FEMUNDLØPET 2007


Fredag 2. februar var jeg igjen på plass i Røros og igjen klar til å starte ut på Femund 400. Etter en lang kjøretur sørover, og et par dager med hvile og oppladning på Harsjøen skulle det bli gøy å starte et løp igjen. Et år var gått siden jeg vant Femund 400, men denne gangen hadde jeg ikke mulighet til å plukke fritt blant Tom Frodes hunder, fordi han selv stilte til start i Åpen-Klasse, Femund 600. Derfor såg jeg det ikke som realistisk å kunne konkurrere i toppen i år.

De åtte jeg i år hadde med meg var min trofaste følgesvenn og leder Søtnos, som også var med året før, Mine egne to Mille og Malin, samt Kiara og Heidi og unghundene Dusty, Odin og Kjelling. Dette var ikke noe dårlig spann, men med bare to hanhunder så fryktet jeg det ville bli litt for lite kraft i motbakkene.

Kl 21:02 startet jeg ut som startnummer 112 fra Idretsparken på Røros. Første etappe på 45 km gikk fint. Hundene gikk bra og jeg tok det pent. Likevel fikk jeg en meget bra tid. Jeg kom inn til første checkpoint, Tufsingedalen kl 23:57 og etter tidsutjevningen startet jeg kl 02:12 ut på neste etappe som nr 8.

Denne etappen skulle bli litt tyngre. Det snødde, og i stigningene opp mot Kværnvikhøgda kjørte en del spann forbi. Jeg merket godt at jeg kun hadde to hanhunder, men bekymret meg ikke over det. Oppe mot snaufjellet ble det mer og mer vind. Da skogen tok slutt blåste det kraftig fra siden, stiv kuling ble det sagt etterpå, men med stjerneklart vær og ca 60-70m sikt såg ikke mine to ledere Søtnos og Mille været som noen hindring. Selv om det blåste litt, så var det på ikke spesielt vanskelige forhold, jeg kunne alltid se neste merkestikke og været kan ikke sammenlignes med uværet i 2006 da det snødde i tillegg slik at sikten ble ned mot 10 meter.

Hindringen ble heller 7-8 spann som sto i en krøll foran meg i en bratt liten motbakke i en sving. Og flere spann kom bakfra og kjørte inn i oss som hadde stoppet. Etter mye krøll og mye kaos kunne jeg endelig ta mine ledere med meg og dermed lede spannet og lure meg rundt og ut av ”trafikkaoset”. Jeg kom meg i gang igjen, men kom ikke langt før en som klarte å henge seg på prøvde å kjøre forbi. Det som skjedde da var at hans ledere på de første to forsøkene hoppa inn i mitt spann og lagde krøll. Deretter mens han prøvde å kjøre fremst, snudde hele spannet hans og kom tilbake. Jeg prøvde å si at han skulle prøve å ligge bak meg over fjellet fordi han tydeligvis ikke hadde ledere som taklet uvær, men det virket han ikke å være interessert i. Dette medførte at jeg, og han også, tapte minst 20 minutter på tull og tydelig uerfarenhet. Denne kjøreren var helt handlingslammet de gangene det ble krøll, og jeg måtte ta flere av hans hunder ut av spannet hans og sette dem inn igjen siden han tydeligvis knapt visste fram og bak på et seletøy og ei nakkeline.

Dette er en ting jeg er meget skeptisk til. Erfarne hundekjørere som lar handlere som aldri har opplevd uvær til fjells kjøre løp nesten uten trening og erfaring. De burde være de beste til å vite at uvær på fjellet, om vinteren i mørket ikke er noe man skal ta for lett på. Jeg mener det tas litt for store risker med både folk og gode trekkhunder til tider.

Vel nede i skogen igjen gikk de siste milene inn til Femundtunet greit og kl 08:03 kom jeg inn.

Lørdag 3. februar kl 09:04 startet jeg ut på de neste 72 km mot Søvollen der jeg hadde planlagt min 8 timers obligatoriske hvile. Gikk ganske greit, men Dusty jobbet ikke noe særlig. Mens eg gav snack til hundene sjekka jeg ho uten å finne noe galt og først den siste mila mot Søvollen kunne jeg se at hun haltet litt på venstre framben. Jeg bestemte meg derfor for å sette henne ut der. Kl 14:40 kom jeg inn der.




på vei nordover langs Sølensjøen på vei mot Søvollen



På Søvollen slet jeg med å få hundene til å spise skikkelig. Matlysta var dårlig og jeg kunne også se og lukte at ikke alt var som det burde være med avføringen. Men da jeg gav dem mat før jeg skulle starte videre så spiste alle litt i alle fall.

Kl 22:40 startet jeg ut på de neste 70 km til Tynset. Jeg lurer imidlertid enda på om ikke denne etappen er betydelig lenger enn de oppgitte 70 km, siden spannet gikk greit, men gjennomsnittfarten bare ble regnet ut til 9,2 km/t. Jeg får ikke dette til å stemme.

I likhet med løpet i 2006 var planen denne gangen å bare kjøre videre mot Tolga derfra uten å hvile. Denne etappen gikk fint i starten i nydelig vær med fullmåne, et par minusgrader og kjempefine spor, men en mil fra Tynset spydde Malin og jeg kunne og se at Odin hadde begynnende tegn til å bli halt. Begge gikk imidlertid fint, men eg kunne tydelig se i snøen at flere spann foran slet med oppkast og diare på hundene.

Søndag morgen den 4. februar kl 06:17 passerte jeg checkpoint Tynset og fortsatte med alle 7 hundene videre de neste 30 km mot Tolga og 6 timer obligatorisk hvil. Ca en halv mil etter Tynset begynner problemene. I starten av den bratteste og lengste bakken i Femundløpets historie sto et åpenklasse-spann med parkering. Det tok et halvt minutt å komme rundt og i starten av bakken ville ikke Malin mer. Ho hadde tømt seg for væske og var slapp. På de få sekundene eg brukte for å legge ho i sleden stivna og Odin så mye i håndleddet at han ikke tok i når eg skulle starte igjen. Jeg kom meg 100 meter opp i bakken men i en bratt sving gikk sleden ut av sporet og ut i dypsnøen. Etter å ha prøvd å starte 5-6 ganger og dra sjøl og, såg bare hundene dumt på meg når eg prøvde å starte dem. Jeg måtte ta et tau og gå som lederhund selv de to kilometerne til toppen av åsen. Det tok tid men jeg kom meg i gang.

Med en hund i sleden gikk det tungt i det meget kupperte terrenget og jeg ringte min erfarne og dyktige handler Linn og gav beskjed om at dette kom til å ta tid. Etter en stund såg jeg at Malin ble ivrig igjen og prøvde ho foran sleden. Ho gikk greit inn til Tolga. Det gjorde Odin også som fikk varmen i seg og gikk greit inn han og. Kl 11:02 kom jeg inn til Tolga. Jeg hadde brukt over 4,5 timer på en etappe som burde gå på under 3 timer.




Checkpoint Tolga




Kiara, Søtnos og Heidi hviler på Tolga





På Tolga såg det litt stygt ut for min videre deltakelse i løpet. Malin spiste bra, drakk mye og bekymret meg ikke, men både Odin, Heidi og Kjelling var øm i håndledd. Det ville i så fall si at jeg var nede i 4 hunder som såg ut til å gå videre noe som ville si at jeg hadde måtte trekke meg. Men etter hvile med varmekrem, wrist-wraps og massasje, og i samråd med veterinær så var Heidi og Odin klar til å gå videre. Jeg var nå nede i 6 hunder, men det såg greit ut. Kl 17:02 startet jeg ut på de siste 85 km mot mål i Røros. Været var nok en gang nydelig og alt såg bra ut. Malin gikk som den lille raketten hun er og viste ingen tegn til spysyka ho hadde tidligere.

Men hvor lenge var Adam i …? Ca halvveis ute i etappen kasta igjen Malin opp, og noen få km etter så tok jeg henne i sleden igjen, denne gang før ho gikk tom. Uheldigvis så låg ho i sleden på den mest kupperte delen av etappen, men etter en time med en liten bit snackpølse hvert 10 minutt så ble ho så ivrig igjen at eg måtte prøve ho foran sleden igjen. Ho gikk i fin stil inn til mål.

Natt til mandag 5. februar, kl 01:44 kom jeg i mål som nr 25. Ikke like bra som jeg hadde trodd. Jeg satset på en plassering blant de 10 beste, men med så mye trøbbel så ble det vanskelig denne gangen.




Heidi, Søtnos, Mille, Kiara, Odin, Malin og Jeg kommer i mål



I spannet var det 4 hunder som skilte seg ut. Den beste var min egen Mille som gikk fantastisk hele løpet. Første halvdel av løpet som leder. Mille fikk jeg av Terje Hilmarsen fra Bardu som ble nr 3. Gratulerer! Virkelig et bra løp av han, med flere hunder i spannet som jeg selv trente deres første sesong. Søtnos som gikk samtlige km som leder, Heidi som gikk andre halvdel av løpet som leder og Kiara var i en egen klasse. Odin gikk helt greit, sammen med Malin som gikk kjempefint, bortsett fra sykdommen.

Dusty og Kjelling var uheldig og ble skadet og fikk derfor ikke vist hva de er gode for. I allefall Dusty tror jeg kan bli en meget bra konkurransehund når hun blir litt eldre og litt mer erfaren.




Tilbake til hovedside