FEMUNDLØPET 2006


I februar i år var det igjen klart for å kjøre konkurranse. Denne gangen hadde jeg mulighet for å velge stort sett fritt fra Tom Frodes kennel. Av de 8 utvalgte var tre hunder de samme hundene jeg vinteren 2005 kjørte Finnmarksløpet med. Søtnos, Roxy og Snoopy var med igjen, sammen med Superlederen Bamse pluss Sjoko, Nadia, Malten og Trøbbel. I tillegg startet min sambygding og gode venn, Espen Hamnvik også i dette løpet. Han kjørte med hundene til sin svenske arbeidsgiver Kenth Fjällborg.

Hundene jeg hadde med!



På startstreken

Fredag 3/2-06 kl 20:45 startet jeg ut fra Røros på det 415 km lange Femundsløpet 400. Etter flere dager med mildvær var det nå -10 og lett snø i luften. Første etappe ut til Langen, en etappe på 35 km som stort sett gikk langs innsjøer med stålis og med enkelte vannhull innimellom. Etter en obligatorisk pause på 2 timer, + noen få minutter med tidsutjevning. Startet jeg kl 02:03 på den 100 km lange etappen mot Femundtunet, helt i sørenden av Femunden. På grunn av stålis og vann på Femunden gikk løpet istedet gjennom Grådalen og Tufsingedalen, og ned til Femundtunet. Dette ble en kald fornøyelse. Etter hvert som timene gikk gjennom natten ble det kaldere og kaldere.

Lørdag formiddag kl 09:44 kom jeg inn til Femundtunet som nr 25 etter å ha kjørt meg opp 30 plasser i løpet av natten. Espen ledet på meg på dette tidspunktet med 20 minutter. Det var visstnok -25 da jeg kom inn, men etter som sola kom opp ble det litt bedre etter hvert. På Femundtunet hvilte jeg 2 timer og 24 minutter før jeg kl 12:08 startet ut igjen. Planen var opprinnelig å hvile under en time, men fordi det var kaldt, noe som gjør at man jobber litt saktere, og hundene virket litt slitne valgte jeg å bli litt lengre. Før jeg startet ut herfra satte jeg ut Nadia, fordi jeg trodde hun hadde vondt i høyre forlabb. Hun haltet og klynket da jeg sjekka henne før start, men i ettertid viste det seg at hun kun hadde en sprekk i poten. En litt for rask avgjørelse fra min side, men jeg ville ikke risikere å måtte ha henne på sleden på de neste 70 km mot Søvollen i Øvre-Rendalen.


Spannet mitt hviler etter å ha kommet inn til Femundtunet

På Søvollen tok jeg min obligatoriske 12 timers hvile. Mine handlere Daniel og Linn sørget for at jeg raskt fikk i meg mat og at teltet sto klart etter at jeg var ferdig å mate og stelle hundene. Espen låg fortsatt ca 20 minutter foran meg.

Etter ca 5 timers søvn var det på tide å forberede de neste etappene. Søndag morgen Kl 05:45 startet jeg ut i snøværet på de neste 70 km til Tynset. På denne etappen passerte jeg Espen som slet med Lederhunder som ikke var vant til åpent terreng i snøvær. I tillegg fikk han to hunder som ble halt på denne etappen. På Tynset sjekket jeg bare rett ut igjen og fortsatte mot de neste 30 km mot Tolga der jeg skulle ta den andre obligatoriske hvilen, en hvil på 4 timer. På denne etappen ble været en god del verre, med snø og vind, men det var akkurat det jeg hadde håpet på fordi jeg visste at jeg hadde lederhunder, spesielt Roxy og Bamse som ikke syns uvær er noe minus. Roxy ser til og med ut til å like når det blåser og er snøfokk.
Søndag 5/2 Kl 15:33 var jeg inne på Tolga.


Spannet hviler på Tolga. Klar for de siste 11 milene mot mål i Røros.


Malten og Søtnos hviler og samler krefter til neste etappe. Bamse og Roxy i bakgrunnen.

Etter nøyaktig 4 timer hvile startet jeg ut igjen. Espen som nå låg mange timer bak meg og ikke var kommet inn da jeg kjørte ut valgte senere å bryte her. Jeg låg som nr 4 ut derfra og allerede etter noen få km kjørte jeg forbi en tysker som kjørte ut derfra som nr 1. Han hadde full stopp, også kalt parkering i en bratt motbakke. Etter ca en mil kom jeg opp på snaufjellet. Her ble været verre og verre. Dette fjellområdet skulle bli den verste delen av løpet. Etter å ha passert Roar Kvilvang i snøfokken tok jeg igjen Lasse Gjerde som slet med å få hundene å følge sporet. Dermed var jeg helt i tet. Vi tre kjørte imidlertid sammen over dette fjellet og hadde til tider store problemer med å følge stikkene som markerer sporet. Etter å ha stoppet flere ganger i mørket for å gå fram å lete neste stikke med refleks kom vi oss endelig ned mot skogen på andre siden av fjellet. Ca 5 km før siste Checkpoint i Os i Østerdalen stoppet jeg for å gi litt "snack" til hundene og skifte batteri på hodelykten. Denne stoppen var planlagt fordi det ofte er lettere å få hundene til å starte rett ut fra et Checkpoint med litt ekstra energi i seg. Siden siste etappe på Finnmarksløpet er på ca 11 mil, så var planen min hele tiden å kjøre uten hvile de 11 milene fra Tolga, via Os og til mål i Røros.

Da jeg stoppet kjørte Roar og Lasse forbi meg, her lurte jeg dem nok, for da jeg kom inn til Os kl 00:44 så hadde de begynt å fore hundene å hvile dem før de siste 70 km. Jeg kjørte som nr 1 ut fra Os og de første 40 km gikk fint. Det var dårlig vær og tungt føre, men hundene gikk fint og virket relativt kvikke. Ca halvveis kjørte jeg ut på Store Korssjøen. Her var det mange steder overflatevann under snøen og jeg måtte stoppe mange ganger for å banke is av skiene på sleden. Etter denne innsjøen begynte det åpne terrenget å stige opp mot Grådalen. Men i det tette snøværet og vinden så slet jeg med å klare å følge sporet. Lederhundene ble lei av at jeg hele tiden måtte korrigere kursen og etter å ha prøvd nesten alle hundene i led uten at det hjalp, så gikk jeg selv av sleden for å gå foran selv. Jeg kom meg 1-2 km til med å gå og delvis krype foran spannet, men fordi snøen i skavlene rakk meg til midt på lårene ble farten så lav at flere av hundene begynte å legge seg ned fordi de trodde det var hvile. For å unngå parkering og dermed fortsatt være ansett som sjef av hundene stoppet jeg dem før de stoppet opp helt.

Å presse hundene for langt å dermed få parkering er en alvorlig sak. Det som skjer er at hundene gjør mytteri og faren er stor for at de hundene du da har i spannet lettere vil parkere i senere løp. Man får et tillitsbrudd der hundene ikke lenger stoler på at du som sjef og "kaptein på skuta" vil føre dem trygt hjem De prioriterer å ta vare på seg selv framfor å utføre jobben. Denne tilliten er helt nødvendig for å gjøre det bra i løp. Det nytter derfor ikke å låne selv verdens beste hunder, hvis man ikke har brukt mye tid gjennom vinteren på hundene sånn at de kjenner og stoler på kjøreren. Jeg vil også nevne at den samme tilliten forsvinner om man behandler hundene dårlig, er urimelig streng med dem og prøver å "banke" dem til lydighet. Historien har vist menneskeheten at motiverte medarbeidere jobber mye bedre enn slaver. Det samme gjelder dyr. Enkel psykologi.

Tilbake til løpet. Jeg visste at det var maks 3-4 km opp til løypa i Grådalen, så denne stoppen var litt irriterende. Der ville hundene mest sannsynlig kjenne seg igjen, fordi vi da følger samme spor som vi brukte i begynnelsen av løpet og de siste 2 milene til mål gjennom stort sett skogsterreng ville sannsynligvis gå greit.

Mens jeg sto der benyttet jeg anledningen til å mate hundene og få dem til å hvile litt. Siden jeg lå først så tenkte jeg at jeg får vente der og om noen tar meg igjen så kan jeg henge på til mål. Var jeg heldig fikk jeg en eller to timer hvile sånn at hundene mine ville ha en fordel framfor det spannet som i så fall ville tatt meg igjen. Etter ca 1 time og 20 minutter kom Roar Kvilvang, men da han skulle passere meg stoppet hans hunder. Der sto vi begge to i grålysningen.

Etter ca en halv time til kom Pete Jansen som til slutt vant Femund 600. Vi fikk hundene igang igjen siden Pete laget spor til oss. Vel nede på Rambergsjøen, ca en mil fra mål låg jeg rett bak Roar Kvilvang. Jeg merket at hundene virket kvikke så jeg kjørte forbi. De siste 8-10 km mot mål igjennom skogen løp jeg for livet uten å vite hvor langt bak Roar låg. Ikke før jeg kom inn mot stadion i Røros og krysset en liten innsjø rett før mål forsto jeg at jeg ville vinne. Jeg klarte ikke å se han så han måtte være minst 5 minutter bak.


Sliten men fornøyde hunder og kjører like før målstreken.

Kl 11:48, mandag 6/2-06 kjørte jeg over mållinja. Jeg kan vel trygt si at jeg sjelden har vært så sliten. Uværet var en fordel for meg men gjorde løpet mer slitsomt også. De siste 15 milene løp jeg selv overalt der det var motbakke, så jeg løp nok ca 5 mil selv i løpet av de 2 døgn, 15 timer og 3 minuttene jeg var ute.

I løpet av et slikt løp sover man veldig lite. jeg sov 5-6 timer mellom fredag morgen og mandag kveld. Søvnmangelen er det verste med slike løp. Til tider står man på sleden og klarer knapt å holde øynene åpen. Hundene hviler mye mer effektivt de timene man hviler, men er selvfølgelig slitne de også. Noen vil hevde at hundeløp må være dyreplageri, men det er viktig å tenke på at de blir tatt godt vare på underveis. Veterinærer ser over dem, de sover på halm, med dekken eller pledd over seg og om de ikke hadde hatt lyst til å løpe, så ville det rett og slett stoppe. Alle hunder liker å trimme. Alaskan Huskyen er dyreverdenens maratonløper. Det er derfor slike løp er mulig å gjennomføre.


Roxy hviler ut etter strabasene, vel vitende om at det var hun som fant fram gjennom uværet sånn at seieren var mulig.

Tilbake til hovedside