure på hvordan Byrd likevel fikk lov til å arbeide hos dronningen, der
han til og med høstet stor anerkjennelse for sine arbeider. Faktisk har flere forskere antydet at dronningen kan ha beskyttet han fra de store farene som lå i leve som katolikk på denne tiden, blant annet fordi man tror hun elsket musikken hans, samtidig som Byrd selv også viste sin lojalitet til henne.

Noe av det mest mystiske ved Byrd er at han valgte å gi ut tre latinske messer i perioden 1592-1595, når vi vet at denne formen var så inderlig forhatt hos protestantene. Man skulle tro at selv dronningen mislikte dette, og at han dermed risikerte livet sitt når han skrev disse verkene. Likevel skjedde ingenting, så vidt vi vet, og dette tyder på at han må ha hatt mektige venner rundt seg. Ved å studere disse messene nærmere, hører vi raskt at dette er en moden komponist, som behandler teksten svært godt, i tillegg til at komponisten lykkes i å utforme variert harmonikk, gode melodiske linjer og ikke minst kontrastfylt rytmikk og tekstur. Gjennom min avhandling har jeg dessuten oppdaget at det kan ligge skjulte betydninger i verket, der Byrd egentlig ønsker å protestere på
vegne av det katolske folket, med tanke på de lidelsene de måtte gjennomgå på slutten av 1500-tallet. Et slikt synspunkt kan selvsagt diskuteres, men messene inneholder enkelte påfallende forbindelser mellom tekst og musikk, som tyder på at komponisten ønsker å få frem noe helt spesielt. På denne cd'en hører vi "The Tallis Scholars", med deres fortreffelige tolkning av disse verkene, og denne cd'en er vel nå å regne som en standardinnspilling av messene. Musikken blir tider helt magisk, særlig i "Sanctus" og "Agnus Dei"-leddene, og ensemblet gjør selvsagt en glimrende innsats, der de får frem musikkens store kontraster og de typiske polyfone linjene på en ypperlig måte. Men samtidig er det likevel mulig å påpeke noe skjev homogenitet og ørlite intonasjonsproblemer på denne plata. Lydkvaliteten er heller ikke helt på topp, og plata kan derfor ikke få maksimal uttelling på poengskalaen.

POENG: 8

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Den neste plata består av utvalgte consort-sanger og instrumentalstykker for strykere av William Byrd, og må betegnes som en ren nytelse helt fra første stund. Denne musikkformen er nokså unik for England på denne tiden, med en herlig miks av lange, flytende vokallinjer, i kombinasjon med rene, herlige strykeklanger, som veksler mellom akkompagnering og imiterende svareffekter fra vokalen. Gérard Lesne og "Ensemble Orlando Gibbons" gjør absolutt sin del av jobben for at det klingende resultatet blir såpass bra, og jeg ønsker særlig å trekke frem sanger som "O Lord, within thy tabernacle", "Quis me statim", "Ye sacred muses" (for øvrig til minne om Thomas Tallis, hans lærer og en nær venn), og "In nomine"-variasjonene, som for øvrig var et populært melodisk materiale også for mange av Byrds samtidige komponister. Generelt vil jeg gjerne også trekke frem det varme lydbildet på plata, som bidrar til at dette blir en mektig lytteropplevelse.

POENG: 9

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Frank Martin (1890-1974): "Mass for double choir" - Ildebrando Pizzetti (1880-1968): "Messa di Requiem" Hyperion Records CDA20017 - 1998, The Choir of Westminster Cathedral, James O'Donnell, The Master of Music, organ

POENG: 10!

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

Som neste cd-tips velger jeg den betydningsfulle komponisten Franz Schubert, og hans "Strykekvintett i C-dur". Schubert var den eneste av de store wienerklassiske komponistene som faktisk var født i Wien, og han var også den eneste som ikke oppnådde noen stor anerkjennelse i sin samtid, noe som nok henger mye sammen med hans tidlige død. Derimot kan vi i dag konkludere med at Schubert er en av musikkhistoriens fremste komponister, der vi ser at han har en stor andel av sin forbløffende store produksjon som har blitt veldig populær. Dette omfatter symfoniene, de mangfoldige sangene, klaververkene, messene, og selvsagt også hans kammermusikk, der "Strykekvintett i C-dur" inngår som noe av det beste fra komponistens notepenn, slik jeg ser det. Her får vi virkelig høre hvordan Schubert er en formens mester, og særlig hvilken god melodiker han er, i tillegg til hans evne til å skape kontraster. På cd-innspillingen får vi høre fremragende musikere fremføre denne kvintetten, samt "Rondo i A-dur", på en ypperlig måte med sine Stradivarius-instrumenter, som for øvrig er fra Smithsonian Institution i Washington. Særlig ønsker jeg å trekke fram Scherzo-satsen, som med sin påfølgende Presto, Trio og Andante sostenuto, utgjør et aldri så lite høydepunkt blant alt det flotte vi finner i denne strykekvintetten. Vi hører musikere med både teknisk kontroll og en herlig musikalitet, og som lytter er det jo bare å lene seg tilbake. Det eneste som faktisk hindrer plata i å oppnå toppkarakter er vel bare at innspillingen ikke blir helt magisk.

Benjamin Britten (1913-1976): "Choral Music", EMI Classics CDM 7 64653 2 - 1992, Choir of King's College, Cambridge, Sir David Willcocks, dir. Phillip Ledger, organ

I valget av mitt neste tips ønsker jeg å ta med litt julemusikk. Benjamin Britten har i den sammenheng skrevet mye interessant kormusikk som jeg ønsker å ta med i denne sammenheng. Her finner vi blant annet hans "A Ceremony of Carols", som består av 9 gamle julesanger fra middelalderen og renessansen, der Britten har skrevet ut moderne harmoniseringer omkring disse monofone melodiene på en ytterst genial måte. Denne syklusen ble skrevet i 1942, og har fått en sentral plass i korlitteraturen den dag i dag, og det er kanskje ikke så overraskende når vi hører hvor herlig det klinger. Foruten dette syklusverket finner vi også flere andre spennende korverker av Britten på denne plata, som omfatter "Hymn to St. Cecilia", "Rejoice in the Lamb", "Te Deum i C", "Jubilate Deo" og "Missa brevis i D". Særlig "Hymn to St. Cecilia" og "Rejoice in the Lamb" bør trekkes spesielt frem, fordi man finner utrolige mange flotte partier i disse verkene. Disse to verkene får nemlig en helt spesiell intensitet gjennom at de akkompagneres av orgel, samt flere nydelige solistpartier, som løfter verkene et ekstra hakk. Det er også viktig å bemerke hvordan koret i King's College, samt organisten Phillip Ledger fremfører denne musikken på ypperlig vis, med gode fraseringer i et lekkert klangbilde. Plata scorer naturlig nok høyt på poengskalaen.

POENG: 9

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

På neste plate, som for øvrig også inneholder også kormusikk, utgjør julemusikk deler av innholdet, men i tillegg finner vi også flere andre type verker her. Francis Poulenc, som utgjorde en av komponistene i gruppen Les Six, fremstår som en veldig spennende og utradisjonell komponist i første halvdel av 1900-tallet. Mye av årsaken til dette ligger nok i at han var selvlært, og derfor brøt med mange av tradisjonene innenfor satsteknikker og stilretninger. På den måten mener jeg at han utgjør et viktig motstykke til flere av de store komponistene på 1900-tallet. På månedens andre cd får vi høre mye av hans musikk for kor a-cappella, som ble skrevet hovedsakelig omkring slutten av 1930-tallet. De såkalte "julemotettene" er noe av det finere som denne komponisten har skrevet, og de blir også fremført relativt ofte. Ellers finner vi også "påskemotettene" på denne plata, som fremstår som langt mer komplekse enn "julemotettene", samtidig som de ikke blir fremført så ofte. Men det mest interessante verket på denne cd'en er nok "Messe i G-dur", som rett og slett er et fantastisk stykke musikk. Her får vi høre flere ulike sider av Poulencs spekter innenfor et og samme verk, med en spenstig "Kyrie" og "Gloria" og en langt mer rolig "Sanctus" og "Agnus Dei". Det pussige er jo at Poulenc har valgt å kutte ut "Credo". Årsaken til dette er uviss, men kanskje han syntes det var vanskelig å tonesette denne lange teksten, eller kanskje han rett og slett bare ikke var så sterkt troende!? Det som uansett gjør både dette verket og resten av plata til en ren nytelse, er selvsagt RIAS Kammerchor, som gjør en fortreffelig innsats, med en svært god korklang, nydelige fraseringer, og andre herlige detaljer.

POENG: 9

Plata kan fåes kjøpt ved å klikke her.

I mitt neste cd-tips har jeg valgt den russiske komponisten Aram Khachaturian. Til tross for at han kanskje er en av de mindre kjente russiske komponistene, fremstår musikken hans som svært spennende, i en tid der det blir utviklet mange ulike stilretninger, der særlig atonaliteten er noe av det mest banebrytende. Khachaturians musikk er på ingen måte atonal, selv om han tidvis beveger seg i et grensesjikte mellom det tonale og det atonale. I så måte kan man kanskje betegne musikken som noe "snill" i sammenligning med mange av hans samtidige komponister. Samtidig inneholder også denne musikken mange ulike stemningsnivåer, som springer mellom de søtladne melodiføringene, variert harmonikk og en aggressiv rytmikk. Khachaturian er kanskje best husket for sine balletter, og på månedens cd får vi høre utdrag fra to av de mest kjente; "Gayaneh" og "Spartacus". Her finnes utrolig mange lekre partier som berører lytteren fra første stund. Av satsene som er tatt med på plata, må vel "Adagio de Gayaneh" (forøvrig brukt i filmen "2001-en romodyssé"), "Danse du Sabre" og "Adagio de Spartacus et Phrygia" trekkes fram. Orkesteret fra Bolsjoi-teatret, under ledelse av Evgueni Svetlanov spiller selvsagt glimrende, og lykkes med å frembringe musikkens virkelige karakter. En varm anbefaling!

POENG: 9